Hvorfor skal små barn informeres om sex?

«Kaller du det Pride, kan du gå gatelangs med dildoer og utkledd i diverse utstyr for forskjellige fetisjer, du kan tvinge det inn i barnehagen også og det er plutselig legitimt å spørre en 8-åring hvilket kjønn de føler seg som. Alle applauderer for dette er så politisk korrekt og ingen våger å åpne munnen for da får du en skur av kritikk.
Hvis heterofile hadde involvert ungene i sine sexpreferanser, da hadde de fått barnevernet på døren. Er det bare meg eller er dette helt ulogisk? Hvorfor blander de sex inn i dette og hvorfor er det plutselig ok med sex på utstilling?»
Når er barn mentalt modne nok til å lære om kjønn og seksualitet? Hva slags forskning baserer FRI seg på når de vil ha seksual undervisning inn i barnehagen? Når man vet at barn er lett påvirkelige, hvordan vil slik seksualundervisning forme dem og deres oppfattelse av seksualitet?
Hvorfor er Pride bevegelsen ute etter å få så mange barn og unge til å bli tvilende til sitt kjønn og legning? Som fagpersoner innen emnet har sagt, vil en stor prosentandel av barn som vil skifte kjønn ombestemme seg når de blir 12-14 år. Når en da vet at hormonbehandling sammen med kirurgi for et kjønnsskifte ikke kan reverseres med dagens teknologi, skulle det ikke være vanskelig å bli enige om at kjønnsskifte ikke bør tillates før en person er voksen, og helt bevisst på hva det innebærer.
At unger i fra barnehagealder skal lære om de såkalte forkjellige kjønnene som man kan velge å være, kjønn som ikke eksisterer i realiteten men som man kan si at man føler at man har, det henger ikke på greip.

Hvor er den forskninga som viser at det er bra for små barn og bli lært opp i dette? Og hva med seksuelt misbruk, er ikke det viktigere at unger lærer noe om og kan si ifra hvis de blir utsatt for det? 

Hvis ungene skal bli lært opp i kjønnsmangfold, familiemangfold og mangfold i legning ifra de begynner i barnehagen, hvordan skal de da klare å skille mellom seksuelt misbruk og denne opplæring? Er det noe som denne lærerplanen inneholder?

Hvis jeg hadde hatt små barn som gikk i barnehage eller skole, så hadde jeg både blitt sjokkert og forbannet over at dette er noe de skal lære om. Dette handler om en minioritet som tar flertallet som gisler, ikke ved hjelp av god argumentasjon og fakta, men ved hjelp av hersketeknikker, der de framstiller seg som de sårbare.

Hvem er mest sårbare, barna eller de som har en spesiell seksuell legning eller fetisj? Det er selvfølgelig barna, men på den måten forfatteren fremstiller det så er det altså de voksne som man skal ta mest hensyn til.

“At barn skal lære om seksuell helse og livsmestring fra barnehage til videregående skole bør ikke komme som et sjokk. Det innebærer eksponering for kjønnsmangfold, familiemangfold og mangfold i legning. Det er behov for at skoler bidrar til større aksept for forskjellige legninger og kjønnsidentiteter. Det er en naturlig del av læreplanen. Det skal inkluderes i opplæringa.”
https://www.nordnorskdebatt.no/hvor-kommer-argumentene-om-at-pride-er-en-negativ-ideologi-fra-det-er-sporsmal-vi-bor-stille-oss/o/5-124-185190?fbclid=IwAR2nNW0mxYoOCHxnfLt5TIVbRVB1UH2a3f4xKhzZHPK5CdiisJkVvGpqyrI
FRI sitt formål er et samfunn der alle åpent kan leve ut sin seksuelle orientering, sin kjønnsidentitet og sine kjønnsuttrykk basert på likeverd og samtykke uten fare for å bli diskriminert og/eller trakassert.”
Men FRI sier ikke noe om hvor gammel man må være for å kunne samtykke? De sier heller ikke noe om hva de mener med samtykke. Hvis man manipulerer noen til å samtykke, er det da et “samtykke” som FRI synes er greit?
“Seksuell orientering handler ikke bare om hvilke(t) kjønn orienteringen går mot. For noen av oss er fetisjisme eller bdsm-utøvelse også en viktig del av den seksuelle identiteten, som må utvikles og utforskes i trygge rammer uten påføring av skam, sykeliggjøring og stigma.
Barn skal tas på alvor og møtes med respekt. Det er viktig at barn får lov til å utvikle seg på sine egne premisser. Barn som stadig møter negative holdninger til mennesker som bryter med normene for kjønn og seksualitet, begrenses i sin evne og mulighet til å reflektere over og forstå egen og andres identitet, seksualitet og uttrykk.
Barnehage og grunnskole er sentrale arenaer i barn og unges dannelsesprosess, og det er viktig at barnehager og grunnskoler speiler alle barn og ungdoms virkelighet i alt skolen presenterer, eksempelvis undervisning og aktiviteter som gjennomføres. Barnehagene og skolene skal ha nulltoleranse mot krenkelser, diskriminering, mobbing og trakassering.
Barnehagen er en del av utdanningssystemet og favner det store flertall av norske barn. For mange barn er dette det første møtet med et større fellesskap. Her utvikles man som menneske både individuelt og sosialt. Barnehagen må derfor speile det kjønns- og seksualitetsmangfoldet barn er en del av, fortelle historier og tilby ulike aktiviteter som alle barn kan kjenne seg igjen i og legge til rette for at alle barn kan være seg selv på egne premisser.”
“Å tvinge andre til å godta eller betrakte sin seksualitet, legning eller fetisj er ikke toleranse. Å gå i tog som demonstrer seksualitet og perversiteter er ikke det samme som å ønske folk skal være tolerante ovenfor hvilket kjønn man er tiltrukket av.

-Stolthet/Pride er ikke det samme som ekshibisjonisme.

Man trenger ikke å demonstrere legning eller vise kjønnsorganet til barn for å uttrykke at man er stolt over sin legning. Og man kan være stolt uten å dekorere alt i regnbue.

-Aksept og forståelse er ikke det samme som narsissisme.

Å forlange at hele verden må å se deg slik du ser deg selv, eller kalle deg det du vil de skal kalle deg er ikke veien til forståelse. Man kan ikke forlange at hva man føler er sin identitet skal være like viktig for alle andre som for seg selv.

-Pride månedens betydning av kjærlighet er ikke toleranse og mangfold, men intoleranse og ekskludering.

Forskjeller og toleranse.

Forskjellene mellom oss mennesker er det som skaper spenning, variasjon og mangfold. Og toleranse er når vi klarer å akseptere forskjellene, ikke når vi prøver å fjerne dem.

Vi har ikke oppnådd toleranse hvis alle formes, eller tvinges, til å ha de samme meninger, samme synspunkter, samme religion, samme kjønn eller samme legning. Når alle er like er det ikke lenger noe igjen å tolerere eller akseptere. Og i juni er det de skjeve som ikke identifiserer seg med, eller kritiserer pride, som minst tolerert og mest marginalisert.

Uendelig og/eller udefinerte kjønn, pronomen og legninger skaper uendelige kunstige forskjeller som vil eliminerer de faktiske forskjeller.

Hvordan kan en mann være homofil hvis det ikke er forskjell på menn og kvinner, hvis kvinner kan være menn eller hvis ingen kan definere hva en mann er?

Slik blir både biologi og språk uten mening.

Slik blir stolthet over skjev legning ugyldig og kampen for aksept meningsløs.

Slik blir kvinnenes lange kamp om likeverd gjort ugyldig og meningsløs.

Og slik er starten på å gjøre alder og forskjellen mellom barn og voksen ugyldig.

Jeg mener å dyrke det kjødelige har ingenting med kjærlighet å gjøre. Utenom kjærlighet til egoet, sine attraksjoner, sitt begjær og selvtilfredsstillende. Å feire perversiteter og fetisjer på åpen gate har ingenting med kjærlighet å gjøre, men narsissisme og ekshibisjonisme.

Jeg ville ment det samme hvis heterofile skulle feiret sin seksualitet i en måned.

De heterofiles massive bruk av porno ødelegger både kvinner og menn. Seksuell frigjøring og mange partnere er skadelig for både fysisk og mental helse. Orgier, partnerbytte og fetisjer trenger ikke en parade, men å holdes privat, spesielt fra barn. Livet er kort og vi bruker for mye tid på digital nakenhet, og på å lete etter kjærlighet gjennom sex. Dette fokuset på hvor man putter tissen er feil fokus. Det er et fokus kun på det fysiske, ikke på kjærlighet.

Pride-måneden gjør kjærlighet til noe lavere, til noe mindre mystisk og hellig. Pride-måneden minimerer kjærlighet fra det universale ned til menneskets sanser.

Kjærlighet er ikke å fortelle andre hvem du ligger med eller hvordan.

Kjærlighet er ikke å kreve at alle andre ser deg slik du føler deg.

Kjærlighet er ikke alltid gjensidig.

Kjærlighet er ikke seksualisering av barn.

Kjærlighet er ikke å fortelle barn at de er født i feil kropp.

Kjærlighet er ikke å tvinge barn til å ta stilling til sin egen seksualitet eller pronomen.

Det virker som det er en agenda om å få folk til å tro at pride og «fri kjærlighet» er det samme som toleranse eller kjærlighet, men

SEX ER IKKE KJÆRLIGHET.

ATTRAKSJON ER IKKE KJÆRLIGHET.

Sex er viktig for menneskets overlevelse. Sex er et av flere utrykk for kjærlighet.

Sex uten kjærlighet er en mekanisk øvelse som kun spiller på kroppens funksjoner.

Sex burde være ekslusiv og dyr, ikke fri og billig.

Barns seksualitet og identitet.

Å fortelle barn om hvem vi ligger med, og hvordan, er ikke kjærlighet, men grooming. Å lære små barn om masturbasjon eller å utforske deres seksualitet sammen med dem er grooming, pedofili og ulovlig. Å blotte seg for barn er ulovlig.

Og alle barnehage og barneskole arbeidere som prakker sine pronomen, sine fetisjer, sin seksualitet og sitt sexliv på barn gjør ikke bare noe umoralsk, men ulovlig. Det samme gjelder de i skolestyrene som godkjenner bøker, oppgaver og hjemmelekser av en seksuell karakter. Pride flagg i barnehager og barneskoler er ikke tegn på toleranse, men tvang. Det er voksne som tvinger barn. I tillegg til at flagget er symbolbruk de fleste barn, og voksne, ikke forstår.

Seksualisering av stadig yngre og yngre barn er en realitet. Vi ser det i filmer og musikk, på sosial media og internett. I bibliotek, på skolen, på arrangementer, i politikk, i tog og demonstrasjoner. For meg indikerer dette grooming og pedofili, og langt ifra barnas beste.

Det er ingen bestemt alder barn oppdager det motsatte kjønn eller hvem de er tiltrukket til, men det er definitivt ikke de voksnes jobb å forhaste eller manipulere denne prosessen. Barnehager og barneskoler burde være fri for de voksnes seksuelle liv. De burde være fri for de voksnes fiksering på sex, kjønn, legning og pronomen. Det er ikke barns oppgave å validere eller bevitne de voksnes legning, fetisjer, samliv eller livsstil.

Det er forskjell på voksen og barn. Barn vet ikke best selv. Det er en grunn til at vi ikke sender barn i militæret, lar dem stemme i valg, lar dem kjøre bil, røyke tobakk eller drikke alkohol. Fordi vi vet at barn må beskyttes.

Det er en god grunn til at sex med barn er ulovlig, skamfullt og ondskapsfullt.

Barn kan ikke gi samtykke. Barn forstår ikke det voksne forstår. Og når barn ikke får lov til å bestemme sin egen leggetid kan de selvsagt ikke bestemme sitt eget kjønn eller å ta hormoner.

Ingen barn er født i feil kropp. Det er ikke noe galt med noen barn.

De er født slik de er født og fortjener vår kjærlighet uansett kjønn eller utseende.” 
Ole Martin Moen er en norsk filosof og forsker i etikk ved Universitetet i Oslo. Moen ønsker at skoleelever skal lære om pedofili som medfødt seksuell legning.

I tillegg vil han legalisere barnepornografi, såfremt den er datagenerert.

Han foreslår videre at man utvikler dataprogrammer som gjør det mulig for pedofile å få tilfredsstilt sine pedofile fantasier. Moen insisterer på at dette ikke vil øke sannsynligheten for overgrep mot virkelige barn, noe som går på tvers av bevisene fra eksperter som har forsket på hvordan man best beskytter barn mot overgrep.

Moen sier videre at «den mentale tilstanden hvor man finner barn tiltrekkende er veldig vanlig».

Ole Martin Moen er en homoseksuell mann som identifiserer seg som «skeiv» (queer). Han sitter i det rådgivende styret for Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI), en transaktivistisk organisasjon som driver med kjønnskorrigerende behandling for transseksuelle og de som lider av kjønnsdysfori, skriver Reduxx.

Moen gikk nylig til angrep på Christina Ellingsen, som er anmeldt for hatefulle ytringer etter å ha hevdet at en mann ikke kan være lesbisk eller mor.

Men selv om Moen har store problemer med å akseptere at Ellingsen hevder at menn ikke kan bli kvinner, så har han ikke like store problemer med pedofili.

Moen argumenterer videre for at pedofile som ikke bedriver seksuelt misbruk av barn skal «hylles» for deres «beundringsverdige viljestyrke», og at å fordømme pedofile for å være tiltrukket av barn bør anses urettferdig.

Akademikeren hevder dessuten at mange av oss har vært pedofile på et eller annet tidspunkt. Dette begrunner han på en bisarr måte med at de fleste mennesker opplevde å bli seksuelt tiltrukket av barn den gangen de selv var barn:

Alle liker ungdom, pedofile tar den bare litt lenger enn oss normale, altså.

Dette vil Moen skal undervises i på skolene, siden en viss prosent av elever på videregående skoler er født med en pedofil legning.”
“Florida Gov. Ron DeSantis suggested Wednesday that he might urge the state’s child protective services to investigate parents who take their children to drag shows.

When asked by reporters whether he would support proposed legislation from a Florida state representative that would punish parents who take their children to such performances, the governor said he has asked his staff to look into the idea.

“We have child protective statutes on the books,” the governor said. “We have laws against child endangerment.”

“It used to be kids would be off-limits. Used to be everybody agreed with that,” DeSantis continued. “Now it just seems like there’s a concerted effort to be exposing kids more and more to things that are not age appropriate.”

The debate over whether minors should be allowed to watch drag performances began Saturday after videos showing young children attending a Dallas drag show, and tipping performers with cash, emerged on social media.”
https://www.nbcnews.com/nbc-out/out-politics-and-policy/desantis-weighs-ordering-child-protective-services-parents-take-kids-d-rcna32757

“Straffeloven § 185: Et nytt våpen i kjønnskampen?
Øivind Benestad skriver et skarpt og kortfattet leserinnlegg om mer av det som er kritikkverdig vedrørende lovendringene som Stortinget ser ut til å ønske å innføre, legg spesielt merke til pkt 2:
1. PARAGRAFENS INNHOLD. Ifølge §185 er det straffbart med inntil 3 års fengsel å offentlig fremsette en «diskriminerende eller hatefull ytring», noe som bl.a. inkluderer å «forhåne» noen, eller å «fremme ringeakt» overfor noen.
Hva betyr dette i relasjon til seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk? Det sier loven ingenting om. Men i Justiskomiteens innstilling står det at «utsagn som oppfordrer eller gir tilslutning til INTEGRITETSKRENKELSE overfor transpersoner […] vil rammes av straffeloven § 185.»
2. HVA ER EN «INTEGRITETSKRENKELSE»? Vil noen av følgende ytringer være integritetskrenkende?
* Hans Andersen er en juridisk mann som kan føde barn, men i realiteten er han en biologisk kvinne.
* Grete Hansen er en juridisk kvinne i mannskropp.
* Tore Fredriksen har skiftet juridisk kjønn fire ganger, men biologisk sett er han en kvinne.
* Juridiske kvinner med mannskropp bør ikke få lov til å delta i idrettskonkurranser for kvinner.

Vil ikke ytringsfriheten krympe hvis slike utsagn skal rammes av Straffeloven og gi bøter eller fengsel? Trolig vil frykten, selvsensuren og tausheten omkring trans- og kjønnstematikk øke kraftig. De nye formuleringene vil nemlig bli et effektivt våpen i hendene på kjønnsaktivister og alle andre som sympatiserer med kjønn i fri flyt.

 

3. FLYTENDE BEGREPER. Lovendringene tar ikke høyde for at begrepene «seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk» er flytende og i stadig endring. Hvem skal ha definisjonsmakten?

 

De nye begrepene er ikke basert på objektive fakta og kriterier, men på subjektive følelser og preferanser. Aktivistene opererer nå med over 70 kjønn og kjønnsidentiteter.

Noen definerer seg f.eks. som «kjønnsflyter» og endrer kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk så ofte som de føler for det.
4. UANSVARLIG SAKSBEHANDLING. Endringene i Straffeloven som nå trolig blir vedtatt, henger intimt sammen med «Lov om endring av juridisk kjønn» fra 2016. Denne ultra-radikale loven ble i hastverk loset gjennom Stortinget av Bent Høie på fullstendig sviktende grunnlag: Ingen offentlig utredning (NOU), ingen stortingsmelding, ingen konsekvensanalyser. Alt manglet.
Resultatet av den uansvarlige lovprosessen i 2016 er at hele samfunnets forståelse av kjønn er i ferd med å bli frikoblet fra biologi, vitenskap og medisinsk kunnskap. Følelser trumfer biologien. I dag kan enhver norsk borger endre juridisk kjønn – så ofte man vil (!) – ved å fylle ut skjemaet i linken her”
Mulighetene for misbruk er svært store.
Er det ikke på tide å ta en tenkepause i forsøkene på å omskolere befolkningen til å godta den radikale kjønnsideologien og dens uvitenskapelige og biologi-fornektende virkelighetsforståelse?”
Skrevet av Truls Olufsen- Mehus
Til alle som sa, skrev og tenkte:
“-Ikke hør på dem, pubertetsblokkere er ikke farlig for barn, det er reversibelt og gir barn som tror de er født i feil kropp betenkningstid til å finne ut hvem de er.”
Bli opplyst med ny Høyesteretts-dom!
I en dom som vil få konsekvenser over hele verden avgjorde Høyesterett i UK nylig at PUBERTETSBLOKKERE og HORMONER er EKSPERIMENTELLE behandlinger som ikke kan gis til barn i de fleste tilfeller – UTEN en søknad til retten.
Dommen som er avsagt har etablert fakta om pubertetsblokkere og kjønnshormoner som vi bør bite oss merke i for våre egne barn i Norge:
Pubertetsblokkere er IKKE ‘helt reversible’.
Pubertetsblokkere ‘kjøper IKKE tid’, PB er den første fasen av en medisinsk vei veldig få barn kommer seg ut av om den er påbegynt.
Det er INGEN bevis for at pubertetsblokkere lindrer eller har positiv helseeffekt.
Veien til pubertetsblokkerere og kjønnshormoner har ALVORLIGE fysiske KONSEKVENSER, inkludert tap av fruktbarhet og full seksuell funksjon, med kritisk langsiktig helserisiko og konsekvenser.
Teksten fortsetter under bildet
“I dag er Bell 23 år gammel – med dyp stemme og skjeggvekst, men uten bryster. Får hun egne barn en gang, vil hun ikke kunne amme dem.

Som 16-åring ble hun henvist til Tavistock-senteret i London. Dette er det eneste stedet der det britiske helsevesenet gir såkalt kjønnsbekreftende behandling for unge.

Etter tre konsultasjoner på en time hver fikk hun forskrevet pubertetsblokkere, har hun fortalt ifølge BBC .

Slike medikamenter forsinker for eksempel menstruasjon og vekst av ansiktshår.

Knust hjerte

Brystene fikk hun fjernet da hun var 20 år, men i fjor begynte hun på en prosess for å bli mer feminin igjen. Hun hadde trodd endring av kjønn skulle gjøre henne lykkelig.

– Det knuste hjerte mitt å innse at jeg hadde valgt feil vei, sier hun.

Bell gikk til sak mot helseforetaket som driver Tavistock-senteret. Det samme gjorde moren til en jente på 15 år med autisme som står på venteliste for å få behandling der.

I forrige uke avgjorde tre dommere at det er «høyst usannsynlig at et barn på 13 år eller yngre vil være kompetent til å gi samtykke til bruk av pubertetsblokkere».

Glad for dom

Dommerne mener også det er tvilsomt om et barn på 14 eller 15 år «kan forstå og vurdere de langsiktige risikoene og konsekvensene av å bruke pubertetsblokkere».

Helseforetaket er skuffet over dommen, men stoppet umiddelbart henvisninger av personer under 16 år.

Det britiske helsevesenet, National Health Service, er glad for «klarheten» i avgjørelsen.

Keira Bell sto utenfor domstolen i London og leste opp en uttalelse der hun uttrykte lettelse over dommen. Hun mener den er viktig for sårbare barn og unge.

– Jeg skulle ønske den ble gjort for meg før jeg begynte på det ødeleggende eksperimentet med pubertetsblokkere. Da ville livet mitt vært veldig annerledes i dag, sa hun.

– Enorme konsekvenser

Den svenske barne- og ungdomspsykiateren Sven Román har engasjert seg mye i debatten om kjønnsdysfori i Sverige. Fenomenet har økt sterkt over hele Vesten de siste sju-åtte årene, særlig blant unge jenter.

– Dommen i Storbritannia er helt unik. Vi er naturligvis ikke styrt av engelske lover, men jeg tror den kommer til å få enorme konsekvenser. Det er et signal til alle land der man behandler barn for kjønnsdysfori, sier Román.

Kjønnsdysfori er sterkt opplevd ubehag knyttet til sitt anatomiske kjønn.

Román har innvendt at det ikke finnes belegg for at behandling med hormonblokkere gir positiv effekt.

– Derimot vet man at slik behandling gir økt risiko for en rekke alvorlige sykdommer og kognitiv svekkelse, sier han.

Transtog

Sverige er et av landene som har vært mest liberale med å tillate såkalt kjønnskorrigerende behandling. I fjor satte SVT fenomenet under lupen i dokumentarprogrammene «Tranståget» 1 og 2.

Mot slutten av 2019 minket antallet svenske unge som søkte seg til kjønnsidentitetsbehandling, ifølge en kartlegging fra SVTs «Uppdrag granskning». I Stockholm minket antallet med 65 prosent fra året før.

Generalsekretær Olof Edsinger i Svenska Evangeliska Alliansen har engasjert seg mye i debatten om kjønn, identitet og seksualitet. Også han tror dommen kan få konsekvenser i Sverige.

– Utredningen om disse spørsmålene er jo blitt en langtekkelig prosess som ennå ikke er avgjort. Jo flere slike signaler som kommer fra andre land, jo vanskeligere blir det å gå videre med den opprinnelige lovenringen, sier Edsinger.

– Ikke overbehandling

I februar belyste Dagen tematikken med en serie artikler. Bakgrunnen var høringsfristen for «Nasjonal retningslinje om helsetilbud for personer med kjønnsinkongruens». Et av poengene med den nasjonale retningslinjen er å gjøre mer av tilbudet til slike pasienter lettere tilgjengelig i hele landet. For eksempel kan det dreie seg om hormonbehandling for å gjøre kroppen mer maskulin eller feminin.

Overlegene ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS), Anne Wæhre og Kim A. Tønset, uttrykte i en kronikk i Aftenposten i mars 2018 bekymring for at «behandlingsivrige sexologer spanderer hårvekst og mørk stemme til nasjonens døtre». De ropte varsko til helseminister Bent Høie (H) om utviklingen.

Overfor Dagen understreket Høie i februar at det må gjøres grundige medisinske vurderinger.

– Men vi må aldri glemme at selv om det vil være en risiko, slik det vil være slik med all medisinsk behandling, er ikke overbehandling problemet på dette området. Hovedproblemet er at det er for mange som ikke får hjelp, sa helseministeren .

 

Fortvilte mødre

To mødre med døtre som ønsker å bli gutter, fortalte anonymt i Dagen om sin fortvilelse.

– Det offentlige helsevesen står klar med kniven for å «korrigere» min datters kropp. Jeg har vanskelig for å forstå at det ikke er flere motstemmer til det som skjer, sa «Inger».

 

– Trist

En annen som var intervjuet, var Ingun Wik. Hun er avdelingsleder for Helsestasjon for kjønn og seksualitet i Oslo. Wik synes den engelske avgjørelsen er «trist».

 

– Leger har gitt pubertetsutsettende behandling i 25 år uten å ha fått holdepunkter for at dette gir uheldige langtidseffekter for barn og ungdom. Effektene av pubertetsblokk regnes for å være helt reversible. Tidlig intervensjon bidrar til å forhindre uønskede kjønnskarakteristika som bidrar til å forbedre barn og ungdoms mentale helse og generelle trivsel, skriver hun i en epost til Dagen.

 

– Vi som har direkte klinisk erfaring fra feltet, mener at denne saken vil kunne føre til en dårligere psykisk helse blant barn og unge som har fått registrert feil kjønn ved fødsel, fortsetter hun.

A new study appearing last month in the American Journal of Psychiatry concluded that “gender-affirming” surgery is associated with reduced demand for subsequent mental health treatment in a sample of persons diagnosed with “gender incongruence.” Predictably, such news received wide media interest and coverage. And yet even a cursory reading of the study itself tells a far less optimistic story than the media narratives—as well as the authors’ own inexplicable confidence—have offered.

Indeed, the analyses would seem to suggest the benefit of a hormonal or surgical course does not outweigh the demonstrable physical and financial costs of such treatments. https://mercatornet.com/new-data-show-gender-affirming-surgery-doesnt-really-improve-mental-health/24937/

“I lengre tid har noen ekstreme transaktivister nærmest tyrannisert dem som fastholder at det bare finnes to biologiske kjønn. Aggresjonen retter seg i hovedsak mot kvinner – og mot rettigheter som har vært viktige i kvinnekampen.
– Om lag 99.999 prosent av mennesker er født med enten eggstokker eller testikler, altså en sterk todeling. Kjønn er et biologisk fenomen, ikke en sosial konstruksjon, som lege og forsker Henrik Vogt ved Senter for medisinsk etikk og Glenn-Peter Sætre, professor i evolusjonsbiologi, begge fra Universitetet i Oslo, påpeker i et innlegg i Aftenposten 29. juni.
Kjønnsroller og kjønn er ikke samme sak.
For folk flest framstår debatten som pågår som bisarr og uforståelig. Ikke desto mindre er det viktig å reagere på offensiven fra noen transseksuelle miljøer som påberoper seg en definisjonsmakt det ikke er grunn til å gi dem.
Enkelte på venstresida har en tendens til å omfavne og jatte med enhver som hevder at de tilhører en undertrykt minoritet. En slik «undertrykt minoritet» er personer med mannlige kjønnsorganer som insisterer på at de mentalt er kvinner. Derfor krever de fri tilgang på dametoaletter og i kvinnegarderoben, og de blir fortørna over kvinner som vil nekte dem det.
Etter en lovendring i 2016 kan alle over 16 år fritt velge seg et juridisk kjønn, «basert på egen opplevelse av kjønn og kjønnsidentitet», helt uavhengig av om man har gjennomgått en kjønnsoperasjon eller ikke. Det er ingen krav om medisinsk undersøkelse eller diagnose.
Forsvar kvinners rettigheter-
Sånne absurditeter nedfelt i lov er regelrette angrep på det vernet som kvinner har kjempet i årtier for å oppnå, som for eksempel egne toaletter og dusjanlegg for kvinnelige arbeidere på byggeplasser.
Transpersoner skal ha rettigheter som alle andre. Noe annet er om de påberoper seg en «rett» som går på bekostning av rettigheter som kvinnebevegelsen har kjempet i generasjoner for å oppnå.
Sosiale normer og fenomener er ikke uvesentlige. En liten minoritet finner seg ikke til rette med det kjønnet de er født med, av fysiologiske eller andre årsaker. For dem kan kjønnsskifte være en utvei. Andre snakker om et «mentalt kjønn» eller sosialt kjønn.
Men ikke noe av dette annullerer biologien. Det er nesten pinlig å måtte understreke at biologiske forskjeller ikke er et subjektivt valg, men et objektivt faktum. For materialister er det idealisme og metafysikk når noen insisterer på at det er deres subjektive virkelighetsoppfatning som bestemmer hva de er til enhver tid, helt uavhengig av objektive kjensgjerninger.
Denne kjønnsdebatten er en avart av postmodernismen og dens påstand om at det ikke finnes noen absolutte sannheter. Men alt er ikke relativt. Absolutte sannheter finnes. Jorda er rund, uansett hvor mye noen måtte insistere på at den er flat. Det er like sant og absolutt at mennesket som biologisk art er delt i to kjønn som at sola vår består av hydrogen og helium.” https://steigan.no/2020/08/kjonn-er-biologi-det-er-kjonnsroller-som-ma-utfordres/?fbclid=IwAR1yijtvChce7mBBZlTvQjR33WEFJycONA2eDII2JeI_us01D3jUHvExIBA
“Foreningen FRI, som arrangerer Pride, har lyktes med tidenes kamuflasjestunt. De har klart å pakke inn et arrangement som på mange områder har en omstridt politisk agenda, på en slik måte at det nå fremstår nærmest som en slags nasjonaldag nummer to.

Hvis du vil være en god, tolerant og progressiv person i 2022, så skal du værsågod veive med regnbueflagget, du også. Alle skal med.

Kvinnebevegelsens 8. mars og arbeiderbevegelsens 1. mai kan bare misunne det homobevegelsen har oppnådd med sitt arrangement. Det er nok lenge til deres markeringer blir til offentlige barnetog. De som venter på en offisiell oppfordring fra en eller annen utdanningsetat om at ungene skal delta i deres marsj, venter forgjeves.

Så kunne man kanskje tro at bevegelsen nå var tilfreds med det de så raskt har oppnådd i skolesektoren. Men det er det altså ikke alle som er.

Venstre-toppen i Bjerke bydel i Oslo, Aleksander Engevik, tar i intervju med Dagbladet til orde for å si opp en lærer som har uttrykt seg kritisk til skolens deltagelse i Pride. Engevik, som selv er homofil og sitter i oppvekst- og kulturkomiteen i bydelen, mener at Oslo kommune bør sparke læreren Anders Noreng etter uttalelser han har kommet med henholdsvis i et intervju med NRK og i en kronikk i en VG.

Noreng har etter vår mening kommet med helt legitime og fornuftige synspunkter på Pride. De er på ingen måte verken hatefulle eller diskriminerende.

Læreren mener at foreldrene burde blitt informert bedre om opplegget knyttet til paraden. Etter hans mening er Pride et politisk arrangement som det ikke er naturlig at skolen knyttes til, på samme måte som den heller ikke er involvert i 1. mai-feiringen. Han er også kritisk til at det i norsk skole nå undervises at det finnes flere enn to kjønn, noe han mener ikke er vitenskaplig bevist.

Venstre er et parti som normalt sett holder ytringsfrihetens fane høyt. De er vanligvis et av de partiene som leverer det klareste prinsipielle forsvaret for retten til å fremsette både krenkende og sjokkerende ytringer uten å bli straffet.

Men for ytringer om Pride gjelder tilsynelatende ikke den ellers så liberale Venstre-politikken, selv ikke for helt normale meningsytringer og aviskronikker. I hvert fall har partiet i Oslo en politiker som vil møte synspunkter han er uenig i, med yrkesforbud. Skolens Pride-deltagelse skal det ikke være lov å sette spørsmålstegn ved, hvis man vil jobbe i Oslo-skolen.

– Dersom hans holdninger hadde kommet ut i et jobbintervju, hadde han aldri fått jobben, påpeker Venstre-politiker Aleksander Engevik i intervjuet i Dagbladet.

Etter vår mening er det heller Engevik selv som burde vurdert å finne seg noe annet å gjøre. I det minste et annet parti.” https://www.dagen.no/meninger/nar-pride-tilhengere-krever-at-meningsmotstandere-skal-miste-jobben/?fbclid=IwAR16Uq3MicOeEXvkznrLqRvYkCRbNgqB6djjDui8fIuwElsDrCb_LztYTLg

 

 

“Hvordan kan Engevik anta at jeg går ut i mediene av hat til homofile og transpersoner? Jeg kritiserer skolens deltakelse i Pride fordi jeg bryr meg. I Engeviks Facebookinnlegg framstilles det som om det er likhetstegn mellom en aksept og omfavnelse av Pride og elevenes mulighet for å føle seg trygge på skolen.

Trygghet har ikke noe med hvor vidt jeg støtter Pride å gjøre. Pride har ikke monopol på omsorg. Engevik har ingen rett til å anta at jeg er en dårlig lærer bare fordi jeg ikke deler hans ideologi. Når jeg beskyldes for å ikke følge læreplanen, er det i realiteten hans tolkning av den jeg ikke følger. Det står ikke i læreplanen at man må støtte en radikal kjønnsteori.

Når Engevik skriver på Facebook at: «Jeg mener at dersom hans holdninger hadde kommet ut i et jobbintervju, hadde han aldri fått jobben». Hvilket forhold jeg har til Pride bør ikke ha noe å si i en ansettelsesprosess. Hvis det derimot er tilfelle, så ville det være en indikator på hvor omfattende problemet er blitt.

Når Engevik kritiserer oss for kildekritikk faller også det på sin egen urimelighet. I saken om Christina Eline Ellingsen som ble anmeldt for hatytringer, har WDI lagt ut anmeldelsen på Twitter. Dette er en kampanje for kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter og setter søkelys på sammenhengene mellom biologisk kjønn og kvinners rettigheter.

Ellingsen ble anmeldt for å si at menn ikke kan være lesbiske, samt andre lignende tweets som slår fast at biologisk kjønn er en realitet – for eksempel at menn ikke kan være mødre.

At anmeldelse er mulig, og at politiet bruker ressurser på å etterforske borgere som påpeker biologiske realiteter, er så absurd at mange lesere antakelig vil stusse på om dette er riktig. Men det er det altså, og det bør være en tankevekker

Jeg aksepterer at noen personer ikke føler seg hjemme i kroppen sin. Problemet er at Foreningen FRI, og andre tilhengere av radikal kjønnsteori, krever at alle andre endrer sin virkelighetsoppfatning, slik at den enkelte skal få velge hvordan de selv ønsker å bli oppfattet. I biologien defineres kjønn etter hvilke kjønnsceller man produserer for å få avkom.

Jeg har forståelse for at det må være vanskelig å ha et anstrengt forhold til sin egen kropp, men jeg tror ikke det er riktig å skyve det ansvaret over på alle andre, i form av at vi må bekrefte deres tanker, på bekostning av sannheten. Når en kritiserer og ytrer, løper det alltid en risiko for å fornærme og såre. Jeg finner ingen glede i å fornærme eller såre noen, men det er prisen vi må betale og en risiko vi må ta.

Til sist, vil jeg si at aksept og toleranse er bra, men å kreve tilslutning til bestemte tanker er å gå for langt. Det er dette presset som har fått meg til å gå ut i mediene.

Nedenfor er en del utdrag fra heftet Rosa kompetanse som alle lærere i Osloskolen ble oppfordret til å bruke, som inspirasjon til egen undervisning.

For 5–7 trinn:

Side 18: «Legg mindre vekt på kjønn i arbeidet, men heller vekt på at det er normalt å være ulike både før og etter puberteten. Husk: Mange gutter har penis og mange jenter har klitoris, men ikke alle»

Side 19: «Ha en kort innledning om kjønns- og seksualitetsmangfold. Dersom du trenger mer informasjon bruk FRI Oslo og Akershus sin kjønnsportal. Oppmuntre elevene til at når de skal svare på spørsmål, kan de skrive «de fleste jenter …»/ «de fleste gutter …» for å unngå at elevene framstiller svarene som at alle gutter for eksempel har penis.

Bevisstgjør elevene på at kropp og kjønn kan handle om forskjellige ting. Fortell gjerne elevene at ikke alle er jenter eller gutter, og at setningen gutter, jenter og andre kjønn gjerne kan brukes».

For 8–10 trinn:

Side 25: Gruppeoppgave. «Introduser oppgaven ved å forklare hvordan elevene skal gå fram og hvordan det er ønskelig at de formulerer seg muntlig når de snakker om de ulike begrepene. Forklar elevene og gi eksempler på hvordan de kan snakke på en inkluderende måte, slik at alle opplever seg inkludert og at ingen identitetsmarkører blir omtalt på en fremmedgjørende måte.

Eksempel: Det er fint å si «de av oss som …» når man omtaler ulike deler av mangfoldet. Istedenfor å si «de panfile er personer som kan forelske seg i alle kjønn …» er det bedre å si «de av oss som er panfile er personer som kan forelske seg i alle kjønn …»

Dette kaller jeg for indoktrinering i radikal kjønnsteori.” https://www.dagbladet.no/meninger/kritikk-er-ikke-hat/76421803?fbclid=IwAR0JlmlO2tgRUuOZDE2mBgBZgnUH-b2d9gfY470e3PtgHAt9AqnemyoHir0

 

 

 

“Denne uken måtte kvinnesaksaktivist, Christina Ellingsen møte til avhør hos politiet i Oslo etter å ha uttalt seg om biologisk kjønn.

Stortingsflertallet valgte, mot FrPs sterke advarsler, å inkorporere «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» i den såkalte hatpratparagrafen. Resultatet er både anmeldelser, tiltale og dom mot ytringer som ikke bare har vært helt lovlige, men som egentlig bare stadfester en alminnelig felles virkelighetsbeskrivelse. Nemlig at det biologisk sett kun finnes to kjønn, og at biologisk kjønn ikke endrer seg etter den subjektive identitetsoppfattelsen.

Å risikere rettslig forfølgelse for å ytre biologiske sannheter er absurd. Men det var dette vi fryktet. Den stadige utvidelsen av «hatpratparagrafen», str.lov §185, er en samtidig innskrenkes av ytringsfriheten.

Nylig ble kvinnesaksaktivisten Christina Ellingsen politianmeldt for å ytre at menn verken kan bli kvinner, jenter, lesbiske eller mødre, og at det verken finnes papirarbeid, kirurgiske inngrep eller tankemønstre som kan gjøre at hankjønn blir hunkjønn. Hun har vært inne til avhør, og påtalemyndigheten skal vurdere om de skal opprette tiltale. Uavhengig av hva som skjer i saken, er nyheten om at man kan bli anmeldt og må møte hos politiet en åpenbar nedkjølingseffekt på ytringsrommet. Mange vil ikke tørre å si hva de mener av frykt for represalier.

Nylig ble en person dømt til 21 dagers fengsel og bot på 15.000kr for å ha skrevet bl.a. «Tror du virkelig at et eneste menneske tror du er et kvinnemenneske og ikke en gubbe med rare fantasier?» i en lukket Facebook-gruppe. Det er på det rene at de to personene kranglet og ukvemsmeldinger gikk begge veier. Men meldingen over mener altså påtalemyndigheten er ulovlig og straffbar. Dommen er anket.

Det er overraskende at påtalemyndigheten legger terskelen svært lavt for hva de velger å straffeforfølge. Det å ikke anerkjenne en subjektiv (vrang)forestilling en person har om eget kjønn, skal ikke være straffbart ifølge stortingsflertallet.

Som saksordfører under behandlingen av saken fikk jeg og Frp flertall sammen Høyre og Senterpartiet for denne merknaden under Stortingets behandling: «Flertallet (red. anm.) vil sterkt advare mot at Norge går i en retning hvor det kan bli kriminalisert å omtale en person ut fra hvordan vedkommende fremstår, selv om vedkommende måtte føle seg som noe annet. Det må settes en klar avgrensning mellom hatefulle og straffbare ytringer og ytringer som ikke faller inn under disse kategoriene.»

Det er åpenbart at det ikke er Stortingets intensjon å straffeforfølge mennesker som forholder seg til en biologisk objektiv virkelighet.

For å motvirke en nedkjølingseffekt og vise at man ikke trenger å frykte represalier, la meg uttrykke noen sannheter:

Det finnes kun to kjønn. Biologiske menn kan aldri bli kvinner eller føde barn. Biologiske kvinner kan aldri bli menn eller produsere sædceller. Ethvert individ må få lov å identifisere seg som hva de måtte ønske, akkurat som det er ethvert individs rett til å anerkjenne den subjektive oppfattingen eller ikke. Det er din rett å kalle en biologisk mann for en mann, selv om vedkommende identifiserer seg som noe annet, og selv om vedkommende finner det subjektivt sårende. Samtidig bør vi alle etterstrebe en respektabel dialog hvor målet er å skape forståelse, ikke konflikt. Men, det er ikke hatprat å snakke sant.” https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/straffbart-a-beskrive-virkeligheten/o/5-95-516368?fbclid=IwAR1dnc6h1t-_wnoWl78KgDbAdgy0EpD2AVV0Wz_w-9BAytkTifrTcJzPebU

 

 

Teksten fortsetter under bildet

 

 

“En opfattelse, som de seneste år har vundet indpas i samfundet. En opfattelse, som en canadisk professor har brugt hele sin karriere på at bevise. En opfattelse, han nu siger, bare var noget, han fandt på.

Da Christopher Dummitt for 25 år siden blev uddannet historiker begyndte han at undersøge, hvordan kønsroller er en social konstruktion, som er skabt af vores historie.

Han skrev sågar en Ph.D, en bog og adskillige videnskabelige artikler om de undersøgelser, han havde lavet på området, samt de konklusioner, han kom frem til. Flere af disse bliver brugt i undervisningen i dag. Køn er en illusion, som samfundet gennem tiden har skabt, lød hans fund, som adskillige har taget til sig.

 

På Institut for Kunst- og Kulturvidenskab ved Københavns Universitet skal underviserne nu helst undgå at omtale deres studerende som ‘han’ eller ‘hun’, hos et canadisk flyselskab må flypersonalet ikke længere kalde passagerer ‘damer’ og ‘herrer’, og så har kønsneutrale trafiklys også været på dagsordenen.

 

Alt sammen på grund af det arbejde, Christopher Dummit og hans ligesindede har lavet. Men det er for meget, og det er forkert.

 

‘Problemet er: Jeg tog fejl. Eller – for at være lidt mere præcis – jeg fik delvist ret i min tese. Men resten var dybest set noget, jeg fandt på,’ skriver Christopher Dummit i et essay, hvor han kritiserer sin egen forskning.

 

Han er dog ikke gået helt væk fra sin overbevisning om, at samfundet har indvirkning på kønsrollerne. Han har bare anerkendt, at det har biologi også.

 

Af samme årsag fortryder han nu, at han har brugt så mange år om at overbevise folk om sin tese. Han mener selv, han blev for aktivistisk.

 

»Min pointe er, at identitets- og kønsdisciplinen på mange vestlige universiteter ikke er interesseret i at finde ud af, hvad der er en social konstruktion, og hvad der er biologisk betinget – den er kun interesseret i at konkludere, at kønnet er en social konstruktion,« fortæller han til Kristeligt Dagblad om sin kovending.

 

Pudsigt nok har historikeren da også i dag lagt forskningen i kønsidentitet på hylden til fordel for forskning i politisk korrekthed. https://www.bt.dk/samfund/forsker-om-koen-som-social-konstruktion-det-var-dybest-set-noget-jeg-fandt-paa?fbclid=IwAR09pNOL3_tFKw7GZw4kVFsjdCs_aZC-oHNceufBB2odGFg2Fuf-b8-d23Y

 

 

“Forsøk på avkjønning har vært forsøkt i totalitære regimer. Et eksempel er den kjønnsløse Mao-dressen, men den var aldri populær blant kinesiske kvinner. Det må derfor diskuteres mer åpent om kjønnsbekreftende sosialisering til mann og kvinne er godt og betryggende for de fleste, eller om det virkelig er noe vi som samfunn ikke ønsker.

 

Forsøket på å konstruere biologisk kjønn som et stort mangfold kan enkelt tilbakevises. Men debatten om sosialt kjønn er mer kompleks.

 

Forestillingen om «alle kjønn» var lenge en akademisk lek for en liten gruppe politiserte kjønnsforskere. Men uten offentlig debatt har tankesettet sneket seg inn i helsevesenet.

 

En av årsakene til denne snikinnføringen av radikal kjønnsteori i helsevesenet er at det har vært en flytende grense mellom rådgivingsmiljøene og interesseorganisasjonene. Det «nøytrale» og «objektive» ung.no synes for eksempel å ha et utstrakt samarbeid med Fri.

 

Interessekamp er legitimt. Og tradisjonelt har det ikke vært vanlig å betrakte representanter for sårbare grupper som etniske minoriteter, pasienter eller transpersoner som pressgrupper. Men i det moderne samfunn bruker de de samme virkemidlene, som lobbyvirksomhet og kreativ bruk av forskningsresultater.

 

Deres standpunkter er pr. definisjon ikke objektive. Og deres agenda kan være i konflikt med både sannhet og andre samfunnsinteresser. De må derfor kunne motsies på lik linje med andre. Selv om transpersoner er en diskriminert og utsatt gruppe, må man også tenke på hvilke konsekvenser kjønnsforvirring har for majoriteten.

 

Norge har over 640.000 individer i alderen 10–19 år. Puberteten er en sårbar tid for de fleste av oss. Det må vurderes om det kan ha noen negativ konsekvenser når så mange ungdommer eksponeres for kjønnsforvirring.

 

Er det bra at alle skal føle at de må «velge» kjønn, gjerne i solidaritet med de diskriminerte som bakteppe? Om vi aksepterer at det kanskje er skadelig for en liten andel, for eksempel 5 prosent, dreier det seg om over 30.000 ungdommer.

 

Til sammenligning var 415 barn til utredning og behandling ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme i 2019. Selv dette beskjedne tallet er mye høyere enn for kort tid siden, og sterkt økende, kanskje nettopp som en følge av den politiske dekonstruksjonen av mann og kvinne. Er det åpenbart at dette er en ønsket utvikling?

 

Det er få livsaspekter som oppleves så biologisk som kjønn. Men nesten alle samfunn driver også en kjønnsbekreftende sosialisering til ens biologiske kjønn, gjennom hår- og kleskoder, i grammatikken til mange språk og så videre. Kodene varierer, men de er alltid der. Hos oss har valg av blått versus rosa tøy til barn vært så standhaftig at vi må anta at folk liker disse signalene.

 

Forsøk på avkjønning har vært forsøkt i totalitære regimer. Et eksempel er den kjønnsløse Mao-dressen, men den var aldri populær blant kinesiske kvinner. Det må derfor diskuteres mer åpent om kjønnsbekreftende sosialisering til mann og kvinne er godt og betryggende for de fleste, eller om det virkelig er noe vi som samfunn ikke ønsker.” https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/qALLrm/dekonstruksjonen-av-mann-og-kvinne?fbclid=IwAR2GF8cAWUyL9mnDXnKbHnY60YA5Wm7BIJNf9H0A_TbUAKuW3KAYFgl-hUE

 

“Aldri før i historien har det vært viktigere at vi menn står frem som feminister. Kvinners rettigheter som likeverdige er under større press enn noen gang.

Jeg tenker ikke på at stadig flere land undergraver kvinners rett til å bestemme over egen kropp og retten til selvbestemt abort. Jeg tenker på den stadig mer aktive og økende transbevegelsen.

Sunn fornuft forteller oss at verdens realiteter ikke forsvinner om man lukker øynene, langt mindre om man stikker hodet i sanden. Det hjelper heller ikke å endre navn på et fenomen.

 

Det er ikke slik at biologisk kjønn plutselig blir et stort mangfold om man bytter ut hun og han med hen.

Kvinner produserer fortsatt eggceller og menn sædceller. Kvinner og menn er binære biologiske realiteter. Kvinner spesielt har menneskerettigheter som er basert på slike biologiske realiteter.

Blant disse rettighetene finner man retten til å delta i idrett.

 

Allerede i 2016, da lov om juridisk kjønn ble vedtatt, advarte professor Gerd von der Lippe om utfordringene ved kjønnsskifte i idretten.

Ikke hørt om Laurel Hubbard, Veronica Ivy, Hannah Mouncey, CeCé Telfer, Andraya Yearwood eller Mary Gregory?

De er alle biologiske menn som nå identifiserer seg som kvinner. Og som «kvinner» dominerer de sine respektive idretter og vinner internasjonale og nasjonale medaljer i kvinneklassen.

 

Hubbard hadde tidligere den nasjonale juniorrekorden i vektløfting for menn på New Zealand og er en av de største favorittene til OL-gull i Tokyo. Denne gang i dameklassen.

Da Mouncey spilte på det australske herrelandslaget i håndball, het han Callum. Nå heter han Hannah og har spilt på damelandslaget!

Det er stadig flere biologiske menn som nå krever å få delta i kvinneklassen fordi de føler seg som og identifiserer seg som kvinner.

 

Men nå kommer også protestene, og de blir mer og mer høylytte.

Helt siden idrettens spede begynnelse har den speilet samfunnets generelle verdier.

 

Frem til nå nylig har idretten hatt som premiss at så lenge du har gjennomgått en testosteronreduserende behandling, så kan biologiske menn konkurrere i kvinneklassen (i noen tilfeller som i Norge er det nok å endre kjønn juridisk). En fin tanke, om man bare tenker på en meget tran(g)synt forståelse av inkludering.

 

Men det var bare inntil helt nylig. For noen uker siden kom det internasjonale rugbyforbundets store evaluering som handlet om biologiske menns muligheter til å stille i kvinneklassen.

Rugby er den første av de større idrettene som har nærmet seg debatten på en seriøs og vitenskapelig måte. Alle sider ble invitert inn og alle perspektiver hørt. Konklusjonen var enstemmig og klar: Biologiske menn kan ikke delta i kvinnerugby. Det er hverken rettferdig eller trygt.

 

Dette er nytt og bra med rugbyforbundets regelendring: Der man tidligere åpnet opp for deltagelse for biologiske menn i kvinneklassen under en forestilling, basert på følelser og ikke fakta, om at det kanskje kunne være rettferdige og trygge vilkår, kreves det nå vitenskapelige bevis og dokumentasjon på dette før biologiske menn får delta.

Og pr. dags dato finnes ingen slik dokumentasjon. Menn er fra naturens side større, sterkere, mer utholdende og raskere enn kvinner. Det er det ikke noen som helst vitenskapelig uenighet om.

 

I puberteten blir testosteron en slags vidunderkur som gjør at guttene skiller seg klart ut på alle fysiologiske parametre.

Døren til kvinneidrett må lukkes for biologiske menn. Det er fordi oppdelingen i kvinner og menn nettopp er det som skaper likhet og rettferdig idrett.

Kvinner har kjempet lenge for å få lik tilgang til idrett som menn. Skal vi nå bli den generasjonen som ofrer kvinneidrett – på inkluderingens alter?

 

Beveggrunnen og målet her er ikke å stenge ute eller diskriminere transpersoner fra idretten. Men det er helt umulig å balansere kolliderende rettigheter hvis vi ønsker en idrett som er rettferdig, trygg og inkluderende. Samme logikk ligger bak inndelingen mellom funksjonsfriske og funksjonshemmede utøvere.

For å beskrive hvor absurd denne situasjonen er: Jeg kunne endret kjønn i Folkeregisteret, deltatt i NM i friidrett og, uten å skryte for mye, vunnet tre gull!

 

Men det er jo ingen som vil se en middels god, 46 år gammel mann konkurrere med seriøse kvinnelige utøvere som satser hardt og trener godt for å bli best blant sine like(menn).

Hvis norsk og internasjonal idrett ikke selv tar grep, spiller vi jentene våre ut på sidelinjen.” https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/M3ArJJ/menn-i-kvinneidrett-er-juks?fbclid=IwAR1FaV6ysM_iK18U3BLPrzYT0-S7fbinTmQkl6jjbeusOAWQ6dwZL25jitk

 

 

“Australia’s psychiatrists have been urged to be very cautious about giving official backing to gender clinic treatments for under-18s after an international scandal over false claims of mental health benefits for transgender surgery.

 

The Royal Australian and New Zealand College of Psychiatrists should be “extremely careful” before endorsing so-called “gender affirming” hormonal treatment and surgery for minors, according to Philip Morris, president of the National Association of Practising Psychiatrists whose members look after patients in the private and public sector.

 

The country’s biggest gender clinic at the Royal Children’s Hospital in Melbourne has asked for more public money to start double mastectomies on girls under 17 who identify as male, with director Michelle Telfer claiming in July 2019 that “chest reconstructive surgery” improves mental health.

 

This month, the prestigious Journal of American Psychiatry had to publish an extraordinary correction to an October 2019 US-Swedish paper hailed as a global breakthrough in a field where even gender affirming clinicians admit the evidence is short-term and low-quality.

 

The peer-reviewed paper was the first to use official Swedish data, which is unusually comprehensive, to claim that surgery such as mastectomy or genital reconstruction reduced the need for mental health treatment by 8 per cent a year over the ensuing decade.

 

“No longer can we say that we lack high-quality evidence of the benefits of providing gender-affirming surgeries to transgender individuals who seek them,” said study co-author John Pachankis, who directs the LGBTQ Mental Health Initiative at Yale University.

 

Newsweek magazine highlighted the research finding and quoted unnamed “scientists who say such (surgical) interventions must be as easy as possible to access”.

 

On August 1, the American journal published a correction, an editorial and letters from a dozen psychiatrists, clinicians and researchers in four countries identifying multiple flaws in the 2019 paper, with the conclusion that the data showed no improvement in mental health after surgery or hormonal treatment.

 

The correction said the authors agreed “with many of the points raised” after the letters triggered statistical reviews. They reanalysed the data, and found “no advantage” for mental health after surgery.

 

The authors’ original study had detected no benefit after hormone drugs but media coverage focused on the surgery success story.

“(The correction) has great international significance,” said Paul McHugh, one of America’s most distinguished practitioners, former chief psychiatrist at Johns Hopkins Hospital in Baltimore and co-author of one of the letters run by the journal.
He said the correction would make gender affirming advocates “a lot more cautious” when making scientific claims because “they’ll know people are watching”.
“Peer review is not going to God, it’s going to the common thought of the day, which in psychiatry is usually good, but every 10-15 years it gets lost in some misadventure,” Professor McHugh told The Australian.
He predicted the excesses of gender affirming treatment — like the 1990s “enthusiasm” over repressed memory and multiple personality — would be reined in by the courts, not by the psychiatric profession.
Swedish neuropsychiatrist Christopher Gillberg, one of the world’s top autism researchers, put his name to one of the letters critical of the 2019 paper, pointing out its positive claims ignored any post-surgery suicides.
Four of the letter-writers serve as clinical and academic advisers to the new watchdog group the Society for Evidence Based Gender Medicine.
The 2019 US-Swedish paper has been hailed by one of Australia’s biggest youth news sites, pedestrian.tv, in an article promoting a change.org petition by a teenage activist, Tennille Fleming, lobbying federal Health Minister Greg Hunt for trans surgery to be fully covered by Medicare. The petition has more than 25,000 signatures.
Media outlets which reported the 2019 study’s result have yet to cover the journal’s correction.
RCH researcher Ken Pang in 2018 documented spikes in new referrals at the gender clinic in the month following three media items by the ABC and The Age newspaper between 2014 and 2016. This coverage showcased the clinic and told positive stories of young people on puberty blocker drugs and cross-sex hormones.
Treatment guidelines from Dr Telfer’s RCH clinic, promoted as “Australian standards”, make a case for trans mastectomies for girls as young as 16 with “gender dysphoria” (distress at feeling “born in the wrong body”).
In September, the RANZCP quietly dropped its endorsement of these guidelines from its LGBTIQ+ mental health policy statement, following concerns reported by The Australian.
The college set up a group to review the evidence for the RCH guidelines and gender dysphoria treatment.
Asked if its unnamed experts would take into account the US journal’s correction, a spokeswoman for the college said they would look at the relevant “literature and evidence-based practice”.
A previously unreported submission shows the RANZCP, the Royal Australasian College of Physicians and a state-funded trans activist group the Gender Centre collaborated in 2016 to ask the NSW government for $8m over four years to set up an RCH-style gender affirming network of clinics with The Children’s Hospital at Westmead in Sydney as the centre. The proposal cited “close consultation” with Dr Telfer.
Under-18 trans medical treatment in NSW is rising but remains on a small scale compared with Victoria, Queensland and Western Australia.
On Tuesday, responding to questions about the 2016 proposal, NSW Health Minister Brad Hazzard revealed for the first time that late last year he had asked his department for a review of treatment for youth gender dysphoria.
This review was “well underway and will inform the improvements to the provision of health services for trans, gender diverse and non-binary children and young people,” a spokeswoman for NSW Health said. The Australian sought comment from Dr Pachankis, his Swedish co-author Richard Branstrom, and RCH.” https://www.theaustralian.com.au/nation/under18-transgender-surgery-caution-urged-after-false-claims-scandal/news-story/fe99d225724231d41de5493362b8ee67?fbclid=IwAR2FvLj9NWPvcf1leNmwaWN8VXOQxw-7mpMsI2t-8NhpWN6i4jOoDDI_w7k
“Det virker som de opererer med to definisjoner av kjønn samtidig – ett biologisk og ett sosialt. Sosialt kjønn er et begrep fra kjønnsforskningen, som ser på kjønn som en sosial konstruksjon. I kjønnsteorien blir «biologisk» og «sosialt» kjønn ofte blandet sammen. Det usagte premisset er at opplevd kjønn trumfer biologiske kriterier og observerbare kjønnsforskjeller.
Det er mye som står på spill her. Det er verdigheten og helsen til transpersoner og alles rett til å benevne virkeligheten slik man kan observere at den er – uten beskyldninger om «transfobi» eller andre sanksjoner.
For den mest radikale kjønnsideologien går lengre enn det selvsagte poenget at kulturelle og personlige ideer om kjønn påvirkes av mer enn gener og kjønnsceller. Den krever ikke bare at man anerkjenner opplevelsen av å være «født i feil kropp», at kroppsendrende behandling noen ganger kan gi bedre liv, eller at man imøtekommende sier «han» om en tenåringsjente. Den krever at vi legger virkelighetsforståelsen til side, og fullt og helt tror at jenta er en gutt.” https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/BRAe0G/kjoennsideologien-kan-foere-til-en-stor-medisinsk-etisk-skandale-henri?fbclid=IwAR1ZBFEdHGm3L2a6bWBiNmsT3MUFGz2DF-4xtOeVtfkbCwfkV74j5UL0Z5c
“Vårt samfunn er i en bevegelse mot noe mange ikke har skjenket nok oppmerksomhet – men som vi kan se på andre land. Katrine Jebsen Moore skriver i Minerva om hendelser i Canada fra 2016, der en identitetspolitisk lovendring ville bestemme hva man må si til folk, noe som gjør at ytringsfriheten ikke er fri lenger.
Professor Jordan B. Peterson ble kjent over natten for å poengtere hva som sto på spill mens han sto imot radikale lovendringer, massiv hets og kollegiale underskriftskampanjer. Lignende lovendringer står nå for døren i Norge. Noen er allerede innført. Som nevnt dreier min egen bekymring seg først og fremst om våre barn.
Etter en oppsiktsvekkende dokumentar av SVT2 «Uppdrag Granskning» har regjeringen i Sverige beordret en utredning om kunnskapsmangler innen kjønnsdysfori og behandlingsalternativ. Resultatet viser kunnskapsmangler i de fleste områdene – og barna har dermed beviselig blitt forsøkskaniner basert på ideologisk teori.
Jeg gjør ikke forskjell på folk og det spiller ingen rolle for meg hvilken legning noen har. Voksne folk må gjerne identifisere seg som hva de vil og korrigere sitt kjønn. Men våre barn fortjener at noen tør å si stopp, la oss bli klokere før vi gjør noe galt. Vi kan ikke la politisk korrekthet og ideologisk teori være årsaken til at vi setter i gang vår tids største medisinske skandale. Våre barn og ungdom må vi gjøre alt vi kan for å ivareta best mulig, og det er dette prinsippet vi må bygge politikk på: Primum Non Nocere – «først av alt, ikke å skade».
Derfor er jeg villig til å stå i en storm av leserbrev, kommentarfeltangrep, artikler fra media og se på at naturvitenskap blir latterliggjort av minister og aktivister. Fordi barna kommer før de voksnes behov. Og bevisbyrden og forklaringsproblemet er det faktisk ikke jeg som har. Det er det de som hevder barn blir født i feil kropp som er ansvarlig for. I mellomtiden må vi våge å diskutere ideologiske teorier som leder til at barna våre blir skadet for livet.”
“Vi støtter intensjonen om å gi et bedre helsetilbud til personer med kjønnsinkongruens, men frykter resultatet kan bli det motsatte.
Kunnskapsgrunnlaget for behandlingen er svakt. Krav til forsvarlighet for kjønnsbekreftende behandling er ikke ivaretatt slik som for annen medisinsk behandling. Flere av anbefalingene strider mot bestemmelser i helselovgivningen og mot Helsedirektoratets generelle anbefalinger for hvordan behandling skal utføres.”
Retningslinjen sikrer ikke forsvarlig utredning og gir uklare signaler om hvem som skal ha behandlingsansvar. Det er også uklart hvordan beslutninger skal tas for barn og unge under 18 år.
Behandling med svakt kunnskapsgrunnlag.
Den nye retningslinjen gir inntrykk av at kjønnsbekreftende behandling med hormoner og kirurgi er godt utprøvd. Dette er ikke riktig. Slike behandlingsmetoder, som har irreversible og betydelige konsekvenser, har et svakt kunnskapsgrunnlag.
Den eneste studien med langvarig, systematisk oppfølging inkluderte 55 ungdommer i Nederland. Gjennomsnittsalderen ved siste oppfølging av deltagerne var 20 år. På det tidspunktet var resultatene gode, men studien ga ikke kunnskap om langsiktig tilfredshet med operasjonene eller senvirkninger av hormonbehandlingen.
Når kunnskapsgrunnlaget er svakt, må behandlingen regnes som utprøvende. Da stilles det skjerpede krav til forsvarlighet. Slik behandling skal som hovedregel tilbys i en klinisk studie, fordi dette best ivaretar kravene til faglig forsvarlighet, informasjon, samtykke, oppfølging og vitenskapelig dokumentasjon.” https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/MRzMWB/helsedirektoratet-kommer-med-uforsvarlige-retningslinjer-for-kjoennsink?fbclid=IwAR0H0EeyGye4FuUNwYqgN8pQW7EbTQIQcQA7EKFBoK3UqPCpQXHu9prRz6Y
“Opererer man kjønnsorganet til en tenåring, må man være sikker på at det er en riktig ting å gjøre – trygg på at dagens tenåringer som skifter kjønn ikke angrer som voksne.
Uten foreldrenes samtykke
Helseminister Bent Høie har trumfet gjennom at det skal bli enklere å skifte kjønn ved hjelp av hormoner og kirurgi. Også for unge mennesker. Helsedirektoratet har fulgt opp denne politikken med nye retningslinjer.
Men Høie og hans byråkrater har møtt massiv kritikk fra tunge fagmiljøer. Blant dem som har advart, finner vi både Folkehelseinstituttet, Legeforeningen og Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening. Og en av de transkjønnedes egne organisasjoner, Harry Benjaminsen ressurssenter.
De nye retningslinjene innebærer blant annet at barn over 16 år nå kan få hormonbehandling uten foreldres samtykke. Flere fagmiljøer rundt om i landet skal kunne gi slik behandling. Kravet om psykiatrisk utredning forut for å skifte kjønn på denne måten bortfaller også.
Det er alvorlig. Særlig fordi et stort flertall av dem som oppsøker slik behandling, har ulike psykiatriske diagnoser. Mange av ungdommene befinner seg på autisme-spekteret, noen lider av angst, depresjon, driver selvskading eller har hallusinasjoner.” https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/0nMq5g/dramatiske-kjoennsskifter?fbclid=IwAR1bWZaSVieWVaagLDwmnJtpeAAmg4v4J5mlx2j6EebovrndjC01kpQAHOo
“Er det rigtigt, at identitetspolitikken truer den frie og uafhængige forskning?
Det korte svar er: Ja, det er rigtigt, og det er, som vi vil vise, foregået i årtier inden for den såkaldte kvinde/-kønsforskning, og nu er det knopskudt inden for woke-miljøer i form af ’queer teori’, ’postkolonial teori’, ’intersektionalitet’, ’kritisk raceteori’ og ’fedmestudier’.
Disse knopskydninger er nu via deres helt åbenlyse brud med al videnskabelighed også ved at rive tæppet væk under moderdisciplinen kvinde-/kønsforskning. Det sker via a priori-begreber som ’institutionel racisme’, ’mikroaggressioner’ og ’hvidhed’, der nu også rammer hvide, vesterlandske kønsforskere.
Pseudoforskning
Det mest udbredte forsvar for den identitetspolitiske ’forskning’ kræver, at den beskyttes af princippet om forskningsfrihed, og derfor skal både politikere og universitetsledere blande sig udenom.
Men problemet med den identitetspolitiske ’forskning’ er, som vi vil vise, at den slet ikke er forskning, men pseudoforskning, der hviler på selvbekræftende aksiomer, hvor konklusionen er givet, allerede inden den ’videnskabelige’ undersøgelse går i gang.
Vores eksempler nedenfor handler om den udbredte forskning i ubevidst kønsbias, som vi har vist er et udtryk for ren pseudoforskning, og som Torsten Skov for universiteternes vedkommende har publiceret om i tidsskriftet Societies.
Vi kan ikke her gennemgå de talrige manipulerende forskningsartikler, men vil nøjes med at nævne et par eksempler på de mest typiske fejlslutninger.
Den første form for fejlslutning kalder vi ’Forudsæt konklusionen’. Den består i, at man i stedet for at argumentere og forklare data i stedet blot serverer en præsentation af de data, der skulle forklares. Det kan eksempelvis gøres ved at fremlægge såkaldt ’skæve tal’, der viser en højere repræsentation af mænd end kvinder på givne topposter, hvilket i sig selv bliver gjort til et bevis på de ubevidste fordomme, der menes at hæmme kvinders karriere.
Den mest udbredte strategi er at svare på et andet spørgsmål, end man oprindeligt har stillet, og så lade, som om man har besvaret sit hovedspørgsmål.”
Teksten fortsetter under bildet
“Å bruke gamle ord til å referere til noe annet enn deres egentlige betydning, derimot, kan best beskrives som semantisk appropriasjon, eller ordtyveri. Det blir for eksempel aldri riktig å si at «transkvinner er kvinner» når “kvinne” er ordet vi allerede bruker på hunkjønn hos mennesker.

Også ordet “kjønn” er opptatt, hvorav det ikke gir mening å si at vi har et «kjønnsmangfold». Da refererer man til noe annet enn ordet “kjønn” sin faktiske betydning, som altså er strengt binært.

 

At Oslo Kommune har opprettet «Rådet for kjønns- og seksualitetsmangfold» er dermed forvirrende, og gjør god folkeopplysning om et viktig tema vanskelig. Det samme gjelder FRI, som formelt heter «Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold».

 

En riktigere talemåte er å si at vi har et (kjønns)uttrykksmangfold. Mennesker med den ene eller den andre reproduktive funksjonen uttrykker kjønnet sitt på hundrevis av ulike måter. Pride viser det grensesprengende meningsskapende menneskesinnet i all sin prakt.

 

Hvordan ble det da slik at enhver politiker, aktivist og organisasjon som ønsker å bedre levekårene til ikke-idealkonforme, normbrytende borgere fremstiller det som om det finnes flere enn to kjønn? Måten mennesket reproduserer seg på har jo ikke endret seg.

 

Som Kathleen Stock, professor i filosofi ved Sussex University går gjennom i sin nye kritikerroste bok Material Girls: Why Reality Matters for Feminism, må akademia ta mye av skylden. I løpet av siste halvdel av 1900-tallet omdannet høytflyvende konstruktivistiske kjønnsforskere kjønn til noe som ikke har med reproduktiv evne å gjøre overhodet.

 

I stedet beskriver de det mellommenneskelige meningslandskapet i en gitt kulturell kontekst og ser på den kulturelle betydningen av folks reproduktive evne.

 

Dette kalte de «sosialt kjønn» (på engelsk gender). Den kulturelle betydningen av kjønnet fremstilles dermed som en slags «ny kategori» av menneskets kjønn, ved siden av og konseptuelt likeverdig med det biologiske. Slik flyttet man meningsfulle diskusjoner om kjønnsroller og den sosiale betydningen av faktisk, fysisk kjønn over til et helt nytt taksonomisk landskap hvor det ikke lenger gir mening.

 

Dette er nemlig samme feilaktige måte som å si at vi har «to ulike former» for høyder: En «biologisk høyde» og en «sosial høyde». Biologisk er du 1.80, men ifølge kjønnsforskere med skyene i nesen «er det biologisk-essensialistisk og reduksjonistisk å definere høyde etter centimeter’n» fordi folk fra ulike kulturer og gjennom tidene har oppfattet «høyt og lavt» (femininitet og maskulinitet) ulikt.

 

En relativistisk putekrig mellom disse følger: alt er relativt, tokjønnssystemet finnes ikke, kjønn er bare konstruert, kvinne og mann er en følelse og alle folk har en slik kjønnsidentitet.

 

Resultatet er blitt at en hel generasjon unge i dag tilsynelatende tror at vi kan se på kjønn som en indre følelse «med kroppslige komponenter» i seg og samtidig opprettholde det kroppslig gitte, kategoriske skillet mellom ordene «mann» og «kvinne» i språket.

 

Dette er det samme skillet som ikke-binære, kjønnsflytere og transkjønnede baserer sin identitet på: uten de strengt separerte ordene «mann» og «kvinne» finnes ingen binaritet å ta avstand fra, ingenting å flyte mellom eller transisjonere til.

 

Det upresise begrepet «sosialt kjønn» har ført til massiv forvirring og misinformasjon i offentlige kanaler over flere år, og ikke minst medført at tulleuttrykket «tildelt kjønn ved fødsel» har eksplodert.

 

Kjønnet som da liksom «tildeles» er «det sosiale kjønnet», men språkbruken gir grobunn til å tolke kjønn i det hele – nå feilaktig fremstilt som en «felleskategori» for flere ulike «typer» (biologisk, sosialt, psykologisk, juridisk) – som noe foranderlig, tilfeldig og potensielt feil. Kanskje mine foreldre bare «tildelte» meg feil kjønn da jeg ble født? Kanskje jeg egentlig er gutt?

 

Problemet er at jordmor, lege, sykepleier og foreldre tildeler ingenting. De stadfester reproduktiv funksjon hos barnet, en nøytral beskrivelse av et objektivt, biofysisk faktum som i mer enn 99,9 prosent av tilfellene stadfestes helt korrekt (interkjønn er nettopp dem det er vanskelig med).

 

Denne beskrivelsen av kroppens reproduktive rolle utgjør universelt tilgjengelig (objektiv) og nødvendig kunnskap livet ut. Trenger de nyfødte postnatal medisinsk hjelp må sykehuset allerede da vite hvilket kjønn vi har: jenter og gutter har jo kategorisk ulike kropper. Det er hele poenget.

 

Andre språklige følgefeil inkluderer uttrykket «kjønnsbekreftende behandling» i helsesektoren, hvor det som bekreftes er det “mentale” kjønnet, altså kjønnsidentitet, som altså er like lite kjønn som det “sosiale” kjønnet.

 

Det er lett å tenke at det spiller liten rolle hva vi kaller det, og vi gjerne kan bruke en slik terminologi hvis det er viktig for de berørte gruppene. Men i sum innebærer glidningen i språk etter hvert at staten for praktiske formål støtter en radikal kjønnsforståelse der den uklart definerte termen «kjønnsidentitet» er den primære byggesteinen i all behandling av kjønnsspørsmål. Dette henger ikke på greip når kjønnsidentitet ikke er et kjønn, men en mental oppfatning.”
https://www.minervanett.no/kjonnsdebatt-kjonnsinkongruens-transkjonnede/vi-ma-rydde-opp-i-spraket-rundt-kjonn/383807?fbclid=IwAR3mUCIHKca8iFSwel84iFC6uqEPZsmAMfrTmb4DuVZFSj1Pa2bU-MTcAiQ

 

 

“Den siste tiden har nabokommunen Åfjord vært pyntet til «fest». I alle regnbuens farger har det vært parade, appeller, regnbueflagg og kampanjer i skoler og barnehager. Til det har jeg først og fremst én ting å si: Hvilket fantastisk flott initiativ. At vi setter fokus på mangfold, og retten til å være seg selv, er veldig positivt. Toleranse er noe av det viktigste vi bygger samfunnet vårt på. Derfor, tommel opp for initiativet, og de gode tankene bak.

 

Det andre jeg vil si, er derimot langt mer kritisk, men også utvilsomt viktig. Jeg skulle nemlig ønske at kampanjen hadde vært frontet under noe annet enn Pride-logoen og regnbuefargene. Jeg var selv lenge ikke klar over alt Pride står for, før jeg tilfeldigvis hørte og leste om det. Jeg ble ganske sjokkert, og det samme ble flere med meg. Mangfold, ja visst. Toleranse, selvsagt. Men også så mye mer, som folk flest ikke hører om, og dessverre ikke er klar over. Og ja, jeg regner meg selv som både «moderne” og tolerant. Noen av mine beste venner er for øvrig homofile.

 

Bak Pride står organisasjonen FRI. Den driver målrettet lobbyvirksomhet mot norske myndigheter. I tillegg til toleranse, hva er det egentlig Pride og FRI står for, og jobber for å få innført i samfunnet vårt? Vel, kort sagt at alle grenser mellom kjønn, seksualitet og familie skal viskes vekk. For eksempel jobber Pride-bevegelsen for at alle kan velge sin egen familie, så lenge alle har lyst. Som det å innføre polygami i Norge, altså at man kan være gift med så mange man ønsker. Og at alle sammen skal kunne ha lik juridisk foreldrerett til barn. De jobber også for å innføre flere kjønn, som alle kan velge selv.

 

Som politiker Truls Olufsen-Mehus har påpekt i en kronikk: «Ifølge Prides agenda kan barn ha tre foreldre, av tre ulike kjønn, der alle tre er gift med hverandre. Og der alle har samme foreldrerett.» Og da er vi ved kjernen av problemet. Mye av FRI sin filosofi er tuftet på fri sex og totalt mangfold, nærmest uten grenser. Hvis man har lyst, skal man ha lov. Men hva med barna, oppi alt dette? Flere av Pride-bevegelsens mål kan i beste fall omtales som samfunnseksperiment, med barna som innsats, og der vi bare aner konsekvensene. Og hvert eneste Pride-tog bidrar til å legitimere nettopp denne kampen. Husk gjerne det, neste gang du fronter regnbuefargene.

 

Det FRI derimot satser på når det gjelder barna, er såkalt rosa opplæring i barnehager og skoler. Igjen, deler av dette er også bra, ikke minst det som handler om toleranse. Men trenger vi FRI til å lære bort dette, og at vi støtter dem, når man vet hva foreningen jobber for ellers? Og hva gjør egentlig alt fokuset i barnehager og skoler på flere kjønn, flytende familieformer og homofili med barn og unge? Jeg mener virkelig ikke dette bare er negativt, for all del. Men i en ungdomstid der hormonene ofte lever sitt eget liv, tror jeg man skal være forsiktige med å forvirre barn og unge enda mer. Hvordan disse temaene presenteres, og mengden informasjon, er derfor avgjørende. Som sagt, kunnskap er viktig. Men formidlingen er utvilsomt enda viktigere. Her skulle jeg gjerne sett et alternativ til FRI.

 

Pride-bevegelsen jobber også for at barn kan kreve kjønnskorrigerende behandling, uten foreldrene sin godkjenning. For alle skal kunne velge sitt kjønn. Det er utvilsomt mange barn og unge som i tidlig pubertet preges av løpske hormoner og usikkerhet om kropp. Mange ønsker å finne seg selv. At Pride/FRI jobber for at barna skal kunne gjennomføre kjønnskorrigerende behandling midt i denne prosessen, er mildt sagt betenkelig. Mange av barna og ungommene kan utvilsomt gjøre noe de vil angre sterkt på senere. Og mange angrer sterkt senere. Når det er sagt; det er samtidig ingen tvil om at dette er vanskelige problemstilinger, og det finnes eksempler som styrker begge “sidene” av saken, inkludert mennesker som begår selvmord.

 

Poenget mitt er bare at vi skal være forsiktige med å gi barn full kontroll over egen kropp, før de er fysisk og mentalt utviklet nok til å vite hvordan denne kroppen er. I puberteten handler usikkerhet om kropp og identitet ofte om psykologi. Da er det viktig at hjelpen starter i riktig ende. At et barn kan kreve å starte kjønnskorrigerende behandling før personen er gammel nok til å kjøre bil eller kjøpe røyk, er mildt sagt betenkelig. Aldersgrensen for sterilisering er til sammenligning 25 år for menn.

 

For øvrig, det er en forskjell på å utsette puberteten med hormoner, og å starte behandling for å «skifte kjønn», bare så det er sagt. Men hvordan hadde du som forelder reagert, hvis ditt barn hadde gjennomført kjønnskorrigerende behandling, mot din vilje? Mange forkjempere mener det skal kunne kalles omsorgssvikt hvis foreldrene sier nei, og vil ha barnevernet som et ris bak speilet. Igjen, de unge gjøres til samfunnseksperiment på frihetens alter, bokstavelig talt. Og om du tenker at dette ikke er aktuelt for ditt barn, så er det nettopp det for noen andres.

 

Når FRI har fått sterk kritikk tidligere, har de tidvis myket opp formuleringene og innpakningen av budskapene sine. Vi ser i dag at mange formuleringer har blitt litt «rundere i kantene». Og for all del, FRI jobber også for mye bra, bare så det er sagt. De er del av kampen for toleranse og mangfold. Problemet er bare at FRI har en klar politisk agenda, der flere av målene helt åpenbart er samfunnseksperiment. Og de har potensielt alvorlige konsekvenser. Nettopp Pride er et uttalt verktøy for å nå disse målene. Det er viktig å tenke over, midt i regnbuefesten.” https://www.fosna-folket.no/Debatt/2020/10/31/Derfor-st%C3%B8tter-jeg-ikke-Pride-22909052.ece?fbclid=IwAR16lI8NqOgXG0vNpl17FyG74nJCpWhZUuOYOfUmOEg7wAmRm5TItJWyL1o

 

 

“Det er åpenbart like dumt å si at rasisme ikke finnes, som å si at alt er rasisme. Mange mennesker har opplevd og opplever fordommer, marginalisering og undertrykkelse. Det er riktig å kjempe for synlighet og likebehandling. Det er prisverdig å stå opp mot urett.

 

Det er heller ikke galt å være stolt av hvem man er. Men det å være, eller historisk å ha vært, utsatt for urett gir ingen frikort til i neste omgang å sette ytringsfriheten på pause, eller å tildele enkeltindivider historisk skyld basert på deres kjønn, legning eller hudfarge alene.

 

Det politiske sentrum må samle seg til felles kamp mot de illiberale utslagene av den identitetspolitiske vekkelsen som nå brer seg i Vesten. Det som står på spill, er den demokratiske samtalens overlevelse i et fremdeles åpent samfunn.” https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/9v5xGW/identitetspolitikken-truer-det-aapne-samfunnet-alex-iversen?fbclid=IwAR1TZiEpCQ6bf5RinK3Pc8jPPDTvBGvNcAwuvbFDINvccZtGBRCw1sD_zsg

 

 

 

“– Det er et giftig budskap.

 

Det sier Pål Surén, barnelege og forsker ved FHI, om FRI sin opplæring av skole- og barnehagelærere gjennom Rosa kompetanse.

 

Til sammen finansieres FRI og Rosa kompetanse med mange millioner kroner fra ulike direktorater – selv om ingen av dem har kvalitetssikret opplæringen. Men det forhindrer ikke Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet fra likevel å anbefale skoler og barnehager til å bruke nettopp Rosa kompetanse for opplæring av sine lærere.

 

I denne reportasjen forteller vi om en trårig jente som begynte å insistere på at hun var gutt – etter at barnehagelærere hadde begynt å fortelle barna at «man kan være hvilket kjønn man vil».

 

– Et helt nytt syn på kjønn sklir inn i systemet og blir etablert uten at det gjøres motstand, sier Surén, og fortsetter:

 

– Mange fagfolk har nok en berøringsangst fordi de ikke vil bli oppfattet som reaksjonære eller intolerante.

 

Og det er problematisk. For forekomsten av kjønnsdysfori har økt betydelig de senere årene, uten at man vet nøyaktig hva årsaken er.

 

– Man kan tenke at dette undervisningsopplegget kan bidra til å forsterke denne trenden. Man planter en forestilling om at noe er galt og må endres på.” https://www.minervanett.no/bufdir-fhi-fri/barnehage-fortalte-barn-at-man-kan-vaere-hvilket-kjonn-man-vil-deretter-insisterte-jente-3-pa-at-hun-var-gutt/389851?fbclid=IwAR2ranV_LhnmuByJDJyDcClyVMr2dzx1UPVcdZaXQypvQLfBvUrAOsNpqIQ

 

 

“Visste du at avisen Dagen er et «ytterliggående religiøst nettsted»? Det mener i hvert fall Tankesmien Agenda, som er premissleverandør for mye av venstresidens politikk, og selv hevder seg å være på den moderate venstresiden.

Å lese onsdagens debattinnlegg fra Andreas C. Halse, Agendas fagsjef, var mildt sagt overraskende, for jeg har holdt Agenda for å være stort sett fornuftig.

Vebjørn Selbekk, barn av øst-tyske flyktninger fra DDR-tiden, sitter i ytringsfrihetskommisjonen og er en av de få mediepersonene i Norge som har turt å åpent kritisere islam.

Som redaktør for Dagen trykket han Muhammed-karikaturene til støtte for Jyllands-posten og Kurt Westergaard, og har holdt samme prinsipielle ytringsfrihetslinje siden.

Dagen har et sterkt liberalt bein, og har jevnlig kritiske reportasjer også om kristenkonservative temaer. Men av Andreas Halse får de ingen anerkjennelse. Ifølge ham er Dagen for «relativt ytterliggående religiøst nettsted» å regne. Hvem er det som nører opp splittelse her?

Teksten preges videre av dystopisk lesing fra Agendas fagsjef. Motstand mot reelle politiske saker og ideologier, som skolepolitikk og læreplaner, samt kampen for samvittighetsfrihet også for religiøse, presenteres som et slags kristenradikalt prosjekt støttet oppunder av «underskoger i alternative og sosiale medier».

Brunbeising av alle som reagerer på at barn i Osloskolen inviteres til å gå i tog med dragqueens, lær og petplay, for å sette det på spissen, er både uærlig og et svært dårlig utgangspunkt for dialog.

Jeg vil til og med si at det er et forsøk på å delegitimere, sverte og utdefinere store deler av befolkningen, som tar i bruk åpne, demokratiske kanaler for å uttrykke sine politiske meninger.

Andreas Halse trekker også bånd mellom angrep på skeive og det å kalle Pride en ideologi. Selv har jeg et liberalt hjerte, men er en forkjemper for politisk konservatisme i disse tider (samfunnet trenger den motvekten) og jeg er en teologisk konservativ kristen. Kall meg gjerne en ideolog når jeg kjemper for mine idéer. Jeg kaller Esben Esther det samme når hun kjemper for sine.

Sannheten er at Pride åpenbart er en ideologisk bevegelse, og ikke noe svevende og udefinerbart, men noe vi kjenner historien til og tenkerne bak. Den bygger på postmodernisme og kritisk teori, i sin tid videreutviklet fra feminisme med viktige bidrag fra filosofer som Michael Foucault og psykologer som John Money.

Den har og en klar ontologi om kjønn, legning og identitet, en etikk og et menneskesyn, en samfunnsanalyse og konkrete politiske målsetninger.

Hva i all verden skal vi kalle dette om ikke vi skal kalle den en ideologi?

Les også: Derfor skaper T-en i LHBT problemer for pride-bevegelsen

I hoveddelen av teksten forsøkes det å gjøre rede for hvilke ingredienser som har skapt dette gryende pride-hatet:

«Første ingrediens er utbredt skepsis til transpersoner. Dette ble synlig i høringen om å forby konverteringsterapi. Motstand mot å regulere muligheten til å «konvertere» transpersoner var en gjennomgangstone blant motstanderne av lovforslaget,» skriver Halse. Om man presenterer debatten slik, lyttet man enten aldri til hva motstanderne faktisk sa, eller man lyver tvert. Jeg er villig til å gi Halse den respekt å anta at det førstnevnte er tilfelle her.

Motstanden var i all hovedsak basert på den sammenblandingen av «konverteringsterapi» i amerikansk forstand, tilstede i noen få, merkelige, norske lukkede miljøer, med frivillige og betrodde samtaler med prester og veiledere, initiert av enkeltpersoner selv. Det var uklart om lovforslaget ville ramme rent sjelesørgeriske samtaler og personlig rådgiving, og det så ut til at det ville blitt ulovlig for en prest eller sjelesørger å gjøre stort annet enn å bekrefte en persons personlige kjønnsidentitet, selv om personen selv skulle komme med tvil og ønske om å få hans eller hennes personlige råd.

«Andre ingrediens er å konstruere en ideologisk fiende. Det snakkes nå sjeldnere om skeives formelle rettigheter, men mer om Pride-bevegelsens politiske agenda.»
Dette er et naturlig symptom av at skeive i stor grad har alle de samme formelle rettigheter som streite i dag. Med unntak av visse adopsjonsregler og liknende. Naturligvis blir det dermed mindre snakk om grunnleggende rettigheter og mer snakk om de langsiktige konsekvensene av å innføre radikal kjønnsteori og dekonstruksjon av stadig nye seksuelle normer. Pride-feiringen ville fått langt mer støtte om den fokuserte mer på skeives ønske om adopsjonsrettigheter, og mindre på dragqueens og kjønnsteori i skolen.

Les også: Subjekt mener: Pride-bevegelsen må tåle og tolerere kritikk

«Tredje ingrediens er barna. Kritikken mot Pride handler oftere om at barna må skjermes, og særlig mot seksualiseringen av Pride.»

I min hukommelse var «tenk på barna» alltid en sentral del av pridemotstand, og egentlig det meste av konservativ motstand opp gjennom historien, være seg mot rockemusikk, skytespill eller Pokémon på TV.

«Det mest aktuelle eksempelet er motstanden mot at Barne-TV-figuren Fantorangen skal ha et opplegg hvor blant annet den såkalte Blime-dansen skal gjennomføres.»
Hadde man advart mot at Barne-TV skal ha med barna på pride-feiring og at radikal kjønnsteori skulle innføres i barneskolen for bare noen få år siden, hadde man blitt idiotforklart og kalt homofob. Det virker derimot som at de konservative har hatt mye rett om pride-bevegelsens intensjoner til nå. Planen er nettopp å nå ut til barna.

Man burde lytte til kristne i slike saker, for vi har selv århundrer med erfaring med misjon, barneundervisning og samfunnsbygging. Det er ikke uten grunn at det i sin tid var kirken som styrte det norske skolevesenet. Vi vet hvordan ideologier innføres i samfunnet.

«Mye tyder på at motstanden mot Pride er på vei fra ytterkantene til det etablerte,» skriver Halse mot slutten av innlegget.

Var det ikke alltid slik? Er ikke hele eksistensbegrunnelsen at motstand og fordommer ligger og ulmer i majoritetssamfunnet og at løsningen dermed er å stolt stå frem som hvem man er eller identifiserer seg som?

Det bør ikke da være for mye å be om at motstanderne blir behandlet som normale politiske individer i et liberalt samfunn, og ikke blir brunbeiset og avfeid som «ytterliggående religiøse».” https://subjekt.no/2022/06/17/kristne-vet-hvordan-ideologier-innfores-i-samfunnet-derfor-bor-var-kritikk-av-pride-lyttes-til/?fbclid=IwAR17a2JK2Vj8ypJNn0cfeRzJuuUyKJcspOIGWEmkKoKkDiyjoJXSnBJb64k

 

 

“Han er homofil og skal feire Pride. Subjekts sjefredaktør Danby Choi mener likevel Pride-bevegelsen er intolerant overfor meningsmotstandere. – Vi skal representere alle, sier Oslo Pride-leder Inger Kristin Haugsevje.” https://www.aftenposten.no/kultur/i/G3Wjxx/mener-pride-bevegelsen-avfeier-viktig-kritikk-man-skal-ikke-forsoeke-aa-kneble-hverandre?fbclid=IwAR3KBdKmGyvIze3H0DYu0MfT5ZykVzFmHJIYqJCuxwn_bgNDB9Cr_M6JCIU

 

 

 

“Den ellers ofte klartenkte fagsjefen i Agenda Tankesmie, Andreas C. Halse, skrev nylig i en kronikk i Aftenposten at «forsøkene på å stemple Pride som aktivistisk» må møte motstand, og advarte Pride-kritikere mot å gå ærendet til ytterliggående konservative krefter.

Men hva om det er foreningen Fri man vil diskutere med? Den foreningen er aktivistisk så det holder. Og spiller en nøkkelrolle i Pride-sammenheng.

Fri har en politisk plattform som er utfordrende på noen punkter.

  • Fri mener at alle former for kjønn er likeverdige og skal være likestilte, og enhver persons selvopplevde kjønnsidentitet må respekteres. Alle personer skal ha rett til å definere sitt juridiske kjønn.
  • Fri mener at eggdonasjon må tillates i Norge, også for enslige.
  • Fri mener at altruistisk surrogati (å bære fram et barn på vegne av andre, uten vederlag) må tillates i Norge.
  • Fri mener at straffelovens paragraf 316, «Kjøp av seksuelle tjenester hos voksne», må avskaffes fordi den er til hinder for gode og viktige tiltak for å ivareta både sexarbeideres og samfunnets interesser.

Dette er eksempler på standpunkter Fri har inntatt og som åpenbart er både politiske og kontroversielle. Noen av stråmennene i debatten har blitt unnfanget nettopp her.

For dersom en debattant skulle komme til å kritisere Pride for å ha blitt en arena for politisk agitasjon i det som egentlig skal være en feiring av kjærligheten, fører det dessverre ofte til oppstilling av stråmenn av denne typen:

«Jasså, du er kritisk til at folk skal få elske den de vil»? «Akkurat ja, det er bare 50 år siden homofili ble legalisert, og nå skal du skru klokka tilbake»?

Men alvorlig talt, det å være skeptisk til at man skal kunne velge juridisk kjønn selv, er ikke det samme som at man hater transfolk. Det betyr at man er skeptisk til at folk skal kunne velge juridisk kjønn.

Å være tilhenger av en lov mot sexkjøp betyr at man er imot at det skal være lov å betale for sex. Ikke at man hater sexarbeidere.

Å definere uenighet som «hat» og kritikk som «vold», er å forsimple noe som er svært alvorlig. Hatytringer, trakassering og vold er allerede definert og straffbart i norsk rettspraksis. Det er helt selvfølgelig at de som påfører noen andre slikt, bør straffes for det. Men saklig uenighet er ikke hat. Det er bare uenighet.

Hvorfor er omsorgen for dem som er annerledes og annerledes tenkende enn flertallet så mye større dersom disse går inn for radikale politiske endringer på den liberale siden enn for dem som er konservative i slike spørsmål? Begge standpunkter er jo minoritetsstandpunkter som bør ha krav på et slags vern.

Skal muslimske menigheter på Storhaug, kristne karismatikere i Sarons Dal, læstadianere i Troms eller hindu-templer på Skillebekk pålegges å endre sin lære i tråd med de til enhver tid gjeldende teser i Fri? Mangfold går vitterlig ikke bare én vei. For oss ikke-troende er dette av og til krevende, men en del av prisen vi betaler for å bo i et liberalt demokrati.

Radikal politisk ideologi og dogmatisk religion har til felles at enkelte påstander ikke er oppe til debatt. Det bare er sånn. Dette blir daglig demonstrert i det vanskelige debattklimaet vi har pådratt oss.

Uenighet er ikke hat. Kritikk er ikke vold. Tvert imot er det demokrati – og mangfold – i praksis.” https://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/i/XqVevx/spurv-i-transedansen?fbclid=IwAR1DZXmHY8LDxgkgLUjwbQzvOpZNbGXkdSEVmND-EI7vktYGCJmJc5Xta3o

 

 

“Det finnes i samfunnet mennesker som ikke opplever samsvar mellom sin subjektive kjønnsidentitet og det kjønnet man har ved fødsel basert på kroppslige trekk. Dette kalles kjønnsinkongruens (tidligere transseksualisme). Det er viktig at disse personenes opplever anerkjennelse og verdighet.

I Aftenposten 20. juni skriver lege Kaveh Rashidi at «leger i lang tid har tatt feil». Det finnes ifølge Rashidi ikke to tydelig separerte kjønn, men i stedet et spekter. «Kjønnet ditt er det bare du selv som kan vite», skriver han også.

Rashidi skal ha honnør for å forsøke å skape verdighet for sårbare grupper, men en slik forståelse av kjønn savner forankring i medisinens basalfag.

Rashidis innlegg er et eksempel på at den identitetspolitiske kampen for å skaffe mennesker med kjønnsinkongruens bekreftelse og verdighet, ledsages av et voksende press for å få endret innholdet i selve kjønnsbegrepet og ordene «mann» og «kvinne».

Biologiske definisjoner av kjønn sett fra et «objektivt», vitenskapelig tredjepersonsståsted («sex» på engelsk) skal underordnes eller tilpasses definisjoner av kjønn som hviler på personers subjektive førstepersonsopplevelse av kjønnsidentitet (på engelsk «gender»).

Ifølge slike synspunkter eksisterer ikke lenger kvinner og menn som to distinkte eller «binære» biologiske realiteter, men erstattes av et spekter med ulike grader av mannlighet og kvinnelighet der personen kan plassere seg selv.

Det benyttes ulike argumenter for å få ideen om et kjønnsspekter til å passe med biologisk vitenskap.

Ett eksempel er at man bruker sjeldne intersextilstander, altså at noen mennesker fødes med trekk som gjør det vanskelig å avgjøre kjønnet, som argument for at kjønn ikke er todelt. Et problem med dette er at kjønnsinkongruens ikke er knyttet til intersextilstander, men snarere finnes hos mennesker med klart identifiserbart biologisk kjønn.

Et annet argument er å vise til at såkalte sekundære kjønnskarakterer som vi forbinder med kvinner og menn, for eksempel stemmeleie og muskulatur, til en viss grad overlapper mellom kjønnene og at kjønn derfor er et spekter.

Begge disse argumentene ser bort fra den egentlige biologiske definisjonen av kjønn. I biologien defineres kjønn av størrelsen på kjønnscellene. Hunner produserer store kjønnsceller – eggceller, og hanner produserer små – sædceller. Dette er en slående todeling som biologer finner igjen i de fleste flercellede organismer. Det er ikke noe spekter i størrelsen på kjønnsceller; det er et binært fenomen.

Denne grunnleggende forskjellen mellom kjønnene er ofte knyttet til ulik genetikk, men det er ikke ulike kromosomer som definerer kjønnene.

Todelingen mellom store og små kjønnsceller har også konsekvenser for andre trekk. Hanner og hunner har ulike primære kjønnskarakterer: Store kjønnsceller produseres av eggstokker og små produseres av testikler. Om lag 99.999 prosent av mennesker er født med enten eggstokker eller testikler, altså en sterk todeling.

Sekundære kjønnskarakterer (kroppslige trekk som varierer mellom kjønnene) definerer heller ikke kjønn biologisk. De er biologisk sett mer konsekvenser av ens kjønn enn definerende for ens kjønn. Det er variasjon innad i begge kjønn i disse trekkene, og de overlapper i større eller mindre grad mellom kjønnene, men det er allikevel en klar todeling statistisk sett.

Kjønn er med andre ord ingen ren sosial konstruksjon. Eller om du vil: Ideen om to kjønn er en sosial konstruksjon med forankring i vitenskap og konsistente observasjoner av naturen.

Vi er enige med Rashidi i at samfunnet har definert en rekke stereotypiske egenskaper og båser for hva det vil si å være mann og kvinne. Mennesker opplever derfor ikke å passe inn, og vi støtter en videre og mer tolerant forståelse. Den biologiske definisjonen av kjønn åpner faktisk for at både menn og kvinner kan ha stor variasjon og mangfold i egenskaper, og fortsatt være like mye mann eller kvinne.

En forståelse av kjønn som et spekter der man nettopp bruker stereotypiske trekk for å definere ytterpunktene på skalaen for mannlighet og kvinnelighet, kan derimot virke mot sin hensikt og forsterke stereotypier.

Fagfolk som forsøker pseudovitenskapelige omskrivninger av vitenskapelige begreper, risikerer å gjøre sårbare grupper en bjørnetjeneste.” https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/8meEm2/kjoenn-verdighet-og-vitenskap-henrik-vogt-og-glenn-peter-saetre?fbclid=IwAR3ze_GCM598hMZ8iEH8uWytwYeT98conywqkp4MAX0WdVFscXV4TeJZ8Dc

 

 

Pride har blitt forvandlet til et show hvor alle kan fråtse i forskjellige perversiteter. Det er det motsatte av hva Pride var fra begynnelsen, og en bjørnetjeneste for homofile. Merkelig nok slutter offentlige institusjoner seg til Pride som aldri før og melder oss kollektivt inn. Det er tonedøvt.”

 

 

“I nesten 50 år har Leslie Sinclair (66) donert til sammen 125 halvlitere blod fra sin egen kropp. Da han ikke fylte ut det «inkluderende» feltet på skjemaet hvor han skulle opplyse om han var gravid eller ikke, ble han avvist som donor.

Sinclair ble bedt om å fylle ut et skjema hvor de spurte om han ventet barn eller hadde vært gravid de siste seks månedene.

Da han hevdet at spørsmålet var irrelevant for en mann i 60-årene, kunne ikke klinikken akseptere ham som blodgiver.

Britisk helsevesen kjørte forrige uke en kampanje for å rekruttere flere blodgivere etter at antallet falt under covid-nedstengningen. Det nye er at alle potensielle donorer blir spurt om de er gravid – for å «fremme inkludering» og fordi graviditet «ikke alltid er visuelt tydelig».

Sinclair ble opprørt over spørsmålet og påpekte overfor personalet at det ikke var mulig for ham å være gravid – men feltet om graviditetsstatus var obligatorisk – svarte han ikke kunne de heller ikke tillate ham å gi blod.

– Jeg ga beskjed om at det hele bare var dumt og at hvis jeg ble avvist ville jeg ikke komme tilbake. Jeg satte meg på sykkelen og dro.  Opplegget er useriøst og det gjør meg sint. Det er sårbare mennesker der ute som venter på blodoverføringer.”

 

 

Kvinner oppmuntres til å lukte på avføringen sin etter de har gjort sitt fornødne for å vise at de er inkluderende overfor transseksuelle: https://iqfy.com/women-smell-trans-inclusivity/?fbclid=IwAR0B5jY9kgCyCsR2DA3KGni0Jr8NOaOEVz-7a6W6zDK0gWlvTre_ILpN4YQ

 

 

Mannlig morder identifiserer seg som jentebaby

 

Sophie Eastwood, en skotsk transvestitt som er fengslet for mord, krever å bli behandlet som et spedbarn fordi han/hun/hen identifiserer seg som et spedbarn. 

Eastwood som går under kallenavnet «Hannibal Lecter Jr.», kvalte i 2004 sin 22 år gamle mannlige cellekamerat Paul Algie med skolisser. Kallenavnet kom fordi fengselspersonalet var rystet over den voldsomhet Eastwood fremviste overfor den ulykkelige medfangen.

Nu krever Sophie Eastwood som for fire år siden het Daniel Eastwood, å bli behandlet som et spedbarn av ansatte ved Polmont fengsel. Sun rapporterer at hen krever at måltidene skal males til grøt, hen vil bli skiftet bleie på og vil bli holdt i hånden av vaktene i luftegården.

Tilsynelatende blir kravene tatt på alvor av fengselspersonalet. Hen er blitt utstyrt med smokk som hen sutter på mye av tiden.

En fengselskilde uttalte til Daily Record:

– Eastwood er en intelligent og kompleks person, men hun krever ganske mye ressurser og liker å være i sentrum for oppmerksomheten. Det er vanskelig å vite om hun virkelig føler en naturlig tilbøyelighet til å bli behandlet som en baby, eller om hun bare søker oppmerksomhet.

Retten til selv å definere sitt kjønn skaper en del uklare kategorier. Svømmeren Lia Thomas knuste rekordene som var satt av kvinner som ble født som kvinner. Et sykehus i Storbritannia dekket over voldtekten av en kvinne som ble utført av en transvestitt og henviste til at det ikke kunne ha forekommet noen voldtekt ettersom det ikke var menn på avdelingen. I et kvinnefengsel ble to kvinner gravid med menn som identifiserer seg som kvinner.

Nylig fikk britiske politimenn som identifiserer seg som kvinner, lov til å kroppsvisitere kvinnelige mistenkte.

Daniel Eastwood ble fengslet i 2004 for hasardiøs kjøring, men fikk livsvarig med minstetid på 15 år for mordet på cellekameraten. Han har sittet fengslet i 17 år.”

 

 

 
0 kommentarer

Siste innlegg