Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

«In his strategy of criminalization, the totalitarian dictator destroys the conscience of his followers, just as he has destroyed his own. Think of the highly learned and polished Nazi doctors who started their professional life with the Hippocratic oath, promising to be the helping healer of man, but who later in cold blood inflicted the most horrible tortures on their concentration-camp victims.

They slaughtered innocents by the thousands in order to discover the statistical limits of human endurance. They infected other thousands as guinea pigs because the Fuhrer wanted it so. They had lost their personal standards and ethics completely and justified all their crimes through the Führers will. Political catchwords encouraged them to yield their consciences completely to the dictator.

The process of systematic criminalization requires a deculturation of the people. As one of Hitler’s gangmen said, “When I hear the word ‘civilization,’ I prepare my gun.” This is done to consistently arouse the instinct of cruelty. People are told not to believe in intellect and objective truth, but to listen only to the subjective dictates of the Moloch State, to Hitler, to Mussolini, to Stalin.

Criminalization is conditioning people to rebellion against civilized frustrations. Show them blood and bloody scapegoats, and a thousand years of acculturation fall away from them. This implies imbuing the people with hysteria, arousing the masses, homogenizing the emotions. All this tends to awaken the brute Neanderthal psyche in man. Justify crime with the glamorous doctrine of race superiority, and then you make sure the people will follow you.

Hitler knew very well what he was doing when he turned the German concentration camps over to the unleashed lusts of his storm troopers. “Let them kill and murder,” was the device. “Once they have gone so far with me, they must go on to the end.”

The strategy of criminalization is not only directed toward crushing the victims of the totalitarian regime, but also toward giving the elite hangmen—the governing gang—that poisonous feeling of power that drags them farther and farther away from every human feeling; their victims become people without human identity, merely speaking masks and ego-less robots. The strategy of criminalization is the systematic organization of the lower passions in man, in particular in those the dictator must trust as his direct helpers.

Under the pressure of totalitarian thinking, nearly every citizen identifies with the ruling gang, and many must prove their loyalty by murder and killing, or at least expressing their approval of murder and killing. The boredom of Totalitaria’s automatic patterns of living leads the deluded citizens to welcome the adventure of war and crime and self-destruction.

Each new act of torture and crime makes new bonds of fidelity and unscrupulous obedience, especially within the leading gang. In the end, driven by crime and guilt, the ruling members have to stick it out together because the downfall of the system would bring about the downfall of the entire gang, both leaders and followers.

The same thing holds true in the criminal world. Once a man has taken the first step and rejected the laws of society and joined the criminal gang, he is at war with the outside world and its moral evaluations. From that point on, the gang can blackmail him and subdue him.

In Totalitaria, the vicious circle of criminalization of the citizenry, in which the means become ends in themselves, grows into a cynical conspiracy covered with the cynical flag of decent idealism. The country’s leaders use such simple words as “the universal campaign of peace,” and the citizens rejoice and take pride in these words. Only a few among them know what deceptive deeds lie behind the flowery phrases.

Blood becomes a magic fluid, and shedding someone else’s blood becomes a virtuous and life-giving deed. Unlimited killing, as it is practiced in totalitarian systems, is related to deep, unconscious fears. The weak and emotionally sick in any society kill out of fear, in order to borrow, in a magic way, their dead victims’ strength and happiness—as well as, of course, their material possessions.»

Utdrag fra: Joost A. M. Meerloo. «The Rape of the Mind: The Psychology of Thought Control, Menticide, and Brainwashing» 1956

Relatert lesing:

“Dobbeltenkning i romanen 1984:

For det første er en av de viktigste måtene som regjeringen opprettholder kontroll over befolkningen, konseptet med dobbeltenkning. Dobbeltenkning er kraften til å holde to motstridende meninger samtidig. De er to motstridende oppfatninger på samme tid av samme person.

I Oceania er befolkningen utdannet i dobbeltenkning så de vet hvordan man aksepterer motsetninger og forstår deres praktiske eksistens. I det kontrollerte samfunnet i romanen 1984 er ikke tegnene på en totalitær regjering skjult. Totalitarisme blir det undervist om, og folket både godtar og avviser det samtidig. Dette gjenspeiles i regjeringens tre slagord:

«Krig er fred. Frihet er trelldom. Uvitenhet er styrke.»

Det endelige målet med dobbeltenkning er å få befolkningen til å tenke på denne måten automatisk. Regjeringen vil at folket venner seg til å holde to motstridende tanker i hodet uten å innse at de er motstridende. Skjer dette i virkeligheten?

Mange studier har vist at hjernen vår støtter motstridende ideer. Ideen dreier seg om Festingers teori om kognitiv dissonans. Teorien hans sier at det er mulig for oss å ha dissonante ideer. Festinger sier imidlertid at det er mekanismer i hjernene våre for å ignorere eller løse den dissonansen. Dobbeltenkning vil være en måte å rasjonalisere dissonanser på og være i stand til å eksistere med dem.

I virkeligheten bruker vi dobbeltenkning mer enn vi forestiller oss. Regjeringene utnytter dette og bruker dobbeltenkning til en viss grad. Et klart eksempel er fiendskapet vårt mot terrorangrep. Imidlertid utfører samtidig mange land handlinger av samme art og selger til og med våpen til disse terroristgruppene. Vi må være ekstremt forsiktige. Rasjonaliseringen av motsetninger er en automatisk prosess, og vi kan utføre den prosessen uten å innse det.

Et annet viktig aspekt av regjeringens kontroll i 1984 er kontrollen med tanken. For å oppnå tankekontroll forsøker regjeringen å endre språk slik at tanken blir praktisk i stedet for nyttig som kan brukes til argumentasjon. Faren er at folk tenker for mye, det vil ødelegge dobbeltanken, og dette vil føre til regjeringens ødeleggelse. Hvis vi følger Sapir-Whorf-hypotesen, foreslår Orwell at ved å bytte språk kan vi forandre det menneskelige sinnet.

For å oppnå tankekontroll reduserer Oceania-regjeringen språket til dets enkleste form, og gjør det til et helt pragmatisk språk. På denne måten mister synonymer og antonymer sin betydning. Det er ikke lenger interessant å formidle nyanser av ord som fører til avgjørelser og tolkninger. Antonymer genererer frykt, og konflikt baner vei til rasjonalitet. Et eksempel på dette kan være å fjerne ordet “krig” fra ordlisten og bare snakke om det når det gjelder mer fred eller mindre fred.

Leksen vi kan lære av dette nye språket er at språk kan være farlig i livene våre. Språket er i stand til å forandre oppfatningen og tenkningen vår. En politisk diskurs kan således virke svært forskjellig avhenging av ordene som brukes til å beskrive den. Når en politiker prøver å sette ord som “demokrati,” “konstitusjonell” og “fred” mot ord som “angrep” eller “krig,” forsøker de å få sympati fra borgerne sine. Av denne grunnen er det viktig å utforske begrunnelsen bak hvorfor folk bruker et bestemt språk.

Til slutt, i romanen 1984, ser “Store Bror” alltid på og kontrollerer alt. “Store Bror” ser på innbyggerne overalt, til og med i deres egne hjem. Selv innen familier blir barn utdannet til å vokte foreldrene sine og fordømme dem hvis de begår en forbrytelse. Et viktig aspekt ved kontroll er manipulering av informasjon.

For Oceania kan regjeringen omskrive fortiden for å opprettholde regjeringens stabilitet. I romanen er Sannhetsministeriet dedikert til å forandre alle skrifter, aviser og bøker til fordel for “Store Bror”. Hvis “Store Bror” sa at sjokoladerasjoner skulle gå opp og det er faktisk mindre nå enn før, ville “Store Bror” endre data for å få det til å se ut som om sjokoladerasjonene faktisk økte.

Vi er ikke immune mot manipulering og kontroll av informasjon. Massemedia, inkludert fjernsyn, radio og aviser, har vanligvis partier og regjeringer som endrer informasjon for å påvirke meningene våre. Derfor krever all informasjon vi mottar at vi tenker kritisk om det vi leser.

Til slutt, i romanen 1984 utgjør Orwell et veldig interessant dystopisk samfunn med store paralleller til det nåværende samfunnet vårt. Det er viktig å reflektere over disse parallellene og se de potensielle feilene i samfunnet vårt. Hvis vi ønsker å unngå å utvikle oss mot en orwellsk verden, er det viktig å opprettholde en kritisk holdning mot mekanismene som påvirker og overtaler oss.” https://utforsksinnet.no/romanen-1984-av-george-orwell/