“– Det er slik at vi som skaper lovene, og lager lovene, må lære oss å følge lovene. Det er klart at vi måles, og skal måles etter en streng standard, sier Erna Solberg i Ukeslutt lørdag.
Hun mener at alle mennesker kan gjøre feil, og så gjøre opp for seg i samfunnet. Men at det blir en utfordring om bildet blir én regel for politikere, og en annen regel for andre.
– Det vil vi ikke ha. Derfor må vi være tydelige på at vi ikke aksepterer at man bryter regelverket. Enten det er Stortingets lovregelverk eller noen annet, sier hun.
Hun legger til at man ikke bare kan si at alt skal dreie seg om kontroll og gjøre alt vanskelig. Det handler om en etisk standard.
Og for å kunne følge lover og regler så må man vite hva lovene og reglene går ut på, ergo så må Erna Solberg være enig i det som Anders Norland har skrevet under her, som igjen betyr at hun mener at politikerne som vil melde oss inn i EU de skal kunne disse lovene og vite konsekvensene av dem.
Kan Erna og co disse lovene, vet Erna hvor mange sider med lover EU har? Og noe jeg lurer veldig på, hvorfor sjekker ikke mediene om politikerne som stemmer for nye lover og regler, om de kan dem og forstår konsekvensene av dem?
Hvis media begynner å sjekke lov og regel kompetansen til politikerne, så vil vi jo få innsikt i om de vet hva de holder på med. Her har pressa et stort ansvar:
“Hvis noen av våre politikere ikke følger de lover og regler som gjelder for befolkningen, må det oppfattes som meget alvorlig, fordi politikere har et spesielt ansvar utover det en vanlig innbygger har.
På bakgrunn av dette er det påfallende at reaksjonen blir så sterk i vårt politiske miljø når en politiker “henges ut” i mediene etter et regelbrudd, stort eller lite. Hvis regelverket er urimelig eller vanskelig å etterleve, er det opp til de folkevalgte å sørge for forandringer og forbedringer. Mener de folkevalgte at dette skal og kan etterleves, er det en selvfølge at enhver politiker til punkt og prikke oppfyller bestemmelsene. Enkelte politikere forstår åpenbart ikke at de skal være både vanlige og uvanlige.
De skal representere befolkningen og være i stand til å fornemme hvordan folket skal ledes , de skal kunne lytte og de skal ha evnen til å formulere sine tanker og synspunkter på en slik måte at det blir forstått. De er mennesker som alle oss andre, men må samtidig forsøke å være idealer, eksempler og ledere, fordi de frivillig har påtatt seg et spesielt ansvar. Dette spesielle ansvaret virker det som om enkelte politikere ikke er villige til fullt ut å akseptere.
Som ansvarlig for beskatningen, først omfanget av den, og deretter bruken av skattepengene, bør en politiker føle seg personlig ansvarlig for sin egen oppfyllelse av skatteloven.
Derfor er det sjokkerende når det kommer frem at politikere eksempelvis har hatt husleiefordeler som vårt politiske system har bestemt at man ikke skal ha;
eller i en eller annen fasong har hatt økonomiske fordeler som det er forutsetningen at man innberetter som skattepliktig inntekt;
eller bryter gjeldende trafikkregler som det er forutsatt at alle skal følge, fordi de er vedtatt i Stortinget;
eller medvirker til brudd på bestemmelser i arbeidsmiljøloven, som det forlanges at vårt arbeidsliv skal oppfylle.
Når dette er sjokkerende, er det ikke minst fordi politikere har langt større muligheter enn de fleste andre for å holde seg orientert om hvilke bestemmelser som til enhver tid gjelder på alle områder.”
Andreas Norland fra boken Makt og forakt om holdninger til politikere utgitt av Universitetsforlaget 1996
