Har du noen gang gjort noe galt mot noen, og så fått en vond følelse i deg, som setter seg i solarplexus og hjerte og den kan også bre seg bak i nakken og sette seg i bakhodet for så å vandre videre til tinningene ?
Og den følelsen kommer ikke fordi du er redd for at noen skal oppdage at du har gjort noe galt, men fordi du tilnærmet kjenner det samme som den du gjorde det vonde mot og som du skulle ønske du kunne hatt ugjort. Hvis det skjer eller har skjedd med deg da har du en samvittighet som taler til deg. Da er du i besittelse av den delen som gjør deg til et menneske.
“I løpet av livet mitt så har jeg utviklet fem små demokratiske spørsmål. Hvis man møter en person med mye makt – som for eksempel Stalin, Donald Trump eller Erna Solberg – så still dem disse fem spørsmålene:
Hva slags makt har du ? Hvor fikk du den makta fra ? Hvem sine interesser ivaretar du med makten du har ? Hvem står du ansvarlig for ? Og hvordan kan vi bli kvitt deg ? Hvis du ikke kan bli kvitt de som styrer når du ser de misskjøter makta si, da bor du ikke i et demokrati.”
?In the course of my life I have developed five little democratic questions. If one meets a powerful person ? Adolf Hitler, Joe Stalin or Bill Gates ? ask them five questions: ?
What power have you got? Where did you get it from? In whose interests do you exercise it? To whom are you accountable? And how can we get rid of you?? If you cannot get rid of the people who govern you, you do not live in a democratic system.?
“Når staten kan påtvinge befolkningen et så meningsløst og farlig inngrep som vaksinasjonen, så er det også en selvfølge at den er erstatningspliktig for all den skade vaksinasjon forårsaker. Dom i en slik sak falt i 1925, idet en franskmann – Aleksander Karely – av Cunard-linjen blev tilkjent 10 000 pund – over 180 000 kroner – i skadeerstatning for at vaksinasjonen hadde ødelagt hans venstre arm. Linjens læger påtvang ham vaksinasjonen, før han fikk lov til å reise med linjens skib fra Cherburg.
I Tyskland ble tvangsvaksinasjonen innført ved lov i 1834. Etter denne lov skulle hver voksen mann, i tillegg til den første vaksinasjon, revaksineres ved optagelsen i skolen. Ved overgang fra skole til en annen måtte han fremvise vaksinasjonsattest, som ikke måtte være over to år gammel. Og ved millitær innkallelse måtte han vaksineres på ny. Enhver kvinne måtte, før hun ble gift, fremlegge vaksinasjonsattest. Så i 1871-72, eller 35 år etter at denne strenge tvangslov var vedtatt, utbrøt en av de største koppeepidemier man kjenner til. Og hva var resultatet ? 124 948 mennesker som var vaksinert og revaksinert mot kopper døde. Så kan man innvende at det er jo ikke er noen kopper der lenger nå. Men hva er årsaken til det ?
Epidemien i Tyskland vekket folket. De så at vaksinasjonen ikke var til noen nytte, de så at de vaksinerte og revaksinerte innbyggerne ikke var beskyttet. Hva skjedde så ? De pengene landet hadde fått som skadeerstatning for den fransk-tyske krig, ble anvendt til sanitære forholdsregler. De renset elven Spree, de forsynte sine byer med rent drikkevann og de planla drenering og gode kloakker. Resultatet av denne sanitære aktivitet var at koppene forsvant.
Fra 1853-1867 fikk England den ene vaksinasjonslov strengere enn den andre. Vaksinasjonen ble obigatorisk. Jeg henviser til dødligheten i de derpå følgende kopperepidemier, som rev flere mennesker vekk enn denne epidemien noensinne før hadde gjort. Men omkring 1885 viser statistikken for London, at koppetilfellene har avtatt i betydelig grad. Man hadde da begynt å isolere de koppesyke.
Der åpnedes nye hospitaler for koppepatienter. Fra 1885-1889 hadde man motsatt seg vaksinasjonen, og da var det at koppene neste forsvant. Nu er ikke mer enn halvparten av barn under to år vaksinert i England og Skottland; ti ved den kongelige kommisjons nedsettelse i 1892-1896 som kom til det resultat, at vaksinasjonens nytte ikke var bevist – innskjøt man en paragraf hvorved barn kan bli fritatt. Og efterhvert som vaksinasjonen avtok, har også dødeligheten av kopper avtatt.
Som forholdene utviklet seg i London omkring omkring år 1875, blev det på det kraftigste bevist at det ikke var vaksinasjonen, men isolasjon og renslighet som kunne fordrive koppesykdommen. Vaksinasjonstilhengerne har henvist til Prøissen på grunn av dette lands gjennomførte vaksinasjon.
Siden 1834 har man der vaksinert og revaksinert barn og soldater. Hvis nogen motsatte seg, ble han vaksinert med makt. Og til hvilken nytte har disse vaksinasjoner vært ? Epidemier har opptrådt periodevis med langt større heftighet og dødlighetsprosent enn før, hvilket beviser faren ved vaksinasjon.
I årene 1871-1872 gikk en veldig koppeepidemi over Europa. Denne viste en knusende ringakt både for vaksinasjonen og revaksinasjonen og rev med seg bare i Prøissen 129 945 vaksinerte og revaksinerte personer. Men fra 1875 brukte prøisserne av milliardene de hadde mottatt i krigserstatning til å sørge for godt vann i byene, rense Spreefloden, som hadde vært en stor stinkende kloakk, drenere landet og bygge mønsterverdige kaserner. Og koppene forsvant. En hygenisk triumf over vaksinasjonens blendverk. La så ikke vaksinasjonen få æren av det som hygienen og gjennomført isolasjon har utrettet!
Det land som har den strengeste vaksinasjonslov i verden er Japan – en lov som trådte i kraft i 1885. Der ble tatt de strengeste forholdsregler. Man måtte vaksineres og revaksineres – ikke èn men flere ganger. Og hva har denne usedvanlige strenge gjennomførelsen av vaksinasjon ført til ? Som sedvanlig har den ført til en langt større dødlighet. Bare fra 1881-1891 er dødeligheten for barn steget med over 33%.
Som en strålende motsetning til Japan står byen Leicester i England. Leicester ble i 1870 – som så mange andre steder – hjemsøkt av en svær koppeepidemi. Denne ble for innbyggerne et overveldende bevis på vaksinasjonens gagnløshet. Man begynte å vegre seg mot den fullstendig unyttige vaksinasjon. Og motstanden fortsetter. I 1906 sto 15.000 – femten tusen – familier anklaget som vaksinasjonsnektere.
Mange lot seg fengsle og underkastet seg tvangauskjon av sine hjem i sin kamp mot den forhatte og farlige vaksinasjonen. Samtidig innførte Leiceister større og større sanitære foranstalninger. Dødlighetsprosenten sank straks, og antallet av kopper minsket betydelig. Nedsablingen av innbyggerne finner ikke lenger sted. Byen stoler på sitt sanitetsvesen, og forkaster all innpoding med dyriske smittestoffer. I denne by – hvor der vaksineres minst i England – er der også den laveste dødlighetsprosent av tuberkuløse skolebarn av alle Englands byer.
Professor Ruata i Perugia, som i over 30 år har studert vaksinasjonsspørsmålet, anfører blant annet følgende statistikk etter rapport fra Milano 1901-1905: I disse år var der i Milano 93 koppetilfeller. Av disse var 91 vaksinerte, hvorav 5 revaksinerte og bare 2 var ikke vaksinerte. De to som ikke var vaksinerte var spebarn. Av de vaksinerte og revaksinerte døde 15. De to barna som ikke var vaksinerte døde ikke.
Da koppene hjemsøkte Østergøtland i 1870 ble blant andre en familie på seks personer angrepet. Fire av familiens medlemmer var vaksinert og to var ikke vaksinert. De to som ikke var vaksinert ungikk sykdommen, mens alle de andre fikk koppene.
Under den fransk-tyske krigen var der i oberst Soohrs armekorps 100 offiserer som ikke ble revaksinerte. Ingen av disse fikk koppene. En løitnant derimot, som var revaksinert fem ganger, fikk sykdommen.
Det er intet merkverdig i at uavaksinerte kan få kopper likesom enhver annen smittsom sykdom; men det som må vekke forbauselse er at millioner vaksinerte og revaksinerte har fått kopper og er døde av disse.
Svergie har – likesom Prøissen – vært fremhevet som et av de best vaksinerte land i Europa, og svenskene er holdt for å være de beste vaksinatører. Dog forekom det i årene 1874 – 1876 en koppedødlighet av 10.290 pr. million innbyggere. Dødeligheten oversteg altså her den største dødlighet av kopper – nemlig 5600 pr million. Først da man i 1875 innførte forholdsregler med hensyn til bekjempelse av epidemiske sykdommer er antallet av koppesyke og dødsfall blitt minimal.
Da koppene i siste epidemi hjemsøkte Bergen, var 77% av angrepne revaksinerte. Det ser altså ut til at vaksinasjonen bare “beskytter” når der ingen epidemi er. Når epidemien kommer , så angripes de vaksinerte først. Om vaksinasjonsens beskyttelse har man et bevis fra epidemien i Berlin 1871. Der fantes nemlig blandt de syke og døde 1191 vaksinerte barn under fem år og derav 179 under et år. Og epidemiene har stadig begynt med at en vaksinert blir syk. Epidemiene i Bonn og Køln i 1870 og 71 kan nenves som eksempel.
Ved epidemien i Stockholm i 1913 var den først smittede en lege som var revaksinert tre uker i forveien, samt to sykepleiersker, som var revaksinert seks månedere i forveien. I det hele var en tredjedel av pasientene ved denne epidemi sykehuspersonale som var i besittelse av den behørige “beskyttelse”.
Da Jenners påstand om at vaksinasjonen beskytter mot kopper straks viste seg å være en bløff, endret han sine forrige påstander ved å erklære: “Med vaksinasjonen mildner sykdommens forløp”. Også denne dogme har vitenskapen trofast holdt fast på, skjønt alle erfaringer og all statistikk beviser at det er blandt de vaksinerte og revaksinerte dødlighetsprosenten er størst, og at det er disse som er mest utsatt for sykdommen, hvilket er ganske naturlig, da vitatliteten nedsettes for hver gang en ny vaksine innpodes i blodet.
I følge den norske legen dr. Malms beretning, utbredtes spedalskhet særlig på Vestlandet, fordi man tok vaksine fra spedalske barn og innpodet i friske.
Vaksinasjonen har påført sine ofre en mengde sykdommer, såsom hjernebetennelse, stivkrampe, almen svekkelse, spedalskhet, syfilis, hudsykdommer, øre og øyesykdommer, m. m.
Statistikken for Amerika viser at vaksinasjonen også der hvert år krever langt flere ofre enn koppene. I New York State. f. eks. dør der årlig av en befolkning på 12 millioner bare èn person av kopper, mens der dør over 30 personer pga vaksinasjonen. At denne må opprettholdes med makt er også en fullstendig fallitterklæring.
En i England nedsatt kongelig kommisjon kom ved undersøkelse av vaksinasjonsspørsmålet til det resultat at vaksinasjonens nytte ikke var bevist. Som følge av denne uttalelse har det engelske folk fått anledning til å unndra seg vaksinasjonen, og denne anledningen benyttes i så stor utstrekning at over 60% av barna nå er uvaksinerte. Nedstående statistikk (se side 98 nederst her http://www.nb.no/nbsok/nb/4e17795b79c9027faab1d95da1452d9e?index=1#97) viser de vaksinertes antall i prosent av fødsler samt dødsfall av kopper i gjennomsnitt pr. år.
Etter den dyrekjøpte erfaringen befolkningen i den engelske byen Leiceister har hatt med vaksinasjonen, så har de vendt den ryggen, og ikke bare er koppene forsvunnet, men det er også en stor nedgang i den allminelige dødelighets prosenten. I England dør det fire ganger så mange barn av vaksinasjonsskader som av kopper.
I “Jenner and Vaccination” uttaler professor dr. Charles Creighton, en av sin tids største epidemologer og som tidligere var tilhenger av vaksinasjonen, følgende: “Vaksinasjonsmotstanderne har utforsket den hele sak. De har bevist at vaksinasjonen er en grov overtro. Det er vanskelig å tenke seg hva der om 100 år vil bli anført til unskyldning for vaksinasjonen; men det kan ikke være tvilsomt at dens praktiseren vil vise seg i et likeså ufornuftig lys i det almindelige omdømme, som årelatingen er for oss. Vaksinasjonens forskjell fra alle tidligere villfarelser er at den er opprettholdt som lov på garanti medisinsk autoritet. Dette er grunnen til at angrepet på den faglige anseelse neppe kan forhindres å bli sterkere, og at anstrengelsene for å forsvare vaksinasjonen har vært og vil fortsette å bli så kraftige”.
Dr. Alfred Russel Wallace, den berømte engelske naturforsker, som har ofret 20 år på studiet av koppene, og som derfor må ansees for en av de største autoriteter på området, uttaler i “My Life”: “Vaksinasjonen er ikke bare en verdiløs, men en skadelig operasjon – en kjempemessig medisinsk villfarelse, som har vist, at den både sprer sykdommer og medfører større dødlighet.”
Vitenskapen er det beste verktøyet vi har til å finne sannheten med, men hvis de som bruker dette verktøyet ikke har rent mel i posen, så vil dette verktøyet bli deretter, i verste fall så kan det brukes til å fremme usannheter og propaganda. Vitenskapen vil være særlig utsatt for dette når økonomien sitter i førersetet, og når vitenskapsmenn og kvinner vet at de kan miste jobben hvis de ikke viser til resultater som støtter det oppdragsgiveren forventer seg. Og at forskningen mere og mere har blitt et verktøy for politisk og økonomisk vinning og ikke et verktøy for å finne sannheten, det finnes det dokumentasjon på i bøtter og spann: https://olehartattordet.blogg.no/nar-forskning-blir-et-verktoy-for-politisk-og-okonomisk-vinning.html
“Middelalderens hekseinbillning er det fryktligste kapittel som kulturhistorien vet å berette om. Som offer for denne innbilningen ble elleve millioner mennesker pint til døde. Denne fryktelige epidemi krevet flere ofre enn alle krigene i tilsvarende tidsrom.
Å bli anklaget for hekseri var det samme som å bli brent:
Alle og enhver kunne reise anklage og kunne straks få fengslet den eller dem som man mistenkte for hekseri. Massesuggesjonen fremkalte hos hysteriske personer en voldsom frykt for heksene og bibragte dem den tanke at deres pårørende, deres kveg etc var forhekset av en eller annen.
Det var vesentlig kvinner som ble anklaget. Disse ble da straks fengslet og underkastet pinlig forhør. Pinebenkens torturer og kvaler presset snart frem de vannvittigste selvanklager, da torturen fortsatte og økte til tilståelsen kom. Ingen falt på den tanke at tilståelsen kom på grunn av at torturen ikke lenger kunne utholdes.
De ulykkelige ble alltid dømt til døde, da der ikke kunne være tvil om at tilståelsen var pålitelig. Men resultatet var også dødsdom og henrettelse i de sjeldne tilfeller hvor det ikke var mulig å lokke noen tilståelse ut av den pinte, selv under de frykteligste tortursmerter. Man sa da: ” Bare en heks, som blir hjulpet av djevelen kan utholde slike smerter.
Selv ektemannens bestemte vitneprov, at hustruen, som var anklaget som heks, hele tiden hadde ligget ved siden av ham i sengen den kritiske natt, gjaldt ikke for beviskraftig nok. Man påsto at et gjøglebilde, et spøkelse, hadde ligget i sengen, og heksen hadde allikevel vært med i sabatten.
Selv ikke det mest åpenbare bevis for at en siktelse ikke kunne ramme den anklagede, var i stand til å redde henne fra døden. Heksetroens suggesjon var sterkere enn de mest soleklare beviser.”
Anna Myhre, fra hennes bok Innbilningens makt, utgitt på eget forlag 1931
Psykokjemiske kampmidler blir kansje fremtidens våpen. De dreper ikke, de brenner ikke, de ødelegger ikke – men de kan lamme både armèer og byer.
Da katten fikk øye på musen fòr den redselslagen bort i et hjørne av buret sitt, klemte seg opp mot veggen og mjauet ynkelig. Det lyder som en variant av den bakvendte visa, men det er en nøktern beskrivelse av hvordan en katt oppførte seg etter at kjemikere fra den amerikanske hær hadde behandlet den med “fryktgass”. Fryktgassen er et nytt kjemisk våpen som forandrer menneskers og andre levende veseners psyke og åpner for et fantastisk perspektiv: muligheten for krig uten falne.
I dag finnes det allerede en lang rekke slike såkalte psykokjemiske kampmidler. Noen av dem – som den gassen som ble brukt i forsøket med katten – gjør den forgiftede til bytte for en panisk redsel, andre berøver ham evnen til å tenke logisk eller underminerer hans dømmekraft. I en krig kunne disse stoffene lamme en hel by ved å gjøre innbyggerne så forvirret og apatiske for en tid at de ble ute av stand til å samle seg til forsvar.
Det sier seg selv at de ville være ideelle våpen mot sivilbefolkningen, og de ville også kunne brukes til å sette store millitære styrker ut av spillet. Selv den mest hensynsløse diktator ville kansje foretrekke dem fremfor dødbringende våpen som atombomber.
Med de psykokjemiske kampmidler har vi for første gang i historien fått mulighet for å føre krig på en human måte – hvis noen form for krig da kan kalles human. Men kjemisk krigføring er et ytterst ømtålig emne hvor alle detaljer blir holdt strengt hemmelige, og de millitære eksperter vil svært nødig uttale seg om det.
En av de få menn som både er kvalifisert til å kommentere de nye kampmidlene og har lov til å gjøre det, er den amerikanske generalmajoren William Creasy, som nylig gikk av etter å ha arbeidet i over fire år som sjef for den amerikanske hærs kjemiske korps. Han er nå underdirektør i det store selskapet Lummus Co. og leder for dets forskningsavdeling.
“Psykokjemikalier kan bli fremtidens våpen”, sier generalen, “og russerne er kansje i stand til å gjøre bruk av dem allerede nå. Hvis vi setter fart i våre eksperimenter, vil vi muligens snart være på høyde med dem.” Det er tre måter en by kan erobres på, forklarer general Creasy.
1. Man kan bruke alminnelige bomber. Resultat: Både dens industrianlegg og dens befolkning utslettes.
2. Man kan bruke drepende giftgasser, bakterier, eller radioaktive stoffer. Resultat: Byens innbyggere, blir drept, men dens fabrikker og industrier blir ikke ødelagt.
3. Man kan benytte psykokjemiske kampmidler. Resultat: Både industrianlegg og befolkningen blir spart.
De millitære fordeler ved den siste fremgangsmåten er innlysende. Etter et psykokjemisk angrep vil seierherren kunne besette byen uten å behøve å begrave døde, dra omsorg for de sårede og skaffe mat til befolkningen. Byen faller uskadd i hans hender, og kansje blir den til og med et aktivum for hans videre krigføring når innbyggerne er kommet seg av den midlertidige sinnsforvirringen som de psykokjemiske stoffene har forårsaket.
“Jeg vil ikke påstå at jeg finner det tiltalende å drive mennesker fra sans og samling, selv om det bare er for en kort tid”, tilføyer general Creasy, “men til dem som synes at alle former for kjemisk krig er mer avskylig enn krig med de konvensjonelle våpen, vil jeg stille dette spørsmålet: Vil de heller bli levende brent av en brannbombe enn å bli utsatt for et midlertidig anfall av sinnsforvirring, blindhet eller lammelse ?”
I visse situasjoner – som for eksempel når det gjelder å fordrive okkupasjonstropper fra et vennligsinnet lands område – er de psykokjemiske stridsmidlene langt å foretrekke. “Hvis man buker spreng eller brannbomber når man skal gjenerobre slike områder, risiskerer man å drepe flere venner enn fiender.”
Hva er det for slags stoffer, og hvordan virker de ? “Flere av dem er gammelkjente biprodukter fra industriell og medisinsk forskning.” svarer general Creasy. “Det er stoffer som man tidligere ikke kunne finne noen anvendelse for eller som var for farlige eller besværlige å bruke, og som derfor gikk i glemmeboken inntil det kjemiske korps begynte å eksperimentere med dem som kampmidler. Deres virkemåte er uhyre komplisert, men for å uttrykke det enkelt kan man si at de forstyrrer visse nervecellers funksjon omtrent på samme måte som de alminnelige bedøvelsespilene.”
Hvordan kan psykokjemikaliene brukes i felten ? “De kan kastes ut fra fly som bomber, som fordeler stoffene som en tåke over det bombede område. Og psykokjemikalier i væske eller pulverform kan brukes av sabotører til å forgifte en bys vann eller matvareforsyning med.”
Hva vil skje i en by etter bombeangrep med psykokjemikalier ? “Russerne vet sikkert mer om psykokjemikalienes virkning på store mennekemasser enn vi, for vi har har bare kunnet eksperimentere med enkelte frivillige. Men vi tror at et storangrep med disse stoffene ville føre til totalt kaos i en by. Det største faremoment vil være at folk kansje vil komme til å skade seg selv eller andre. Men likevel vil et psykokjemisk angrep aldri medføre så store tap av liv og eiendom som et konvensjonelt bombeangrep.
Vi vet imidlertid hvordan noen psykokjemikalier virker på enkelte forsøkspersoner. En meget dyktig ung lege meldte seg frivillig, og da han hadde innåndet gassen, spurte forsøkslederen han hva man skulle gjøre med en pasient som hadde sterke smerter i høyre skulder. “Vi har bestemt oss for å amputere pasientens venstre ben”, tilføyde han. Hva mener de om det, spurte forsøkslederen. Legen nølte, , hostet og harket og ville tydeligvis nødig ut med språket, men til slutt sa han: “Ja, det vil jeg også tilrå. Det er sikkert det eneste man kan gjøre i dette tilfellet.”
“I alminnelighet kan man si at psykokjemikaliene får mennesker til å oppføre seg motsatt av hva de pleier. Modige mennesker blir blir fryktsomme, mens de fryktsomme blir krigerske. Men stoffene kan ha mange andre merkelige virkninger. Et av dem får mennesker til å sky andre som pesten. Tenk bare på hvilken virkning dette stoffet ville ha på en hærstyrke. Soldatene ville flykte til alle kanter og gjemme seg for hverandre!”
Finnes det noe forsvar mot de psykokjemiske kampmidlene ? “Man kan buke omtrent de samme beskyttelsesmidler som man bruker mot andre krigsgasser,” svarer general Creasy. Det vil si at forsvaret blir meget vanskelig og aldri 100 prosent effektivt – selv med de beste gassmasker.
Mot denne bakgrunn må man undre seg over den at amerikanske regjering har erklært at USA ikke vil ta i bruk kjemiske kampmidler før en eventuell fiende har gjort det. Det betyr at hvis man har valget mellom å erobre en fiendlig stilling med spreng og brannbomber eller med de ikke-drepende psykokjemiske stoffer, er man nødt til å velge bombene. General Creasy håper at USA vil endre sin innstilling på dette punkt, slik at mulighetn står åpen til å bruke noen av de mer humane psykokjemiske kampstoffene.
Narsissister og psykopater blir dratt mot politikken som møll mot lyset uansett hva slags nasjonalitet de måtte ha, da narsissisme og psykopati ikke kjenner noen landegrenser. Jeg tror at det er en overvekt av individer innenfor politikken som har personlighetsforstyrrelser, mennesker som mangler samvittighet og som har forstått at når de får makt så kan de finne på ekstremt mye faenskap uten at det får noen konsekvenser for dem.
De tre partiene som stikker seg mest frem her til lands er Frp, Høyre og AP. I FrP så finner man de minst smarte narsene og psykoene. I Høyre så er de hakket flinkere til å skjule det, de er litt mindre rølpete enn FrP, de er derimot ikke så flinke til å skjule sin forakt for folk på grasrota, der sliter de bigtime da selvinnsikt er den store svakheten hos individer med personlighetsforstyrrelser.
Men på første plass kommer AP, der er de virkelig dyktige til å skjule sitt sanne jeg Dette er altså et parti som kaller seg Arbeider Partiet, det er jo en hån mot folk som faktisk jobber og sliter. AP er et forkledt Høyre, de later som om de er på lag med mannen og kvinnen i gata, noe man klart vil se at de ikke er hvis man hører på hva de sier og ser på hva de gjør, noe som forresten gjelder alle partier.
Det finnes en måte der man kan avsløre om man har med narsissister og psykopater å gjøre, man kan scanne hjernen deres med en f-mri scanner samtidig som de må utføre en psykopat test, da vil man kunne se om de har en skadet eller underutviklet frontallapp der samvittigheten har sitt tilholdssted, og om de har en inaktiv amygdala der frykt og angst skal bli aktivert når omstendighetene tilsier det https://www.med.wisc.edu/news-and-events/2011/november/psychopaths-brains-differences-structure-function/ . Hvis de med makt ikke har noe å skjule, så vil jo en slik test bare være av det gode for dem, for da får de bevist at de ikke har en personlighetsforstyrrelse.
Og det er ikke bare bestående partier og deres medlemmer jeg gjerne skulle sett at ble scannet, jeg vil også scanne de som starter nye partier og som vil inn på Stortinget. Jeg stoler ikke på noen med makt eller noen som søker makt som ikke har tatt en slik test, som også må utføres av et proffesjonelt team som det vil være umulig å bestikke. Med et slikt personell, så skal jeg være den første til å ta en slik test. “Alle mennesker som søker makt og stort ansvar MÅ ta en psykopat test” – http://olehartattordet.blogg.no/1497994326_alle_mennesker_som_sker_makt_og_stort_ansvar_m_ta_en_psykopat_test.html
Man kan diskutere og forsøke alt mellom himmel og jord for å få denne jordkloden til å bli et godt sted for oss alle, men før vi har fått bukt med psykopati problematikken så vil ALLE slike forsøk mislykkes. Alle har jo gått på skolen og hatt historie, der vi alle lærte og lærer at historien gjentar seg, fordi mennesker uten samvittighet til en hver tid hatt makta, men akkurat det med samvittighetsløse ledere, det sier ikke historiebøkene noe som helst om.
Hvorfor tror du at mennesker med makt er i stand til å sove godt om natten uansett hva slags ugjerninger de har gjort ? Vanlige mennesker med en normal samvittighet, hadde blitt dypt deprimert, og mange hadde også tatt sine egne liv hvis de hadde utført en brøkdel av den ondskapen våre ledere har vært med på.
“Hans Biederman sier: “Utallige religioner forbinder forestillingen om Gud i himmelen med en solgud.” Snorre forteller om en solgudinne. Den romerske forfatteren Tacitus skriver om Norden ca år 100 e. kr., og der nevner han Nerthus. Navnet er beslektet med Njord sier Gro Steinsland, men Nerthus var en Terra Mater – en Moder Jord-skikkelse, som ble feiret med store kulturfester om våren.
På bakgrunn av mange funn av kvinnelige figurer fra bronsealderen, mener man at de kvinnelige maktene stod sentralt. Diser, volver, og jotunkvinner ble sett på som urmødre, og kvinnelige guder, som Idun, Frøya og Frigg, var viktige guder for fruktbarhet, seksualitet og det skapende.
I germansk og keltisk tradisjon er sola en kvinnelig guddom, en sol, die sonne, slår Barbara Walker fast. Det samsvarer med det Cooper sier: “Det sirkelrunde, uendelige er et feminint prinsipp, mens det rette og endelige er maskulint.”
I andre kulturer har sola og solguden alltid vært maskulin. Månen er vanligvis feminin. Det har vel sammenheng med kvinnens menstruasjonsrytme som er knyttett til månesyklusen. Det er en rekke måndegudinner i verden.
Men i germansk tradisjon, det vil si hos oss, var likevel månen den mannlige, guddommelige krafta, sier både Cooper og Visted. Etter hvert som det patrialske samfunnet overtok, ble de mannlige egenskapene dominerende, og sola gikk over til å bli et bilde på det maskuline.
Med kristendommen ble sola et bilde først og fremst på Kristus som “den sanne sol” og “rettferdig sol”. og Jomfru Maria blir ofte fremstilt stående på månesigden. I en artikkel om sviing på tre i Numedal, peker Andreas Mørch på at den eldste sviinga fra 1726 viser halvmånen og solskiva brukt på kvinnelige bruksting, mjølekopper og sveipasker.
Han forteller at de brukte forskjellige figurer til kvinner og menn, men sier om halvmånen og solskiva: “Det er uvisst om disse har noe med kjønn å gjøre.” Det er fristende å tro at de har det, at månen med kristendommen nå står for det feminine, mens solskiva, sirkelen, er et så sterkt vernetegn at den kunne brukes i alle sammenhenger.
Arkeologene mener at solkorset er knyttet til jordbruket, og at det er brukt ved fruktbarhetsmagi. Da viser det den opprinnelige “Modergudinnen”, og har sammenheng med fruktbarhet for vekster, dyr og mennesker.”
Leonard Shlain tar også for seg overgangen fra det feminine til maskuline i boken Sex, time and power:
“As in the bestsellingThe Alphabet Versus the Goddess, Leonard Shlain s provocative new book promises to change the way readers view themselves and where they came from.
Sex, Time, and Power offers a tantalizing answer to an age-old question: Why did big-brained Homo sapiens suddenly emerge some 150,000 years ago? The key, according to Shlain, is female sexuality. Drawing on an awesome breadth of research, he shows how, long ago, the narrowness of the newly bipedal human female s pelvis and the increasing size of infants heads precipitated a crisis for the species.
Natural selection allowed for the adaptation of the human female to this environmental stress by reconfiguring her hormonal cycles, entraining them with the periodicity of the moon. The results, however, did much more than ensure our existence; they imbued women with the concept of time, and gave them control over sex a power that males sought to reclaim. And the possibility of achieving immortality through heirs drove men to construct patriarchal cultures that went on to dominate so much of human history.
Over hele verden – og i fremskrittets navn – framholdes det enstemmig av folk som kaller seg selv for kommunister, sosialister, fascister, nasjonalister, fremskrittsvennlige, ja til og med liberale, at regjeringen med sine tvangsinstrumenter må lede sivilasjonens utvikling og forme det som skal komme.
Regjeringen skal gi folket ordre om hvordan de skal leve. De tror på planlegging og kontroll av all økonomisk virksomhet ovenfra og nedad. Dette er et dogme som alle eksiterende dogmer bygger på. Det er den muld som vår tids tanker og handlinger henter sin næring fra. Ingen andre muligheter til løsning av menneskehetesn problemer taes opp til alvorlig overveielse, man tenker seg ikke en gang muligheten for at det kan finnes noen annen løsning.
Bare en håndfull mennesker her og der, grupper uten innflytelse, isolerte og ringaktede tenkere setter seg fortsatt opp mot dem. Den autoritære kollektivisme er blitt noe som en tror på fullt og helt. Det er blitt en selvfølge at det er den eneste veien som fører fram.
Denne dogmes herredømme over menneskenes sinn er i dag så universell at en statsmann eller teoretiker ikke taes alvorlig hvis han han ikke kommer med forslag som tar sikte på å forherlige de offentlige myndigheters makt og gi dem enda større anledning til å blande seg inn i menneskenes liv og virksomhet.
Så og si overalt er det et kjennetegn på en fremskrittsvennelig at han i det minste tror at myndighetenes makt må økes for at menneskenes leveforhold skal kunne bedres. Det er nok så at de fremskrittsvennlige foretrekker å skride frem gradvis og med forsiktighet og gjerne vil overbevise flertallet for å få dets samtykke, men det ene instrument som de nærer tillit til, er tvangsdirigering.
I likhet med mannen som sa at at han visste jorden var flat fordi den hadde sett flat ut for ham fra alle de stedene han hadde vært, er enhver generasjon tilbøylig til å betrakte sine viktigste antagelser som selvinnlysende trass i at de er blitt godtatt på en lite kritisk måte. I allminnelighet blir denne tilbøyligheten stimulert ved mer eller mindre generelle betraktninger av tidens lærde menn.
Doktrinen om kongens gudommelige rettigheter var et klassisk eksempel. Kongens krav om ubegrenset makt ble i sin tid ikke engang gjort til gjenstand for debatt, men gjort til en aksiome, (et prinsipp som danner basis for en rekke andre utsagn og som godtas som en selvinnlysende sannhet som ikke kan bevises), fordi man gikk ut fra at han regjerte ved Guds nåde.
Den tilbakevendenden til det autoritære prinsipp som finner sted i politikken i dag, bygger først og fremst på den tro at vår teknologiske tidsalder krever en allmektig stat som kan utøve en omfattende kontroll. Det finnes mange versjoner av denne grunnleggende ide.
Noen sier at bare regjeringens sterke arm kan hindre at menneskene blir utsatt for en brutal undertrykkelse av maskinene. Andre sier at bare regjeringens allmakt kan virkeliggjøre de drømmer som maskinene har skapt i menneskenes sinn. Men alle er enig om at den teknologiske utvikling tvinger menneskeheten til å forherlige myndighetenes suverene makt. Den moderne stat er allmektig, takket være maskinens guder.
Av vitenskapens forening med styresmaktene skal oppstå en forsynets stat som skal være utstyrt med all kunnskap og med makt til å la kunnskapen rå. Så skal da endelig Platons fremtidssyn bli virkeliggjort: fornuften skal krones, og den nye hersker skal bli et fornuftsvesen. Filosofene skal bli konger, dvs. statsministrene og deres parlamenter, diktatorene og deres kommisærer, skal følge ingeniørene, biologene og nasjonaløkonomene som skal trekke opp retningslinjene.
De som har greie på tingene, skal lede menneskenenes liv, og lederne skal lytte til dem som sitter med kunnskapen. Skjønt fremtidens stat skal ha all den autoritet som det største eneveldet hadde i fortiden, skal alt bli annerledes nå. Ingeniører skal innta plassene til kongens hoffemenn og kurtisaner, og regjeringene skal gjennom sin uimotsåelige makt rå over menneskeheten.
Denne myten har fått innpass i menneskenes fantasi på et tidspunkt da fedrenes religion er begynt å gå i oppløsning. Menneskene lever i en urolig verden og stoler ikke lenger fullt og fast på at Gud vil bringe orden i sakene.
Etterhvert som menneskene ble mer og mer forvirret, ble de mer og mer godtroende og mer og mer desperate i sine handlinger. Bare vitenskapsmennene syntes å vite hva de gjorde. Bare regjeringene syntes å ha kraft til å handle.
Forholdene kunne ikke ha ligget bedre til rette for den store myten. Vitenskapen var blitt det eneste menneskelige virkefelt som alle mente bød på fremgang. Behovet for autoritet var akutt, men den autoritet som ligger i skikker, tradisjoner og religion, var gått tapt.
I sin nød satte menneskene sin fulle lit til regjeringene, som i det minste kunne handle energisk. Menneskene overlot til dem å forme sin skjebne. I vitenskapen lå der kunnskap. I regjeringen lå der makt. Ved deres forening skulle der skapes et forsynets vesen som kunne ta hånd om tingene.
Folket lengtet etter konger som var filosofer, og dermed erklærte de menn som ønsket å være konger, at de var filosofer. Alt det som glimret ved sitt fravær i den virkelige verden, ble konstruert i den fantasistaten som menneskene lengtet så fortvilet etter.
Dette er hva det handler om, dette er det som foregår nå og som er mye mer aktuelt enn da det ble skrevet i 1936 og for første gang oversatt til norsk i 1950. Og det er ikke jeg som har skrevet det, dvs jeg har skrevet det av fra boken det står i og er dermed ikke forfatteren, men videreformidleren, og jeg tviler på at noen klarer å finne ut hvem forfatteren av dette er.
“Når vi spør oss selv hvorfor vi ikke skal gjøre mot andre det vi ikke vil at andre skal gjøre mot oss, kan svaret bli at vi erkjenner at andre mennesker er ukrenkelige individer. Den gyldne regel er således den moralske maksime som danner seg selv når mennesker erkjenner og respekterer andre menneskers ukrenkelighet.
Selve regelen har ingen mening hvis denne erkjennelse ikke er til stede. Det kan prekes fra alle preke – og talestoler verden over uten noen som helst virkning hvis denne erkjennelse ikke eksisterer. Hvis det ikke var for erkjennelsen av vesenforskjellen mellom et individ og en gjenstand, ville vi tråkke på et menneske like bekymringsløst som vi trår på et teppe.
Den store reaksjon i den siste delen av det 19. århundre ble innledet av menn som hadde liten bruk for de tradisjonelle idèene som bekreftet det mennekelige individs ukrenkelighet. I sin kamp mot alt som ble betraktet som overnaturlig, gjorde de det av med det humanistiske ideal, og resultatet var at mennesket, som hadde forestilt seg å være et vesen som ikke sto langt tilbake til englene, ble redusert til noe som sto langt tilbake for et menneske.
Disse “billed-stormere” var alt for smarte til å være kloke, altfor snusfornuftige til å være fornuftige, altfor sterkt grepet av en nå umoden vitenskap til å kunne holde fast ved velprøvde sannheter. De kunne ikke finne menneskenes sjel når de dissekerte deres lik, de kunne ikke måle det som utgjorde selve menneskets vesen og natur.
I intelligensens og fornuftens rike oppstod således en mangel på respekt for mennesket, og de menneskelige idealer om rettferd, frihet, likhet og brorskap ble kastet på de gamle overtroene sin fillehaug sammen med Gud, sjelen og moralen. I iveren etter å forklare menneskets eksistens på fornuftens grunnlag, ble selve menneskets vesen og natur bortforklart.
Tilbake ble en organisme som ble gitt liv, som fikk visse mengder føde, som formerte seg selv, som var forutbestemt til å kjempe for sin eksistens og aldri kunne få alle sine behov tilfredsstilt, – og som så døde.Tilbake var bare dette passive vesen som var og måtte forbli et resultat av arveanlegg og forholdene.
For det 19. århundrets erkekjettere var denne skapnings skjebne åpenbar. Riktignok rådde det mange og motstridende oppfatninger om den, men åpenbar var den på en eller annen måte for tilhengerne av Hegel, Marx, Darwin og Spengel. Hadde de ikke historien som bevis for at mennesker ikke var noe mindre enn mennesker, – at de var et slags avfall av det absolutte, brikker som ble flyttet av historiens utvikling, dyr som kjempet for sin eksistens, celler i en super-organisme ?
De kunne bevise at rettferd var noe som bare tjente de sterkeste, at frihet bare tjente egoistiske interesser, at likhet bare var noe som de misunnelige traktet ettter.
Adam Smith trodde på på frihet. Engelske og amerikanske handelsfolk ble tilhengere av Smith. Dermed var det til overflod bevist at liberalismen ikke tok sikte på å gi mennesker frihet, men bare var et system som tjente de engelske og amerikanske handelsfolks interesser.
Ved hjelp av slike fortolkninger av historien fant de uvitendes store skare ut at ikke noe ideal hadde noen verdi hvis det ikke var til fordel for en eller annen klasse i samfunnet. På grunnlag av teorien om menneskenes forutbestemte skjebne ble massene lært opp til å adlyde og til å be om å bli tatt hånd om. I denne teorien fant deres herrer og mestre en berettigelse for vilkårlig maktbruk.
Det ble moderne å si med Hegel at “verdenshistorien er virkeliggjort fornuft”. Alle profetene som mente å kjenne den plan som lå til grunn for fornuftens virkeliggjørelse, utviklet en sterk forakt for enhver idè som krevde respekt for individets ukrenkelighet. De proklamerte høytidelig at de var uten moral, og de var stolte av det. Moral krever nemlig gjensidighet mellom frie individer.
Først når erkjennelsen av menneskenes ukrenkelighet begynner å gjøre seg gjeldende, blir makthaverne tvunget til å forsøke å rettferdiggjøre slaveriet, aggresjonen, utnyttelsen og undertrykkelsen. Menneskehetens undertrykkere søker ikke å rettferdiggjøre sine handlinger før de står overfor en utfordring fra mennesker som mener at det er selvinnlysende at de er mennesker.
I sitt forsvar for slaveriet sa Aristoteles at “naturen har gjort noen til slaver, andre til frie mennesker.” Dette er den doktrine som enhver tilhenger av undertrykkelse må ty til for å få jungelens lov til å fortone seg som en fornuftens ideologi blant siviliserte mennesker. Nå kan en si at spranget synes å være langt fra Aristoteles forsvar for slaveriet til kollektivistenes drøm om en samfunnsordning og et næringsliv som administreres ut fra fornuftmessige prinsipper.
Men hvilken oppfatning hevder f. eks. en mann som Stuart Chase når han forteller oss at “det må rå et industriens diktatur hvis industrien skal arbeide effektivt”, – og at “den industrielle disiplin må godtas fordi de teknologiske kravene er upersonlige og hevet over alle moralske følelser” ? Jeg vet at Stuart Chase er et sivilisert menneske. Det var aristoteles også. Men blir ikke borgerne i et samfunn etter mønster av Chase “levende instrumenter” for de teknikerne som han forherliger så sterkt ?
Hvis de teknologiske kravene er så upersonlige og hevet over alle moralske følelser, – hvordan kan de da bestrides på en effektiv måte ? Vis à vis slike krav finnes det ingen menneskelige rettigheter. Et av de mest listige blant tyranniets mange fornuftspregede argumenter er det som sier at individet er et lite tannhjul i samfunnsmaskineriet eller en celle i en kollektiv organisme.
Menneskene har lært å forsvare seg selv mot personlige herskere, mot den doktrine som sier at som slaver tilhører de sine herrer. Men stilt overfor denne anonyme herre og mester som kollektivistenes super-organisme er, har de vanskeligere for å oppdage den uenneskelige brutalitet som ligger bak det hele.
Kravet om at menneskene skal innordne seg under å gå opp i en masse, forveksles nemlig lett med idealet om et brorskap mellom frie individer der menneskene kan virkeliggjøre noen av sine edleste instinkter. Det er ikke alltid lett å skjelne mellom patriotismen hos en kollektivist som ofrer individet, og patriotismen hos frie menn som ofrer seg frivillig. Det er heller ikke lett å skjelne mellom sosiale forpliktelser i form av respekt for andres rettigheter og sosial disiplin som betyr at menneskenes liv skal planlegges og administreres av makthaverne.
Det store onde ligner så meget på det gode at det er vanskelig å holde fra hverandre. Mange kan ikke engang holde fra hverandre de folkeavstemningene som dikatatoren arrangerer for å få sitt herredømme ratifisert, og de valgene som arrangeres blant frie mennesker. Forskjellen er imidlertid så dyptgående som den kan være. Under kollektivistens sosiale disiplin anerkjennes ikke menneskenes ukrenkelighet. Menneskene er ikke mennesker helt og holdent. De er gjenstander som skal tjene som skal tjene formål som andre , enten de nå heter Aristoteles eller Stuart Chase, finner det ønskelig.
I et fritt samfunn er det derimot alle individers ukrenkelighet som bestemmer hvert individs sosiale forpliktelser, – embetsmannens såvel som den alminnelige borgers. I et slikt samfunn er menneskene borgere som blir rådspurt og gir sitt samtykke. Og deres samtykke har mening og betydning fordi de er beskyttet av sin rett til å la være å gi sitt samtykke. Slike individers liv kan ikke administreres.
På dette området – når det er snakk om selve menneskets natur – finner vi sakens kjerne. Spørsmålet er om mennesket skal betraktes som et uavhengig og ukrenkelig individ eller degraderes til et “levende instrument”. Disse to motstridende oppfatninger ligger til grunn for vidt forskjellige innstillinger til alt som angår menneskenes virksomhet, på alle handlingenes og følelsenes område, fra det største og viktigste til det minste og minst betydningsfulle.
Det kan i dag se ut som om reaksjonen mot friheten triumferer nesten overalt. Men selv om denne reaksjonen er populær og massene bifaller den, har de reaksjonære bare vunnet slag og tapt selve krigen. Folket er blitt lovet at det skulle få overflod, sikkerhet og fred såfremt det ville gi opp frihetens arv og sin verdighet som mennesker. Løftene er imidlertid ikke blitt holdt. Etterhvert som kollektivismen har vunnet terreng i de siste 70 årene, har menneskeheten sunket dypere og dypere i uro, kaos og uenighet.
Forhåpningene er gjort til skamme. Kollektivismen holder ikke mål fordi den er fullstendig uforenlig med den form for næringsliv som gir vår tids mennesker deres daglige brød. Nettopp fordi den ikke tar hensyn til gamle og gode erfaringer når det gjelder å regulere de mange forskjellige menneskelige interesser ved hjelp av dertil egnede lover, er den ute av stand til å regulere den moderne samfunnsøkonomi.
Fordi den vender tilbake til en primitiv form for for samfunnsordning, vekker den til live de gamle konflikter. Fordi den støter an mot menneskenes innerste vesen, møter den motstand overalt. Selv om den kollektivistiske teori er på mote i vår tids tenking og tjener som retttesnor for samtidige politikere, er dens triumf en katastrofe for menneskeheten.
Men selv om kollektivismen triumferer for en stakket stund, lider den nederlag. Den er nødt til å lide nederlag fordi den hviler på en fullstendig gal oppfatning av samfunnsøkonomien, av lovene, av styreformen, av den menneskelige natur. Den kan føre menneskeheten ut i ulykken, men lidelsen er en hard skole som lærer menneskene å nå fram til sannheten. Hvis den kollektivistiske doktrine var i samsvar med erfaringene og menneskenes behov, ville det ikke være nødvendig å gjennomføre kollektivismen ved å føre folk bak lyset, ved å terrorisere dem, ved å sterilisere dem mot “farlige” idèer.
Maurene lever et tilsynelatende lykkelig liv under en kollektivistiske samfunnsordning, men det er ikke noe som tyder på at de trenger propagandaministre, sensorer, hemmelig politi, spioner og angivere for å bli minnet på sine kollektive plikter. De kan nok til sine tider ha funnet seg i å bli skaltet og valtet med, men de er i sitt vesen forskjellige fra hester, kuer og fjærkre. En godseier vet hvor han har sine husdyr, men han kan aldri være sikker på sine træller. Herredømmet over trællene kan aldri bli så grunnfestet som herredømmet over buskapen.
Mennesker er nemlig, uansett på hvilket nivå de befinner seg, menneskelige individer. De er skapt i et annet bilde. De har i seg en energi som får dem til å sette noe inn på å hevde sin verd som mennesker, og til sine tider vil de heller dø enn å gi avkall på den. Det er denne energien som de store seere skimtet da de oppdaget menneskets sjel.
Det er denne energien som har fått menneskene til å heve seg over seg selv, til å føle en guddommelig misnøye med sine leveforhold, til å oppfinne, til å arbeide,til å diskutere med hverandre, til å forestille seg et lykkelig liv og til å nære et sterkt ønske om en gang å kunne leve et slikt liv. Denne energien må være mektig, for den har overvunnet tidligere tiders barbarisme.
Overfor denne mektige energi vil en epokes erkekjettere ikke kunne seire. For viljen til å være fri fornyes i hvert eneste individ som gjør bruk av sine evner og bekrefter sin eksistens som menneske.”
Det er ofte etter at man selv har vært utsatt for en narsissist eller psykopat at man fatter interesse for emnet og begynner å lese om det. Det blir viktig for en å forstå hva det er man har vært borti, hvordan man kunne la seg lure og bli manipulert og hva man kan gjøre for å komme ut av deres klør. Jeg har selv erfart slike giftige individer, i oppveksten da jeg ble født inn i en dysfunksjonell familie, på arbeidsplassen og jeg har vært i forhold med noen av dem.
Det finnes store mengder med litteratur om psykopati og narsissisme, både på norsk og engelsk. Det finnes bøker om emnene som er skrevet på et akademisk, kjedelig og tørt språk, mens andre bøker igjen er lettleste , spennende og interessante.
Jeg har gjennom flere år lest litteratur som tar for seg narsissisme og psykopati, både på engelsk og norsk, og det er fire bøker som stikker seg særskilt ut. Grunnen til at de stikker seg ut er at de er usedvanlig lettleste og man klarer nesten ikke å legge dem fra seg før man har lest dem fra perm til perm, og innholdet i dem dekker alt det man måtte lure på når det gjelder narsissisme og psykopati.
Den første boken jeg vil nevne er “Ut av psykopatens grep (Hvordan komme fri fra helsefarlige mennesker)” av Aud Dalsegg og Inger Wesche – Utgitt av Aschehoug 2009
Her kommer noen utdrag fra boken:
Psykopaten er perfekt i egne øyne, men er i realiteten ikke noe annet enn et redd lite barn:
“Dersom det skal skje en forandring i en relasjon som ikke fungerer, må begge parter ta ansvar for egne følelser, reaksjoner og handlinger og være villige til å gjøre noe med det. Overgriper er erfaringsmessig ikke villig til å gå i seg selv, se og erkjenne at det er hans eller hennes egne sår, skader og følelser som er årsak til den nedbrytende adferden. Overgriper må få fjernet bjelken i sitt eget øye.
Det kreves både vilje og selvinnsikt for å kunne er kjenn egne destruktive mønstre og handlinger. Personer med alvorlige personlighetsforstyrrelser mangler denne innsikten. De mangler empati. I egne øyne er jo overgriper et perfekt menneske uten feil og mangler, og har derfor ikke noe behov for å forandre seg. Han eller hun har et oppblåst selvbilde, en følelse av å være spesiell, utvalgt og en vinner. En mann som hadde vært slem mot kona si i mange år, sa til henne: “Jeg er Guds gave til denne jord og jeg gjør som jeg vil.”
Innerst inne kjenner overgriper seg egentlig liten, svak og skjør. Forsvarsstrategien for å unngå disse smertefulle følelsene er å skjule dem bak masken av en ytre glans. Å ta av seg denne masken er svært vanskelig, omtrent umulig. Det er som å se en kriger i full rustning, mens det samtidig sitter en liten gutt eller jente som er redd og såret inne i rustningen.
Du har bevisst eller ubevisst sett denne lille gutten eller jenta, og du har følt at du skulle redde ham eller henne ved din kjærlighet og godhet. Du kan ikke og skal ikke redde et annet voksent menneske som ikke tar ansvar for eget liv og egne følelser og tanker. Du må spørre deg selv om du virkelig tror det er noen mulighet for at overgriper vil ta ansvar og forsøke og endre seg. Denne endringen må vise seg over tid, og det må bli utvikling mot varig endring.
Du kan imidlertid endre adferd, slik at du kan frigjøre deg. For å komme ut av overgripers grep må du gi helt slipp på håpet om forandring hos overgriper. Du må gå så langt at du ser håpet ditt som et “lik” som du må begrave å sørge over. Fortvil ikke over at det synes vanskelig, nesten umulig. De fleste ofre kan trenge Lang tid på den prosessen, særlig gjelder det håpet om forandring hos mor og/eller far.
Vi har erfaring for at mange ofre må gi håpet næring runde etter runde, før de til slutt ser hvor alvorlig overgripers handlinger og deres livssituasjon er. Det er som om de må ha “galskapen” på en storskjerm før de kan gi opp håpet om endring. Det er slik i livet: Noe gammelt må dø for at noe nytt skal komme. Gir du slipp på håpet om overgripers forandring, gir du åpning for at et nytt håp skal komme fram: Håpet om at du skal få et godt liv.”
Dumsnillklubben
“Mange ofre må erkjenne at de i mange år har vært medlemmer i en klubb ved navn Dumsnillklubben. Denne klubben har mange medlemmer. Det som er typisk for dem, er at de er omsorgsfull, pliktoppfyllende og følsomme mennesker. De vil gjerne være snille og vennlige. Se er empatiske og stiller gjerne opp for andre. Gjør de ikke det, kan de få skyldfølelse eller bli redd for å bli avvist eller straffet. De tror at alt ordner seg, bare de er tålmodige og viser forståelse.
Medlemmene av Dumsnillklubben er opptatt av at de ikke vil lyve eller skjule noe. De viser derfor alle kortene sine, forteller hva de tenker og hva de har tenkt å gjøre. Dermed vet motparten alltid hvor han eller hun har sitt offer. Når medlemmene får råd om å bli taktiske og smarte fordi de er i en krig med et helsefarlig menneske, reagerer de ofte negativt: Tanken på å ikke skulle kunne være åpen om alt er fremmed. Men er du i krig , utleverer du ikke deg selv, heller ikke planene dine.
Medlemmene i Dumsnillklubben liker godt å redde andre mennesker. I sin iver etter å være livreddere, overser de at de selv blir utsatt for krenkelser. De har vanskelig for å forstå at det er de selv som kommer til å drukne. Det helsefarlige mennesket klarer seg og finner alltid en annen til å redd seg, gjerne et nytt medlem av samme klubb.
Vi har erfaring med at det er nyttig å bruke humor i denne type saker for å få et offer til å se klarere. Det er bedre å bruke galgenhumor enn å klandre seg selv for at man har vært medlem av Dumsnillklubben. Er du et slikt medlem, må du huske at du ikke kan endre et annet menneske. Han eller hun må ville endre seg selv. Overgripers ondskapsfulle handlinger kan ikke fjernes ved din forståelse og ettergivenhet, men gjennom faste og tydelige grenser.
Medlemmer i Dumsnillklubben trenger hjelp og forståelse fra andre for å se dette, slik at de kan melde seg ut og begynne å handle på en annen måte overfor overgriper. Nå tenker du kansje: Skal jeg slutte å være snill og bli like slem som “fienden” ? Du skal fortsette å være snill, men du skal tenke nøye over hvem du skal være snill mot. Du skel merke deg om den du er snill mot tar imot din godhet og viser takknemlighet på en eller annen måte. De fleste overgripere er som en beholder uten bunn. Det blir aldri nok De har også en tendens til å betrakte snillhet som svakhet, og har derfor ingen respekt for snille mennesker. En overgriper bruker slike mennesker så lenge han eller hun har behov for dem, og avviser dem dersom de ikke lenger er til nytte.”
Boken handler om psykopatens ofre, hvordan det oppleves å være i en psykopats makt, og hva man konkret kan gjøre for å komme ut av den vanskelige situasjonen. Forfatterne tar også opp barns situasjon og hvilke konsekvenser en psykopats adferd kan få for dem, mobbing og psykisk vold i arbeidslivet, og hvilken rolle den tredje part i form av hjelpeapparat og andre utenforstående spiller. Bak i boken er en liste over aktuelle hjelpeinstanser. Har litteraturliste.
Bok nummer to jeg vil anbefale har tittelen: “Manipulasjon (Forståelse og håndtering)” av Grethe Nordhelle – Gitt ut på Gyldendal – første opplag 2009, andre opplag 2016.
Noen utdrag fra boken:
Å manipulere med språk
“Gjennom språket kan vi oppleve forståelse og samhørighet mellom mennesker. Språket kan forene, men også splitte. I språket ligger det muligheter til å forhekse, forføre, overtale, imponere eller forvirre. For den som manipulerer blir derfor språket det viktigste arbeidsredskapet.
Når vi forstår de mulighetene, på godt og vondt, som ligger i måten språket brukes på, forstår vi også at det gis mange muligheter for å manipulere andre. Å benytte seg av språket er en kunstform. Utvikler manipulatoren evnen godt nok, kan formidlingen bli slik at mottakeren oppfatter budskapet akkurat slik manipulatoren ønsker.
Når manipulatoren i tillegg har skuespillerens kontroll over hvordan budskapet framføres, og regissørens evne til iscenesettelse, vil sannsynligheten for å forføre byttet være optimal. Det spesielle med å beskrive manipulasjon i sosialkonstruksjonistisk perspektiv er at ikke begge parter konstruerer virkeligheten i felleskap, men at den manipulerende skaper deler av den andres virkelighetsbilde.”
Den skjulte manipulasjonen
“Manipulasjon er i sin kjerne skjult. Det er nettopp det skjulte elementet som gjør den mektig. For manipulatoren er det svært viktig å passe på at hensikten med handlingen ikke oppdages. Som tryllekunstneren bruker han effekter som gjør at den skjulte hensikten ikke kommer fram. Han flytter offerets oppmerksomhet bort fra det han vil skjule.
Manipulatoren snur bevisst offerets oppmerksomhet i en annen retning, så hun ikke skal oppdage hans egentlige hensikt. Fokuserer man på èn ting, går det på bekostning av noe annet som skjer samtidig, fordi det ikke er mulig å ha oppmerksomheten to steder samtidig.
Makten som ligger i det å holde noe skjult, er at offeret ikke oppdager det, og følgelig ikke kan analysere og forstå det. Det er det skjulte som blir manipulatorens våpen. Offeret klarer ikke å forsvare seg mot det ukjente. Bevisstheten er fjernet fra det området manipulatoren har lyktes i å skjule. Så ordspråket “Det vi ikke vet, har vi ikke vondt av” bør ikke gjelde i forbindelse med manipulasjon.”
“Manipulasjon er en bevisst falsk/usaklig presentasjon, som på en skjult måte og med hensikt, får andre til å gjøre noe fordelaktig for manipulator, som de ikke er klar over at de ellers ikke ville gjøre.”
Se hva som blir sagt og sammenlign så det med hva som blir gjort
“Med god formidlingsevne har man en tendens til å påvirke andre, selv om innholdet/substansen ikke er av tilsvarende kvalitet. Det er på ingen måte et nødvendig samsvar mellom veltalenhet, gode kunnskaper og refleksjonsevne. Bertrand Russell (1950) går så langt som til å si at det er viktig å bli immun mot veltalenhet. Han mener også at lærere bør antyde overfor elever at veltalenhet er omvendt proposjonal med solid tenking! Et slikt budskap vil gjøre at man lærer å skjerpe seg for å bli imponert av talegaver alene.
Det er en kjent sak at mange drevne politikere som får ubehagelige spørsmål svarer med noe annet, eller snakker rundt grøten. Det er ikke bare politikere som blir opptatt med noe annet når noen peker på en svakhet som de ikke kan svare godt nok på.
En foreleser som ikke er faglig sterk, kan isteden være underholder, så folk ikke merker at han eller hun er overfladisk. Blir man fanget av dyktig underholdning, glemmer man å vurdere om det faglige holder mål. Det har vært morsomt, men hva har man lært? Å skape drama eller kaos knyttet til noe annet er ofte en effektiv måte å lykkes med å avlede på. Jo mer dramatisk det oppleves for offeret, desto større er sannsynligheten for at hele offerets oppmerksomhet rettes mot manipulatorens skapte drama.”
Seksuelle overgripere utgir seg for å være noe de ikke er
“Seksuelle overgripere utgir seg for å være en annen enn den de egentlig er for å lokke barn til seg. Deres adferd gir assosiasjoner til den overnaturlige skikkelsen Nøkken i norsk folketro. Nøkken lever i hav og innsjøer og stiger opp på land forkledd som ulike skikkelser og lokker mennesker ut i havet. Forkledningen til den seksuelle overgriperen må være slik at barnet ikke blir redd, men nysgjerrig på det overgriperen har å tilby.”
Manipulatoren “lukter” seg fram til sine ofre som blir avhengige av ham/henne
“Jo større svakhet hos offeret som er blitt åpenbart for manipulatoren, desto bedre grep har han/hun på byttet sitt. Hvis offeret er slave av sine behov eller svakheter, er det vanskeligere å komme seg fri. Avhengighet av andre mennesker for tilfredstillelse av ulike behov gjør at man lettere blir både fanget av manipulasjon og har vanskeligere for å komme fri.
Har offeret et stort behov for å bli bekreftet av andre for å oppleve seg verdifull, og manipulatoren er bedre enn noen annen til å gi nettopp den bekreftelsen offeret trenger for å oppjustere sitt selvbilde, er det vanskelig å gi slipp. Den falske bekreftelsen løfter offeret over den verdien han/hun opplever at han/hun har. Slik bekreftelse vil ikke han/hun få i en ekte relasjon.
Så lenge bekreftelsen kommer er det som å være i en behagelig rus. Når bekreftelsen er borte, opphører rusen, og en ubehagelig virkelighet kommer for dagen. Det er fordi offeret ikke har denne opplevelsen av seg selv i kraft av seg selv. Den blir kunstig skapt av manipulatoren. Det betyr at offeret kan bli avhengig av denne formen for rus, og nyter den i de dosene som manipulatoren er villig til å gi.”
Manipulasjon i de alternative miljøer
“Også den immatrielle verden kan reklameres ved hjelp av manipulasjon. Som på andre manipulasjonsarenaer er manipulasjon i åndelig sammenheng mest virkningsfull når den spiller på noen elementer av virkeligheten. Det blir en falsk eller usaklig presentasjon fordi det sanne elementet er helt ute av proposjoner. Presentasjonen gir forventninger om å finne løsninger på ubehag som den enkelte opplever i livet sitt. Det som tilbys, ser til forveksling ut som det som offeret har behov for.
Personer som gir seg ut for å kunne helbrede det meste ved hjelp av ulike og enkle råd, er i mange tilfeller manipulatorer. Når de oppfører seg som mystiske og har mange ritualer og sermonier rundt det hele, er det grunn til å være på vakt. Noen setter seg også i en opphøyd stilling i forhold til de andre i plassering eller væremåte, eller motsatt, blir veldig ydmyke vis-à -vis den andre.
Når andre passerer dem på en pidestall, vil det de enten trives i denne posisjonen, eller de blir påtatt ydmyke. Det er ingen grunn til å bli urolig for en som ikke har noe å skjule. Når observasjoner personen urolig, kan det være grunn til å bli mistenksom. Det er få mennesker som er utstyrt med slike gudegaver at de kan helbrede andre, men det er derimot mange som utgir seg for å kunne dette, og som gjør det til sitt levebrød.
For å skape en aura av mystikk rundt seg gjør de formen viktigere enn innholdet. Om man viser at man ikke er med på ritualene deres, ser dem dypt inn i øynene og ikke gir en takknemlig, begeistret respons, kan de bli usikre og begynne å flakke med blikket. den ellers så selvsikre måten å presentere seg på slår noen sprekker hvis de utsettes for en skarp iakttager. De vil følge litt med på ens reaksjon. De blir på vakt for å bli avslørt, og de kan få en tendens til å avvise eller unngå en skeptiker.
Å være skeptisk observatør og ikke la seg blende av presentasjonen eller ytre effekter er viktig for å avdekke åndelige sjarlataner. Den falske mystikeren vil være mer skjult og skeptisk til personer som vil observere ham/henne, og beskytte seg for å bli tittet for mye i kortene. Den ekte derimot vil være trygg på sitt og åpen for å bli studert på nært hold. Den ekte vil ikke love my, mens den uærlige ofte vil gi langt flere løfter, men i runde vendinger, slik at de ikke kan bli tatt for å uttale seg feil. En annen forskjell er at den ekte ikke har behov for reklame, mens den falske på ulike vis reklamerer for virksomheten sin.
Er man finstemt som person, vil man trolig også fornemme den formen for dyp inderlighet som stråler ut fra en høyt utviklet person, og som er fraværende i en som er falsk hellig. Mens manipulatoren vil få sprekker i fasaden over tid, vil en høyt utviklet person over tid erfares som en som viser genuin respekt og er i tjeneste for andre mennesker. Både den ektes og den falskes handlinger vil med tiden avsløre det sanne jeget.” – http://www.abigailsinsights.com/new-age-shaman/
Stor uvitenhet om manipulerende mennesker hos sakkyndige, advokater og dommere
“En dyktig manipulator avsløres dessverre ikke alltid av en sakkyndig, til tross for at denne har solid psykologisk fagkompetanse. De fleste har derimot ikke spisskompetanse på manipulasjon. Temaet manipulasjon er vanligvis ikke viet stor plass i psykologutdanningen. Hvis manipulatoren spinner et grovmasket garn, så forstår mange, både fagfolk og lekfolk, hva som foregår. Hvis han/hun derimot manipulerer på en mer raffinert måte, kreves det mye erfaring for å fange det opp, nettopp fordi den sakkyndige selv blir offer for manipulasjonen.
Mange sakkyndige opplever et forventningspress fra seg selv og fra dommeren knyttet til hva de skal vite og forstå etter en kortere utredning av partene. En mer omfattende utredning vil kunne hjelpe den sakkyndige til å avsløre flere manipulasjoner. Men det forutsetter at den sakkyndige er våken for at også han/hun blir manipulert. Mine erfaringer tyder på at en del sakkyndige også bør tilegne seg mer kompetanse om manipulasjon og behandle manipulasjon mer alvorlig i den sakkyndige gjerning.
Dommeren har en tendens til å stole på den sakkyndiges vurderinger, fordi han/hun regner med at den sakkyndige har spesialkompetansen. Dommeren gjør derfor ofte ikke selv tilstrekkelig observasjoner av dynamikken mellom offeret og den manipulerende parten. Overfor dommeren vil også den manipulerende ha full konsentrasjon på at den falske presentasjonen hans/hennes ikke slår sprekker.
Som dommer har man heller ikke annen kompetanse på dette enn den man har tilegnet seg gjennom praktisk erfaring. Jurister, både dommere og advokater, har et nærmest totalt fravær av psykologisk kunnskap i sin grunnutdanning og er derfor ikke rustet til å avsløre manipulasjon ut fra sine profesjonsutdanninger. Dommere, særlig når de fungerer som rettsmeklere, og advokater bør tilegne seg mer psykologfaglig kunnskaper om vanskelige personer. Da kan de lettere gjennomskue manipulatorene.
Dommeren har et selvstendig ansvar for barns beste og sakens fulle opplysning og bør selv være aktiv for å få tilstrekkelig informasjon på bordet. Når dommer og sakkyndig har mistanke om manipulasjon fra en parts side, bør den sakkyndige bruke mer tid for å avdekke dette i utredningen sin. Jo mer tid som tilbringes desto vanskeligere blir det for manipulatoren å holde en falsk fasade. Særlig gjelder dette hvis den sakkyndige bruker tiden til å teste partene.
Retten bør også være mer åpen for at det kan være behov for en bevisføring som også går inn på partenes historie. En dommer kan være lite interessert i å føre omfattende bevisførsel som går langt tilbake i tid, og forsøker så godt han/hun kan å håndtere saken med rettsmekling. Det er en utfordring å skaffe tilstrekkelig bevis på manipulasjon. Oftest må det vitner til som har erfart enkeltstående episoder med manipulatoren som kan ligge langt tilbake i tid. Til sammen kan disse vitneprovene være nødvendige brikker i et puslespill som kan gi et tilstrekkelig bilde av situasjonen.
Når dommere signaliserer at de er lite begeistret for bevisføring knyttet til partenes historie, blir også en del advokater mer passive, for ikke å falle i unåde hos dommeren. Mange advokater som representerer den svake parten, har heller ikke selv forstått alvoret i manipulasjonene, og gjør ikke god nok jobb i forberedelsene av saken og gir heller ikke tilstrekkelig støtte til klienten.
Også de mangler tilstrekkelige kunnskaper. Ofte er saken ikke tilstrekkelig forberedt fordi bevisføringen krever tid. Det er ofte bedre at barna har en mindre bra ordning i en periode, enn at man taper saken på grunn av manglende bevis.”
I denne boken analyserer forfatteren manipulasjon, viser hvordan man skal avsløre den, og peker på hvilke mottiltak man kan sette inn. Boken henvender seg til de som arbeider med mennesker i krevende situasjoner; psykologer, dommere, advokater, leger, familieterapeuter, meklere og øvrige helse- og sosialarbeidere. Har litteraturliste og stikkordregister.
Bok nr tre jeg vil anbefale på det sterkeste har tittelen “Null kontakt og motmakt ? Narsissister ? medløpere og flygende aper” – av Anita Sweeney på eget forlag – utgivelse 2016. Jeg har skrevet en bokanmeldelse av den, som du kan lese her: Bokanmeldelse – den ultimate guiden i kamp og beskyttelse mot narsissister – http://olehartattordet.blogg.no/1461491485_bokanmeldelse__en_ove.html
Og for dem som måtte ha interesse av å sette seg inn i narsissisme og psykopati på makro nivå, så er dette den beste artikkelen som er skrevet om det emnet, oversatt fra engelsk til norsk av meg: Psykopatene kontrollerer verden, og det kan dokumenteres – http://olehartattordet.blogg.no/1474108490_psykopatene_kontrolle.html
