Erobreren av Mark Clifton
“De som vil dyrke georginer bør merke seg:
- At plantetypen ikke kan holdes konstant ved frøformering.
- At en levedyktig variant kan formeres ved knolldeling og forbli noenlunde uforandret.
- At det i gjennomsnitt årlig er mulig å få 10 planter av en. I løpet av tolv år skulle man således kunne få hundre milliarder planter av samme type.
- At alle gartnere som dyrker georginer kaster bort tønnevis av uønskede knoller, og at de fleste av dem ofte tenker på hvilket næringsmiddel dette avfallet ville være, om det bare var spiselig.
- At georginer ikke er så nøye på jordbunnen, men gror så å si over alt, når bare typen er riktig valgt og pleies med omhu.
- At georginer vokser vilt i Guatemala og der i århundrenes løp gjennom frøformering har dannet uendelig antall varianter. Det ville ikke være så urimelig å anta at en eller annen av disse ville være kommet i besittelse av merkelige, høyst merkelige egenskaper.
Padre Tomas hadde døpt gutten Juan Rafael de la Medina Torres, og da var det jo ikke å undres over at han siden gikk under navnet Pepe. Da han var fem år, hadde kroppen hans allerede begynt å tape noe av sin barnslighet, og de indianske kinnbenene ga alt rike løfter om videre utvikling. Under det flokete svarte håret bak de mørke funklende øynene hans, trivdes mange slags drømmer.
Det var noe til drømmerier for en som ikke kjente mer av verden enn den stien som førte langs vulkansiden til landsbyen, der misjonen lå, og dessuten litt til en annen sti som gikk til pappas usle mais og bønneåkrer på fjellsiden og der fra ned til kaffefincaèn. Både titt og ofte ristet pappa på hodet til drømmeriene. Uten verken hardhet eller større ømhet formante han Pepe til å slutte med å ville erobre verden. Gutten burde heller tenke litt på å få sanket mest mulig gress å tørke det, så det kunne brukes til mammas vev eller til å tekke taket med. Å ta seg en lur på jordgulvet i hytta var også å foretrekke.
Somme tider inskrenket Pepe seg til bare å drømme om å bli en riktig stor trollmann, en som var mer respektert i landsbyen enn den gamle tannlause stakkaren som nå ikke lenger orket å få folk til å gjøre saker og ting. Når han, Pepe, fikk makt ville han pine og plage søsteren til gjengjeld for all ertingen hennes. Ja, naturligvis aktet han ikke å gjøre henne for mye vondt, for da ville padre Tomas bli sinna på ham, men når hun hadde fått passelig mye , ville han tilgi henne og kle henne opp like fint som den senora Norte Americana han en dag hadde sett på torget i landsbyen.
Men for det meste drømte Pepe mer storslagent enn som så. Han skulle bli like stor som selve el Presidente de Guatemala. Riktignok hadde gutten aldri sett el Presidente som bodde på et fint slott i hovedstaden, men han skjønte at den karen måtte være minst like grom som selve padre Tomas. Når så langt kom, skulle det bli rikelig med tortillas og bønner til alle tider. Alle folk skulle få stappe i seg til magene deres skinte som gresskar i sola. Det var så visst ikke for mye for en så mektig politico som han skulle bli. Han aktet å være som en far for hele verden, men først måtte han han naturligvis erobre den og straffe folk litt for å sette seg i respekt, men siden skulle han gi dem alt de trengte.
Slik drømte unge Juan Rafael de la Medina Torres helt til det en dag skjedde noe.
Pepe visste godt at alle ville georginerøtter ikke er spiselige. Såpass visste alle ja , selv den dumme senora Norte Americana, som etter alle de dumme spørsmålene hennes å dømme ellers, praktisk talt ingenting visste. Men georgineknollene var ordentlig delikate å se til, og hver gang han grov opp noen, måtte han smake ørlite grann på dem. En dag da han var ute etter gress, kom han tilfeldigvis til å rykke opp en georgine med roten. Det var en pen med tykk stilk og mange knoller. Forsiktig brøt han av en av dem og smakte på den. Den var så god at han strålte over hele fjeset. Den snakkesalige søsteren hans satt i et tre å lurte på ham. Nå klatret hun ned å sprang til mamma for å sladre. Pepe spiste skitt igjen.
Møysommelig kom mamma seg opp fra veven og gikk ut etter Pepe. Han pleide som regel å stikke av når han så henne komme kjeftende, men denne gangen ble han sittende på marken og ga Mamacitaèn sin et stykke georgine knoll da hun kom bort til han. Hun ble så forbauset over den uvanlige oppførselen hans at hun istedenfor å varme ørene på ham, bare ble stående å lukte mistenksomt på knollen. Så smakte hun på den og kom plutselig til å se like strålende henrykt ut som Pepe. Omhyggelig samlet hun sammen hele den bunten av knoller som neste års planter slumret i.
Storøyd og med en munn som for en gang skyld var lukket, glodde Søster Marguerite på de to. Hun pusset nesen med en finger og våget seg nærmer, men ikke så nær at Pepe kunne slå til henne. Hun rakte hånden langt frem for å få en smakebit. De skrå øynene hennes ble enda større og munnen måpte av overraskelse da både Pepe og mamma bød henne biter av knollen. Den vesle villstyringen bet også av et stykke rot og tygget den. Ingen ble det minste forbauset da hun la armen om broren sin og kalte ham Pepito. Han lot ganske uanfektet dette merkelige skje. Med stor omhu ga så alle tre seg til å rykke opp alle georginene i nærheten, men de var alle sammen bitre og ekle. Bare denne ene planten smakte godt.
Mamma brukte macheten sin like flink som en kirurg bruker disseksjonskniven og delte opp planten slik at hver knopp på den hadde en knoll hengende til næring under veksten. Mens Pepe og søsteren sto å så på, planten hun så de ti knollene i den fete vulkanske jorden nær hyttedøren. Der kunne hun vokte å pleie plantene. Pappa ville sikkert komme til å tro hun var blitt gal hvis han fikk se henne bale med georginene, så hun skar av et lite stykke av en knoll og gjemte det til han. Hele resten av dagen arbeidet hun og barna fedelig og flittig sammen. Så lenge han av og til kunne gå ut å titte på det stedet der georginen var plantet, likte Pepe seg. Han samlet mer gress til veven enn noensinne tidligere. Også Marguerite strevet for første gangen flittig og villig med å lære seg å veve. Hun tok seg bare nå og da en hvil for å gå ut å kaste et blikk på det stedet i den fuktige bløte jorden der georginen var blitt plantet. Mamma kjeftet slett ike på henne for det, for hun fant også at hun stund imellom måtte titte litt på stedet.
Solen var gått ned og de kalde våte skyene la seg over fjellet da pappa kom hjem fra arbeidet på kaffefinca`en. De svarte øynene hans gnistret av sinne og fjeset hans la seg i mørke folder da han så at det ingen røk filtret ut gjennom gresstaket på hytten og da han han ikke kunne lukte bønner bønner som kokte til kvelds. Men det uvanlige synet av kone og unger flittig ved veven i tussmørket, fikk ham til å legge bånd på seg.
Da mamma så ham i døren, sprang hun opp som en ungpike igjen. Hun rakte ham et stykke knoll. Han tok det, undersøkte det og så på henne. Spis det! Sa hun.
Forvirret og litt redd bet han et stykke av. Knapt hadde han tygget litt på det før han så like henrykt ut som familien hadde gjort hele ettermiddagen. Ikke før ut på neste dag ble noen av dem sultne igjen. Men etter noen dager forsvant den narkotiske virkningen av knollen og fjesene deres fikk det vanlige uttrykket igjen. Pepe og søsteren sloss som ville dyr mens mamma varmet ørene deres og kjeftet. Pappa var vekselsvis arg og taus, slik han pleide. Likevel passet hele familien nøye på det stedet der georginene var satt ned. Selv når de sloss som verst hold de to barna seg unna georginesengen.
De lyse og saftige spirene ble snart synlige over jorden og vokste fort videre. Fra time til time passet familien daglig på at intet kryp eller insekt fikk sette seg fast på spirene, heller ingen mager vill kylling fikk hakke på på dem eller bikkje grave dem opp.
På to måneder blomstret georgiene, og da visste familien Torres at under jorden dannet det seg nye knoller. Hverken bladene eller blomstrene smakte godt, men da kronene åpnet seg, spredte det seg en fin duft omkring hytten og strømmet inn gjennom døren. Igjen ble familien Torres fredelig og snill. Ikke et ondt ord ble vekslet. Pappa la seg ikke lenger i skyggen av et tre for å pimpe brennevin til han begynte å true vennene sine på livet, bare for i neste øyeblikk å gråte angerens tårer. Marguerite ertet ikke lenger Pepe, men satt hele dagen å nynnet over veven, Og Pepe lot være å fange papegøyer i snare for å pine dem. Det var ikke lenger nødvendig å skrifte haugevis med synder for padre Tomas.
Til slutt holdt ikke den gode mannen det ut lenger. Han kjente indianerne sine godt nok til å vite at det måtte være noe splitter pine galt hjemme hos Torres. Ingen indianere kunne være så snille som denne familien i skriftestolen påsto den var. Han tok til å engstes for sjelene deres. En skjønn dag la han i vei til hytten og kom frem akkurat som det ble gravd georgine røtter der. Forbauset så han hvor omhyggelig familien behandlet de ville plantene. De henrykte og smilende fjesene deres forbauset ham enda mer.
Mamma Torres hadde sett ham komme og rakte den gode mannen et lite stykke georgineknoll. Hun gjorde tegn til ham at han skulle spise det. Mangt og meget hadde padre Tomas døyet for sitt arbeide og sine sognebarns skyld, så han nølte ikke med å smake litt på en slik bitter og ekkel rot, om det bare kunne kunne gjenopprette tilliten til ham. Som han sto der midt i svart oppgravd jord utenfor hytten følte padre Tomas det plutselig som om et englekor sang i hodet på ham?
Denne gangen var det over hundre planter, og den gode padre ble på stedet og hjalp til, intill alle sammen var kommet i den gode jorden igjen. Da han også fant at han ikke trengte mer mat før neste dag, gikk han tilbake til Torres familien og sa: ?Ta endelig godt vare på de plantene, barna mine!?
De hadde holdt noen knoller av og ga ham dem som hans andel. Han tok dem med tilbake til misjonen og plantet dem der.
Da Pepe var blitt åtte år, hadde de tusen planter, og da han ble ni var det ti tusen planter spredt over hele landsbyen. Nå var det fred og velstand der. Ingen manns hånd ble løftet mot en annen. Selv hønsene, grisene og hundene ble skikkelig behandlet.
Padre Tomas hadde for lenge siden sendt knoller til andre landsbyer og misjoner. Det varte ikke lenge før hele Guatemala regelmessig spiste georgineknoller. Alle visste at milltæret en gang hadde sammensvoret seg mot el Presidente, for å styrte ham. Kansje det en dag ville ha kommet så langt at det virkelig ble gjort. I mellomtiden var det blitt tid til å få i stand et annet komplott som i tur og orden ville styrte den diktatoren som fulgte el Presidente.
Men nå fant plutselig deltakerne i både komplott 1 og nummer 2 at de foretrakk å dyrke georginer i hagene sine. De fant det best å drøfte nye måter å spare penger for skatteyterne. Ja, de sendte soldater ut for å hjelpe borgerne i de fredelige syslene deres. Politikerne holdt oppp med å plyndre staten og å sende penger til utlandet så de kunne leve i sus og dus der når de måtte pakke sammen og dra bort. Det ble til og med bygd fylkesskoler og veier til landet.
Det fantes ikke lenger verken ulykkelige, dovne eller onde mennekser i Guatemala. Hver dag var som en fiesta, da alle nøt livet og dyrket georginer. Daglig ble det brakt haugevis av knoller på torget, så hver byboer kunne få sin andel i mirakelføden. Turister strømmet til landet og kjøpte knoller som de sendte hjem til slekt og venner. Slik som i alle andre hovedsteder hadde det også i Guatemala City vært drevet spionasje og kontraspionasje i ambasadene.
Ingen Norte Americano foretningsmann foretok seg noe som helst uten at en engelskmann snart gjorde et mottrekk. Hinduene passet på muhamedanerne og muhamedanerne voktet på hinduene. Selv Wun Sing Low, kineseren som i tyve år hadde drevet vaskeri, viste seg nå å ha vært en russisk spion som sendte kodemeldinger nedskrevet på skjortene. Alle var fiendlig innstilt mot Sovjet, og dets ambassade syntes den så en fordekt trussel i hver peons øye.
All verdens regjeringer var blitt vant med å få lange rapporter som de kikket litt i mens de gjespet av kjedsomhet. En manns diplomatiske verdi berodde på vekten av de rapportene han sendte og på det antall kriser han kom undervær med. Likevel tok det litt tid før regjeringene ble oppmerksomme på at det sluttet å komme vanlige rapporter fra Guatemala. Nå kom det ikke annet enn bare gode ord og fredelige beretninger fra spionsentralene der. Ingen lot til å tenke ondt om sin neste eller mistenke ham.
Moskva, som alltid er mistroisk på grunn av sitt mindreverdskompleks, var den første hovedstaden som kalte ambasadøren sin hjem. Det ble forlangt en forklaring på de umarxistiske godlynte rapportene om tilstanden i et kapitalistisk land. Man ønsket å vite hvorfor det i mangel av virkelig trøbbel i landet var blitt diktet opp noe.
Ambassadøren hadde tatt med seg en hel del georgineknoller og spiste selv en mengde. Det var blitt konstatert at menneskekroppen kunne lagre opp næring fra knollene gjennom lange tider, og han aktet ikke å ta noen sjanser. Under hele den rutinemessige torturen opprettholdt han sin henrykkelse. Til slutt ble det ingen annen utvei for torturistene enn selv å smake på georginene, så de kunne få håndgripelige beviser på at diplomaten for med løgn og bedrag. Men det førte bare til at torturistene selv ble underkastet samme behandling, fordi de ikke vil drive yrket sitt lenger. I tur og orden spiste så deres inkvisitorer av knollene også videre inntil det ikke ble andre igjen enn selve Politibyrå til å fortsette arbeidet med å bringe demokratiets velsignelser til det arbeidende folk. Men selv dette gikk i stå, for den ene etter den andre av medlemmene, like opp fra lederen i egen person, smakte på knollene og falt fra.
Alt dette tok jo tid og i mellomtiden spiste også mindre mistenksomme ledere for andre nasjoner av georginene. Da det så endelig kom oppriktige ord om fred og godvilje fra Moskva til hele verden, ble de møtt med like oppriktige svar fra det henrykte utland.
Etter tolv års forløp vokste det georginer overalt på jorden, og alle mennesker spiste dem. Beringstredet eskimoen, Kongo pygmeen, aborigneren, den tibetanske yak gjetereren sammen med alle andre ville, halvville og siviliserte folkeslag dyrket med omhu den vidunderlige planten. For første gang i historien var de misirable massene i India og forsultne kineserne virkelig mette hver eneste dag og nøt livet. Fred og fremskritt, godvilje og lykke fantes alle steder på kloden.
Pepe var imellomtiden blitt sytten år og altså for lengst gifteferdig. Det hadde ikke hastet slik med å finne en kone å stifte familie nå da alt var blitt så annerledes. Barna fikk lov til å undra seg ansvaret lengst mulig, men sytten år var like fullt i seneste laget for en ung mann når det gjaldt å ta fatt på å sette barn til verden, så nå var bryllupsdagen kommet til Pepe. På den dagen ville han bli kalt ved sitt fulle navn, Juan Rafael de la Medina Torres. Enda han var så voksen visste han uhyre lite om verden utenfor sin egen landsby. Ja, i virkeligheten kjente han stadig bare stien nedover vulkanen til landsbyen og den som førte oppover der det før vokste mais og bønner, men nå georginer foruten den som gikk fjellet ned til kaffefinc`an. At det hersket velstand og lykke i hans nærhet, visste han også.
Ennå barfot, men kledd i de fineste knebuksene sine, stripet som peppermyntestenger, med rødt skjerf om det smekre livet, sprang han nedover stien til misjonen der Maria ventet og der padre Tomas ville spleise han og henne for livet. Mens han halvt løp og halvt gikk, kom han forbi det stedet der han hadde funnet den første georginen. Det fikk ham til å tenke på guttedagene. Han lo høyt, ranket ryggen og ropte ut i morgen luften: For en tosk jeg var den gangen ! Så lo han og ropte igjen høyt og tydelig: Jeg husker jeg var så vill da at jeg drømte om å erobre hele verden!”
