Uten engasjement, uten glede, så blir alt bare et ork, det blir noe man må gjøre fordi man er nødt, og i de fleste tilfeller så betyr det at man er økonomisk tvunget til enten å gå på en jobb som suger livet ut av en, eller at man må utdanne seg til noe fordi økonomien tilsier det og ikke hjertet, selv om det hamrer vilt inne i ens bryst for å fortelle at dette vil drepe deg, ikke i morgen, men sakte på sikt. De fleste av oss har opplevd dette, og opplever det. Det er en stor del av livet vårt, som pågår og som vil fortsette å pågå.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Verden er en stor regnbue av farger, som vi burde kunne boltre oss i, men de som ikke vil at vi skal boltre oss, har trukket et forheng over denne regnbuen, og fargen på forhenget er grått og trist, og de færreste forsøker å titte bak forhenget, slik at de kan oppdage at bak de triste grå skyene så skinner solen. Og de eneste som på nytt kan få solen til å skinne gjennom det grå triste er oss, ikke jeg alene, ikke du alene, men alle, hvis vi er modige nok til å si at dette vil vi ikke være med på lenger.

De fleste av oss innbiller at vi lever, mens vi i bunn og grunn bare blir holdt kunstig i live av det vi konsumerer, det vi tror vi må gjøre, og hva vi tror vi er. For vi er ikke jobben vår, vi er ikke utdannelsen vår, ei heller bilen, båten, hytta eller den dyre dressen som henger i skapet eller Gucci veska vi fikk til røverpris. Nei, vi er noe helt annet, og for finne ut hvem vi er så må forhenget som skjuler regnbuen rives vekk, og vi må søke mot der regnbuen slutter, der vil vi finne skatten, og veien frem dit er det kun hjertet som kan føre oss.