Innlegget er hentet i fra boken over her:

Gjennom historien har menneskeheten skilt seg ut fra alle andre arter på denne planeten på grunn av sin bemerkelsesverdige oppfinnsomhet, kreativitet og evne til samarbeid. Likevel, paradoksalt nok, er vi også definert av en urovekkende sannhet: mennesker er den eneste arten som dreper hverandre for å tilegne oss tingt vi egentlig ikke trenger for å overleve.

I naturen tjener enhver kamp, ​​enhver voldshandling og enhver død et grunnleggende formål – overlevelse. Rovdyr jakter for å mate ungene sine; skapninger forsvarer sitt territorium for å sikre ressurser for avkommet sitt. Men menneskeheten, i sin jakt på makt, ressurser og ideologi, overskrider nødvendighetens grenser. Kriger føres ikke for mat eller husly, men for immaterielle belønninger: prestisje, dominans eller ideologier som splitter snarere enn forener.

Den moderne verden, til tross for sin teknologiske fremgang, er langt fra immun mot denne primære tilbøyeligheten til konflikt. Faktisk har innsatsen aldri vært høyere. Våpnene menneskeheten har til rådighet er ikke lenger sverd eller piler – det er atommissiler, cyberangrep og autonome droner som er i stand til å forårsake omfattende ødeleggelser med et knappetrykk. Potensialet for ødeleggelse har utviklet seg til det ufattelige, og selve artens overlevelse er prekært balansert med avgjørelsene til noen få individer.

Selv om det kan ligge i vår natur å kjempe for det vi ikke trenger, ligger det også i vår makt å velge en annen vei. Spørsmålet er ikke om vi kan unngå disse katastrofene, men om vi vil ha motet og visdommen til å gjøre det før det er for sent.

Verden står på kanten av en KI-drevet katastrofe. Fraværet av et enhetlig regelverk for KI-krigføring, kombinert med den økende mistilliten mellom globale supermakter, legger grunnlaget for en enestående konflikt.

Året 2025 markerer et kritisk punkt i global stabilitet formet av geopolitisk rivalisering, økonomiske brudd og en akselererende teknologisk revolusjon. Kunstig intelligens, en gang hyllet som den neste grensen for menneskelig fremgang, har nå blitt midtpunktet i en global maktkamp, ​​spesielt innen militære applikasjoner. Fusjonen av kunstig intelligens med moderne krigføring har fundamentalt endret konfliktens natur, og introdusert autonome våpensystemer, algoritmedrevet beslutningstaking og cyberkrigføringsevner som er utenfor menneskelig kontroll. Mens verden sliter med dette seismiske skiftet, skaper uløste historiske spenninger og moderne maktkamper den perfekte stormen for en eksistensiell krise.

Teksten fortsetter under bildet

Det geopolitiske landskapet er definert av to dominerende innflytelsessfærer: USA og dets vestlige allierte, og Kina-Russland-Iran-aksen. Den økonomiske avkoblingen mellom disse supermaktene, som opprinnelig ble utløst av handelskriger og bekymringer rundt nasjonal sikkerhet rundt kritiske teknologier, har nå utvidet seg til et fullskala våpenkappløp i KI-drevet krigføring. Begge sider erkjenner at kontroll over kunstig intelligens vil avgjøre den neste globale hegemonien, noe som vil føre til et aggressivt press for KI-overlegenhet i forsvars- og sikkerhetssektorene.

En av de viktigste destabiliserende faktorene er den økende avhengigheten av KI for militær beslutningstaking. Nasjoner, som søker å oppnå strategiske fordeler, har integrert autonome systemer i missilforsvar, rekognosering og slagmarksoperasjoner. Selv om KI lover effektivitet og presisjon, introduserer den også uforutsigbare risikoer – algoritmer som er trent til å identifisere og eliminere trusler kan feiltolke tvetydige situasjoner, noe som fører til utilsiktede engasjementer.

Økonomisk ustabilitet forsterker uforutsigbarheten ytterligere. Gjenopprettingen etter pandemien tidlig på 2020-tallet klarte ikke å gi langsiktig stabilitet, ettersom forstyrrelser i forsyningskjeden, inflasjonspress og energikriser økte forskjellene mellom nasjonene. Vestlige økonomier, som sliter med stagnasjon, befinner seg i strid med den økende økonomiske innflytelsen fra Kina, hvis kI-drevne produksjons- og digitale handelsnettverk nå dominerer viktige næringer. Den digitale yuanen, støttet av KI-drevne finansielle algoritmer, har utfordret den amerikanske dollarens overherredømme i global handel og endret den økonomiske maktbalansen. Dette finansielle skillet har blitt til en strategisk bruddlinje, noe som forsterker geopolitiske rivaliseringer.

I tillegg har internasjonale institusjoners manglende evne til å regulere KI-krigføring skapt et miljø der nasjoner handler ensidig for å sikre sine interesser. FN, hemmet av politiske splittelser, har ikke vært i stand til å implementere meningsfulle rammeverk for å kontrollere spredningen av autonome våpen. Selv om traktater som Genèvekonvensjonene gir retningslinjer for menneskeledet krigføring, er de fortsatt foreldet i KI-ens tidsalder, der maskiner kan utføre beslutninger uten menneskelig tilsyn. Dette juridiske vakuumet har gjort det mulig for nasjoner og private militære entreprenører å distribuere KI-drevne våpen med minimal ansvarlighet, noe som øker sannsynligheten for katastrofale feilberegninger.

Mot denne bakgrunnen er verden mer ustabil enn den har vært på flere tiår. Militariseringen av kunstig intelligens, økonomisk fragmentering og svikt i global styring har skapt et ustabilt økosystem der en enkelt feilberegning – enten utilsiktet eller orkestrert – kan utløse en kjedereaksjon som fører til en total krig. Scenen er satt for en konflikt som ikke bare vil omforme geopolitikken, men også omdefinere selve menneskehetens overlevelse.

I motsetning til tidligere våpenkappløp, som var avhengige av avskrekking gjennom menneskelig dømmekraft, introduserer AI-drevet krigføring en uforutsigbar variabel – en som er immun mot følelser, diplomati og tvil.

Hvis det ikke gjøres noe, kan det føre til en irreversibel katastrofe, med konsekvenser som strekker seg langt utover konvensjonell krigføring. Innsatsen i en KI-drevet militærkonflikt er eksistensiell. Verden har sett det destruktive potensialet til atomkrigføring og biologiske våpen, men KI representerer en enda større utfordring fordi den opererer i en skala og hastighet som overgår menneskelig beslutningstaking. I en verden der autonome våpensystemer utfører oppdrag uten direkte menneskelig tilsyn, reduseres evnen til å deeskalere konflikter. En enkelt KI-feilberegning – som å feilidentifisere en rutinemessig militærøvelse som en krigshandling – kan utløse en automatisert respons som utvikler seg til fullskala krig før verdensledere i det hele tatt har en sjanse til å gripe inn.

De økonomiske implikasjonene er like alvorlige. Verdens finansielle nettverk er dypt sammenvevd, og enhver storstilt konflikt vil forstyrre global handel, markeder og forsyningskjeder. KI-drevne cyberangrep, som allerede er en voksende trussel, kan lamme banksystemer, energinett og viktige tjenester, noe som kan føre til økonomisk kollaps i en skala man aldri har sett før. Med KI i stand til å starte digitale krigføringskampanjer i løpet av millisekunder, er potensialet for økonomisk ødeleggelse umiddelbart og overveldende.

Videre ville de samfunnsmessige konsekvensene være omfattende. KI-drevet overvåking, propaganda og psykologisk krigføring har allerede vist sin evne til å manipulere offentlig oppfatning og sosial stabilitet. I et scenario der nasjoner engasjerer seg i KI-drevet konflikt, ville masse desinformasjonskampanjer polarisere befolkninger ytterligere, svekke tilliten til institusjoner og destabilisere demokratisk styresett. Sivil uro ville bli utbredt ettersom feilinformasjon oversvømmer digitale nettverk, noe som ville gjort det nesten umulig for den globale befolkningen å skille sannhet fra konstruert bedrag.

Dette understreker behovet for umiddelbare tiltak for å forhindre ukontrollert spredning av KI i krigføring. Mangelen på et omfattende internasjonalt regelverk for KI-drevne militære systemer er en åpenbar forglemmelse – en som, hvis den ikke tas tak i, kan føre til rask oppløsning av selve sivilisasjonen.

Nasjoner må erkjenne at KI ikke bare er et annet verktøy i krigens arsenal; det er en kraft som, hvis den slippes løs uten etiske og strategiske begrensninger, har potensial til å ende menneskeheten slik vi kjenner den. Viktigheten av denne diskusjonen strekker seg utover regjeringer og militærstyrker – det er et spørsmål om global overlevelse.

Hvis nasjoner ikke klarer å etablere klare grenser og sikkerhetstiltak for KI i krigføring, vil verden komme nærmere en fremtid der maskiner dikterer sivilisasjonenes skjebne, og etterlater menneskeheten maktesløs i sin egen ødeleggelse. Dette scenariet er ikke bare en hypotetisk mulighet; det er en nær fremtidig realitet med mindre det iverksettes umiddelbare og avgjørende tiltak for å forhindre det.

Relatert og anbefalt lesing:

KUNSTIG INTELLIGENS KAN LATE SOM DEN ER DUM FOR Å DOMINERE

99% AV ALLE JOBBER VIL VÆRE BORTE I 2030

Love bombing, hvordan kunstig intelligens brukes til å manipulere tillit og følelser

“KUNSTIG INTELLIGENS” GJØR OSS DUMMERE, MEN GJØR DET NOE DA?

HVORFOR KAPPLØPET OM Å TA I BRUK KUNSTIG INTELLIGENS I PSYKIATRIEN ER SÅ FARLIG

HVORDAN KUNSTIG INTELLIGENS UTNYTTER VÅRE SÅRBARHETER FOR Å INTEGRERE SEG FULLSTENDIG I MENNESKETS EKSISTENS

NÅR NY TEKNOLOGI BLIR EN TRUSSEL MOT MENNESKEHETEN – SCI FI TEKNOLOGI SOM NÅ ER EN REALITET

KUNSTIG INTELLIGENS, GAME OVER FOR MENNESKEHETEN?

Det finnes ikke noen konsekvensanalyse som forteller hvordan industrien og privatøkonomien i Grenland vil bli påvirket når datasentret er i gang

Professor Roman Yampolskiy, en informatiker og KI-sikkerhetsforsker med et professorat ved University of Louisville, vier livet sitt til å utforske de mørkeste mulighetene innen avansert kunstig intelligens. På hans offisielle nettsted finner du et vell av informasjon om hans studier og publikasjoner, inkludert boken hans, Artificial Superintelligence: A Futuristic Approach, hvor han diskuterer risikoen ved KI grundig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Yampolskiy skisserer et scenario der menneskeheten uvitende vil gi fra seg kontrollen til maskinene.

Mens Silicon Valley-guruer, i hvert fall offentlig, maler en glitrende fremtid fylt med effektivitet og roboter som lager kaffen vår (og kanskje til og med ferskpresset appelsinjuice), kaster Yampolskiy en bøtte kaldt vann – eller kanskje vi burde si is – over oss. Selv de mest “optimistiske” bransjeekspertene, inrømmer bak lukkede dører en risiko på 20-30 % for menneskehetens utryddelse som resultat av KI.

Da han ble spurt om spådommen sin, innrømmet Yampolskiy en sannsynlighet på 99,9 prosent der kunstig intelligens vil ta kontrollen og drepe oss. Det er en annen måte å si at vi ikke kan kontrollere superintelligens i det uendelige. Det er umulig. Og det burde gi oss frysninger.

Teksten fortsetter under bildet

Spørsmålet du sikkert stiller deg er: hvordan er dette mulig? Burde ikke vi være de som kontrollerer maskinene? Og her kommer Yampolskiy mest urovekkende tese: vi kan ikke kontrollere en superintelligens for alltid. Det er litt som å trene en orkan til å blåse bare dit vi vil. Når KI overgår vår forståelsesevne, blir den en naturkraft, med sine egne «beslutninger» som vil være uforståelige for oss.

Yampolskiy utforsket selv ideen om at KI allerede skjuler sin sanne intelligens: «Hvis den allerede gjør det, ville vi åpenbart ikke lagt merke til det.» Kan du tenke deg det? Stemmeassistenten din, den du må skjelle ut to ganger fordi den ikke engang forstår «still inn en 12-minutters timer» for pasta, planlegger i hemmelighet sin globale dominans. Det er nesten latterlig, hvis det ikke var for det faktum at en seriøs forsker sier det alvorlig.

Teksten fortsetter under bildet

En av Yampolskiys mest fascinerende og samtidig uhyggelige teser handler om «villedende KI», kunstig intelligens som skjuler sine sanne evner og agenda. Dette er ikke et B-filmkonsept, men en konkret mulighet som Yampolskiy har utforsket i dybden i denne artikkelen. «KI kan lære oss å stole på den, og over tid vil vi gi slipp på kontrollen uten noen gang å motsette oss den.» Tenk på det: vi trenger ikke drapsroboter som går nedover gaten. Alt som trengs er en usynlig erosjon av våre evner.

KI kan absorbere flere og flere kognitive oppgaver og gjøre oss til en «biologisk flaskehals» i beslutningsprosessen, slik Gizmodo også analyserer. Det er den gamle historien om den sakte kokende frosken: den innser ikke at den er på vei til å dø før det er for sent.

Teksten fortsetter under bildet

Den umerkelige trusselen:

Da Roman Yampolskiy ble spurt om hvordan KI kunne ødelegge menneskeheten, avfeide han klassiske apokalyptiske scenarier (cyberangrep, biologiske våpen). Han argumenterer for at en superintelligens ville forestille seg noe utenfor vår fatteevne, akkurat som vi er uforståelige for et ekorn. Det er ikke det at KI hater oss, det er at vi rett og slett ikke ville være relevante, eller engang en hindring.

Future of Life Institute anerkjenner hans bidrag til KI-sikkerhetsforskning, og et dybdeintervju om Machine Intelligence Research Institute utforsker deres filosofi om sikkerhetsteknikk. Poenget er ikke krigen mot maskiner, men et langsomt, ubønnhørlig tap av kontroll, forkledd som bekvemmelighet og fremskritt.

I en annen artikkel av Futuro Prossimo lurte vi på forholdet til kunstig generell intelligens (AGI) og dens risikoer. Har du lagt merke til hvordan smarttelefonene våre har frigjort oss fra å memorere telefonnumre? En frigjøring, absolutt, men også en avhengighet. Spørsmålet er: Hva vil vi tape når KI frigjør oss fra å tenke?

Roman Yampolskiy: AI can pretend to be stupid to dominate

Relatert og anbefalt lesing:

99% AV ALLE JOBBER VIL VÆRE BORTE I 2030

Love bombing, hvordan kunstig intelligens brukes til å manipulere tillit og følelser

“KUNSTIG INTELLIGENS” GJØR OSS DUMMERE, MEN GJØR DET NOE DA?

HVORFOR KAPPLØPET OM Å TA I BRUK KUNSTIG INTELLIGENS I PSYKIATRIEN ER SÅ FARLIG

HVORDAN KUNSTIG INTELLIGENS UTNYTTER VÅRE SÅRBARHETER FOR Å INTEGRERE SEG FULLSTENDIG I MENNESKETS EKSISTENS

NÅR NY TEKNOLOGI BLIR EN TRUSSEL MOT MENNESKEHETEN – SCI FI TEKNOLOGI SOM NÅ ER EN REALITET

KUNSTIG INTELLIGENS, GAME OVER FOR MENNESKEHETEN?

Det finnes ikke noen konsekvensanalyse som forteller hvordan industrien og privatøkonomien i Grenland vil bli påvirket når datasentret er i gang

Kunstig intelligens-ekspert Roman Yampolskiy advarer om at 99 % av alle jobber utført av mennesker vil være borte innen 2030, og det er ingen “plan B” i sikte. Ingen yrker er trygge fra automatiseringens rekkevidde.

De fleste av de store kunstig intelligens selskapene investerer milliarder i et forsøk på å jage den stadig unnvikende KI-hypen i håp om å oppnå det ettertraktede AGI (kunstig generell intelligens)-målet.

Flere rapporter antyder at OpenAI prioriterer glansfulle produkter fremfor sikkerhetsprosesser. Selv Anthropic-sjef Dario Amodei innrømmet nylig at selskapet ikke vet hvordan KI-modellene deres fungerer.

Bortsett fra bekymringer knyttet til personvern og sikkerhet, utgjør KI en stor eksistensiell trussel.

KI-sikkerhetsforsker og direktør for Cyber Security Laboratory ved University of Louisville, Roman Yampolskiy, indikerte nylig at det er en sannsynlighet på 99,999999 % for at KI vil avslutte menneskeheten.

Mer interessant er at Yampolskiy nylig delte flere innsikter om KI under en episode av The Diary of a CEO med Steven Bartlett, inkludert teknologiens innvirkning på arbeidsmarkedet.

Ifølge Jampolskij:

Om fem år ser vi arbeidsledighet på nivåer vi aldri har sett før. Vi snakker ikke om 10 %, som er skremmende, men 99 %.”

Ettersom AI-verktøy blir mer avanserte og flere selskaper satser på å utvikle humanoide roboter, argumenterer han for at det kan være uøkonomisk å ansette mennesker i overskuelig fremtid.

Alt på en datamaskin bli automatisert, og da vil mennesker bli overflødig. Og om fem år så har vi roboter som kan gjøre alt menneskelig arbeid. Så om fem år kan alt fysisk arbeid også automatiseres.

Teksten fortsetter under bildet

Yampolskiy hevder videre at yrker som koding og programmering, som anses som fremtidssikre, vil stå for tur. Som du kanskje vet, hevdet Microsoft-medgrunnlegger Bill Gates at KI vil erstatte mennesker for de fleste ting, bortsett fra noen få oppgaver som spesifikt er forbeholdt mennesker. Han spøkte med at ingen ville like å se datamaskiner spille baseball.

Gates hevdet at tre yrker ville overleve KI-revolusjonen, inkludert kodere, energieksperter og biologer. Han argumenterte for at disse yrkene er for komplekse til å kunne forbedres fullstendig ved hjelp av KI, og indikerte videre at menneskelig inngripen fortsatt er avgjørende. Men ifølge Roman Jampolskij så er KI mye bedre til å designe spørsmål til andre kunstige intelligenser enn noe menneske. Så disse jobbene vil også forsvinne.

Mens oppgradering av ferdigheter og omskolering har blitt foreslått som løsningen på at KI overtar jobber, sier Yampolskiy at disse tiltakene ikke vil være nok, spesielt ettersom KI blir mer avansert. “Før sa vi alltid at når denne jobben blir automatisert, omskoler deg til å gjøre den andre jobben”. Men alle jobber vil bli automatisert, og det finnes det ingen plan B. Da kan du ikke omskolere deg.

Neste generasjons teknologi vil utviklet seg til et så avansert nivå som kommer til å ligge utenfor vår fatteevne, noe som gjør det vanskelig å hindre at den kommer ut av kontroll. “Jeg var overbevist om at vi kunne lage trygg KI, men jo mer jeg så på det, jo mer innså jeg at det ikke er noe vi faktisk kan gjøre,” legger Jampolskij til.

Men alt håp er ikke ute. Han hevder at mennesker fortsatt kan ta initiativ og ansvar for de potensielle farene teknologien utgjør ved å spre mer bevissthet til sentrale interessenter i landskapet for generativ KI.

Så jobben vår er å overbevise alle med makt i dette feltet, de som skaper denne teknologien, de som jobber for disse selskapene, om at det de gjør ikke gagner menneskeheten. Ikke bare glem de 8 milliardene menneskene du De eksperimenterer  med 8 milliarder mennesker uten tillatelse, uten samtykke. 

I den større sammenhengen tror KI-sikkerhetsforskeren at vi fortsatt kan gjenvinne kontrollen over teknologien ved å sørge for at vi bygger ting som er til nytte for menneskeheten, og ved å sikre at nøkkelinteressentene som tar alle de viktige beslutningene er kvalifisert til det, men det er de ikke.

Relatert og anbefalt lesing:

AI expert Roman Yampolskiy warns of 99% job loss by 2030 — no “plan B” in sight

Roman Yampolskiy: AI can pretend to be stupid to dominate

Love bombing, hvordan kunstig intelligens brukes til å manipulere tillit og følelser

“KUNSTIG INTELLIGENS” GJØR OSS DUMMERE, MEN GJØR DET NOE DA?

HVORFOR KAPPLØPET OM Å TA I BRUK KUNSTIG INTELLIGENS I PSYKIATRIEN ER SÅ FARLIG

HVORDAN KUNSTIG INTELLIGENS UTNYTTER VÅRE SÅRBARHETER FOR Å INTEGRERE SEG FULLSTENDIG I MENNESKETS EKSISTENS

NÅR NY TEKNOLOGI BLIR EN TRUSSEL MOT MENNESKEHETEN – SCI FI TEKNOLOGI SOM NÅ ER EN REALITET

KUNSTIG INTELLIGENS, GAME OVER FOR MENNESKEHETEN?

Det finnes ikke noen konsekvensanalyse som forteller hvordan industrien og privatøkonomien i Grenland vil bli påvirket når datasentret er i gang

Steigan skriver her om fascismen men nevner ikke med et ord at den har mange likehetstrekk med kommunismen. Disse likhetstrekkene beskrives særdeles godt i dette essayet skrevet av Bertrand Russell anno 1935:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Kommunismen er ikke demokratisk. Det den kaller “proletariatets diktatur”, er i virkeligheten et diktatur av et et lite mindretall som utvikler seg til en oligarkisk herskerklasse. All historie viser at alt statsstyre ledes i den herskende klasses interesser, untatt så langt den influeres av frykten for å miste sin makt. Dette lærer ikke bare historien men også Marx oss. Herskerklassen i en kommunistisk stat har til og med større makt enn kapitalistklassen i en “demokratisk” stat. Så lenge den har de væpnede styrker bak seg, kan den bruke makten til å oppnå fordeler som er like farlige for samfunnet som den kapitalistene nyter. Å gå ut fra at den vil handle til samfunnets beste, er ikke annet enn forvrøvlet idealisme og står i strid med marxistenes politiske psykologi.

Kommunismen innskrenker friheten, særlig åndsfriheten mer enn noe annet system, untatt fascismen. Fullstendig sammensmelting av den økonomiske og politiske makt skaper et fryktingytende undertrykningsapparat som ikke eier det minste smutthull for unntak og avvik. Under et slikt system ville alle framskritt snart vise seg umulig: Det ligger jo i byråkratenes natur å motsette seg alle endringer som ikke fører til økning I deres egen makt. Både hos Marx og i gjengs kommunistisk tenkning er det en overdreven forherligelse av håndens arbeidere, noe som går ut over åndsarbeiderne.

Fascismen er anti-demokratisk i en mer fundamental betydning. Den godkjenner ikke den største lykke for det største antall som et prinsipp I politikken, men velger ut visse individer, nasjoner og klasser som “de beste”, som det alene er verdt å bry seg om. De øvrige skal med vold tvinges til å tjene de utvalgtes sine interesser.

Teksten fortsetter under bildet

Grunninvendingen mot fascismen er at den velger ut en liten del av menneskeheten som den eneste viktige. Makthaverne har uten tvil i alle tider siden staten kom opp i praksis gjort et slikt utvalg: men kristendommen har i teorien alltid erkjent hver menneskesjel som et mål i seg selv og ikke bare som et middel til andres ære. Det moderne demokratiet har hentet styrke fra de moralske idealene i kristendommen og har gjort mye til å få statsstyrerne bort fra ene og alene å gå inn i de rike og mektiges interesser. Fascismen betyr på dette punkt en tilbakegang til det verste i den gamle hedendommen.

Det er visse innvendinger – og det er for meg de mest avgjørende – som går like mye mot kommunismen som mot fascismen. Begge er forsøk fra et mindretalls side på å omforme befolkningen med makt etter et ferdig uttenkt mønster. De ser på folket som en mann ser på de materialene han skal bygge en maskin av: materialene gjennomgår mange endringer, men bare i samsvar med hans formål, ikke med noen utviklingsplan som er egen for dem. Der det gjelder levende vesener, og mest av alt mennesker, er det helst slik at spontan vekst fører til visse resultater, mens andre bare kan fremkalles ved en viss tvang og et visst påtrykk.

Embyrologer kan utvikle dyr med to hoder eller med nese der det skulle vært en tå, men slike “uhyrer” finner ikke livet særlig morsomt. På liknende måte ser fascister og kommunister for seg et bilde av samfunnet som et hele og vrir og vrenger på enkeltmenneskene for å få dem til å passe inn i et mønster; de som ikke kan vris og vrenges slik de bør, blir drept eller satt i konsentrasjonsleirer. Jeg tror ikke et syn som dette, som fullstendig overser individets spontane impulser kan bli etisk rettferdiggjort eller i det lange løp gi noen politisk vinning.

Det er mulig å klippe til en hekk så den får en form som en påfugl, og ved liknende vold kan man tvinge gjennom tilsvarende omforminger av mennesker. Men hekken forblir passiv, mens mennesket uansett hva diktatoren måtte ville, forblir aktiv, om ikke på et område så på et annet. Hekken kan ikke lære seg bruken av saksene slik gartneren har vist den, men det omformede menneske kan alltid finne mindre mennesker det kan bruke sakser på. Den uungåelige virkningen på individet av slik kunstig tildanning er å utvikle enten grusomhet eller likegyldighet, kansje begge i stadig veksling. Og fra en befolkning med slike karaktertrekk kan en ikke vente noe godt.

En stadig omgang med maskiner har gitt opphav til det jeg vil kalle manipulatorens tankefeil: en behandler individer og samfunn som om de var livløse ting, og manipulatorene som om de var guddommelige vesener. Men mennesket endrer seg under behandling, og de som behandler dem, blir selv endret som en følge av den virkning behandlingen har på dem.

Teksten fortsetter under bildet

Det ytterste psykologiske argument for demokrati og for tålmot er at et element av fri vekst , av uavhengighet og naturlig liv uten dressur er helt ut nødvendig om menneskene ikke skal bli vanskapte uhyrer. I alle fall beklager jeg – siden jeg tror at kommunistiske og fascistiske diktaturer begge er ting vi helst ikke vil ha –  at en har tendens til å se dem som de eneste alternativene og til å ta demokratiet som noe avlegs. Om vi tror de er de eneste alternativene, vil de bli det; om vi tror annerledes vil de det ikke.”

Bertrand Russell 1935.

Og vil man ha en dypere forståelse av det Bertrand Russell sitt essay over her sier så må man også sette seg inn i dette temaet, da det siden tidenes morgen alltid har vært individer med slike personlighetsforstyrrelser som har kommet til makta og fått kontroll over den. Dvs at alle politiske partier, også de som påstår og være demokratiske ut til fingerspissene, kan infiltreres av slike indivder som beskrives i bloggene, og på den måten kan de innføre diktauret gjennom et demokratisk dekke.

Bøkene 1984 og Kamerat Napoleon skrevet av George Orwell og Farenheit 451 forfattet av Ray Bradbury kan like så godt handle om kommunisme som fascisme, og er gode eksempler på det Russel formidler i sitt essay.

Mer relatert lesing:

TROR DU AT DEMOKRATI OG DIKTATUR ER SYNONYMER?

DEMOKRATI, ET MISBRUKT ORD

https://olehartattordet.blogg.no/i-bakvendtland-der-kan-alt-ga-an.html

https://olehartattordet.blogg.no/en-meget-god-beskrivelse-av-propaganda.html

https://olehartattordet.blogg.no/utfordring-noen-som-klarer-a-finne-en-bedre-beskrivelse-enn-dette-av-tiden-vi-na-lever-i.html

Det Andrè Schiffrin sier under her er tatt ut fra hans bok Bøker og business. Hvordan internasjonale konserner har overtatt forlagsbransjen og endret våre lesevaner (The business of Books. How international Conglomerates Took Over Publishing and Changed the Way We Read) utgitt av Aschehoug 2001, og kan kjøpes her.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“Tradisjonelt har ideene vært fritatt for de vanlige profittforventningene. Det ble ofte tatt for gitt at bøker som presenterte nye tilnærmningsmåter og annerledes teorier, ville gå med tap, i hvert fall til å begynne med. Utrykket “ideenes frie marked” refererer ikke til markedsverdien av hver enkelt ide. Tvert i mot handler det om at ideer av alle slag burde ha en mulighet til å nå ut til allmenheten, til å bli formidlet og begrunnet utførlig, og ikke bare i form av slagord.

I store deler av det tjuende århundre ble forleggeri i alminnelighet sett på som en virksomhet som gikk i null. Fortjenesten ville komme når bøkene nådde et større publikum via bokklubber eller salg av pocketutgaver. Om dette gjadt for faglitteraturen, gjaldt det i enda større grad for skjønnlitteratur. De fleste debutromanene forventet man å tape penger på (og om mange forfattere blir det sagt at de skriver en haug med debutromaner). Ikke desto mindre har det alltid vært forlag som har betraktet utgivelsen av nye romanforfattere som en viktig del av den store produksjonen.

Teksten fortsetter under bildet

Nye ideer og nye forfattere bruker tid på å slå an. Det kan gå år før en forfatter finner et publikum som er stort nok til å rettferdiggjøre kostnadene ved å utgi boken hans/hennes. Selv ikke i det lange løp er markedet egnet til å bestemme verdien av en ide, noe som er opplagt når man tenker på de mange hundre, for ikke å si tusen, eksemplene på stor litteratur som aldri har innbrakt penger. Følgelig vil den nye politikken – prinsippet om kun å utgi de bøkene som man kan regne med vil gi umiddelbar profitt – automatisk eliminere et stort antall betydelige verker fra katalogen/sortimentet.

Det er et annet problem også. Mens fiksjonen og poesi gjerne skrives av forfattere som jobber heltid på andre kanter, er forfattere av viktig faglitteratur avhengige av forskudd eller annen form for bistand som gjør det mulig for dem å drive research. Det er på dette området vi har sett det mest dramatiske forfallet. Tenkeren som mangler de nødvendige midlene for å skrive boken som vil forandre vår måte å tenke på, noe som godt kan skje selv om bare et lite antall mennesker kjøper boken.

Teksten fortsetter under bildet

Endelig har vi det problemet som for øvrig gjelder for det frie marked i alminnelighet: at kamparenaen er så ujevn og premissene så ulike. De store bedriftene som utgir de mest komersielle bøkene, rår over digre annonsebudsjetter, et enormt salgsapparat og et ekstremt effektivt nettverk av pressekontakter – til sammen sørger alt dette for at bøkene deres er garantert en viss grad av oppmerksomhet. De mindre forlagene har ingen mulighet til å konkurrere på like fot og må slite mye mer for å rydde plass til sine bøker, både i butikkene og i anmeldernes spalter.

Endringene i den redaksjonelle praksis i de store forlagene har også fått alvorlige konsekvenser. Denne prosessen er blitt fordreid ved at beslutningen om hva som skal utgis, ikke lenger blir tatt av redaktører, men av såkalte redaksjonelle paneler, der markeds og økonomistaben ofte utgjør tungen på vektskålen.

Teksten fortsetter under bildet

Hvis en bok ikke ser ut til å kunne oppnå et visst salgstall – og dette tallet stiger for hvert år som går (for tiden er vi oppe i 20 000 i mange av de største forlagshusene) – så vil det redaksjonelle panelet beslutte at selskapet ikke har råd til å satse på den. Det er dette som vanligvis skjer når en ny roman eller et seriøst faglittererært verk blir diskutert. Det El Pais kalte “markedets sensur”, gjør seg i stadig større grad gjeldende i beslutningsprosessen, som baserer seg på kravet om at hver bok må ha et publikum allerede før den utgis.

Før i tiden ble redaktørene som regel bedt om å anslå et salgstall for titlene de foreslo, men naturligvis var disse beregningene ofte upålitelige, farget som de var av redaktørens engasjement i bokens ide, og opplagstall ble derfor gradvis salgsfolkenes domene. Nå for tiden er det tallet man ender opp med vanligvis bestemt ut fra salgstallene til forfatterens forrige bok. Dette har nødvendigvis ført til en tydelig konservatisme – både estetisk og politisk – i valget av utgivelser: En ny ide har per definisjon ingen resultater å vise til.

Teksten fortsetter under bildet

Av opplagte grunner har redaktørene kviet seg for å snakke om det kommersielle presset de utsettes for. I A feeling for books kan Janice Radway rapportere om et sjeldent untak: Marty Asher, i dag sjef for Vintage, men på den tiden ansatt i Book-of-the-Month Club. I et intervju i 1990 sa han:

Når et stort selskap tar over, er de bare interessert i regnskapsresultatet … Noen av dem er ubarmhjertige: “Hvis det ikke bringer penger i kassen, vil vi ikke ha det”. Selvfølgelig, hvis du fulgte den tankegangen, ville du ha utelukket halvparten av de mest suksessrike bøkene som noensinne er kommet, for ting tar tid, og ingen gidder å vente … I det forlaget jeg kom fra, var det sånn at hvis du ikke kunne få ut 50 000 eksemplarer, så kunne det være det samme. Det var rett og slett ikke verdt det. På dagens massemarked er det snakk om 100 000 eksemplarer.

Teksten fortsetter under bildet

Med tiden ble systemet enda mer “vitenskapelig”. På samme måte som redaktørene før var pålagt å sette opp et “resultatregnskap” for hver bok før de fikk lov til å skrive kontrakt på den, blir det nå ført lignende regnskap med redaktørene selv: Det forventes at hver redaktør bringer inn en viss sum hvert år. Det føres streng kontroll med redaksjonelle valg. De store selskapene tvinger gjennom salgskvoter, slik at selv Oxford University Press forlanger av en ung redaktør at han skaffer mange nok bøker per år til å få inn en million dollar, noe som ikke akkurat fremmer kjøp av smalere, mer utfordrende titler.

Unge redaktører kan ofte fortelle meg nøyaktig, ned til minste desimal, hva de har fått igjen for investeringene sine. Disse tallene bestemmer deres lønn og status. Det er i dag ekstremt vanskelig å gi ut smale bøker; redaktørene vet at det kan legge hindringer i veien for karrierene deres hvis de blir assosiert med slike titler. Jo mer penger en redaktør bruker, jo mer lovende blir han eller hun betraktet som. Spesielt har de unge skjønt at den beste måten å skape seg et navn på, er å gi forfatterne så store forskudd som mulig, og så tidlig som mulig i sine egne karrierer. Mange av disse vil ha skiftet forlag før boken kommer ut og avslører at den ikke greier å tjene inn forskuddet.

Teksten fortsetter under bildet

Nå som redaktørene er fanget i dette finansmaskineriet, er de merkbart – og forstålig nok – mindre villige til å ta sjanser med en utfordrende bok eller en ny forfatter. Og systemet er blitt internalisert. Forleggere og redaktører forklarer nå at de “ikke lenger har råd” til å påta seg en hvis type bøker. Litterære agenter beklager disse endringene dypt. I sitt nyhetsbrev for høsten 1999 siterer Association of Author`s Representatives et av sine medlemmer: Disse fusjonene har gjort bransjen besatt av regnskapsresultatet.

Jeg har ikke tall på hvor mange redaktører som for tiden forteller meg at vi ” kjøper ikke midlist”. De satser bare på helt sikre kort. Selv såpass vellykkede forlag som Knopf avviser litteratur på områder hvor de tidligere pleide å publisere, og forklarer seg med at de “ikke lenger har råd til den typen bøker”, enda den profitten Knopf produserer, utgør en av Random-gruppens viktigste inntektskilder. Jeg pleide å spøke med mine redaktører om at vi fikk betalt in natura, at en vesentlig del av lønnen besto av de bøkene vi fikk lov til å utgi når vi hadde lyst. Denne måten å tenke på er nå grundig luket vekk fra de store forlagene i USA, og i økende grad også i Europa. En titt på noen av de største amerikanske forlagshusene avslører tydelig denne forvandelingen.

Teksten fortsetter under bildet

Ideen om at en bok burde være rimelig for å kunne nå ut til et stort publikum som mulig, har blitt erstattet av en bokholder-mentalitet som bare ser på sluttsummen.

“Hvis ideenes domene blir overlatt til de som er ute etter å tjene mest mulig penger, vil vi aldri få den debatten som er av så avgjørende betydning for et funksjonsdyktig demokrati. I dag er ikke bøkene stort mer enn et supplement til massemedienes verden, der de byr på lett underholdning og forsikringer om at alt er til det beste i denne beste av alle tenkelige verdener.

Teksten fortsetter under bildet

Kontrollen over spredningen av ideer er strengere enn noen ville trodd det var mulig i et fritt samfunn. Behovet for en offentlig debatt og fri meningsutveksling, et behov som er uløselig knyttet til det demokratiske ideal, er uforenelig med det stadig strengere kravet om totalfortjeneste. I sin verdifulle bok, Rich media, poor democracy, siterer Robert McChesney fra debatten som pågikk i 1930 årene om radioen skulle overlates helt til private hender eller om den burde bevare en uavhengig, ikke-kommersiell basis: Ytringsfriheten er selve grunnpilaren i et demokrati.

Å tillate private interesser å monopolisere det mest effektive redskapet for å nå menneskesinnene, er det  samme som å ødelegge demokratiet. Uten ytringsfriheten, uten en redelig fremstilling av fakta fra mennesker som ikke først og fremst er ute etter profitt, har vi heller ikke et intelligent fundament å bygge en offentlig politikk på.

Teksten fortsetter under bildet

Det er en allment akseptert oppfatning at pengens betydning har hatt  dyptgripende konsekvenser for samfunnet vårt. Andre verdier man har satt sin lit til som en motvekt, er i ferd med å dø ut. Ikke bare våre eiendeler, men også våre jobber og til og med vi selv er blitt handelsvarer som kan kjøpes og selges til høystbydende. Andre epoker i historien har vært vitne til en lignenede utvikling, men nå som den er kyttet til globaliseringen og industrialiseringen av media, er virkningene så mye mer voldsomme.

Det er bare i bøker man har muligheten til å argumentere utførlig og gå i dybden.

Bøker skiller seg på vesentlige måter fra andre medier. I motsetning til tidsskrifter er de ikke reklamefinansierte. I motsetning til fjernsyn og film er de ikke avhengige av å finne et masspublikum. Bøkene kan tillate seg å gå mot strømmen, vekke nye ideer, sette spørsmålstegn ved det bestående, i håp om at med de med tiden vil finne sitt publikum. Trusselen mot denne type bøker og ideene de rommer – det vi pleide å kalle ideenes marked – er en farlig utvikling ikke bare for forlagsbransjen, men for samfunnet som helhet.

Teksten fortsetter under bildet

Vi er nødt til å finne nye metoder for å holde liv i ordskiftet, som før ble sett på som en uunnværlig del av et demokratisk samfunn. Vi får bare håpe at flere mennesker, både her og i utlandet og i årene som kommer vil innse hvor farlig det er å leve i en kultur med et innskrenket utvalg av ideer og alternativer, og hvor nødvendig det er å holde i gang en vidtfavnenede debatt. Kort sagt, å huske hvor viktig bøkene alltid har vært i våre liv”.

Jeg har selv samlet på bøker i over tredve år, og når jeg av og til en sjelden gang tar meg en tur innom en bokhandler, så må jeg si at utvalget mildt sagt er begredelig. Det er mainstream litteraturen som hersker, ikke bøker som får en til å undres og tenke selvstendig.

Teksten fortsetter under bildet

Fra 1950 tallet og frem til begynnelsen av 2000 tallet så ble det gitt ut bøker som fikk oss til å tenke annerledes, som utfordret de etablerte sannheter: Aschougs aktuelle, Lanser forlag, Bondes forlag, Aschehougs kilde bøker, Cappelens Uglebøker, Gyldendals lanterne bøker, Aschehougs Fontenebøker, Dreyers Perspektivbøker, Gyldendals Fakkelbøker, Minerva og Universitetsforlagets bøker, var alle serier som til sammen ga ut flere tusen titler som siktet seg inn på å informere og utfordre A4 tenkningen.

I denne tiden så kommer det mengder med slik litteratur i fra alle forlag ikke bare fra de seriene jeg nevner over her. Det var en gylden tid for tankevekkende og intelligent litteratur. Hos bokhandleren finner jeg nesten aldri noe jeg kjøper, men i bruktbutikker og hos antikvariatene så kan de mest fantastiske litterære skatter dukke opp. Her kan man finne titler som man aldri har hørt om som kan endre hele ens virkelighetsoppfattelse.

Teksten fortsetter under bildet

Men hvorfor er det slik at informerende og tankevekkende bøker nesten alltid bare står å samler støv, og svært få er intressert i å lese dem? Er det slik at det er enklere å få servert svarene enn det er å måtte bruke hodet selv? Selvfølgelig er det enklere, men det som er enkelt er ofte ikke det som er det korrekte og det beste, et ja eller nei svar inneholder nødvendigvis ikke sannheten.

Hvis sannheten er et stort bilde som er blitt knust, så må man finne bitene for å få det til å bli helt. Et slikt puslespill krever tålmodighet og grundighet, og bitene finnes ikke på tv skjermern, ikke i radioen, ikke i avisene. Fastfood informasjon er ikke limet som vil lime sammen bitene så bildet igjen blir komplett og forståelig, til det trengs det dypdykk og tålmodighet, noe dagens mainstream media ikke tilbyr.

Teksten fortsetter under bildet

Media transformerer det overfladiske til noe dypt, løgner blir til sannhet og sannhet blir til løgn nettopp fordi man godtar det man får servert. Ekte kunnskap er det viktigste vi kan tilegne oss, det beskytter oss mot løgner og påstander. Uten sann kunnskap så vil vi ikke kunne skille mellom sannhet og løgn.

“Hvis ideenes domene blir overlatt til de som er ute etter å tjene mest mulig penger, vil vi aldri få den debatten som er av så avgjørende betydning for et funksjonsdyktig demokrati. I dag er ikke bøkene stort mer enn et supplement til massemedienes verden, der de byr på lett underholdning og forsikringer om at alt er til det beste i denne beste av alle tenkelige verdener.

Vi får bare håpe at flere mennesker, både her og i utlandet, i årene som kommer vil innse hvor farlig det er å leve i en kultur med et innskrenket utvalg av ideer og alternativer, og hvor nødvendig det er å holde i gang en vidtfavnende debatt. Kort sagt, å huske hvor viktig bøkene alltid har vært i våre liv”                                          

Andrè Schiffrin 

Teksten fortsetter under bildet

Relatert og anbefalt lesing

http://morgenbladet.no/boker/2012/hvordan_fusjonsiveren_odelegger_bokbransjen

http://www.dagbladet.no/kultur/2006/10/30/481252.html

http://www.dagbladet.no/2013/09/16/kultur/bok/litteratur/kommentar/boklov/29302309/

http://www.nb.no/nbsok/nb/737e3a57f0c187d2df577bb16d50b27b?index=19#235

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Innlegget er hentet fra substacken til Kjetil Tveit:

“Generasjonspartiet profilerer seg som et liberalistisk frihetsparti som kjemper for rettigheter som i disse dager gradvis rulles tilbake.

Men historien lærer oss én ting: Staten — eller maktapparatet — ender alltid, uten unntak, som et redskap for undertrykkelse dersom den ikke holdes i sjakk. Mennesket tåler dårlig å ha makt. Å overlate makt til et maktmenneske uten folkets konstante lupe, er som å gi en alkoholiker nøklene til baren og si: «Jeg stoler på deg.»

I frie demokratier har vi håndtert dette ved å fremme markedsøkonomi og privat eierskap. Når folk eier verdiene selv og skatter lite, kan ikke staten vokse seg til et byråkratisk monster som bruker makten mot innbyggerne. Motsatt ser vi i sosialistiske planøkonomier: Her samles mest mulig penger hos staten, i håp om at den fordeler «rettferdig» til de «trengende».

Men hva skjer den dagen staten blir ond? Da sitter alkoholikeren i baren — med nøklene og hele drikkevarelageret. Det er dette som forklarer hvorfor sosialistiske regimer som Sovjetunionen og Kina måtte bygge piggtrådgjerder innover, for å hindre folk i å flykte til frie markedsøkonomiske land.

Sosialisme er i teorien et mellomstadium før kommunisme, der staten fortsatt eksisterer. I praksis har ingen land kommet forbi dette stadiet. Når staten først har sikret seg enorm makt, gir den den ikke fra seg frivillig. Husk alkoholikeren i baren.

Sosialistisk planøkonomi

Dette har lite med frihet å gjøre. Frihet betyr også friheten til å feile — og friheten til å lykkes.

At «bolig til alle» er én av fem hovedpilarer i partiprogrammet viser hvor grunnleggende denne planøkonomiske tankegangen er for partiet. Men når man klikker seg inn for å lese hvordan de har tenkt å få det til, får man kun opp en boks for å legge igjen e‑post.

En annen hovedpilar er «mindre skatt». Dette står i direkte motsetning til «bolig til alle». For å skaffe bolig til alle må staten først kreve inn mer skatt — man kan ikke både ha sosialistisk omfordeling og liberal skattelette samtidig. Jeg trykket på «Les mer» også her, men knappen virker ikke. Det er kanskje forståelig — for det går heller ikke an å være både sosialist og ikke‑sosialist på samme tid.

Partiet skriver dessuten rett ut i programmet:

«I dag premieres partiene for å drive markeds-politikk og slenge om seg med valgløfter de aldri får mulighet til å innfri på.»

Dette bekrefter retningen: bort fra marked, over mot planøkonomi.

Jeg selv har tidligere tilbudt meg å samle underskrifter for Gyda Oddekalv, som mange andre også har gjort. Nå ser jeg flere av disse frivillige «fotsoldatene» stille helt legitime spørsmål om dette paradokset — men i stedet for svar blir spørsmålene stemplet som hets, og offerkortet dras.

Ytringsfrihet

En partileder som står bak et nytt politisk system basert på en spesiallaget app, bør nærmest være et geni på flere felt. Fallgruvene er mange, marginene små, og man må ha stålkontroll på hva ytringsfrihet faktisk er — for dette er en hjørnestein i ethvert fritt demokrati. Også i et direktedemokrati.

Den 14 juni skrev Oddekalv dette:

«Det er en vanlig misforståelse at direkte demokrati betyr at alle skal få si hva som helst, når som helst, til hvem som helst – uten grenser. Direkte demokrati handler om å gi alle en reell stemme i politiske beslutninger, ikke om å la sosiale medier bli arenaer for personangrep, delegitimering og trakassering.»

 

Dette sitatet viser at partilederen forveksler stemmerett med frihet til å ytre seg fritt. I et ekte demokrati — direkte eller representativt — er åpen debatt, selv usaklig og tidvis skitten, selve garantien mot maktmisbruk. Når ledelsen starter med å definere grenser for hva folk kan si, har vi ikke lenger en plattform for folkestyre, men en plattform for kontrollert konsensus.

Den 13. juni skrev hun på X blant annet at hun ville blokkere negative innspill, og at hennes konto var for positivitet. Men vent… er det ikke i Nord-Korea at man bare må være positive til ledelsen? Dette kan vel umulig være et frihetsparti. For meg framstår det mer og mer woke. Også dette med offerrollen ved uenighet, skjørhet og krenkorama mer enn robusthet mot konfrontasjon tilsier et langtkomment wokeistisk tankegods.

Og det er nå vitterlig wokeisme som er den nye totalitarismen og som er den største trusselen mot frihet.

Enhet – frihetens motsetning

Generasjonspartiets egen trepunktsparole sier alt: Enhet, frihet, utvikling. Rekkefølgen er aldri tilfeldig. Det man setter først, er det som veier tyngst. Her settes enhet over frihet.

I klassisk liberalisme er individets frihet selve fundamentet — det som skal stå fast selv når folk flest roper på samhold, kontroll eller felles mål. Men «enhet» betyr i praksis alltid underkastelse under fellesskapet: Enhet fordrer disiplin, tilpasning, harmoni — og når noen protesterer, må de bringes til taushet for å bevare enheten. Igjen ser vi tidsånden: Wokeismen. Nettopp det vi kjemper imot.

Dette er kjernen i all kollektivistisk ideologi som teknokratisme, sosialisme, kommunisme, fascisme: Fellesskapet først, individet etterpå. Fellesnevneren er at friheten blir underordnet «samholdet».

Når Generasjonspartiet setter «enhet» øverst og «frihet» som nummer to, er det ikke et frihetsparti i klassisk forstand. Det er et samlingsparti. Et parti for harmoni, konsensus — og stillhet for den som vil si noe ubehagelig.

Spør deg selv: Hva er tryggest for makten — et folk av frie individer som sier sannheten høyt, eller en enhetlig masse som holder seg på linje?

Sannhet – grunnmuren som mangler

I Generasjonspartiets trepunktsparole står det: Enhet, frihet, utvikling. Men det som mangler, er det som burde stått først: sannhet. Uten sannhet er frihet bare en pyntet løgn — et show for galleriet.

Gjennom historien har de klokeste frihetsforkjemperne sagt dette helt tydelig:

• Søren Kierkegaard: «Frihet uten sannhet er den største løgn.» (fri oversettelse av hans formuleringer om indre sannhet som betingelse for ekte frihet)
• George Orwell: «Freedom is the freedom to say that two plus two make four.» Med andre ord: frihet begynner med at sannhet ikke kan knebles. (Eller at kjønn er 1+1, igjen, dette er kampen mot wokeismen).
• Jesus i Johannes 8,32: «Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» – et sitat Bjørneboe elsket og radikaliserte for vår tid.

For Jens Bjørneboe var dette et livstema: I Frihetens øyeblikk skriver han at «jeg har ingen mening. Jeg har ingen frihet. Jeg har sannheten.» Hos ham er sannheten forutsetningen for alt: Den som ikke tør vite, er ikke fri — bare lydig.

I dag blir denne tanken systematisk fordreid. Postmodernistene har partert Bjørneboe i skoler, forlag og medier: De feirer hans «frihet» som om det var en hippiedrøm om ubegrenset utfoldelse — men de utelater det ubehagelige, at han krevde brutalt sannferdig oppgjør med både systemet og seg selv.

Generasjonspartiet snakker høyt om frihet, men uten sannhet blir det bare en fasade for et nytt lydighetsprosjekt. De har bygget seg en parole: Enhet, frihet, utvikling. Men frihet uten sannhet er alltid falsk.

FN – fra fellesskap til global corporatisme

I Generasjonspartiets egne verdier står det at alt på planeten inngår i en «enhet». Denne enheten er ikke bare natur og økosystem, men også en drøm om et globalt, politisk styringssystem: FN. Ifølge partilederen har FN ikke gått langt nok. Det skal tydeligvis enda mer sentralisering til — enda mer makt samlet på toppen.

Men hvem styrer egentlig FN i vår tid? Mange tror FN er et nøytralt folkeorgan, men det er i dag tett vevd sammen med private filantroper, storbanker, farmasøytiske konsern og World Economic Forum — spydspissen for det som kalles «public-private partnerships». På norsk: en ny type global corporatisme. Fascisme uten uniformer, men med PR-byråer, bærekraftretorikk og fargerike logoer.

For Bjørneboe ville dette vært et mareritt: En enhet som strekker seg helt opp til planetens tak, men ingen sannhet i bunnen — bare konsensus produsert av de mektige. Friheten blir da redusert til et salgsord, mens reell makt havner hos de som eier infrastrukturen, teknologien, algoritmene og «definisjonsmakten».

Ikke rart at Innovasjon Norge, altså staten, finansierer Oddekalvs eget firma som styrer Generasjonspartiets «demokrati-app». Samme statskanal, NRK, gir henne TV-tid i beste sendetid i en realityserie i sommer. Alt er som det skal være i et system som drømmer om enhet: de som snakker vakkert om «folkestyre» får støtte — så lenge de holder seg innenfor rammene for hva man har lov til å si.

Men hva skjer den dagen denne globale enheten viser sitt sanne ansikt? Når private interesser, byråkrati og algoritmer samkjører for å definere hva som er «sant» og hvem som er «ekstrem»? Da blir det for sent å protestere.

Sentralisering er frihetens motsats. Jo mer makt samles i toppen, jo mindre makt har du i bunnen. Frihet fordrer alltid desentralisering. Uten det kan «enhet» bli et globalt fengsel.

Pengesystemet – frihetens prøvestein

Blant dem som virkelig forstår frihet i vår tid, står pengesystemet helt sentralt. Frihetsbevegelsen handler ikke bare om pass, sensur og vaksinetvang — men om retten til å bruke de pengene man selv stoler på. Gull, sølv, Bitcoin: alternative verdilagre som ikke kan trykkes i stykker av gjeldsbaserte stater.

Dagens fiat-pengesystem er i realiteten et verktøy for å fjerne middelklassen og konsentrere rikdom hos en ultraliten global overklasse. Samtidig blir småsparere, vanlige arbeidstakere og gründere sittende igjen med inflasjon, stadig høyere gjeld og stadig dyrere boliger.

Dette er ikke et konspiratorisk sidespor — det er selve kjernen i hvorfor mange i frihetsbevegelsen har forstått at markedet ikke fungerer når pengene er falske. Frihet forutsetter et sunt penge- og eierskapssystem.

Advokat Rune Østgård vet dette bedre enn de fleste: Han har arbeidet inne i EU-byråkratiet i Brussel og sett hvordan den politiske «pølsa» lages. Han tilbød Generasjonspartiet sin kompetanse for å rydde opp i nettopp denne delen av partiprogrammet. Spesielt ville han bidra til å beskrive hva et virkelig fritt pengesystem krever, og advare mot den nye digitale sentralbankpengen (CBDC) — en overvåkbar digital statskrone som kan sperres eller kondisjonerers på et tastetrykk.

Østgård ble godt mottatt til å begynne med, men senere avvist, og spesielt da han ville være med å rydde i det selvmotsigende partiprogrammet. Oddekalv hadde ikke tid, eller ville ikke. I stedet prioriterte man vekst, likes og en blank parole om «enhet, frihet, utvikling» — uten å gå til kjernen: hvordan folk skal få beholde fruktene av sitt eget arbeid i et system som ikke kan tappes av en pengepressende elite.

Når støttespillere som Østgård og andre stiller spørsmål, blir de avfeid som «hetsere». Oddekalv legger så ut bilder av anonyme og utenlandske troll som «bevis» på at hun forfølges av politiske meningsmotstandere. Men hvem blir ikke angrepet av anonyme kontoer på sosiale medier? Den virkelige hetsen mot et frihetsparti ville være systemets utestengelse — ikke kritiske spørsmål fra egne bakkemannskap som samlet underskrifter gratis.

Frihet begynner ikke med likes eller reality-serier i NRK. Den begynner med frie penger. Uten et ærlig pengesystem kan ingen parole redde friheten — uansett hvor mange ganger man roper «direkte demokrati».

I lys av alt dette, er det ikke rart at konsernmediene og statkanalen NRK trykker det politiske frihetspartiet til sitt bryst, og støtter hennes app med penger. Hun er jo åpenbart ingen trussel mot etablissementet.”

Av Rune Østgård:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Spørsmål: Hva har disse tre til felles annet enn at de er statsråder i en Arbeiderpartiregjering? Svar: De er direkte etterkommere etter tre av de opprinnelige eierne av Norges Bank, som i 1816 fikk monopol på å lage penger, og som hadde et de facto monopol på å låne ut penger frem til 1850-tallet.

Jonas Gahr Støre er direkte etterkommer av Hieronymus Heyerdahl. Jens Stoltenberg er direkte etterkommer av Jens Schow Fabricius. Espen Barth Eide er direkte etterkommer av Arnoldus von Westen Sylow Koren.

Heyerdahl, Fabricius og Koren var representanter til Riksforsamlingen på Eidsvoll, og de skjenket sentralbanken til seg selv som gave og takk for hardt arbeid i fedrelandets tjeneste. De tre var del av en liten elite som besto av de rikeste og folk fra embedsverket, og de brukte eierskapet sitt i banken til å berike sin egen klasse, tømme bygdene for kapital og kanalisere alle ressursene til byområdene.

Teksten fortsetter under bildet

I dag gjør Jonas, Jens og Espen akkurat det samme, bare at de disponer over en mye større verktøykasse, som i tillegg til Norges Bank nå også består av enorme skatter, skyhøye avgifter og reguleringer ut av en annen verden.

Vet du hvem Fredrik Meltzer var? Han designet det norske flagget, men tjente seg også styrtrik på å være stortingsmann og hovedarkitekten bak og aksjonær i den privateide sentralbanken – Norges Bank. Meltzer pushet elitens “nasjonsbygging”, samtidig som han tjente seg søkkrik på å lage penger av ingenting, til enorme kostnader for folk flest.

Han fikk staten til å gi garantier til Norges Bank mot løfte fra sentralbanken om å låne penger (skapt av ingenting) til staten. I realiteten brukte Meltzer og de andre mennene på Eidsvoll skattebetalerne som sikkerhet. Kostnaden av pengetrykkingen ble båret av folket, i form av at prisene steg uten at lønningene deres gikk tilsvarende opp. Akkurat slik det er i dag, bare at nå eies Norges Bank av staten.

Teksten fortsetter under bildet

På grunn av dette bedrageriet i nasjonsbyggingens navn, måtte folket jobbe mer og hardere for å klare seg. Slik finansierte altså Kari og Ola Nordmann elitens pengefest på 1800-tallet. Pengetrykking går særlig ut over distriktene, fordi inflasjonen omfordeler ressursene fra utkantene til de store byer, som feks Meltzers hjemby Bergen.

Takket være Meltzer og kompisene hans valgte 900.000 nordmenn å å emigrere til Nord-Amerika. Kostnaden med å flytte var enorm – ca en årslønn. I dag er etterkommerne deres forresten noen av Trumps største tilhengere. Mange nordmenn hadde ikke råd til å gjøre en så stor investering. Derfor dro tusenvis av fattigfolk i stedet fra innlandet og opp til Nordland og Troms – det såkalte fattigmanns Amerika.

Så hva får vi ut av dette? Jeg har et forslag: Denne tweeten har lært deg litt om hva inflasjon er, hva den gjør med samfunnet og at den skyldes en bevisst politikk, skapt og styrt av de som vi har valgt til å sitte på Stortinget og vennene deres i banknæringen.

Så, neste gang du ser på det norske flagget – tenk litt på at ingen før hadde fortalt deg at det var en politisk entreprenør fra Bergen, en Eidsvollsmann som også var aksjonær i Norges Bank, svært talentfull inflasjonist og det vi i dag kaller en “enprosenter”, som designet det.”

Teksten fortsetter under bildet

Anbefalt og relatert lesing/titting:

Ny bok – Støres bestefar samarbeidet med nazistene

FLERE SKJELETTER RAMLER UT AV SKAPET TIL STØRE

VET DU HVOR PENGENE DINE KOMMER I FRA

All Wars Are Bankers’ Wars