“Kommunismen er ikke demokratisk. Det den kaller “proletariatets diktatur”, er i virkeligheten et diktatur av et et lite mindretall som utvikler seg til en oligarkisk herskerklasse. All historie viser at alt statsstyre ledes i den herskende klasses interesser, untatt så langt den influeres av frykten for å miste sin makt. Dette lærer ikke bare historien men også Marx oss. Herskerklassen i en kommunistisk stat har til og med større makt enn kapitalistklassen i en “demokratisk” stat. Så lenge den har de væpnede styrker bak seg, kan den bruke makten til å oppnå fordeler som er like farlige for samfunnet som den kapitalistene nyter. Å gå ut fra at den vil handle til samfunnets beste, er ikke annet enn forvrøvlet idealisme og står i strid med marxistenes politiske psykologi.
Kommunismen innskrenker friheten, særlig åndsfriheten mer enn noe annet system untatt fascismen. Fullstendig sammensmelting av den økonomiske og politiske makt skaper et fryktingytende undertrykningsapparat som ikke eier det minste smutthull for unntak og avvik. Under et slikt system ville alle framskritt snart vise seg umulig: Det ligger jo i byråkratenes natur å motsette seg alle endringer som ikke fører til økning I deres egen makt.
Både hos Marx og i gjengs kommunistisk tenkning er det en overdreven forherligelse av håndens arbeidere, noe som går ut over åndsarbeiderne.
Fascismen er anti-demokratisk i en mer fundamental betydning. Den godkjenner ikke den største lykke for det største antall som et prinsipp I politikken, men velger ut visse individer, nasjoner og klasser som “de beste”, som det alene er verdt å bry seg om. De øvrige skal med vold tvinges til å tjene de utvalgtes sine interesser.
Grunninvendingen mot fascismen er at den velger ut en liten del av menneskeheten som den eneste viktige. Makthaverne har uten tvil i alle tider siden staten kom opp i praksis gjort et slikt utvalg: men kristendommen har i teorien alltid erkjent hver menneskesjel som et mål i seg selv og ikke bare som et middel til andres ære. Det moderne demokratiet har hentet styrke fra de moralske idealene i kristendommen og har gjort mye til å få statsstyrerne bort fra ene og alene å gå inn i de rike og mektiges interesser. Fascismen betyr på dette punkt en tilbakegang til det verste i den gamle hedendommen.
Det er visse innvendinger – og det er for meg de mest avgjørende – som går like mye mot kommunismen som mot fascismen. Begge er forsøk fra et mindretalls side på å omforme befolkningen med makt etter et ferdig uttenkt mønster. De ser på folket som en mann ser på de materialene han skal bygge en maskin av: materialene gjennomgår mange endringer, men bare i samsvar med hans formål, ikke med noen utviklingsplan som er egen for dem. Der det gjelder levende vesener, og mest av alt mennesker, er det helst slik at spontan vekst fører til visse resultater, mens andre bare kan fremkalles ved en viss tvang og et visst påtrykk.
Embyrologer kan utvikle dyr med to hoder eller med nese der det skulle vært en tå, men slike “uhyrer” finner ikke livet særlig morsomt. På liknende måte ser fascister og kommunister for seg et bilde av samfunnet som et hele og vrir og vrenger på enkeltmenneskene for å få dem til å passe inn i et mønster; de som ikke kan vris og vrenges slik de bør, blir drept eller satt i konsentrasjonsleirer. Jeg tror ikke et syn som dette, som fullstendig overser individets spontane impulser kan bli etisk rettferdiggjort eller i det lange løp gi noen politisk vinning.
Det er mulig å klippe til en hekk så den får en form som en påfugl, og ved liknende vold kan man tvinge gjennom tilsvarende omforminger av mennesker. Men hekken forblir passiv, mens mennesket uansett hva diktatoren måtte ville, forblir aktiv, om ikke på et område så på et annet. Hekken kan ikke lære seg bruken av saksene slik gartneren har vist den, men det omformede menneske kan alltid finne mindre mennesker det kan bruke sakser på. Den uungåelige virkningen på individet av slik kunstig tildanning er å utvikle enten grusomhet eller likegyldighet, kansje begge i stadig veksling. Og fra en befolkning med slike karaktertrekk kan en ikke vente noe godt.
En stadig omgang med maskiner har gitt opphav til det jeg vil kalle manipulatorens tankefeil: en behandler individer og samfunn som om de var livløse ting, og manipulatorene som om de var guddommelige vesener. Men mennesket endrer seg under behandling, og de som behandler dem, blir selv endret som en følge av den virkning behandlingen har på dem.
Det ytterste psykologiske argument for demokrati og for tålmot er at et element av fri vekst , av uavhengighet og naturlig liv uten dressur er helt ut nødvendig om menneskene ikke skal bli vanskapte uhyrer. I alle fall beklager jeg – siden jeg tror at kommunistiske og fascistiske diktaturer begge er ting vi helst ikke vil ha – at en har tendens til å se dem som de eneste alternativene og til å ta demokratiet som noe avlegs. Om vi tror de er de eneste alternativene, vil de bli det; om vi tror annerledes vil de det ikke.”
Bertrand Russell 1935.
Essayet kan leses i sin helhet her, fra side 68 til side 78 http://www.nb.no/nbsok/nb/b1d248754aa4e40c3ba172a6bc0beb9e?index=1#71
Og vil man ha en dypere forståelse av det Bertrand Russell sitt essay over her sier så må man også sette seg inn i dette temaet https://olehartattordet.blogg.no/1474108490_psykopatene_kontrolle.html?fbclid=IwAR3W6SJV_AL7g3GjxTpPWg9rPIs_63hnQBgXHOKiUioXo3vNMUQkyn0i2FU da det siden tidenes morgen alltid har vært individer med slike personlighetsforstyrrelser som har kommet til makta og fått kontroll over den. Dvs at alle politiske partier, også de som påstår og være demokratiske ut til fingerspissene, kan infiltreres av slike indivder som beskrives i bloggen, og på den måten kan de innføre diktauret gjennom et demokratisk dekke:
Mer relatert lesing:
https://olehartattordet.blogg.no/i-bakvendtland-der-kan-alt-ga-an.html
https://olehartattordet.blogg.no/en-meget-god-beskrivelse-av-propaganda.html
