Kun en gang hadde Skaperen valgt å få hukommelsestap. Hvis det en gang kom dit at Djevelen ville vinne, så måtte man ha en plan b. Gud husket ikke lenger den planen.
Han var trett av alt, det var ingenting som overrasket ham lenger, han hadde sett alt, opplevd det meste, men nå, da han sto ansikt til ansikt med selve Djevelen, så følte han seg bedre enn på lenge, faktisk følte han seg bedre enn noen gang. Merkelig med tanke på hvem han var i selskap med. Han hadde alltid trodd at han ville blitt skrekkslagen og dypt traumatisert hvis han noen gang traff Mørkets fyrste, men her var han uten å kjenne det minste frykt. Det virket som Faen selv var redd for ham.
Det dukket opp noe i bevisstheten hans.
Han var det Gud med vilje hadde glemt, han var plan b, og det var noe i kroppsspråket og øynene til Djevelen som avslørte en bunnløs redsel. For første gang var Satan redd. Alt ville bli startet på nytt, ikke bare i dette universet, men i alle.
Han smilte, lukket øynene,
og det ble lys.
