Teksten er hentet fra denne videoen
Jeg sier ikke at teorien er riktig, og det finnes sikkert huller i den, men personlig så synes jeg den gjør filmen enda mere skremmende:
I rommet kan ingen høre deg skrike. Dette slagordet er mer enn bare et stykke markedsføring. Det er selve essensen til skrekkfilmen som Ridley Scott slapp løs i 1979. Vi kan historien utenat. Et innesluttet drama om syv personer som befinner seg på feil sted til feil tid. Vi føler med dem. Vi sørger over dem. Vi tror på tragedien deres.
Men hva om jeg fortalte deg at hele denne historien bare er en fasade? At tragedien om bord på frakteskipet Nostromo ikke var en ulykke, men en kald, hensynsløs og gjentatte ganger utført vitenskapelig eksperiment. Hva om det uheldige mannskapet ikke bare har dødd én gang, men dusinvis, kanskje hundrevis av ganger? At de aldri var noe mer enn laboratoriemus servert til et monster igjen og igjen. Alt for å gi et selskap uvurderlige data høstet fra deres siste skremmende øyeblikk.
Vi skal vise deg teorien bak det vitenskapelige transportbåndet Nostromo, som hevder at skipets oppdrag bare var nok en iterasjon i en serie grusomme felttester for et biologisk våpen, at mannskapet ikke var noe mer enn et engangsparti med kunstig dyrkede kloner. Og at formålet deres ikke var å fange et eksemplar, men å være katalysatoren som ville tvinge denne skapningen til å avsløre alle sine hemmeligheter på bekostning av deres liv.
Teksten fortsetter under bildet
La oss starte med selve grunnlaget, mannskapet. For å gjennomføre et rent vitenskapelig eksperiment må du kontrollere variablene. Du kan ikke bruke syv tilfeldige, forskjellige personer hver gang. Det er for mange kaotiske faktorer. Men du kan bruke syv maler, syv grunnleggende arketyper. Kapteinen, navigatøren, ingeniørene, og fra syklus til syklus trenger du bare å endre deres interne parametere litt. Det er nettopp derfor mannskapet er kloner. Det er den eneste måten selskapet kan garantere eksperimentets repeterbarhet på, ved å endre bare én eller to psykologiske variabler samtidig.
Se for deg en matrise av startbetingelser som forskere ved Weyland Corporation fyller ut før hver ny syklus. Ripley-klonen har økt stressmotstand og en tendens til insubordinasjon. Lambert-klonen har et analytisk sinn, men en lav panikkterskel. Resultat: Xenomorfen eliminerer mannskapet på 18 timer ved hjelp av psykologiske taktikker rettet mot Lambert. Data lagret.
Iterasjon nummer 113. Dallas-klonen er implantert med en tendens til hensynsløs risikotaking, mens Ripley-klonen er programmert for streng overholdelse av regelverk, noe som gjør henne passiv. Resultat: Første kontakt skjer 40 minutter tidligere, og xenomorfen når modenhet raskere på grunn av mannskapets mer aggressive handlinger. Data lagret.
Teksten fortsetter under bildet
Men enda viktigere er det at selskapet ikke bare studerer xenomorfens reaksjon på individuelle egenskaper som lederskap eller feighet. Det studerer den uforutsigbare synergistiske effekten som oppstår fra kombinasjonen av disse egenskapene. Hvordan endres rovdyrets strategi hvis teamet inkluderer en impulsiv leder og en altfor forsiktig nestkommanderende? Hvordan vil monsterets oppførsel bli påvirket av gruppedynamikk der ingeniørene åpent saboterer kapteinens ordre? Hver nye kombinasjon av personligheter skaper et unikt scenario, et unikt sett med uvurderlige data. Mannskapet er ikke mennesker i ordets fulle forstand. De er et sett med levende startbetingelser, som laboratorierotter, plasseres i dettee dødelige buret igjen og igjen syklus etter syklus.
Hvis vi aksepterer ideen om et eksperiment, faller alt i filmen som virket merkelig eller ulogisk plutselig inn i en feilfri tretrinnsprotokoll, en standard driftsprosedyre for hver syklus på samlebåndet. Trinn én, illusjonen av tilfeldighet. Alt begynner med signalet. Skipets datamaskin, Mor, vekker mannskapet før planen og rapporterer at den har fanget opp en overføring fra en ukjent planet. Ripley oppdager senere at Mor hadde dechiffrert det som et nødsignal, en advarsel.
Men la oss stoppe opp et øyeblikk og stille et enkelt spørsmål. Hvordan? Hvordan kan en jordbygd datamaskin fra det 21. århundre umiddelbart, uten kontekst eller nøkkel, tyde det komplekse, fullstendig fremmede språket til en sivilisasjon som døde ut for årtusener siden? Svaret er enkelt. Det kan det ikke. Det er teknologisk umulig. En langt mer logisk og uhyggelig forklaring er at det ikke var noe nødsignal. Kanskje det ikke var noe signal i det hele tatt. Mor, i henhold til kjerneprogrammeringen, løy ganske enkelt til mannskapet. Den genererte en fiktiv grunn, en mystisk overføring, og støttet den opp med en klausul i arbeidskontrakten deres som under straff for tap av alle aksjer forplikter dem til å etterforske enhver slik sak. Dette er den første fasen av fellen. En perfekt designet illusjon av tilfeldigheter som får klonene til å tro at de handler av egen fri vilje og styrer skipet sitt rett inn i monsterets kjever.
Teksten fortsetter under bildet
Trinn to, infeksjon, den programmerte feilen. Deretter kommer den viktigste delen av protokollen, å levere patogenet om bord. For dette har hver gruppe kloner sin egen trojanske hest, sin egen programmerte pasient null, administrerende offiser Kane. Husk oppførselen hans på det forlatte skipet. Et erfarent besetningsmedlem, etter å ha blitt orientert, ser han et stort felt av tydelig biologiske objekter som ligner egg. Reaksjonen hans, i strid med enhver tenkelig sikkerhetsprotokoll, nærmer han seg et av dem, kommer tett på, og deretter, drevet av en unaturlig, nesten barnslig nysgjerrighet, kikker han ned i egget.
Dette er ikke nysgjerrighet. Dette er ikke menneskelig feil. Dette er et manus. Det er et dyptgående atferdsprogram innebygd i klonen hans som aktiveres ved synet av eggene. Hans eneste funksjon i denne syklusen er å være en inkubator for å starte hovedfasen av eksperimentet ved å sikre at monsteret kommer om bord. Fra iterasjon til iterasjon utspiller dette manuset seg uendret, noe som garanterer renheten og repeterbarheten til de påfølgende observasjonene. Han er den engangs tenningsnøkkelen for dette infernalske eksperimentet.
Trinn tre, observasjon. Selskapets øyne. Når monsteret er om bord, går eksperimentets øverste overvåker åpent inn i spillet. Vitenskapsoffiser Ash. Han er ikke bare en android. Han er en fullstendig bevisst kontrollerer, den eneste enheten på skipet som husker alle de foregående syklusene. Jobben hans er ikke å hjelpe mannskapet, men å sikre at eksperimentet går i henhold til planen og å samle inn data. Husk handlingene hans. Han lar den infiserte slippe inn i skipet, og bryter dermed Ripleys direkte ordre om karantene. Han saboterer mannskapets forsøk på å finne ut sannheten. Han beskytter den nyfødte xenomorfen. Og hans berømte spesialordre 937, sikre retur av organismen for analyse der mannskapet kan ofres. Ash vet godt at retur av organismen bare er et påskudd, et formelt mål. Det sanne målet som skjuler seg bak denne formuleringen er å sikre innsamling av en komplett datapakke om xenomorfens oppførsel når den konfronteres med denne spesifikke gruppen av kloner.
Hans ro i møte med død og kaos er ikke en feil i programmeringen hans. Det er fatningen til en forsker som observerer en forutsigbar kjemisk reaksjon. Og hans berømte beundring for den perfekte organismen er ikke en oppdagers forbauselse. Det er en konklusjon trukket fra hundrevis av tidligere sykluser, hundrevis av utslettede mannskaper og terabyte med data om den feilfrie effektiviteten til dette rovdyret. Han er den levende svarte boksen i dette endeløse marerittet.
Så, hva er det endelige globale målet med dette uhyrlige prosjektet? Svaret høres ut som en vitenskapelig disiplin fra helvete, xenoetologi, den anvendte vitenskapen om romveseners oppførsel. Men dette er ikke en grunnleggende vitenskap drevet av en tørst etter kunnskap. Det er en grusom, kynisk, anvendt disiplin innenfor Weyland Corporation program for å utvikle og deretter selge det mest perfekte biologiske våpenet i universet. For å lage brukermanualen for dette våpenet må du grundig studere hvordan det fungerer. Og Nostromo er deres testområde.
Hvordan samler de inn dataene? Ved å legge nye og forskjellige partier med engangsmateriale på samlebåndet. En ny Ripley, en ny Lambert, en ny Dallas med et komplett sett med implanterte minner. De tror på boliglånene sine, familiene sine, planene sine for fremtiden. De vet ikke at de bare er den hundrede eller tusende iterasjonen i en endeløs serie tester som er dømt til å mislykkes helt fra begynnelsen. Og så, på sterile kontorer tilbake på jorden, begynner forskerne sine observasjoner. Det er her Weyland Corporation kalde vitenskapelige kynisme når sitt høydepunkt, og forvandles til noe enda mer avskyelig.
Man kan lett forestille seg hvordan tragedien for disse menneskene, atskilt fra redselen med milliarder av kilometer, blir rutine og deretter underholdning. Ved å se på de biometriske dataene på skjermene sine, forvandler de menneskelig smerte til et veddemål. Hva synes du, Jenkins? Hvem varer lengst i denne gruppen? Jeg gir ingeniøren 100 credits. Parker-klonen i denne batchen har et forhøyet overlevelsesinstinkt og over gjennomsnittet aggresjonsnivå. Altfor åpenbart. Jeg satser på Ripley. I denne iterasjonen viser hun interessante logiske anomalier, som avviker fra standard samsvarsprotokoll. Det kan gi henne en fordel eller få henne drept først hvis hun tiltrekker seg xenomorfens oppmerksomhet. 50 credits sier at hun er borte innen 6 timer. De er utelukkende interessert i xenomorfen.
Hvordan endres oppførselen avhengig av mannskapets egenskaper? Vil den velge det paniske mannskapsmedlemmet som sitt første offer for å forsterke frykten i gruppen? Eller vil den målrette det sterkeste medlemmet for å eliminere den primære trusselen? Vil koordinert samarbeid tvinge den til å ta i bruk mer sofistikerte jakttaktikker ved å bruke ventilasjonssjaktene og gjemme seg i skyggene? Dette er stordatainnsamling der prisen for hver datalinje i rapporten er den uutholdelige lidelsen og den brutale døden til levende vesener som inntil sitt siste åndedrag ikke aner at de er kloner.
Men hvordan vet vi at dette er en endeløs syklus? Er det bare en gjetning basert på indisier? Kanskje. Eller kanskje regissør Ridley Scott ga oss en åpenbar ledetråd. En nøkkel til gåten som vi rett og slett gikk glipp av hypnotisert av monsteret. Det er drikkefuglen. I begynnelsen av filmen, når alt fortsatt er rolig, får vi et glimt av dette enkle, lille leketøyet, der det monotont og mekanisk, gjentar tankeløst den samme handlingen om og om og om igjen. Dette er ikke bare et stykke kulisseutstyr ment å live opp bildet. Det er et utrolig kraftig visuelt symbol. Det er en metafor for alt som skjer. Denne fuglen er hele Nostromo-prosjektet. Endeløse mekaniske sykluser der klonene, som dette leketøyet, spiller ut det samme scenarioet gang på gang. Fuglen drikker, syklusen kjører, mannskapet dør, dataene samles inn. Fuglen drikker igjen, og en ny, frisk gruppe kloner med implanterte minner går om bord for at samlebåndet skal starte på nytt. Denne lille, ubetydelige detaljen er regissøren som forteller sannheten til oss. En nøkkel til hele teorien, skjult i det åpne.
I slutten av filmen ødelegger Ripley skipet sitt og dreper xenomorfen. Vi oppfatter dette som hennes seier, en hardt tilkjempet, pinefull seier. Hun overlevde. Hun vant. Men for Weyland Corporation er ikke dette en fiasko. Det er ikke en katastrofe eller tapet av en verdifull ressurs. Det er den rutinemessige vellykkede gjennomføringen av nok en testsyklus. Oppdragets primære produkt er ikke skipet, og heller ikke de 20 millioner tonnene med mineralmalm. Hovedproduktet er terabytene med uvurderlig data om skapningens oppførsel som Mor, under Ashs nøye veiledning, klarte å overføre til en sentral server før skipet ble fordampet til en sky av glødende plasma.
Ødeleggelsen av Nostromo er ikke noe mer enn den planlagte steriliseringen av laboratoriet etter at eksperimentet er fullført. Historien om Nostromo er ikke tragedien til syv mennesker. Det er bare én side revet ut av Weyland Corporation endeløse laboratoriejournal. Og den største skrekken i filmen er ikke monsteret med syre i stedet for blod og en ekstra kjeve. Den største gruen er den kalde, pragmatiske, sjelløse kalkulasjonen til et selskap der menneskeliv og lidelse bare er forbruksmaterialer i testprogrammet for deres nye biologiske våpen. Eksperimentet er fullført. Dataene er mottatt.
Relatert og anbefalt titting/lesing:
The Matrix: What They Hid From You (Spoiler: It’s Not a Prison, It’s a Competition!)
MUST SEE SIMULATION, SOUL TRICK AND MEMORY WIPE MOVIES
HVIS SIMULATORTEORIEN ER REELL, HVEM SKAPTE SIMULASJONEN OG HVORDAN HAVNET VI I DEN?
TRON LEGACY, THE GNOSTIC CREATION STORY RENEWED
AN INTRODUCTORY COURSE TO THE SOUL TRICK/PRISON PLANET THEORY
