Et intervju med generalmajor William Creasy  – http://www.goordnance.army.mil/hof/1970/1978/creasy.html av Charles Rise fra det Det Beste (Readers Digest) November 1959 side 46 – 48 

Psykokjemiske kampmidler blir kansje fremtidens våpen. De dreper ikke, de brenner ikke, de ødelegger ikke – men de kan lamme både armèer og byer.

Da katten fikk øye på musen fòr den redselslagen bort i et hjørne av buret sitt, klemte seg opp mot veggen og mjauet ynkelig. Det lyder som en variant av den bakvendte visa, men det er en nøktern beskrivelse av hvordan en katt oppførte seg etter at kjemikere fra den amerikanske hær hadde behandlet den med “fryktgass”. Fryktgassen er et nytt kjemisk våpen som forandrer menneskers og andre levende veseners psyke og åpner for et fantastisk perspektiv: muligheten for krig uten falne.

I dag finnes det allerede en lang rekke slike såkalte psykokjemiske kampmidler. Noen av dem – som den gassen som ble brukt i forsøket med katten – gjør den forgiftede til bytte for en panisk redsel, andre berøver ham evnen til å tenke logisk eller underminerer hans dømmekraft. I en krig kunne disse stoffene lamme en hel by ved å gjøre innbyggerne så forvirret og apatiske for en tid at de ble ute av stand til å samle seg til forsvar.

Det sier seg selv at de ville være ideelle våpen mot sivilbefolkningen, og de ville også kunne brukes til å sette store millitære styrker ut av spillet. Selv den mest hensynsløse diktator ville kansje foretrekke dem fremfor dødbringende våpen som atombomber. 

Med de psykokjemiske kampmidler har vi for første gang i historien fått mulighet for å føre krig på en human måte – hvis noen form for krig da kan kalles human. Men kjemisk krigføring er et ytterst ømtålig emne hvor alle detaljer blir holdt strengt hemmelige, og de millitære eksperter vil svært nødig uttale seg om det. 

En av de få menn som både er kvalifisert til å kommentere de nye kampmidlene og har lov til å gjøre det, er den amerikanske generalmajoren William Creasy, som nylig gikk av  etter å ha arbeidet i over fire år som sjef for den amerikanske hærs kjemiske korps. Han er nå underdirektør i det store selskapet Lummus Co. og leder for dets forskningsavdeling.

“Psykokjemikalier kan bli fremtidens våpen”, sier generalen, “og russerne er kansje i stand til å gjøre bruk av dem allerede nå. Hvis vi setter fart i våre eksperimenter, vil vi muligens snart være på høyde med dem.” Det er tre måter en by kan erobres på, forklarer general Creasy.

1. Man kan bruke alminnelige bomber. Resultat: Både dens industrianlegg og dens befolkning utslettes.

2. Man kan bruke drepende giftgasser, bakterier, eller radioaktive stoffer. Resultat: Byens innbyggere, blir drept, men dens fabrikker og industrier blir ikke ødelagt.

3. Man kan benytte psykokjemiske kampmidler. Resultat: Både industrianlegg og befolkningen blir spart.

De millitære fordeler ved den siste fremgangsmåten er innlysende. Etter et psykokjemisk angrep vil seierherren kunne besette byen uten å behøve  å begrave døde, dra omsorg for de sårede og skaffe mat til befolkningen. Byen faller uskadd i hans hender, og kansje blir den til og med et aktivum for hans videre krigføring når innbyggerne er kommet seg av den midlertidige sinnsforvirringen som de psykokjemiske stoffene har forårsaket. 

“Jeg vil ikke påstå at jeg finner det tiltalende å drive mennesker fra sans og samling, selv om det bare er for en kort tid”, tilføyer general Creasy, “men til dem som synes at alle former for kjemisk krig er mer avskylig enn krig med de konvensjonelle våpen, vil jeg stille dette spørsmålet: Vil de heller bli levende brent av en brannbombe enn å bli utsatt for et midlertidig anfall av sinnsforvirring, blindhet eller lammelse ?”
I visse situasjoner – som for eksempel når det gjelder å fordrive okkupasjonstropper fra et vennligsinnet lands område – er de psykokjemiske stridsmidlene langt å foretrekke. “Hvis man buker spreng eller brannbomber når man skal gjenerobre slike områder, risiskerer man å drepe flere venner enn fiender.” 

Hva er det for slags stoffer, og hvordan virker de ? “Flere av dem er gammelkjente biprodukter fra industriell og medisinsk forskning.” svarer general Creasy. “Det er stoffer som man tidligere ikke kunne finne noen anvendelse for eller som var for farlige eller besværlige å bruke, og som derfor gikk i glemmeboken inntil det kjemiske korps begynte å eksperimentere med dem som kampmidler. Deres virkemåte er uhyre komplisert, men for å uttrykke det enkelt kan man si at de forstyrrer visse nervecellers funksjon omtrent på samme måte som de alminnelige bedøvelsespilene.”

Hvordan kan psykokjemikaliene brukes i felten ? “De kan kastes ut fra fly som bomber, som fordeler stoffene som en tåke over det bombede område. Og psykokjemikalier i væske eller pulverform kan brukes av sabotører til å forgifte en bys vann eller matvareforsyning med.” 

Hva vil skje i en by etter bombeangrep med psykokjemikalier ? “Russerne vet sikkert mer om psykokjemikalienes virkning på store mennekemasser enn vi, for vi har har bare kunnet eksperimentere med enkelte frivillige. Men vi tror at et storangrep med disse stoffene ville føre til totalt kaos i en by. Det største faremoment vil være at folk kansje vil komme til å skade seg selv eller andre. Men likevel vil et psykokjemisk angrep aldri medføre så store tap av liv og eiendom som et konvensjonelt bombeangrep.

Vi vet imidlertid hvordan noen psykokjemikalier virker på enkelte forsøkspersoner. En meget dyktig ung lege meldte seg frivillig, og da han hadde innåndet gassen, spurte forsøkslederen han hva man skulle gjøre med en pasient som hadde sterke smerter i høyre skulder. “Vi har bestemt oss for å amputere pasientens venstre ben”, tilføyde han. Hva mener de om det, spurte forsøkslederen. Legen nølte, , hostet og harket og ville tydeligvis nødig ut med språket, men til slutt sa han: “Ja, det vil jeg også tilrå. Det er sikkert det eneste man kan gjøre i dette tilfellet.”

“I alminnelighet kan man si at psykokjemikaliene får mennesker til å oppføre seg motsatt av hva de pleier. Modige mennesker blir blir fryktsomme, mens de fryktsomme blir krigerske. Men stoffene kan ha mange andre merkelige virkninger. Et av dem får mennesker til å sky andre som pesten. Tenk bare på hvilken virkning dette stoffet ville ha på en hærstyrke. Soldatene ville flykte til alle kanter og gjemme seg for hverandre!”
 

Finnes det noe forsvar mot de psykokjemiske kampmidlene ? “Man kan buke omtrent de samme beskyttelsesmidler som man bruker mot andre krigsgasser,” svarer general Creasy. Det vil si at forsvaret blir meget vanskelig og aldri 100 prosent effektivt – selv med de beste gassmasker.

Mot denne bakgrunn må man undre seg over den at amerikanske regjering har erklært at USA ikke vil ta i bruk kjemiske kampmidler før en eventuell fiende har gjort det. Det betyr at hvis man har valget mellom å erobre en fiendlig stilling med spreng og brannbomber eller med de ikke-drepende psykokjemiske stoffer, er man nødt til å velge bombene. General Creasy håper at USA vil endre sin innstilling på dette punkt, slik at mulighetn står åpen til å bruke noen av de mer humane psykokjemiske kampstoffene.

Ja til å bruke giftgass i krig ! – http://olehartattordet.blogg.no/1431433512_ja_til__bruke_gift_ga.html