Jeg sitter og ser ut over all sorg i verden, og all skam og undertrykkelse. Jeg hører unge menn som gråter, skjult av mørket, hikstende, for ting de har vært med på.
Jeg ser blant de fattigste, hvor mødrene misbrukes av sine barn, hvor de ringaktes, utnyttes, hvor de visner i fortvilelse.
Jeg ser hustruen misbrukes av sin mann, jeg ser den troløse forføreren av unge piker.
Jeg merker meg skinnsykens og den ugjengjeldte kjærlighetens verkebyller som forgjeves søkes skjult, jeg ser disse skuespill på jorden.
Jeg ser krig og pest og tyranni, jeg ser fanger og martyrer. Jeg følger noen utsultede skibbrudne med øynene, jeg ser dem kaste lodd, for èn må dø om de øvrige skal leve videre.
Jeg merker meg de arrogantes hånlige forakt for arbeidsfolk, og for de fattige, og for negrene;
alt dette – all usselhet og grenseløs smerte sitter jeg å ser ut over, ser, og hører, og tier.
Walt Whitman
