men hvorfor drag queens har behov for å ha barn som publikum. Altså hvorfor har voksne mennesker et behov for å vise seg fram og fortelle om sin seksuelle legning til barn?
“Hva skjer når skolen begynner å undervise om at kjønn baseres på følelser og kan velges, i stedet for at kjønn forankres i biologi?
Vil vi se konsekvenser av at ideen om «født i feil kropp» blir presentert for små barn?
I lærebøkene flyter begrepene kjønn og kjønnsidentitet over i hverandre. Resultatet er en lite nyansert og delvis forvirrende fremstilling hvor vitenskapelig tenkemåte erstattes av pseudovitenskapelige teorier.”
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/rlLeae/laereboekenes-innhold-om-kjoenn-og-kjoennsidentitet-gjoer-meg-urolig-og-bekymret?fbclid=IwAR0IiEQXJCIy6pYDEnYg55p5jD-tpRZZ4AZ_hcajTINwAB2jrlWY7FX7mSc
Og når får vi se dette i Norge?
“CDC (Centers for Disease Control and Prevention)
i USA har utstedt et “vurderingsverktøy” for lærere og skoleadministratorer for å måle deres forpliktelse til “LHBTQ-inkludering” i klasserommene deres.
Verktøyet stiller ledende spørsmål om skolepersonell og deres trofasthet til queer-teori, inkludert oppmuntring av seksualundervisningslærere til å ha kjønnsnøytral anatomi, og refererer til gutter som «kropp med penis» og jenter som «kropp med vagina».
For å være mest inkluderende, må læreren eller administratoren være helt enig i hvert utsagn, og foreslå at de som ikke utfører handlingene i vurderingen i tilstrekkelig grad, må omskoleres for kjønnsideologi. Verktøyet anbefaler ressurser til slik omskolering.
Mens CDC sier at veiledningen ikke er obligatorisk på nasjonalt nivå, ser det ut til at det er fullt mulig at en skoleadministrator kan gjøre den obligatorisk for skolen deres.”
https://www.breitbart.com/politics/2022/12/28/cdc-pushes-teachers-to-measure-commitment-to-lgbtq-inclusivity-instruction/?fbclid=IwAR0nW78iX_oGuH39jq_b6boSaN8klKlMyJWXzGI5FmJHpz68jto6ByjobFo
Legendary Speech by Mom In A Cat Costume At School Board https://www.facebook.com/TheComicalConservative/videos/734983251048650
50-år gammel mann som «identifiserer seg» som 13-årig jente fikk svømme med tenåringer. 50-åringen er på samme svømmelag som unge jenter, og får lov til å dusje sammen med dem. Saken dreier seg om Nicholas Cepeda som forrige uke var med i en svømmeturnering i Ontario, Canada, arrangert av den lokale svømmeklubben, som heter Orillia Channel Cats. Mannen som identifiserer seg som en tenåring, får lov til ikke bare å svømme med jentene, men også skifte klær og dusje sammen med dem.
En av de som har kommentert saken på X (tidligere Twitter), skriver at «hvis du er en 50 år gammel mann som skifter klær foran 13 år gamle jenter, hører du hjemme i fengsel – ikke i jentegarderoben.» New York Post skriver at den 50 år gamle såkalte transkjønnede svømmeren fikk lov til å konkurrere mot tenåringsjenter på arrangementet i Canada – der forskrekkede foreldre bygde et provisorisk telt av håndklær for å skjerme jenter så unge som 8 år i garderoben.
Melody Wiseheart, som en gang konkurrerte under navnet Nicholas Cepeda, utløste raseri mens han konkurrerte under Trojan Cup i Barrie, Ontario. – Jentene var livredde, sier en uidentifisert forelder til en av tenåringene til Toronto Sun om å måtte dele garderobe med den mye eldre transsvømmeren. – Alt er så forvirrende for barna, sa en annen forelder. – Ingen er komfortable. https://idag.no/nyheter/verden/50-ar-gammel-mann-som-identifiserer-seg-som-13-arig-jente-fikk-svomme-med-tenaringer/19.44646?fbclid=IwAR0E0y7RMpPhXETe6jn3mDx2Q28Y2bwiAQMSiVdNFAxveR5V-lupkPQbDmw
“Er de siste års transaktivisme i ferd med å virkelig skade transfolk? Argumentet kan etter hvert forsvares. Det vises med all mulig tydelighet i Skottland nå.
Skotske Adam Graham er en forbryter dømt for to voldtekter. Men fem år etter den siste voldtekten byttet han kjønn. Nå er han en hun ved navn Isla Bryson.
Som en følge av dette ble han – til tross for voldtektene – sendt til soning i kvinnefengslet Cornton Vale.
Ifølge Skottlands nåværende leder Nicola Sturgeons logikk er dette slik det skal være. «Transkvinner er kvinner», er den klare og tydelige uttalelsen fra henne og hennes parti.
Man er den man føler at man er, uten spørsmål eller kvalifiseringer. Adam Graham er derfor ikke en mannlig voldtektsmann. Han er heller ikke en transkvinne. Han er en kvinne.
Det eneste stedet å sende ham var derfor et kvinnefengsel.
Men så kom protestene.
Først sa Sturgeon at politiske myndigheter ikke ville bryte inn i rettslige avgjørelser. Dette måtte hun så gå tilbake på, og det er nå bestemt fra politisk hold at Graham/Bryson ikke skal sone sammen med kvinner allikevel.
Endelig, vil mange si. Skadepotensialet og bristene i logikken ble rett og slett for tydelige.
Og saken til Graham/Byson er ikke den første av sitt slag i Storbritannia. Karen White har dommer for to voldtekter, to seksuelle angrep, blotting, dyremishandling og grov usømmelig atferd mot barn. White – tidligere blant annet kjent som Stephen Terence Wood – ble plassert i kvinnefengslet New Hall, hvor hun igjen gjennomførte seksuelle angrep på sine medsøstre.
I Polmontfengslet i Skottland holder også Sophie Eastwood til. Tidligere Daniel Eastwood er dømt for drap. Nå krever hun å bli behandlet som en baby.
Hun krever suttekluter, babymat og en dukke. Samt at vaktene skal leie henne når hun er ute og går utenfor cellen sin. Det er smått med detaljer, men det rapporteres at fengslet «tar hennes krav på alvor».
Disse sakene er ikke typiske. Ifølge BBC satt det 125 transfolk som fanger fordelt rundt i britiske fengsler i august 2018. 60 av disse var fengslet for seksuelle forbrytelser. Og nyheter av dette typen som er beskrevet her er sjeldne.
Saken er jo den at selve ideen at en person som Graham/Bryson skal settes i kvinnefengsel er fullstendig absurd. Den ville aldri engang blitt overveid om det ikke var for en usedvanlig aggressiv og fornuftsløs aktivisme som blir utført på vegne av transfolk. Og som skremmer et helt samfunn til å lyve til seg selv.
Ingen smart politisk aktivisme går til ekstremer så tåpelige at de skyver majoriteten av befolkningen fra seg.
Så det er ikke helt som Aftenposten skriver, at «transperson skaper politiske problemer i Storbritannia». Man må føre en ganske aggressiv aktivisme for å få sendt en dobbelt voldtektsmann til et kvinnefengsel.
Det er kombinasjonen av en ytterst aggressiv aktivisme og politiske feighet som skraper problemer i Storbritannia.
Og den skaper ikke bare problemer for kvinnelige innsatte. Eller for førsteminister Nicola Sturgeon. Slik den fungerer nå, kan det gjerne sies at den skaper aller mest problemer for transpersoner. Spesielt de som bare vil leve livet i ro.
Det som er vanskeligere og vanskeligere å forstå, er hvorfor det er så galt å være transkvinne.
Det er helt greit å være mann. Det er helt greit å være kvinne. Det er helt greit å være transmann. Og det er helt greit å være transkvinne.
Hva med å ha det som et utgangspunkt, så slipper vi kanskje politisk aktivisme som skader mer enn den gagner.”
https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/voldtektsmenn-kan-bli-symboler-for-transfolk/o/5-95-893014
Hvor er den forskninga som viser at det er bra for små barn og bli lært opp i dette? Og hva med seksuelt misbruk, er ikke det viktigere at unger lærer noe om og kan si ifra hvis de blir utsatt for det?
Hvis jeg hadde hatt små barn som gikk i barnehage eller skole, så hadde jeg både blitt sjokkert og forbannet over at dette er noe de skal lære om. Dette handler om en minioritet som tar flertallet som gisler, ikke ved hjelp av god argumentasjon og fakta, men ved hjelp av hersketeknikker, der de framstiller seg som de sårbare.
“På sosiale media blir ein blokkert for å stille spørsmål ved til dømes kva det vil sei å «føle, tenkje og oppføre seg som ei jente», eller ved å prøve å finne ut korleis folk opplever å ha «kjønnsidentitet».
Å lure på slike ting blir vrangtolka til å vere eit slags hat mot transpersonar. Korleis skal barn kunne reflektere fritt kring kjønn med utgangspunkt i det som står i lærebøkene, når vaksne blir møtt med aggresjon om ein prøver å forstå andre perspektiv?
Så kan ein lure på korleis ein teori som ikkje toler å diskuterast, eller stillast spørsmål ved, kunne bli pensum på barneskulen? Om kjønn ikkje skal henge saman med biologi kan det vere vanskeleg å forsvare hormonbehandling og kjønnsoperasjon for personar med kjønnsinkongruens, og kanskje vanskelegare for barna som opplever det å forklare det dei føler.
Eg trur ikkje det barna lærer om kjønn på skulen i dag legg til rette for meir aksept, eller ein enklare kvardag for transpersonar eller personar med kjønnsinkongruens. Kanskje heller tvert om. Særleg med tanke på at transaktivistar i tillegg kallar alle andre perspektiv «hatprat» og «transfobisk».
I tillegg trur eg dette skulepensumet vil føre til at langt fleire lesbiske, homofile, aspergere og autistar vil oppleve seg som «ikkje i samsvar med kjønnet legen tildelte ved fødsel» fordi me oppfører oss på måtar som avvik frå ei stereotypisk og rigid kjønnsnorm.
Finst det eigentleg ei fasit for korleis ein skal vere som person på grunnlag av kjønnet ein har? Kunne ein ikkje heller lært barna å akseptere skilnadar og at det er greitt at nokre få opplever kjønnsdysfori, eller kjønn som emosjonelt basert?”
https://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/i/RG4V5a/korleis-kan-ein-kjoennsteori-det-ikkje-kan-stillast-spoersmaal-ved-bli-pensum-paa-barneskulen
-Stolthet/Pride er ikke det samme som ekshibisjonisme.
Man trenger ikke å demonstrere legning eller vise kjønnsorganet til barn for å uttrykke at man er stolt over sin legning. Og man kan være stolt uten å dekorere alt i regnbue.
-Aksept og forståelse er ikke det samme som narsissisme.
Å forlange at hele verden må å se deg slik du ser deg selv, eller kalle deg det du vil de skal kalle deg er ikke veien til forståelse. Man kan ikke forlange at hva man føler er sin identitet skal være like viktig for alle andre som for seg selv.
-Pride månedens betydning av kjærlighet er ikke toleranse og mangfold, men intoleranse og ekskludering.
Forskjeller og toleranse.
Forskjellene mellom oss mennesker er det som skaper spenning, variasjon og mangfold. Og toleranse er når vi klarer å akseptere forskjellene, ikke når vi prøver å fjerne dem.
Vi har ikke oppnådd toleranse hvis alle formes, eller tvinges, til å ha de samme meninger, samme synspunkter, samme religion, samme kjønn eller samme legning. Når alle er like er det ikke lenger noe igjen å tolerere eller akseptere. Og i juni er det de skjeve som ikke identifiserer seg med, eller kritiserer pride, som minst tolerert og mest marginalisert.
Uendelig og/eller udefinerte kjønn, pronomen og legninger skaper uendelige kunstige forskjeller som vil eliminerer de faktiske forskjeller.
Slik blir både biologi og språk uten mening.
Slik blir stolthet over skjev legning ugyldig og kampen for aksept meningsløs.
Slik blir kvinnenes lange kamp om likeverd gjort ugyldig og meningsløs.
Og slik er starten på å gjøre alder og forskjellen mellom barn og voksen ugyldig.
Jeg mener å dyrke det kjødelige har ingenting med kjærlighet å gjøre. Utenom kjærlighet til egoet, sine attraksjoner, sitt begjær og selvtilfredsstillende. Å feire perversiteter og fetisjer på åpen gate har ingenting med kjærlighet å gjøre, men narsissisme og ekshibisjonisme.
Jeg ville ment det samme hvis heterofile skulle feiret sin seksualitet i en måned.
De heterofiles massive bruk av porno ødelegger både kvinner og menn. Seksuell frigjøring og mange partnere er skadelig for både fysisk og mental helse. Orgier, partnerbytte og fetisjer trenger ikke en parade, men å holdes privat, spesielt fra barn. Livet er kort og vi bruker for mye tid på digital nakenhet, og på å lete etter kjærlighet gjennom sex. Dette fokuset på hvor man putter tissen er feil fokus. Det er et fokus kun på det fysiske, ikke på kjærlighet.
Pride-måneden gjør kjærlighet til noe lavere, til noe mindre mystisk og hellig. Pride-måneden minimerer kjærlighet fra det universale ned til menneskets sanser.
Kjærlighet er ikke å fortelle andre hvem du ligger med eller hvordan.
Kjærlighet er ikke å kreve at alle andre ser deg slik du føler deg.
Kjærlighet er ikke alltid gjensidig.
Kjærlighet er ikke seksualisering av barn.
Kjærlighet er ikke å fortelle barn at de er født i feil kropp.
Kjærlighet er ikke å tvinge barn til å ta stilling til sin egen seksualitet eller pronomen.
Det virker som det er en agenda om å få folk til å tro at pride og «fri kjærlighet» er det samme som toleranse eller kjærlighet, men
SEX ER IKKE KJÆRLIGHET.
ATTRAKSJON ER IKKE KJÆRLIGHET.
Sex er viktig for menneskets overlevelse. Sex er et av flere utrykk for kjærlighet.
Sex uten kjærlighet er en mekanisk øvelse som kun spiller på kroppens funksjoner.
Sex burde være ekslusiv og dyr, ikke fri og billig.
Barns seksualitet og identitet.
Å fortelle barn om hvem vi ligger med, og hvordan, er ikke kjærlighet, men grooming. Å lære små barn om masturbasjon eller å utforske deres seksualitet sammen med dem er grooming, pedofili og ulovlig. Å blotte seg for barn er ulovlig.
Seksualisering av stadig yngre og yngre barn er en realitet. Vi ser det i filmer og musikk, på sosial media og internett. I bibliotek, på skolen, på arrangementer, i politikk, i tog og demonstrasjoner. For meg indikerer dette grooming og pedofili, og langt ifra barnas beste.
Det er ingen bestemt alder barn oppdager det motsatte kjønn eller hvem de er tiltrukket til, men det er definitivt ikke de voksnes jobb å forhaste eller manipulere denne prosessen. Barnehager og barneskoler burde være fri for de voksnes seksuelle liv. De burde være fri for de voksnes fiksering på sex, kjønn, legning og pronomen. Det er ikke barns oppgave å validere eller bevitne de voksnes legning, fetisjer, samliv eller livsstil.
Det er forskjell på voksen og barn. Barn vet ikke best selv. Det er en grunn til at vi ikke sender barn i militæret, lar dem stemme i valg, lar dem kjøre bil, røyke tobakk eller drikke alkohol. Fordi vi vet at barn må beskyttes.
Det er en god grunn til at sex med barn er ulovlig, skamfullt og ondskapsfullt.
Barn kan ikke gi samtykke. Barn forstår ikke det voksne forstår. Og når barn ikke får lov til å bestemme sin egen leggetid kan de selvsagt ikke bestemme sitt eget kjønn eller å ta hormoner.
Ingen barn er født i feil kropp. Det er ikke noe galt med noen barn.
De er født slik de er født og fortjener vår kjærlighet uansett kjønn eller utseende.”
– Det er jo et paradoks at selv en åpen homofil som kritiserer Pride blir slått i hartkorn med homofobien, sier Choi.
– Pride-bevegelsen har blitt litt høy på seg selv, fortsetter den hardtslående redaktøren.
Hos Stavrum & Eikeland forklarer han hvorfor han er kritisk til woke- og identitetspolitikk og hvordan han opplever all sjikanen og truslene han får.” https://www.nettavisen.no/okonomi/jeg-vil-vare-redaktor-ikke-en-brun-homo/s/5-95-555541?utm_medium=Social&utm_source=Facebook&fbclid=IwAR1W8bpwa0UeBcL1_63VjqDh6pa2lC8TtVLsnkadHVfZNyuDDhv2IV_Ath8#Echobox=1656685727
Teksten fortsetter under bildet
“Ole Martin Moen er en norsk filosof og forsker i etikk ved Universitetet i Oslo. Moen ønsker at skoleelever skal lære om pedofili som medfødt seksuell legning.
I tillegg vil han legalisere barnepornografi, såfremt den er datagenerert.
Han foreslår videre at man utvikler dataprogrammer som gjør det mulig for pedofile å få tilfredsstilt sine pedofile fantasier. Moen insisterer på at dette ikke vil øke sannsynligheten for overgrep mot virkelige barn, noe som går på tvers av bevisene fra eksperter som har forsket på hvordan man best beskytter barn mot overgrep.
Moen sier videre at «den mentale tilstanden hvor man finner barn tiltrekkende er veldig vanlig».
Ole Martin Moen er en homoseksuell mann som identifiserer seg som «skeiv» (queer). Han sitter i det rådgivende styret for Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI), en transaktivistisk organisasjon som driver med kjønnskorrigerende behandling for transseksuelle og de som lider av kjønnsdysfori, skriver Reduxx.
Moen gikk nylig til angrep på Christina Ellingsen, som er anmeldt for hatefulle ytringer etter å ha hevdet at en mann ikke kan være lesbisk eller mor.
Men selv om Moen har store problemer med å akseptere at Ellingsen hevder at menn ikke kan bli kvinner, så har han ikke like store problemer med pedofili.
Moen argumenterer videre for at pedofile som ikke bedriver seksuelt misbruk av barn skal «hylles» for deres «beundringsverdige viljestyrke», og at å fordømme pedofile for å være tiltrukket av barn bør anses urettferdig.
Akademikeren hevder dessuten at mange av oss har vært pedofile på et eller annet tidspunkt. Dette begrunner han på en bisarr måte med at de fleste mennesker opplevde å bli seksuelt tiltrukket av barn den gangen de selv var barn:
Alle liker ungdom, pedofile tar den bare litt lenger enn oss normale, altså.
Dette vil Moen skal undervises i på skolene, siden en viss prosent av elever på videregående skoler er født med en pedofil legning.”
When asked by reporters whether he would support proposed legislation from a Florida state representative that would punish parents who take their children to such performances, the governor said he has asked his staff to look into the idea.
“We have child protective statutes on the books,” the governor said. “We have laws against child endangerment.”
“It used to be kids would be off-limits. Used to be everybody agreed with that,” DeSantis continued. “Now it just seems like there’s a concerted effort to be exposing kids more and more to things that are not age appropriate.”
The debate over whether minors should be allowed to watch drag performances began Saturday after videos showing young children attending a Dallas drag show, and tipping performers with cash, emerged on social media.”
https://www.nbcnews.com/nbc-out/out-politics-and-policy/desantis-weighs-ordering-child-protective-services-parents-take-kids-d-rcna32757
Teksten fortsetter under bildet
Science, the Transgender Phenomenom and the young – Abigail Shrier https://www.youtube.com/watch?v=DWbxIFC0Q2o
Teksten fortsetter under bildet
Vil ikke ytringsfriheten krympe hvis slike utsagn skal rammes av Straffeloven og gi bøter eller fengsel? Trolig vil frykten, selvsensuren og tausheten omkring trans- og kjønnstematikk øke kraftig. De nye formuleringene vil nemlig bli et effektivt våpen i hendene på kjønnsaktivister og alle andre som sympatiserer med kjønn i fri flyt.
Teksten fortsetter under bildet
3. FLYTENDE BEGREPER. Lovendringene tar ikke høyde for at begrepene «seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk» er flytende og i stadig endring. Hvem skal ha definisjonsmakten?
De nye begrepene er ikke basert på objektive fakta og kriterier, men på subjektive følelser og preferanser. Aktivistene opererer nå med over 70 kjønn og kjønnsidentiteter.
“Londons Tavistock Transgender Clinic kan få en rekke søksmål mot dem fra rundt 1000 barnefamilier som hevder at barna deres ble hastet gjennom pubertetsdempende behandling.”
Tusenvis av unge mennesker ble behandlet ved Tavistock-senteret, og mange ble foreskrevet sterke anti-pubertetsmedisiner for å forsinke begynnelsen av puberteten.
Englands NHS har nå beordret byrået til å stenge etter en fordømmende rapport.” https://www.dailymail.co.uk/news/article-11101661/Tavistock-transgender-clinic-facing-mass-legal-action-1-000-families.html
Som 16-åring ble hun henvist til Tavistock-senteret i London. Dette er det eneste stedet der det britiske helsevesenet gir såkalt kjønnsbekreftende behandling for unge.
Etter tre konsultasjoner på en time hver fikk hun forskrevet pubertetsblokkere, har hun fortalt ifølge BBC .
Slike medikamenter forsinker for eksempel menstruasjon og vekst av ansiktshår.
Knust hjerte
Brystene fikk hun fjernet da hun var 20 år, men i fjor begynte hun på en prosess for å bli mer feminin igjen. Hun hadde trodd endring av kjønn skulle gjøre henne lykkelig.
– Det knuste hjerte mitt å innse at jeg hadde valgt feil vei, sier hun.
Bell gikk til sak mot helseforetaket som driver Tavistock-senteret. Det samme gjorde moren til en jente på 15 år med autisme som står på venteliste for å få behandling der.
I forrige uke avgjorde tre dommere at det er «høyst usannsynlig at et barn på 13 år eller yngre vil være kompetent til å gi samtykke til bruk av pubertetsblokkere».
Glad for dom
Dommerne mener også det er tvilsomt om et barn på 14 eller 15 år «kan forstå og vurdere de langsiktige risikoene og konsekvensene av å bruke pubertetsblokkere».
Helseforetaket er skuffet over dommen, men stoppet umiddelbart henvisninger av personer under 16 år.
Det britiske helsevesenet, National Health Service, er glad for «klarheten» i avgjørelsen.
Keira Bell sto utenfor domstolen i London og leste opp en uttalelse der hun uttrykte lettelse over dommen. Hun mener den er viktig for sårbare barn og unge.
– Jeg skulle ønske den ble gjort for meg før jeg begynte på det ødeleggende eksperimentet med pubertetsblokkere. Da ville livet mitt vært veldig annerledes i dag, sa hun.
– Enorme konsekvenser
Den svenske barne- og ungdomspsykiateren Sven Román har engasjert seg mye i debatten om kjønnsdysfori i Sverige. Fenomenet har økt sterkt over hele Vesten de siste sju-åtte årene, særlig blant unge jenter.
– Dommen i Storbritannia er helt unik. Vi er naturligvis ikke styrt av engelske lover, men jeg tror den kommer til å få enorme konsekvenser. Det er et signal til alle land der man behandler barn for kjønnsdysfori, sier Román.
Kjønnsdysfori er sterkt opplevd ubehag knyttet til sitt anatomiske kjønn.
Román har innvendt at det ikke finnes belegg for at behandling med hormonblokkere gir positiv effekt.
– Derimot vet man at slik behandling gir økt risiko for en rekke alvorlige sykdommer og kognitiv svekkelse, sier han.
Teksten fortsetter under bildet
Transtog
Sverige er et av landene som har vært mest liberale med å tillate såkalt kjønnskorrigerende behandling. I fjor satte SVT fenomenet under lupen i dokumentarprogrammene «Tranståget» 1 og 2.
Mot slutten av 2019 minket antallet svenske unge som søkte seg til kjønnsidentitetsbehandling, ifølge en kartlegging fra SVTs «Uppdrag granskning». I Stockholm minket antallet med 65 prosent fra året før.
Generalsekretær Olof Edsinger i Svenska Evangeliska Alliansen har engasjert seg mye i debatten om kjønn, identitet og seksualitet. Også han tror dommen kan få konsekvenser i Sverige.
– Utredningen om disse spørsmålene er jo blitt en langtekkelig prosess som ennå ikke er avgjort. Jo flere slike signaler som kommer fra andre land, jo vanskeligere blir det å gå videre med den opprinnelige lovenringen, sier Edsinger.
– Ikke overbehandling
I februar belyste Dagen tematikken med en serie artikler. Bakgrunnen var høringsfristen for «Nasjonal retningslinje om helsetilbud for personer med kjønnsinkongruens». Et av poengene med den nasjonale retningslinjen er å gjøre mer av tilbudet til slike pasienter lettere tilgjengelig i hele landet. For eksempel kan det dreie seg om hormonbehandling for å gjøre kroppen mer maskulin eller feminin.
Overlegene ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS), Anne Wæhre og Kim A. Tønset, uttrykte i en kronikk i Aftenposten i mars 2018 bekymring for at «behandlingsivrige sexologer spanderer hårvekst og mørk stemme til nasjonens døtre». De ropte varsko til helseminister Bent Høie (H) om utviklingen.
Overfor Dagen understreket Høie i februar at det må gjøres grundige medisinske vurderinger.
– Men vi må aldri glemme at selv om det vil være en risiko, slik det vil være slik med all medisinsk behandling, er ikke overbehandling problemet på dette området. Hovedproblemet er at det er for mange som ikke får hjelp, sa helseministeren .
Fortvilte mødre
To mødre med døtre som ønsker å bli gutter, fortalte anonymt i Dagen om sin fortvilelse.
– Det offentlige helsevesen står klar med kniven for å «korrigere» min datters kropp. Jeg har vanskelig for å forstå at det ikke er flere motstemmer til det som skjer, sa «Inger».
– Trist
En annen som var intervjuet, var Ingun Wik. Hun er avdelingsleder for Helsestasjon for kjønn og seksualitet i Oslo. Wik synes den engelske avgjørelsen er «trist».
– Leger har gitt pubertetsutsettende behandling i 25 år uten å ha fått holdepunkter for at dette gir uheldige langtidseffekter for barn og ungdom. Effektene av pubertetsblokk regnes for å være helt reversible. Tidlig intervensjon bidrar til å forhindre uønskede kjønnskarakteristika som bidrar til å forbedre barn og ungdoms mentale helse og generelle trivsel, skriver hun i en epost til Dagen.
– Vi som har direkte klinisk erfaring fra feltet, mener at denne saken vil kunne føre til en dårligere psykisk helse blant barn og unge som har fått registrert feil kjønn ved fødsel, fortsetter hun.
Indeed, the analyses would seem to suggest the benefit of a hormonal or surgical course does not outweigh the demonstrable physical and financial costs of such treatments. https://mercatornet.com/new-data-show-gender-affirming-surgery-doesnt-really-improve-mental-health/24937/
Hvis du vil være en god, tolerant og progressiv person i 2022, så skal du værsågod veive med regnbueflagget, du også. Alle skal med.
Kvinnebevegelsens 8. mars og arbeiderbevegelsens 1. mai kan bare misunne det homobevegelsen har oppnådd med sitt arrangement. Det er nok lenge til deres markeringer blir til offentlige barnetog. De som venter på en offisiell oppfordring fra en eller annen utdanningsetat om at ungene skal delta i deres marsj, venter forgjeves.
Så kunne man kanskje tro at bevegelsen nå var tilfreds med det de så raskt har oppnådd i skolesektoren. Men det er det altså ikke alle som er.
Venstre-toppen i Bjerke bydel i Oslo, Aleksander Engevik, tar i intervju med Dagbladet til orde for å si opp en lærer som har uttrykt seg kritisk til skolens deltagelse i Pride. Engevik, som selv er homofil og sitter i oppvekst- og kulturkomiteen i bydelen, mener at Oslo kommune bør sparke læreren Anders Noreng etter uttalelser han har kommet med henholdsvis i et intervju med NRK og i en kronikk i en VG.
Noreng har etter vår mening kommet med helt legitime og fornuftige synspunkter på Pride. De er på ingen måte verken hatefulle eller diskriminerende.
Læreren mener at foreldrene burde blitt informert bedre om opplegget knyttet til paraden. Etter hans mening er Pride et politisk arrangement som det ikke er naturlig at skolen knyttes til, på samme måte som den heller ikke er involvert i 1. mai-feiringen. Han er også kritisk til at det i norsk skole nå undervises at det finnes flere enn to kjønn, noe han mener ikke er vitenskaplig bevist.
Venstre er et parti som normalt sett holder ytringsfrihetens fane høyt. De er vanligvis et av de partiene som leverer det klareste prinsipielle forsvaret for retten til å fremsette både krenkende og sjokkerende ytringer uten å bli straffet.
Men for ytringer om Pride gjelder tilsynelatende ikke den ellers så liberale Venstre-politikken, selv ikke for helt normale meningsytringer og aviskronikker. I hvert fall har partiet i Oslo en politiker som vil møte synspunkter han er uenig i, med yrkesforbud. Skolens Pride-deltagelse skal det ikke være lov å sette spørsmålstegn ved, hvis man vil jobbe i Oslo-skolen.
– Dersom hans holdninger hadde kommet ut i et jobbintervju, hadde han aldri fått jobben, påpeker Venstre-politiker Aleksander Engevik i intervjuet i Dagbladet.
Etter vår mening er det heller Engevik selv som burde vurdert å finne seg noe annet å gjøre. I det minste et annet parti.” https://www.dagen.no/meninger/nar-pride-tilhengere-krever-at-meningsmotstandere-skal-miste-jobben/?fbclid=IwAR16Uq3MicOeEXvkznrLqRvYkCRbNgqB6djjDui8fIuwElsDrCb_LztYTLg
“Hvordan kan Engevik anta at jeg går ut i mediene av hat til homofile og transpersoner? Jeg kritiserer skolens deltakelse i Pride fordi jeg bryr meg. I Engeviks Facebookinnlegg framstilles det som om det er likhetstegn mellom en aksept og omfavnelse av Pride og elevenes mulighet for å føle seg trygge på skolen.
Trygghet har ikke noe med hvor vidt jeg støtter Pride å gjøre. Pride har ikke monopol på omsorg. Engevik har ingen rett til å anta at jeg er en dårlig lærer bare fordi jeg ikke deler hans ideologi. Når jeg beskyldes for å ikke følge læreplanen, er det i realiteten hans tolkning av den jeg ikke følger. Det står ikke i læreplanen at man må støtte en radikal kjønnsteori.
Når Engevik skriver på Facebook at: «Jeg mener at dersom hans holdninger hadde kommet ut i et jobbintervju, hadde han aldri fått jobben». Hvilket forhold jeg har til Pride bør ikke ha noe å si i en ansettelsesprosess. Hvis det derimot er tilfelle, så ville det være en indikator på hvor omfattende problemet er blitt.
Når Engevik kritiserer oss for kildekritikk faller også det på sin egen urimelighet. I saken om Christina Eline Ellingsen som ble anmeldt for hatytringer, har WDI lagt ut anmeldelsen på Twitter. Dette er en kampanje for kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter og setter søkelys på sammenhengene mellom biologisk kjønn og kvinners rettigheter.
Ellingsen ble anmeldt for å si at menn ikke kan være lesbiske, samt andre lignende tweets som slår fast at biologisk kjønn er en realitet – for eksempel at menn ikke kan være mødre.
At anmeldelse er mulig, og at politiet bruker ressurser på å etterforske borgere som påpeker biologiske realiteter, er så absurd at mange lesere antakelig vil stusse på om dette er riktig. Men det er det altså, og det bør være en tankevekker
Jeg aksepterer at noen personer ikke føler seg hjemme i kroppen sin. Problemet er at Foreningen FRI, og andre tilhengere av radikal kjønnsteori, krever at alle andre endrer sin virkelighetsoppfatning, slik at den enkelte skal få velge hvordan de selv ønsker å bli oppfattet. I biologien defineres kjønn etter hvilke kjønnsceller man produserer for å få avkom.
Jeg har forståelse for at det må være vanskelig å ha et anstrengt forhold til sin egen kropp, men jeg tror ikke det er riktig å skyve det ansvaret over på alle andre, i form av at vi må bekrefte deres tanker, på bekostning av sannheten. Når en kritiserer og ytrer, løper det alltid en risiko for å fornærme og såre. Jeg finner ingen glede i å fornærme eller såre noen, men det er prisen vi må betale og en risiko vi må ta.
Til sist, vil jeg si at aksept og toleranse er bra, men å kreve tilslutning til bestemte tanker er å gå for langt. Det er dette presset som har fått meg til å gå ut i mediene.
Nedenfor er en del utdrag fra heftet Rosa kompetanse som alle lærere i Osloskolen ble oppfordret til å bruke, som inspirasjon til egen undervisning.
For 5–7 trinn:
Side 18: «Legg mindre vekt på kjønn i arbeidet, men heller vekt på at det er normalt å være ulike både før og etter puberteten. Husk: Mange gutter har penis og mange jenter har klitoris, men ikke alle»
Side 19: «Ha en kort innledning om kjønns- og seksualitetsmangfold. Dersom du trenger mer informasjon bruk FRI Oslo og Akershus sin kjønnsportal. Oppmuntre elevene til at når de skal svare på spørsmål, kan de skrive «de fleste jenter …»/ «de fleste gutter …» for å unngå at elevene framstiller svarene som at alle gutter for eksempel har penis.
Bevisstgjør elevene på at kropp og kjønn kan handle om forskjellige ting. Fortell gjerne elevene at ikke alle er jenter eller gutter, og at setningen gutter, jenter og andre kjønn gjerne kan brukes».
For 8–10 trinn:
Side 25: Gruppeoppgave. «Introduser oppgaven ved å forklare hvordan elevene skal gå fram og hvordan det er ønskelig at de formulerer seg muntlig når de snakker om de ulike begrepene. Forklar elevene og gi eksempler på hvordan de kan snakke på en inkluderende måte, slik at alle opplever seg inkludert og at ingen identitetsmarkører blir omtalt på en fremmedgjørende måte.
Eksempel: Det er fint å si «de av oss som …» når man omtaler ulike deler av mangfoldet. Istedenfor å si «de panfile er personer som kan forelske seg i alle kjønn …» er det bedre å si «de av oss som er panfile er personer som kan forelske seg i alle kjønn …»
Dette kaller jeg for indoktrinering i radikal kjønnsteori.” https://www.dagbladet.no/meninger/kritikk-er-ikke-hat/76421803?fbclid=IwAR0JlmlO2tgRUuOZDE2mBgBZgnUH-b2d9gfY470e3PtgHAt9AqnemyoHir0
“Denne uken måtte kvinnesaksaktivist, Christina Ellingsen møte til avhør hos politiet i Oslo etter å ha uttalt seg om biologisk kjønn.
Stortingsflertallet valgte, mot FrPs sterke advarsler, å inkorporere «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» i den såkalte hatpratparagrafen. Resultatet er både anmeldelser, tiltale og dom mot ytringer som ikke bare har vært helt lovlige, men som egentlig bare stadfester en alminnelig felles virkelighetsbeskrivelse. Nemlig at det biologisk sett kun finnes to kjønn, og at biologisk kjønn ikke endrer seg etter den subjektive identitetsoppfattelsen.
Å risikere rettslig forfølgelse for å ytre biologiske sannheter er absurd. Men det var dette vi fryktet. Den stadige utvidelsen av «hatpratparagrafen», str.lov §185, er en samtidig innskrenkes av ytringsfriheten.
Nylig ble kvinnesaksaktivisten Christina Ellingsen politianmeldt for å ytre at menn verken kan bli kvinner, jenter, lesbiske eller mødre, og at det verken finnes papirarbeid, kirurgiske inngrep eller tankemønstre som kan gjøre at hankjønn blir hunkjønn. Hun har vært inne til avhør, og påtalemyndigheten skal vurdere om de skal opprette tiltale. Uavhengig av hva som skjer i saken, er nyheten om at man kan bli anmeldt og må møte hos politiet en åpenbar nedkjølingseffekt på ytringsrommet. Mange vil ikke tørre å si hva de mener av frykt for represalier.
Nylig ble en person dømt til 21 dagers fengsel og bot på 15.000kr for å ha skrevet bl.a. «Tror du virkelig at et eneste menneske tror du er et kvinnemenneske og ikke en gubbe med rare fantasier?» i en lukket Facebook-gruppe. Det er på det rene at de to personene kranglet og ukvemsmeldinger gikk begge veier. Men meldingen over mener altså påtalemyndigheten er ulovlig og straffbar. Dommen er anket.
Det er overraskende at påtalemyndigheten legger terskelen svært lavt for hva de velger å straffeforfølge. Det å ikke anerkjenne en subjektiv (vrang)forestilling en person har om eget kjønn, skal ikke være straffbart ifølge stortingsflertallet.
Som saksordfører under behandlingen av saken fikk jeg og Frp flertall sammen Høyre og Senterpartiet for denne merknaden under Stortingets behandling: «Flertallet (red. anm.) vil sterkt advare mot at Norge går i en retning hvor det kan bli kriminalisert å omtale en person ut fra hvordan vedkommende fremstår, selv om vedkommende måtte føle seg som noe annet. Det må settes en klar avgrensning mellom hatefulle og straffbare ytringer og ytringer som ikke faller inn under disse kategoriene.»
Det er åpenbart at det ikke er Stortingets intensjon å straffeforfølge mennesker som forholder seg til en biologisk objektiv virkelighet.
For å motvirke en nedkjølingseffekt og vise at man ikke trenger å frykte represalier, la meg uttrykke noen sannheter:
Det finnes kun to kjønn. Biologiske menn kan aldri bli kvinner eller føde barn. Biologiske kvinner kan aldri bli menn eller produsere sædceller. Ethvert individ må få lov å identifisere seg som hva de måtte ønske, akkurat som det er ethvert individs rett til å anerkjenne den subjektive oppfattingen eller ikke. Det er din rett å kalle en biologisk mann for en mann, selv om vedkommende identifiserer seg som noe annet, og selv om vedkommende finner det subjektivt sårende. Samtidig bør vi alle etterstrebe en respektabel dialog hvor målet er å skape forståelse, ikke konflikt. Men, det er ikke hatprat å snakke sant.” https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/straffbart-a-beskrive-virkeligheten/o/5-95-516368?fbclid=IwAR1dnc6h1t-_wnoWl78KgDbAdgy0EpD2AVV0Wz_w-9BAytkTifrTcJzPebU
Teksten fortsetter under bildet
“En opfattelse, som de seneste år har vundet indpas i samfundet. En opfattelse, som en canadisk professor har brugt hele sin karriere på at bevise. En opfattelse, han nu siger, bare var noget, han fandt på.
Han skrev sågar en Ph.D, en bog og adskillige videnskabelige artikler om de undersøgelser, han havde lavet på området, samt de konklusioner, han kom frem til. Flere af disse bliver brugt i undervisningen i dag. Køn er en illusion, som samfundet gennem tiden har skabt, lød hans fund, som adskillige har taget til sig.
På Institut for Kunst- og Kulturvidenskab ved Københavns Universitet skal underviserne nu helst undgå at omtale deres studerende som ‘han’ eller ‘hun’, hos et canadisk flyselskab må flypersonalet ikke længere kalde passagerer ‘damer’ og ‘herrer’, og så har kønsneutrale trafiklys også været på dagsordenen.
Alt sammen på grund af det arbejde, Christopher Dummit og hans ligesindede har lavet. Men det er for meget, og det er forkert.
‘Problemet er: Jeg tog fejl. Eller – for at være lidt mere præcis – jeg fik delvist ret i min tese. Men resten var dybest set noget, jeg fandt på,’ skriver Christopher Dummit i et essay, hvor han kritiserer sin egen forskning.
Han er dog ikke gået helt væk fra sin overbevisning om, at samfundet har indvirkning på kønsrollerne. Han har bare anerkendt, at det har biologi også.
Af samme årsag fortryder han nu, at han har brugt så mange år om at overbevise folk om sin tese. Han mener selv, han blev for aktivistisk.
»Min pointe er, at identitets- og kønsdisciplinen på mange vestlige universiteter ikke er interesseret i at finde ud af, hvad der er en social konstruktion, og hvad der er biologisk betinget – den er kun interesseret i at konkludere, at kønnet er en social konstruktion,« fortæller han til Kristeligt Dagblad om sin kovending.
Pudsigt nok har historikeren da også i dag lagt forskningen i kønsidentitet på hylden til fordel for forskning i politisk korrekthed. https://www.bt.dk/samfund/forsker-om-koen-som-social-konstruktion-det-var-dybest-set-noget-jeg-fandt-paa?fbclid=IwAR09pNOL3_tFKw7GZw4kVFsjdCs_aZC-oHNceufBB2odGFg2Fuf-b8-d23Y
“Forsøk på avkjønning har vært forsøkt i totalitære regimer. Et eksempel er den kjønnsløse Mao-dressen, men den var aldri populær blant kinesiske kvinner. Det må derfor diskuteres mer åpent om kjønnsbekreftende sosialisering til mann og kvinne er godt og betryggende for de fleste, eller om det virkelig er noe vi som samfunn ikke ønsker.
Forsøket på å konstruere biologisk kjønn som et stort mangfold kan enkelt tilbakevises. Men debatten om sosialt kjønn er mer kompleks.
Forestillingen om «alle kjønn» var lenge en akademisk lek for en liten gruppe politiserte kjønnsforskere. Men uten offentlig debatt har tankesettet sneket seg inn i helsevesenet.
En av årsakene til denne snikinnføringen av radikal kjønnsteori i helsevesenet er at det har vært en flytende grense mellom rådgivingsmiljøene og interesseorganisasjonene. Det «nøytrale» og «objektive» ung.no synes for eksempel å ha et utstrakt samarbeid med Fri.
Interessekamp er legitimt. Og tradisjonelt har det ikke vært vanlig å betrakte representanter for sårbare grupper som etniske minoriteter, pasienter eller transpersoner som pressgrupper. Men i det moderne samfunn bruker de de samme virkemidlene, som lobbyvirksomhet og kreativ bruk av forskningsresultater.
Deres standpunkter er pr. definisjon ikke objektive. Og deres agenda kan være i konflikt med både sannhet og andre samfunnsinteresser. De må derfor kunne motsies på lik linje med andre. Selv om transpersoner er en diskriminert og utsatt gruppe, må man også tenke på hvilke konsekvenser kjønnsforvirring har for majoriteten.
Norge har over 640.000 individer i alderen 10–19 år. Puberteten er en sårbar tid for de fleste av oss. Det må vurderes om det kan ha noen negativ konsekvenser når så mange ungdommer eksponeres for kjønnsforvirring.
Er det bra at alle skal føle at de må «velge» kjønn, gjerne i solidaritet med de diskriminerte som bakteppe? Om vi aksepterer at det kanskje er skadelig for en liten andel, for eksempel 5 prosent, dreier det seg om over 30.000 ungdommer.
Til sammenligning var 415 barn til utredning og behandling ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme i 2019. Selv dette beskjedne tallet er mye høyere enn for kort tid siden, og sterkt økende, kanskje nettopp som en følge av den politiske dekonstruksjonen av mann og kvinne. Er det åpenbart at dette er en ønsket utvikling?
Det er få livsaspekter som oppleves så biologisk som kjønn. Men nesten alle samfunn driver også en kjønnsbekreftende sosialisering til ens biologiske kjønn, gjennom hår- og kleskoder, i grammatikken til mange språk og så videre. Kodene varierer, men de er alltid der. Hos oss har valg av blått versus rosa tøy til barn vært så standhaftig at vi må anta at folk liker disse signalene.
Forsøk på avkjønning har vært forsøkt i totalitære regimer. Et eksempel er den kjønnsløse Mao-dressen, men den var aldri populær blant kinesiske kvinner. Det må derfor diskuteres mer åpent om kjønnsbekreftende sosialisering til mann og kvinne er godt og betryggende for de fleste, eller om det virkelig er noe vi som samfunn ikke ønsker.” https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/qALLrm/dekonstruksjonen-av-mann-og-kvinne?fbclid=IwAR2GF8cAWUyL9mnDXnKbHnY60YA5Wm7BIJNf9H0A_TbUAKuW3KAYFgl-hUE
“Aldri før i historien har det vært viktigere at vi menn står frem som feminister. Kvinners rettigheter som likeverdige er under større press enn noen gang.
Jeg tenker ikke på at stadig flere land undergraver kvinners rett til å bestemme over egen kropp og retten til selvbestemt abort. Jeg tenker på den stadig mer aktive og økende transbevegelsen.
Sunn fornuft forteller oss at verdens realiteter ikke forsvinner om man lukker øynene, langt mindre om man stikker hodet i sanden. Det hjelper heller ikke å endre navn på et fenomen.
Det er ikke slik at biologisk kjønn plutselig blir et stort mangfold om man bytter ut hun og han med hen.
Kvinner produserer fortsatt eggceller og menn sædceller. Kvinner og menn er binære biologiske realiteter. Kvinner spesielt har menneskerettigheter som er basert på slike biologiske realiteter.
Blant disse rettighetene finner man retten til å delta i idrett.
Allerede i 2016, da lov om juridisk kjønn ble vedtatt, advarte professor Gerd von der Lippe om utfordringene ved kjønnsskifte i idretten.
Ikke hørt om Laurel Hubbard, Veronica Ivy, Hannah Mouncey, CeCé Telfer, Andraya Yearwood eller Mary Gregory?
De er alle biologiske menn som nå identifiserer seg som kvinner. Og som «kvinner» dominerer de sine respektive idretter og vinner internasjonale og nasjonale medaljer i kvinneklassen.
Hubbard hadde tidligere den nasjonale juniorrekorden i vektløfting for menn på New Zealand og er en av de største favorittene til OL-gull i Tokyo. Denne gang i dameklassen.
Da Mouncey spilte på det australske herrelandslaget i håndball, het han Callum. Nå heter han Hannah og har spilt på damelandslaget!
Det er stadig flere biologiske menn som nå krever å få delta i kvinneklassen fordi de føler seg som og identifiserer seg som kvinner.
Men nå kommer også protestene, og de blir mer og mer høylytte.
Helt siden idrettens spede begynnelse har den speilet samfunnets generelle verdier.
Frem til nå nylig har idretten hatt som premiss at så lenge du har gjennomgått en testosteronreduserende behandling, så kan biologiske menn konkurrere i kvinneklassen (i noen tilfeller som i Norge er det nok å endre kjønn juridisk). En fin tanke, om man bare tenker på en meget tran(g)synt forståelse av inkludering.
Men det var bare inntil helt nylig. For noen uker siden kom det internasjonale rugbyforbundets store evaluering som handlet om biologiske menns muligheter til å stille i kvinneklassen.
Rugby er den første av de større idrettene som har nærmet seg debatten på en seriøs og vitenskapelig måte. Alle sider ble invitert inn og alle perspektiver hørt. Konklusjonen var enstemmig og klar: Biologiske menn kan ikke delta i kvinnerugby. Det er hverken rettferdig eller trygt.
Dette er nytt og bra med rugbyforbundets regelendring: Der man tidligere åpnet opp for deltagelse for biologiske menn i kvinneklassen under en forestilling, basert på følelser og ikke fakta, om at det kanskje kunne være rettferdige og trygge vilkår, kreves det nå vitenskapelige bevis og dokumentasjon på dette før biologiske menn får delta.
Teksten fortsetter under bildet
“Because the Woke ideology, as it will be referred to here, seems to have erupted out of the ground in the last few years, most people are also unaware of the fact that it has, depending on how one counts it, a one- or two-hundred-year-long history and trajectory in aiming to topple the organizational system of liberal Western societies.
If nothing else, the deliberate strategy to colonize and change institutions from within, and then to wield them against the society that produced them, has been the strategy since the 1920s, when the Albanian-Italian Communist theorist Antonio Gramsci started laying out the ideas that were in the 1960s named “the long march through the institutions” (by another Marxist thinker, Rudi Dutschke).
That is, most people, including those waking up to the reality of this ideological takeover, remain dangerously unaware that the Woke ideology is the culmination of a long-running set of plans that is finally, in these last few years, bearing fruit, mostly through its quiet seizure of institutional power.
Seeing as the Woke ideology is based upon strategic plans developed, tested, and systematically employed over at least a century, it must be acknowledged and understood that it has tactics, particularly for quietly insinuating itself into institutions and taking them over from within.
These tactics, which include subtle and strategic manipulations of language and occupying positions of influence and policymaking, can rightly be referred to as Wokecraft, much in the same way that espionage makes use of tools and tactics we would identify as “spycraft.” The good news is, these tactics, while tricky and manipulative, are comprehensible, predictable, and able to be countered, and this guide, put together by Charles Pincourt with my assistance is an invaluable contribution to understanding, recognizing, and ultimately countering Wokecraft wherever it rears its head, especially in centers of institutional power.
In the first chapter, you will find a useful, clear description of the Woke ideology, including how it thinks about the world. This will help you understand the Woke ideology sufficiently to be able to identify what it is and why it does what it does. From there, a thorough description of many of the tactics of Wokecraft in administrative settings is provided in the second chapter.
Readers will be equipped to recognize (and resist) the manipulative tactics of Wokecraft in real time and thus be armed to push back or stop them. In the third chapter, counter-strategies are offered that will enable you to prevent further infection by the Woke ideology and to regain institutional ground where it has already been taken by the Woke. In all, this work is readable, straightforward, and profoundly useful in the prevailing state of affairs in Western societies.
It is my hope, and Charles’s, that this short, accessible volume will find its way into as many hands as possible and will prove useful to decolonizing our institutions, which is to say to remove Woke ideology and the influences of Wokecraft from them, effectively and quickly, and to reestablish liberal values in their place. For those of you looking to understand the Woke ideology—Critical Social Justice—better and to take action against it, this is the guide for you.
So what is the Woke perspective? Ultimately, there are three main principles that bind the many different flavors of Woke together: the knowledge principle, the political principle and the subject principle. The first two principles were coined by Pluckrose & Lindsay in Cynical Theories. I have coined the third (Pincourt; 2021b).
There are a few important elements to the knowledge principle.
The first is that while reality itself is not denied or questioned, it is considered impossible for us to know its true nature. The reason it’s impossible for us to know about reality’s true nature is that any knowledge we think we have is actually only “socially constructed;” defined (through language) by the culture in which we live.
Critical for this principle is the fact that different cultures have different understandings about the nature of the world. After examining the political principle, the importance of this last point will be clearer.
The political principle is that not only is knowledge socially constructed, but knowledge is constructed by oppressor groups in society at the expense of oppressed groups. The construction of knowledge is done through language whose rules are also determined by groups with the power to do so, i.e. oppressor groups. Moreover, knowledge is constructed in such a way that it helps maintain the oppressive role for oppressor groups and to prevent oppressed groups being liberated from their oppression.
This is taken to imply that not only is any knowledge socially constructed, but it is by definition biased and can’t be an accurate representation of reality. This, together with the fact that different cultures have different understandings of the nature of the world, implies that no worldview is more authoritative than any other.
As such, all worldviews are (epistemically) equivalent in terms of their ability to know anything about reality, and amount simply to different “stories” about reality. So, for example, the scientific worldview has no greater claim to understanding reality than any other “story.” That is, a scientific worldview is no truer than a religious worldview, or even than a superstitious worldview.
Moreover the scientific worldview (developed by white, European males) constructs knowledge about reality in such a way as to perpetuate systems of oppression that benefit oppressor white, European males. As such, even the tools used to understand the world according to the scientific worldview such as logic, argument, evidence, hypotheses, controlled experiments, etc. serve to perpetuate oppression.
Individuals are responsible or accountable for actions associated with any identity to which they are associated. As such, the oppressive acts of one member of a group is the oppressive act of all members of that group. Finally, this accountability is valid across time. The oppressive act of a member of a group at one time can be attributed to a group identity (and its members) at another time.
Taken together we can infer that according to the Woke worldview, reality, well…sucks. We have a reality that is inhabited by individual subjects with little personal autonomy driven to behave according to their group identities. The groups and their constituent subjects are either oppressors or oppressed and everyone consciously or unconsciously behaves to perpetuate the patterns of oppression.”
Utdrag fra boken Counter Wokecraft
Introducing counter wokecraft with James Lindsay https://www.youtube.com/watch?v=rQM_FPSgCfM
James Lindsay, falsk forskning innafor rasisme, woke og kjønn som blir antatt som legitim forskning https://www.youtube.com/watch?v=u7QYAWiiMqI
Teksten fortsetter under bildet
“There is emerging evidence of potential harm from using blockers, according to reviews of scientific papers and interviews with more than 50 doctors and academic experts around the world.” https://www.nytimes.com/2022/11/14/health/puberty-blockers-transgender.html
Også ordet “kjønn” er opptatt, hvorav det ikke gir mening å si at vi har et «kjønnsmangfold». Da refererer man til noe annet enn ordet “kjønn” sin faktiske betydning, som altså er strengt binært.
At Oslo Kommune har opprettet «Rådet for kjønns- og seksualitetsmangfold» er dermed forvirrende, og gjør god folkeopplysning om et viktig tema vanskelig. Det samme gjelder FRI, som formelt heter «Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold».
En riktigere talemåte er å si at vi har et (kjønns)uttrykksmangfold. Mennesker med den ene eller den andre reproduktive funksjonen uttrykker kjønnet sitt på hundrevis av ulike måter. Pride viser det grensesprengende meningsskapende menneskesinnet i all sin prakt.
Hvordan ble det da slik at enhver politiker, aktivist og organisasjon som ønsker å bedre levekårene til ikke-idealkonforme, normbrytende borgere fremstiller det som om det finnes flere enn to kjønn? Måten mennesket reproduserer seg på har jo ikke endret seg.
Som Kathleen Stock, professor i filosofi ved Sussex University går gjennom i sin nye kritikerroste bok Material Girls: Why Reality Matters for Feminism, må akademia ta mye av skylden. I løpet av siste halvdel av 1900-tallet omdannet høytflyvende konstruktivistiske kjønnsforskere kjønn til noe som ikke har med reproduktiv evne å gjøre overhodet.
I stedet beskriver de det mellommenneskelige meningslandskapet i en gitt kulturell kontekst og ser på den kulturelle betydningen av folks reproduktive evne.
Dette kalte de «sosialt kjønn» (på engelsk gender). Den kulturelle betydningen av kjønnet fremstilles dermed som en slags «ny kategori» av menneskets kjønn, ved siden av og konseptuelt likeverdig med det biologiske. Slik flyttet man meningsfulle diskusjoner om kjønnsroller og den sosiale betydningen av faktisk, fysisk kjønn over til et helt nytt taksonomisk landskap hvor det ikke lenger gir mening.
Dette er nemlig samme feilaktige måte som å si at vi har «to ulike former» for høyder: En «biologisk høyde» og en «sosial høyde». Biologisk er du 1.80, men ifølge kjønnsforskere med skyene i nesen «er det biologisk-essensialistisk og reduksjonistisk å definere høyde etter centimeter’n» fordi folk fra ulike kulturer og gjennom tidene har oppfattet «høyt og lavt» (femininitet og maskulinitet) ulikt.
En relativistisk putekrig mellom disse følger: alt er relativt, tokjønnssystemet finnes ikke, kjønn er bare konstruert, kvinne og mann er en følelse og alle folk har en slik kjønnsidentitet.
Resultatet er blitt at en hel generasjon unge i dag tilsynelatende tror at vi kan se på kjønn som en indre følelse «med kroppslige komponenter» i seg og samtidig opprettholde det kroppslig gitte, kategoriske skillet mellom ordene «mann» og «kvinne» i språket.
Dette er det samme skillet som ikke-binære, kjønnsflytere og transkjønnede baserer sin identitet på: uten de strengt separerte ordene «mann» og «kvinne» finnes ingen binaritet å ta avstand fra, ingenting å flyte mellom eller transisjonere til.
Det upresise begrepet «sosialt kjønn» har ført til massiv forvirring og misinformasjon i offentlige kanaler over flere år, og ikke minst medført at tulleuttrykket «tildelt kjønn ved fødsel» har eksplodert.
Kjønnet som da liksom «tildeles» er «det sosiale kjønnet», men språkbruken gir grobunn til å tolke kjønn i det hele – nå feilaktig fremstilt som en «felleskategori» for flere ulike «typer» (biologisk, sosialt, psykologisk, juridisk) – som noe foranderlig, tilfeldig og potensielt feil. Kanskje mine foreldre bare «tildelte» meg feil kjønn da jeg ble født? Kanskje jeg egentlig er gutt?
Problemet er at jordmor, lege, sykepleier og foreldre tildeler ingenting. De stadfester reproduktiv funksjon hos barnet, en nøytral beskrivelse av et objektivt, biofysisk faktum som i mer enn 99,9 prosent av tilfellene stadfestes helt korrekt (interkjønn er nettopp dem det er vanskelig med).
Denne beskrivelsen av kroppens reproduktive rolle utgjør universelt tilgjengelig (objektiv) og nødvendig kunnskap livet ut. Trenger de nyfødte postnatal medisinsk hjelp må sykehuset allerede da vite hvilket kjønn vi har: jenter og gutter har jo kategorisk ulike kropper. Det er hele poenget.
Andre språklige følgefeil inkluderer uttrykket «kjønnsbekreftende behandling» i helsesektoren, hvor det som bekreftes er det “mentale” kjønnet, altså kjønnsidentitet, som altså er like lite kjønn som det “sosiale” kjønnet.
Det er lett å tenke at det spiller liten rolle hva vi kaller det, og vi gjerne kan bruke en slik terminologi hvis det er viktig for de berørte gruppene. Men i sum innebærer glidningen i språk etter hvert at staten for praktiske formål støtter en radikal kjønnsforståelse der den uklart definerte termen «kjønnsidentitet» er den primære byggesteinen i all behandling av kjønnsspørsmål. Dette henger ikke på greip når kjønnsidentitet ikke er et kjønn, men en mental oppfatning.”
https://www.minervanett.no/kjonnsdebatt-kjonnsinkongruens-transkjonnede/vi-ma-rydde-opp-i-spraket-rundt-kjonn/383807?fbclid=IwAR3mUCIHKca8iFSwel84iFC6uqEPZsmAMfrTmb4DuVZFSj1Pa2bU-MTcAiQ
“Den siste tiden har nabokommunen Åfjord vært pyntet til «fest». I alle regnbuens farger har det vært parade, appeller, regnbueflagg og kampanjer i skoler og barnehager. Til det har jeg først og fremst én ting å si: Hvilket fantastisk flott initiativ. At vi setter fokus på mangfold, og retten til å være seg selv, er veldig positivt. Toleranse er noe av det viktigste vi bygger samfunnet vårt på. Derfor, tommel opp for initiativet, og de gode tankene bak.
Det andre jeg vil si, er derimot langt mer kritisk, men også utvilsomt viktig. Jeg skulle nemlig ønske at kampanjen hadde vært frontet under noe annet enn Pride-logoen og regnbuefargene. Jeg var selv lenge ikke klar over alt Pride står for, før jeg tilfeldigvis hørte og leste om det. Jeg ble ganske sjokkert, og det samme ble flere med meg. Mangfold, ja visst. Toleranse, selvsagt. Men også så mye mer, som folk flest ikke hører om, og dessverre ikke er klar over. Og ja, jeg regner meg selv som både «moderne” og tolerant. Noen av mine beste venner er for øvrig homofile.
Bak Pride står organisasjonen FRI. Den driver målrettet lobbyvirksomhet mot norske myndigheter. I tillegg til toleranse, hva er det egentlig Pride og FRI står for, og jobber for å få innført i samfunnet vårt? Vel, kort sagt at alle grenser mellom kjønn, seksualitet og familie skal viskes vekk. For eksempel jobber Pride-bevegelsen for at alle kan velge sin egen familie, så lenge alle har lyst. Som det å innføre polygami i Norge, altså at man kan være gift med så mange man ønsker. Og at alle sammen skal kunne ha lik juridisk foreldrerett til barn. De jobber også for å innføre flere kjønn, som alle kan velge selv.
Som politiker Truls Olufsen-Mehus har påpekt i en kronikk: «Ifølge Prides agenda kan barn ha tre foreldre, av tre ulike kjønn, der alle tre er gift med hverandre. Og der alle har samme foreldrerett.» Og da er vi ved kjernen av problemet. Mye av FRI sin filosofi er tuftet på fri sex og totalt mangfold, nærmest uten grenser. Hvis man har lyst, skal man ha lov. Men hva med barna, oppi alt dette? Flere av Pride-bevegelsens mål kan i beste fall omtales som samfunnseksperiment, med barna som innsats, og der vi bare aner konsekvensene. Og hvert eneste Pride-tog bidrar til å legitimere nettopp denne kampen. Husk gjerne det, neste gang du fronter regnbuefargene.
Det FRI derimot satser på når det gjelder barna, er såkalt rosa opplæring i barnehager og skoler. Igjen, deler av dette er også bra, ikke minst det som handler om toleranse. Men trenger vi FRI til å lære bort dette, og at vi støtter dem, når man vet hva foreningen jobber for ellers? Og hva gjør egentlig alt fokuset i barnehager og skoler på flere kjønn, flytende familieformer og homofili med barn og unge? Jeg mener virkelig ikke dette bare er negativt, for all del. Men i en ungdomstid der hormonene ofte lever sitt eget liv, tror jeg man skal være forsiktige med å forvirre barn og unge enda mer. Hvordan disse temaene presenteres, og mengden informasjon, er derfor avgjørende. Som sagt, kunnskap er viktig. Men formidlingen er utvilsomt enda viktigere. Her skulle jeg gjerne sett et alternativ til FRI.
Pride-bevegelsen jobber også for at barn kan kreve kjønnskorrigerende behandling, uten foreldrene sin godkjenning. For alle skal kunne velge sitt kjønn. Det er utvilsomt mange barn og unge som i tidlig pubertet preges av løpske hormoner og usikkerhet om kropp. Mange ønsker å finne seg selv. At Pride/FRI jobber for at barna skal kunne gjennomføre kjønnskorrigerende behandling midt i denne prosessen, er mildt sagt betenkelig. Mange av barna og ungommene kan utvilsomt gjøre noe de vil angre sterkt på senere. Og mange angrer sterkt senere. Når det er sagt; det er samtidig ingen tvil om at dette er vanskelige problemstilinger, og det finnes eksempler som styrker begge “sidene” av saken, inkludert mennesker som begår selvmord.
Poenget mitt er bare at vi skal være forsiktige med å gi barn full kontroll over egen kropp, før de er fysisk og mentalt utviklet nok til å vite hvordan denne kroppen er. I puberteten handler usikkerhet om kropp og identitet ofte om psykologi. Da er det viktig at hjelpen starter i riktig ende. At et barn kan kreve å starte kjønnskorrigerende behandling før personen er gammel nok til å kjøre bil eller kjøpe røyk, er mildt sagt betenkelig. Aldersgrensen for sterilisering er til sammenligning 25 år for menn.
For øvrig, det er en forskjell på å utsette puberteten med hormoner, og å starte behandling for å «skifte kjønn», bare så det er sagt. Men hvordan hadde du som forelder reagert, hvis ditt barn hadde gjennomført kjønnskorrigerende behandling, mot din vilje? Mange forkjempere mener det skal kunne kalles omsorgssvikt hvis foreldrene sier nei, og vil ha barnevernet som et ris bak speilet. Igjen, de unge gjøres til samfunnseksperiment på frihetens alter, bokstavelig talt. Og om du tenker at dette ikke er aktuelt for ditt barn, så er det nettopp det for noen andres.
Når FRI har fått sterk kritikk tidligere, har de tidvis myket opp formuleringene og innpakningen av budskapene sine. Vi ser i dag at mange formuleringer har blitt litt «rundere i kantene». Og for all del, FRI jobber også for mye bra, bare så det er sagt. De er del av kampen for toleranse og mangfold. Problemet er bare at FRI har en klar politisk agenda, der flere av målene helt åpenbart er samfunnseksperiment. Og de har potensielt alvorlige konsekvenser. Nettopp Pride er et uttalt verktøy for å nå disse målene. Det er viktig å tenke over, midt i regnbuefesten.” https://www.fosna-folket.no/Debatt/2020/10/31/Derfor-st%C3%B8tter-jeg-ikke-Pride-22909052.ece?fbclid=IwAR16lI8NqOgXG0vNpl17FyG74nJCpWhZUuOYOfUmOEg7wAmRm5TItJWyL1o
“Det er åpenbart like dumt å si at rasisme ikke finnes, som å si at alt er rasisme. Mange mennesker har opplevd og opplever fordommer, marginalisering og undertrykkelse. Det er riktig å kjempe for synlighet og likebehandling. Det er prisverdig å stå opp mot urett.
Det er heller ikke galt å være stolt av hvem man er. Men det å være, eller historisk å ha vært, utsatt for urett gir ingen frikort til i neste omgang å sette ytringsfriheten på pause, eller å tildele enkeltindivider historisk skyld basert på deres kjønn, legning eller hudfarge alene.
Det politiske sentrum må samle seg til felles kamp mot de illiberale utslagene av den identitetspolitiske vekkelsen som nå brer seg i Vesten. Det som står på spill, er den demokratiske samtalens overlevelse i et fremdeles åpent samfunn.” https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/9v5xGW/identitetspolitikken-truer-det-aapne-samfunnet-alex-iversen?fbclid=IwAR1TZiEpCQ6bf5RinK3Pc8jPPDTvBGvNcAwuvbFDINvccZtGBRCw1sD_zsg
“– Det er et giftig budskap.
Det sier Pål Surén, barnelege og forsker ved FHI, om FRI sin opplæring av skole- og barnehagelærere gjennom Rosa kompetanse.
Til sammen finansieres FRI og Rosa kompetanse med mange millioner kroner fra ulike direktorater – selv om ingen av dem har kvalitetssikret opplæringen. Men det forhindrer ikke Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet fra likevel å anbefale skoler og barnehager til å bruke nettopp Rosa kompetanse for opplæring av sine lærere.
I denne reportasjen forteller vi om en trårig jente som begynte å insistere på at hun var gutt – etter at barnehagelærere hadde begynt å fortelle barna at «man kan være hvilket kjønn man vil».
– Et helt nytt syn på kjønn sklir inn i systemet og blir etablert uten at det gjøres motstand, sier Surén, og fortsetter:
– Mange fagfolk har nok en berøringsangst fordi de ikke vil bli oppfattet som reaksjonære eller intolerante.
Og det er problematisk. For forekomsten av kjønnsdysfori har økt betydelig de senere årene, uten at man vet nøyaktig hva årsaken er.
– Man kan tenke at dette undervisningsopplegget kan bidra til å forsterke denne trenden. Man planter en forestilling om at noe er galt og må endres på.” https://www.minervanett.no/bufdir-fhi-fri/barnehage-fortalte-barn-at-man-kan-vaere-hvilket-kjonn-man-vil-deretter-insisterte-jente-3-pa-at-hun-var-gutt/389851?fbclid=IwAR2ranV_LhnmuByJDJyDcClyVMr2dzx1UPVcdZaXQypvQLfBvUrAOsNpqIQ
Teksten fortsetter under bildet
Boken kan leses i sin helhet her
“Visste du at avisen Dagen er et «ytterliggående religiøst nettsted»? Det mener i hvert fall Tankesmien Agenda, som er premissleverandør for mye av venstresidens politikk, og selv hevder seg å være på den moderate venstresiden.
Å lese onsdagens debattinnlegg fra Andreas C. Halse, Agendas fagsjef, var mildt sagt overraskende, for jeg har holdt Agenda for å være stort sett fornuftig.
Vebjørn Selbekk, barn av øst-tyske flyktninger fra DDR-tiden, sitter i ytringsfrihetskommisjonen og er en av de få mediepersonene i Norge som har turt å åpent kritisere islam.
Som redaktør for Dagen trykket han Muhammed-karikaturene til støtte for Jyllands-posten og Kurt Westergaard, og har holdt samme prinsipielle ytringsfrihetslinje siden.
Dagen har et sterkt liberalt bein, og har jevnlig kritiske reportasjer også om kristenkonservative temaer. Men av Andreas Halse får de ingen anerkjennelse. Ifølge ham er Dagen for «relativt ytterliggående religiøst nettsted» å regne. Hvem er det som nører opp splittelse her?
Teksten preges videre av dystopisk lesing fra Agendas fagsjef. Motstand mot reelle politiske saker og ideologier, som skolepolitikk og læreplaner, samt kampen for samvittighetsfrihet også for religiøse, presenteres som et slags kristenradikalt prosjekt støttet oppunder av «underskoger i alternative og sosiale medier».
Brunbeising av alle som reagerer på at barn i Osloskolen inviteres til å gå i tog med dragqueens, lær og petplay, for å sette det på spissen, er både uærlig og et svært dårlig utgangspunkt for dialog.
Jeg vil til og med si at det er et forsøk på å delegitimere, sverte og utdefinere store deler av befolkningen, som tar i bruk åpne, demokratiske kanaler for å uttrykke sine politiske meninger.
Andreas Halse trekker også bånd mellom angrep på skeive og det å kalle Pride en ideologi. Selv har jeg et liberalt hjerte, men er en forkjemper for politisk konservatisme i disse tider (samfunnet trenger den motvekten) og jeg er en teologisk konservativ kristen. Kall meg gjerne en ideolog når jeg kjemper for mine idéer. Jeg kaller Esben Esther det samme når hun kjemper for sine.
Sannheten er at Pride åpenbart er en ideologisk bevegelse, og ikke noe svevende og udefinerbart, men noe vi kjenner historien til og tenkerne bak. Den bygger på postmodernisme og kritisk teori, i sin tid videreutviklet fra feminisme med viktige bidrag fra filosofer som Michael Foucault og psykologer som John Money.
Den har og en klar ontologi om kjønn, legning og identitet, en etikk og et menneskesyn, en samfunnsanalyse og konkrete politiske målsetninger.
Hva i all verden skal vi kalle dette om ikke vi skal kalle den en ideologi?
Les også: Derfor skaper T-en i LHBT problemer for pride-bevegelsen
I hoveddelen av teksten forsøkes det å gjøre rede for hvilke ingredienser som har skapt dette gryende pride-hatet:
«Første ingrediens er utbredt skepsis til transpersoner. Dette ble synlig i høringen om å forby konverteringsterapi. Motstand mot å regulere muligheten til å «konvertere» transpersoner var en gjennomgangstone blant motstanderne av lovforslaget,» skriver Halse. Om man presenterer debatten slik, lyttet man enten aldri til hva motstanderne faktisk sa, eller man lyver tvert. Jeg er villig til å gi Halse den respekt å anta at det førstnevnte er tilfelle her.
Motstanden var i all hovedsak basert på den sammenblandingen av «konverteringsterapi» i amerikansk forstand, tilstede i noen få, merkelige, norske lukkede miljøer, med frivillige og betrodde samtaler med prester og veiledere, initiert av enkeltpersoner selv. Det var uklart om lovforslaget ville ramme rent sjelesørgeriske samtaler og personlig rådgiving, og det så ut til at det ville blitt ulovlig for en prest eller sjelesørger å gjøre stort annet enn å bekrefte en persons personlige kjønnsidentitet, selv om personen selv skulle komme med tvil og ønske om å få hans eller hennes personlige råd.
«Andre ingrediens er å konstruere en ideologisk fiende. Det snakkes nå sjeldnere om skeives formelle rettigheter, men mer om Pride-bevegelsens politiske agenda.»
Dette er et naturlig symptom av at skeive i stor grad har alle de samme formelle rettigheter som streite i dag. Med unntak av visse adopsjonsregler og liknende. Naturligvis blir det dermed mindre snakk om grunnleggende rettigheter og mer snakk om de langsiktige konsekvensene av å innføre radikal kjønnsteori og dekonstruksjon av stadig nye seksuelle normer. Pride-feiringen ville fått langt mer støtte om den fokuserte mer på skeives ønske om adopsjonsrettigheter, og mindre på dragqueens og kjønnsteori i skolen.
Les også: Subjekt mener: Pride-bevegelsen må tåle og tolerere kritikk
«Tredje ingrediens er barna. Kritikken mot Pride handler oftere om at barna må skjermes, og særlig mot seksualiseringen av Pride.»
I min hukommelse var «tenk på barna» alltid en sentral del av pridemotstand, og egentlig det meste av konservativ motstand opp gjennom historien, være seg mot rockemusikk, skytespill eller Pokémon på TV.
«Det mest aktuelle eksempelet er motstanden mot at Barne-TV-figuren Fantorangen skal ha et opplegg hvor blant annet den såkalte Blime-dansen skal gjennomføres.»
Hadde man advart mot at Barne-TV skal ha med barna på pride-feiring og at radikal kjønnsteori skulle innføres i barneskolen for bare noen få år siden, hadde man blitt idiotforklart og kalt homofob. Det virker derimot som at de konservative har hatt mye rett om pride-bevegelsens intensjoner til nå. Planen er nettopp å nå ut til barna.
Man burde lytte til kristne i slike saker, for vi har selv århundrer med erfaring med misjon, barneundervisning og samfunnsbygging. Det er ikke uten grunn at det i sin tid var kirken som styrte det norske skolevesenet. Vi vet hvordan ideologier innføres i samfunnet.
«Mye tyder på at motstanden mot Pride er på vei fra ytterkantene til det etablerte,» skriver Halse mot slutten av innlegget.
Var det ikke alltid slik? Er ikke hele eksistensbegrunnelsen at motstand og fordommer ligger og ulmer i majoritetssamfunnet og at løsningen dermed er å stolt stå frem som hvem man er eller identifiserer seg som?
Det bør ikke da være for mye å be om at motstanderne blir behandlet som normale politiske individer i et liberalt samfunn, og ikke blir brunbeiset og avfeid som «ytterliggående religiøse».” https://subjekt.no/2022/06/17/kristne-vet-hvordan-ideologier-innfores-i-samfunnet-derfor-bor-var-kritikk-av-pride-lyttes-til/?fbclid=IwAR17a2JK2Vj8ypJNn0cfeRzJuuUyKJcspOIGWEmkKoKkDiyjoJXSnBJb64k
“Han er homofil og skal feire Pride. Subjekts sjefredaktør Danby Choi mener likevel Pride-bevegelsen er intolerant overfor meningsmotstandere. – Vi skal representere alle, sier Oslo Pride-leder Inger Kristin Haugsevje.” https://www.aftenposten.no/kultur/i/G3Wjxx/mener-pride-bevegelsen-avfeier-viktig-kritikk-man-skal-ikke-forsoeke-aa-kneble-hverandre?fbclid=IwAR3KBdKmGyvIze3H0DYu0MfT5ZykVzFmHJIYqJCuxwn_bgNDB9Cr_M6JCIU
“Den ellers ofte klartenkte fagsjefen i Agenda Tankesmie, Andreas C. Halse, skrev nylig i en kronikk i Aftenposten at «forsøkene på å stemple Pride som aktivistisk» må møte motstand, og advarte Pride-kritikere mot å gå ærendet til ytterliggående konservative krefter.
Men hva om det er foreningen Fri man vil diskutere med? Den foreningen er aktivistisk så det holder. Og spiller en nøkkelrolle i Pride-sammenheng.
Fri har en politisk plattform som er utfordrende på noen punkter.
- Fri mener at alle former for kjønn er likeverdige og skal være likestilte, og enhver persons selvopplevde kjønnsidentitet må respekteres. Alle personer skal ha rett til å definere sitt juridiske kjønn.
- Fri mener at eggdonasjon må tillates i Norge, også for enslige.
- Fri mener at altruistisk surrogati (å bære fram et barn på vegne av andre, uten vederlag) må tillates i Norge.
- Fri mener at straffelovens paragraf 316, «Kjøp av seksuelle tjenester hos voksne», må avskaffes fordi den er til hinder for gode og viktige tiltak for å ivareta både sexarbeideres og samfunnets interesser.
Dette er eksempler på standpunkter Fri har inntatt og som åpenbart er både politiske og kontroversielle. Noen av stråmennene i debatten har blitt unnfanget nettopp her.
«Jasså, du er kritisk til at folk skal få elske den de vil»? «Akkurat ja, det er bare 50 år siden homofili ble legalisert, og nå skal du skru klokka tilbake»?
Men alvorlig talt, det å være skeptisk til at man skal kunne velge juridisk kjønn selv, er ikke det samme som at man hater transfolk. Det betyr at man er skeptisk til at folk skal kunne velge juridisk kjønn.
Å være tilhenger av en lov mot sexkjøp betyr at man er imot at det skal være lov å betale for sex. Ikke at man hater sexarbeidere.
Å definere uenighet som «hat» og kritikk som «vold», er å forsimple noe som er svært alvorlig. Hatytringer, trakassering og vold er allerede definert og straffbart i norsk rettspraksis. Det er helt selvfølgelig at de som påfører noen andre slikt, bør straffes for det. Men saklig uenighet er ikke hat. Det er bare uenighet.
Hvorfor er omsorgen for dem som er annerledes og annerledes tenkende enn flertallet så mye større dersom disse går inn for radikale politiske endringer på den liberale siden enn for dem som er konservative i slike spørsmål? Begge standpunkter er jo minoritetsstandpunkter som bør ha krav på et slags vern.
Skal muslimske menigheter på Storhaug, kristne karismatikere i Sarons Dal, læstadianere i Troms eller hindu-templer på Skillebekk pålegges å endre sin lære i tråd med de til enhver tid gjeldende teser i Fri? Mangfold går vitterlig ikke bare én vei. For oss ikke-troende er dette av og til krevende, men en del av prisen vi betaler for å bo i et liberalt demokrati.
Radikal politisk ideologi og dogmatisk religion har til felles at enkelte påstander ikke er oppe til debatt. Det bare er sånn. Dette blir daglig demonstrert i det vanskelige debattklimaet vi har pådratt oss.
Uenighet er ikke hat. Kritikk er ikke vold. Tvert imot er det demokrati – og mangfold – i praksis.” https://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/i/XqVevx/spurv-i-transedansen?fbclid=IwAR1DZXmHY8LDxgkgLUjwbQzvOpZNbGXkdSEVmND-EI7vktYGCJmJc5Xta3o
“Det finnes i samfunnet mennesker som ikke opplever samsvar mellom sin subjektive kjønnsidentitet og det kjønnet man har ved fødsel basert på kroppslige trekk. Dette kalles kjønnsinkongruens (tidligere transseksualisme). Det er viktig at disse personenes opplever anerkjennelse og verdighet.
I Aftenposten 20. juni skriver lege Kaveh Rashidi at «leger i lang tid har tatt feil». Det finnes ifølge Rashidi ikke to tydelig separerte kjønn, men i stedet et spekter. «Kjønnet ditt er det bare du selv som kan vite», skriver han også.
Rashidi skal ha honnør for å forsøke å skape verdighet for sårbare grupper, men en slik forståelse av kjønn savner forankring i medisinens basalfag.
Rashidis innlegg er et eksempel på at den identitetspolitiske kampen for å skaffe mennesker med kjønnsinkongruens bekreftelse og verdighet, ledsages av et voksende press for å få endret innholdet i selve kjønnsbegrepet og ordene «mann» og «kvinne».
Biologiske definisjoner av kjønn sett fra et «objektivt», vitenskapelig tredjepersonsståsted («sex» på engelsk) skal underordnes eller tilpasses definisjoner av kjønn som hviler på personers subjektive førstepersonsopplevelse av kjønnsidentitet (på engelsk «gender»).
Ifølge slike synspunkter eksisterer ikke lenger kvinner og menn som to distinkte eller «binære» biologiske realiteter, men erstattes av et spekter med ulike grader av mannlighet og kvinnelighet der personen kan plassere seg selv.
Det benyttes ulike argumenter for å få ideen om et kjønnsspekter til å passe med biologisk vitenskap.
Ett eksempel er at man bruker sjeldne intersextilstander, altså at noen mennesker fødes med trekk som gjør det vanskelig å avgjøre kjønnet, som argument for at kjønn ikke er todelt. Et problem med dette er at kjønnsinkongruens ikke er knyttet til intersextilstander, men snarere finnes hos mennesker med klart identifiserbart biologisk kjønn.
Et annet argument er å vise til at såkalte sekundære kjønnskarakterer som vi forbinder med kvinner og menn, for eksempel stemmeleie og muskulatur, til en viss grad overlapper mellom kjønnene og at kjønn derfor er et spekter.
Begge disse argumentene ser bort fra den egentlige biologiske definisjonen av kjønn. I biologien defineres kjønn av størrelsen på kjønnscellene. Hunner produserer store kjønnsceller – eggceller, og hanner produserer små – sædceller. Dette er en slående todeling som biologer finner igjen i de fleste flercellede organismer. Det er ikke noe spekter i størrelsen på kjønnsceller; det er et binært fenomen.
Denne grunnleggende forskjellen mellom kjønnene er ofte knyttet til ulik genetikk, men det er ikke ulike kromosomer som definerer kjønnene.
Todelingen mellom store og små kjønnsceller har også konsekvenser for andre trekk. Hanner og hunner har ulike primære kjønnskarakterer: Store kjønnsceller produseres av eggstokker og små produseres av testikler. Om lag 99.999 prosent av mennesker er født med enten eggstokker eller testikler, altså en sterk todeling.
Sekundære kjønnskarakterer (kroppslige trekk som varierer mellom kjønnene) definerer heller ikke kjønn biologisk. De er biologisk sett mer konsekvenser av ens kjønn enn definerende for ens kjønn. Det er variasjon innad i begge kjønn i disse trekkene, og de overlapper i større eller mindre grad mellom kjønnene, men det er allikevel en klar todeling statistisk sett.
Kjønn er med andre ord ingen ren sosial konstruksjon. Eller om du vil: Ideen om to kjønn er en sosial konstruksjon med forankring i vitenskap og konsistente observasjoner av naturen.
Vi er enige med Rashidi i at samfunnet har definert en rekke stereotypiske egenskaper og båser for hva det vil si å være mann og kvinne. Mennesker opplever derfor ikke å passe inn, og vi støtter en videre og mer tolerant forståelse. Den biologiske definisjonen av kjønn åpner faktisk for at både menn og kvinner kan ha stor variasjon og mangfold i egenskaper, og fortsatt være like mye mann eller kvinne.
En forståelse av kjønn som et spekter der man nettopp bruker stereotypiske trekk for å definere ytterpunktene på skalaen for mannlighet og kvinnelighet, kan derimot virke mot sin hensikt og forsterke stereotypier.
Fagfolk som forsøker pseudovitenskapelige omskrivninger av vitenskapelige begreper, risikerer å gjøre sårbare grupper en bjørnetjeneste.” https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/8meEm2/kjoenn-verdighet-og-vitenskap-henrik-vogt-og-glenn-peter-saetre?fbclid=IwAR3ze_GCM598hMZ8iEH8uWytwYeT98conywqkp4MAX0WdVFscXV4TeJZ8Dc
“Pride har blitt forvandlet til et show hvor alle kan fråtse i forskjellige perversiteter. Det er det motsatte av hva Pride var fra begynnelsen, og en bjørnetjeneste for homofile. Merkelig nok slutter offentlige institusjoner seg til Pride som aldri før og melder oss kollektivt inn. Det er tonedøvt.”
“I nesten 50 år har Leslie Sinclair (66) donert til sammen 125 halvlitere blod fra sin egen kropp. Da han ikke fylte ut det «inkluderende» feltet på skjemaet hvor han skulle opplyse om han var gravid eller ikke, ble han avvist som donor.
Da han hevdet at spørsmålet var irrelevant for en mann i 60-årene, kunne ikke klinikken akseptere ham som blodgiver.
Britisk helsevesen kjørte forrige uke en kampanje for å rekruttere flere blodgivere etter at antallet falt under covid-nedstengningen. Det nye er at alle potensielle donorer blir spurt om de er gravid – for å «fremme inkludering» og fordi graviditet «ikke alltid er visuelt tydelig».
Sinclair ble opprørt over spørsmålet og påpekte overfor personalet at det ikke var mulig for ham å være gravid – men feltet om graviditetsstatus var obligatorisk – svarte han ikke kunne de heller ikke tillate ham å gi blod.
– Jeg ga beskjed om at det hele bare var dumt og at hvis jeg ble avvist ville jeg ikke komme tilbake. Jeg satte meg på sykkelen og dro. Opplegget er useriøst og det gjør meg sint. Det er sårbare mennesker der ute som venter på blodoverføringer.”
Kvinner oppmuntres til å lukte på avføringen sin etter de har gjort sitt fornødne for å vise at de er inkluderende overfor transseksuelle: https://iqfy.com/women-smell-trans-inclusivity/?fbclid=IwAR0B5jY9kgCyCsR2DA3KGni0Jr8NOaOEVz-7a6W6zDK0gWlvTre_ILpN4YQ
“Mannlig morder identifiserer seg som jentebaby
Sophie Eastwood, en skotsk transvestitt som er fengslet for mord, krever å bli behandlet som et spedbarn fordi han/hun/hen identifiserer seg som et spedbarn.
Eastwood som går under kallenavnet «Hannibal Lecter Jr.», kvalte i 2004 sin 22 år gamle mannlige cellekamerat Paul Algie med skolisser. Kallenavnet kom fordi fengselspersonalet var rystet over den voldsomhet Eastwood fremviste overfor den ulykkelige medfangen.
Nu krever Sophie Eastwood som for fire år siden het Daniel Eastwood, å bli behandlet som et spedbarn av ansatte ved Polmont fengsel. Sun rapporterer at hen krever at måltidene skal males til grøt, hen vil bli skiftet bleie på og vil bli holdt i hånden av vaktene i luftegården.
Tilsynelatende blir kravene tatt på alvor av fengselspersonalet. Hen er blitt utstyrt med smokk som hen sutter på mye av tiden.
En fengselskilde uttalte til Daily Record:
– Eastwood er en intelligent og kompleks person, men hun krever ganske mye ressurser og liker å være i sentrum for oppmerksomheten. Det er vanskelig å vite om hun virkelig føler en naturlig tilbøyelighet til å bli behandlet som en baby, eller om hun bare søker oppmerksomhet.
Retten til selv å definere sitt kjønn skaper en del uklare kategorier. Svømmeren Lia Thomas knuste rekordene som var satt av kvinner som ble født som kvinner. Et sykehus i Storbritannia dekket over voldtekten av en kvinne som ble utført av en transvestitt og henviste til at det ikke kunne ha forekommet noen voldtekt ettersom det ikke var menn på avdelingen. I et kvinnefengsel ble to kvinner gravid med menn som identifiserer seg som kvinner.
Nylig fikk britiske politimenn som identifiserer seg som kvinner, lov til å kroppsvisitere kvinnelige mistenkte.
Daniel Eastwood ble fengslet i 2004 for hasardiøs kjøring, men fikk livsvarig med minstetid på 15 år for mordet på cellekameraten. Han har sittet fengslet i 17 år.”
Hvorhen er FRI i denne saken?
“Flere transpersoner sliter med å rømme det krigsrammede landet. De nektes utreise til tryggere land, til tross for deres juridiske status som kvinner og faren som truer av Russlands transfobiske politikk.
– Mange forteller at når de har forsøkt å krysse grensen, så bestemmer grensevaktene kjønnet deres basert på hva som står i passet, noe vi ser på som enda et eksempel på transfobi, sa Medvid.
Transkvinnen Judis fortalte The Guardian at da hun kom til grensen, ba ukrainske grensevakter henne bli med inn på et rom, hvor de sjekket hele kroppen hennes og trakk henne i håret for å sjekke om hun hadde på seg parykk.
– De kler av deg og tar på hele kroppen din. Du kan se på ansiktene deres at de lurer på hva du egentlig er.
– Etterpå sa en av vaktene «du er mann, så kom deg til helvete ut herfra. Du må i krigen», og ba meg være takknemlig for at de ikke hadde ringt politiet, sa Judis.
Judis sin fødselsattest definerer henne som kvinne. Juridisk er det ingen grunn til hvorfor ikke hun også skulle få lov til å forlate landet – sammen med de andre kvinnene som krysser grensa hver dag, skriver The Guardian. Likevel har grensevaktene bestemt at hun er mann, og nektet henne innreise til Polen, ifølge avisen.
Andre transkvinner forteller lignende historier. Alice, en transkvinne fra nær byen Kyiv, sier at hun og konen hennes også ble stoppet ved grensen.
– Det var tre vakter i rommet. De ba oss ta av oss jakkene. De sjekket hendene våre, armene våre, sjekket halsen min for å se om jeg hadde et adamseple. De tok på brystene mine. Etter å ha undersøkt oss, fortalte grensevaktene oss at vi var menn. Vi prøvde å forklare situasjonen vår, men de brydde seg ikke, sa Alice til The Guardian.
Da Ukraina innførte krigslov 24. februar i år, ble alle menn mellom 18 og 60 år forbudt å forlate landet, og måtte istedenfor bli igjen og kjempe i krigen. Siden den gang er det anslått at hundrevis av ukrainske transpersoner har forsøkt å krysse grensen.
Aktivister og hjelpearbeidere har fortalt at, til tross for deres juridiske status som kvinner, har mange blitt mishandlet og skjøvet tilbake ved grensene.” https://www.dagsavisen.no/nyheter/verden/2022/07/05/transkvinner-holdes-igjen-pa-den-ukrainske-grensa-vaktene-sier-de-er-menn/?fbclid=IwAR2S1yFF7E9uEFZ8PP9Gpzp9H1TuIXA9gMl-vrPqYfMwRIXvKGneWZDl48M
Pride er ikke unntatt kritikk sier Danby Choi, redaktør for subjekt.no:
“Hvorfor: Har vært aktiv i debatten om Pride.
Dagen etter masseskytingen i Oslo ble du intervjuet på NRK. Hvordan vil du beskrive reaksjonene du fikk i etterkant?
– Absurde. Da jeg var på NRK og kommenterte angrepet, var det sjokkstemning i Oslo og i Norge, særlig i det skeive miljøet. Min jobb var egentlig å holde hodet kaldt og prøve å analysere det som hadde skjedd og formidle det på en saklig måte.
– Det er ingen som har kritisert hvordan jeg framstilte verken det som hadde skjedd eller hva jeg mente, men mange så på det som et paradoks at en som tidligere hadde kritisert Pride, nå skulle få lov til å kommentere det. Det synes jeg er en tankefeil. Selvfølgelig kan man være kritisk til Pride og samtidig fordømme terror. Det er egentlig enda bedre hvis man har et kritisk blikk på det som skjer. Jeg mener at man ikke burde være for følelsesmessig investert i en sak når man kommenterer den.
Var det noen reaksjoner som overrasket deg?
– Det var en som svart på hvitt skrev at vi som hadde kritisert Pride, hadde medskyld i terror fordi vi hadde vært kritiske til Pride. Med den logikken kan man også si at de som vil skattlegge de rike, for eksempel er medskyldige i kommunistiske drap og det Pol Pot gjorde. Det er helt usaklig, og da er det ikke lenger plass til samfunnsdebatt. Det må vi ha, for det er slik vi motvirker terror.
Har du og Subjekt bidratt til å gjøre ordskiftet rundt Pride hardere?
– Ja, men Pride er en av Vestens største folkebevegelser. De er ikke unntatt kritikk, og Pride handler ikke lenger bare om homofile skal ha samme rettigheter som alle andre. Det er også rettighetskamper i krysspress, der homofile er uenige med hverandre. På gaysir.no har de en uhøytidelig undersøkelse der det kom fram at over 50 prosent mener at det bare finnes to kjønn. I tillegg har man polygami, sexkjøpsloven, surrogati og mange andre kontroversielle temaer, ikke minst transseksualitet, noe som må kunne diskuteres.
– Det at man vil diskutere det, betyr ikke at man er transfob. Jeg kan ta imot en kule for at de skal få leve som de vil, men samtidig skal jo Rikshospitalet også behandle folk med kjønnsinkongruens. Det kan tenkes at ikke alle som vil bytte kjønn, faktisk skal bytte kjønn. Det er faktisk Rikshospitalet helt enig med meg om. Det er bare en av fem som går til Rikshospitalet som får lov til å bytte kjønn. Blant de som skifter kjønn og angrer, er selvmordsraten veldig høy. Det er derfor veldig uetisk å ha en helt liberal linje på det.
Hvordan vil du generelt beskrive det offentlige ordskiftet vi har i Norge i dag?
– I Norge har vi veldig stor og bred ytringsfrihet juridisk, men så har vi dette glasstaket, som jeg mener er lavere enn det mange tror. Hvis du for eksempel spør norske karikaturtegnere om hvorfor de ikke tegner profeten Muhammed, så er det ikke fordi de frykter å få politiet på døren. Det er lov, men det er et glasstak her et eller annet sted, selv om det faktisk er lov å gjøre det. Den kulturen må vi gjøre noe med. Vi i Subjekt har gjort mange oppslag på dette og vist at ytringskulturen kanskje ikke er optimal. Men vi er heldige som bor i et land som Norge med så mye ytringsfrihet.
Kan det være slik at en veldig liberal forståelse av ytringsfriheten kan få en motsatt effekt, ved at debattklimaet kan bli så hardt at det paradoksalt nok fører til mindre ytringsfrihet for minoriteter og utsatte personer?
– Ja, men jeg tror på det motsatte. Du får ikke mer ytringsfrihet av å gi mindre ytringsfrihet, for eksempel ved at Sian ikke får ytre seg. Du får faktisk mindre, for ytringsfriheten er ikke din eller min, men vår. Får du mindre ytringsfrihet, så gjelder det alle. Men det er også sånn at Senter for ekstremismeforskning har forsket på dette, og i land med flere høyreradikale partier, er det lavere sannsynlighet for høyreekstrem vold, nettopp fordi ytringsfriheten fungerer som en ventil, og at folk ikke opplever terror som den nærmeste utveien for å få utløp for ideene sine.
I Subjekt kommer man ofte over begreper som «woke-kultur», «woke-bevegelse» og «woke-politikk». Kan du forklare oss hva du mener med «woke»?
– «Woke» startet med en svart bevegelse som sa at man skulle være årvåken for rasisme. Men etter 50 år med denne «woke»-ideologien har man begynt å se spøkelser, altså problemer som ikke finnes. Jeg er opptatt av at man tar rasisme der den finnes, for det er et begredelig fenomen. Men hvis man ser rasisme overalt, så klarer man heller ikke å løse de faktiske problemene i samfunnet. I dag brukes «woke» mest sarkastisk og ironisk om folk som ser problemer der de ikke finnes.
Du har til dels brukt mye tid og krefter på å kritisere «woke». Kan det tenkes at du overspiller hvor viktig denne trenden er for ytringsfriheten og samfunnsdebatten?
– Det å si at de som er kritiske til Pride, har bidratt til terror, er et knall eksempel på «woke». Da er du så årvåken at du ser et problem som egentlig ikke er et problem. Nei, jeg mener at dette ikke kan overspilles, i hvert fall ikke i dette tilfellet.
Dette er ikke første gangen du har fått til dels hard kritikk. Hvordan reagerer du når du får mye kritikk?
– Det er mange som tenker: «Herregud, kan du ikke la den kritikken gå?» Men de skulle bare visst hvor mye jeg ikke svarte på. Personlig reagerer jeg likt personlig som offentlig: Jeg sier fra hvis jeg opplever at saken er større enn meg selv.
Da går vi over til de faste spørsmålene. Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Blant de nyere er det en som heter Cynical Theories skrevet av Helen Pluckrose og James Lindsay som handler om identitetspolitikk og er veldig skeptisk til det. Den anbefaler jeg alle å lese.” https://www.dagsavisen.no/nyheter/navn-i-nyhetene/2022/07/11/pride-er-ikke-unntatt-kritikk/?fbclid=IwAR0xjdiczFx0P0JoegpPhUAXeV9_1BRFxEAUP6brykc94ebu6q-suPuAfAw
“I etterkant av terroren natt til 25. juni har flere gått ut og sagt at stemmer som kritiserer Pride er medskyldige i terrorangrepet. Dette er absurd og for oss som kritiserer Pride, er dette en bekreftelse på hvor legitim kritikken vi har kommet med er. Tragedien blir brukt som et virkemiddel for å unngå å diskutere sak, og vi ser igjen at kritikere blir ilagt meninger og holdninger det ikke finnes grunnlag for.
Vi som er kritiske, diskuterer ideologi, og hvor den hører hjemme – ikke menneskers livsvalg.
Tragiske hendelser legitimerer ikke politiske bevegelsers innhold, og en forstyrret manns voldshandlinger er ikke representative for befolkningens holdninger ovenfor LHBT-personer. Lignende angrep utført av islamister er ikke nytt i Europa: målgruppen har vært kristne i gudstjenester, jøder, lærere eller helt tilfeldige. LHBT-personer er ikke alene om å være ofre for denne typen vold, og nordmenn flest går ikke rundt og hater LHBT-personer.
Hadde Arbeiderpartiet avkrevd stemmer og medlemskap som følge av terroren 22. juli, vil jeg tro flere hadde reagert. Uenighet i politikk og ideologi innebærer ikke at man ikke sympatiserer med ofre, dette burde vært selvsagt. At enkeltindivider uttrykker irrasjonell frustrasjon i sosiale medier, er en ting, men når kultur- og likestillingsministeren går ut og antyder at en hard kjønnsdebatt er skyld i drapene, er ikke det bare en elendig analyse av situasjonen, det er også å undergrave demokratiet og ytringsfriheten.
Etter 22. juli-terroren var Jens Stoltenberg fattet nok til å beskytte ytringsfriheten. Det er betenkelig at ingen sentrale politikere tør det nå.
Flere gir uttrykk for at nå er besinnelse nødvendig, men hva menes med det? At man skal være forsiktig med å vise til at kjønn er en biologisk mekanisme for reproduksjon og et binært system? Dette er uredelige forsøk på å stilne meningsmotstandere og helt legitime utsagn. Nå nettopp ble en forelesning om biologi og evolusjon på det tyske universitetet Humboldt avlyst fordi transaktivister oppfatter det kjønnsbinære innholdet som transfobisk. Dette er sensurering av vitenskap.
Kommentatorer referer til alt hatet. Hvem er det de mener det er som hater hvem? Når 99,99 % av Norges befolkning tar klart avstand fra terrorhandlingen natt til 25. juni, fremstår dette som ulne retoriske beskyldninger for å hindre enhver form for debatt og kritikk av Pride.
Terroristen er hverken en del av eller en representant for noen av sidene i kjønnsdebatten. Men for sidene som er aktive, så må bildet av hvem det er som sjikaneres balanseres. I Bristol 22. juni på en #letwomenspeak-arrangement ble kvinner som ville snakke om sine kjønnsbaserte rettigheter, angrepet av en mobb maskerte menn utstyrt med balltre. Kvinnene måtte søke tilflukt og beskyttes av politiet.
Macy Gray sa nylig at menn ikke er kvinner, hun ble så trakassert at hun ikke turte annet enn å beklage seg – i frykt, ikke fordi hun mente det. I Norge opplever privatpersoner som har uttrykt seg kritisk til radikal kjønnsideologi på feks Twitter, at arbeidsgiverne blir kontaktet av anonyme transaktivister. En feigere ukultur skal du lete lenge etter.
Vi som kritiserer de tvilsomme sidene av Pride, som den radikale kjønnsideologien, må finne oss i saklig kritikk, men ikke en falsk konstruert en. Så når NRK hevder at skoler kritiseres fordi «de ønsker mangfold velkomment» – når det åpenbart ikke er dette som kritiseres, er dette sleipt. Og når byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo, Sunniva Holmås Eidsvoll (SV), hevder at Osloskolen trenger Pride mer enn noen gang, er dette en svært kynisk utnyttelse av en tragedie.
Utdanningsetaten hevder den formidler kunnskap og fremmer åpenhet i forbindelse med Pride, men å formidle at det finnes et kjønnsmangfold, er ikke å spre kunnskap. Feilformidling er ikke åpenhet, og å kritisere dette er helt legitimt. Dette har ganske enkelt ikke noe i skolen å gjøre.
Å sette søkelys på trange kjønnsroller og kjønnsstereotypier er bra, men når løsningen er at menn skal kunne kreve tilgang til kvinners rom, og at barn settes på skadelig medisinsk behandling fordi guttejenta liksom skal være en gutt, og at kjønn er noe du føler, er dette løsninger som ikke henger på greip. En forferdelig tragedie endrer ikke dette.
Seksuelle minoriteter trenger beskyttelse. Alle minoriteter trenger beskyttelse, og i en rettsstat skal alle beskyttes. Men dette forutsetter ikke Pride, og Pride brukes i dag til å fremme en ideologisk forståelse av kjønn som er mildt sagt uheldig.
For de som deltar i, eller følger denne debatten fra sidelinjen, blir det tydeligere og tydeligere at Pride ikke handler om mangfold. De som skriker høyest om inkludering og toleranse, fremstår som de mest fordomsfulle, og utviser fint lite av det de ber alle andre om – raushet. Det sosiale presset er massivt og gir lite rom for diskusjon.
Dette er en trussel mot en åpen og fri debatt. https://subjekt.no/2022/07/13/tragiske-hendelser-legitimerer-ikke-politiske-bevegelsers-innhold/?fbclid=IwAR0SOwEwEr8nbn7CqlXxSJGNpCdSv0wHTxKSPtoqGrxvv_qdToSBMyD_5D0
Relatert lesing/titting/lytting:
The personality disorders behind wokeness
