Eksperiment nr 1
Dersom man tar en stang av bløtt jern og henger den opp slik at dens lengderetning faller i den magnetiske meridian samt i skrå stilling, omtrent 70 grader til den horisontale linje, og lar jernstangens laveste punkt peke mot nord, så vil man finne at den nesten øyeblikkelig kommer i besittelse av magnetiske egenskaper.
Dersom man tar en stang av herdet stål istedenfor bløtt jern, vil man finne, at det tar noe lengre tid – kansje noen minutter – innen den også innehar sin fulle magnetiske styrke. Man kan fremskynde magnetiseringen ved å gi den opphengte stålstang noen skarpe slag med en hammer.
Denne slags magnetisering har sin årsak i jordmagnetismen. Da stål eller jernstangen er stilt i retning med jordmagnetismens magnetiske kraftlinjer, vil de magnetiseres av jordmagnetismen på samme måte som de ville blitt magnetisert, om de var opphengt i det magnetiske felt mellom polene på en magnet.
Da jordens magnetiske sydpol er i nærheten av den geografiske nordpol, så finner vi at stålstengenes øverste ende blir magnetisk sydpol og dens nedre magnetisk nordpol. (Det forutsettes, at eksperimentet utføres på den nordlige halvkule. Om eksperimentet utføres på jordens sydlige halvkule, da måtte jernstangens laveste punkt peke mot syd, og den øverste ende ville blitt nord-magnetisk og dens nedre syd-magnetisk.
Likeledes forutsettes det, at eksperimentet foretas så langt nord som Skandinavia eller England, eller på den vestlige halvkule i USA: lengere syd er inklinationen mindre enn omtrent 70 grader. Ved å betrakte et inklinationskart finner man, at isoklinerne ikke løper parallelt med breddegradene men at de er mer eller mindre bugtede. USA har omtrent samme magnetiske inklination som England.)
Eksperiment nr 2
Dette er et særdeles interessant eksperiment som enhver kan utføre uten kostbare hjelpemidler. F. eks. ta en stor vel utglødet jernspiker (en almindelig 6 toms spiker eller lignende kan brukes), undersøk ved hjelp av et lite lommekompass at den ikke allerede er magnetisert. (Dersom den ikke er magnetisert, da har den ingen magnetisk polaritet, og hvilken som helst av dens ender vil da virke tiltrekkende både på kompassnålens sydsøkende og dens nordsøkende ende.).
Sett kompasset på bordet og fjern alt mulig jern som er i nærheten; vær forsiktig at det ikke finnes spiker eller skruer i bordplata, som kan virke forstyrrende på kompasset. Når kompasset er kommet til ro, legges spikeren på bordet i samme retning som kompassnålen viser nord og syd, med sitt hode i nordlig retning.
Derpå løftes spikerens skarpe ende, og hodet hviler imot bordet inntil den danner en vinkel på omtrent 70 grader med bordskiven: den holdes i denne stillingen noen øyeblikk, og man finner at spikerens skarpe øvre ende er magnetisk sydpol.
Ved å nærme kompasset mot denne enden, finner vi at nålens nordsøkende ende tiltrekkes og den sydsøkende frastøtes, samtidig som spikerens hode som hviler på bordet, er magnetisk nordpol som gir seg tilkjenne ved at det tiltrekker seg kompassnålens sydsøkende ende og frastøter den nordsøkende.
Nesten øyeblikkelig som spikeren bringes ut av denne sin bestemte posisjon, har den tapt sine magnetiske egenskaper. Foretas derimot det samme eksperimentet med et stykke herdet stål, vil det beholde sine magnetiske egenskaper.
Fra boken Elektricitet og magnetisme av Peder Lobben, tredje utg, 1914
Boken kan leses i sin helhet her – http://www.nb.no/nbsok/nb/97473c52323a30a55ca7ef2e1ecbdb53?index=9#3
