Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

På 50, 60 og 70 tallet så ble det gitt ut store mengder litteratur på norsk skrevet av både nasjonale og internasjonale forfattere, litteratur som stilte kritiske spørsmål ved skevheter i samfunnet og maktmisbruk. Slik litteratur ble også gitt ut på 80, 90 og 2000 tallet, men ikke på langt nær i samme omfang som i den første tretti års perioden som var gullalderen for slik litteratur.

Denne litteraturen gjorde det mulig for den vanlige mann og kvinne og sette seg inn i emner de ellers ikke ville hatt mulighet til å sette seg inn, og som gjorde dem i stand til selv å tenke kritisk. Denne litteraturen finnes det i dag desverre svært lite av, ihvertfall hvis man sammenligner med den tidligere glansperiode denne litteraturen hadde.

Forlag kjøpes opp og slåes i sammen, og det økonomiske aspektet blir det eneste aspektet. inntjeningspotensialet framfor kvalitet blir det som teller, og “smale” titler uansett hvor viktige de måtte være, blir skjøvet til siden og drukner i det ubetydelige men allikevel det etterspurte.
https://www.facebook.com/notes/ole-john-saga/b%C3%B8kenes-verden-forlagenes-%C3%B8konomiske-diktatur-og-det-demokratiske-forfall/475398235851350

Den norske kvinnelige forfatteren Sidsel Mørck er en av disse forfatterne som evner å stimulere vår kritiske sans med intelligente og velformulerte innspill omkring de som sitter i maktposisjoner og hvordan de bruker sin makt. Jeg har her valgt ut et stykke fra hennes bok Ingen røyk uten ild, som er minst like aktuelt i dag som den gang det ble skrevet i 1979

http://no.wikipedia.org/wiki/Sidsel_M%C3%B8rck

“Det som er interessant å diskutere, er hvorvidt en person eller gruppe har RETT til å sette seg ut over loven. Her bruker jeg rett i betydningen menneskerett, moralsk rett.
Det blir da en tydelig forskjell på lov og rett, fordi loven er en byråkratisk innretning, et redskap som skal oppnå og gjennomføre rettferdighet. – Hvis redskapet ikke virker, ikke er godt nok, står etter min mening den menneskelige og moralske retten over loven.

Jeg skal  prøve å bli mer konkret:

Vi har valgt våre demokratiske ledere på deres premisser, ikke på våre. Med det mener jeg at det er politikerne selv som tar hånd om sin egen markedsføring, informasjon og presentasjon. De velger selvfølgelig å fokusere på det de mener vil virke som positive sider og trekk ved sin egen politikk, og sin egen person ! På den måten er vi som borgere tvunget til å velge ledere etter det bildet de ønsker presentere for oss. Det er umulig for oss å skaffe et nyansert vurderingsgrunnlag.

Når da våre representanter er valgt inn i forskjellige posisjoner, viser det seg ofte at terrenget stemmer dårlig overens med kartet, og at deres forvaltning av makt ser helt annerledes ut i praksis enn vi som velgere hadde grunn til å anta. Vi kan altså føle oss forført , de folkevalgte ivaretar ikke sine forventede oppgaver. De oppfyller ikke sine valg LØFTER. Her kan det være grunn til å se nærmere på selve språket. Ordene lov – å love – et løfte – har sannsynligvis samme opprinnelse. Med en freidig tolkning kan vi da si at en politiker som ikke overholder et VALGLØFTE , gjør noe U-lovlig, men han bryter ikke loven, hvilket bare betyr at loven ikke kan være et godt redskap.

Et bestemt parti får stort  flertall i et kommunevalg, fordi det på sitt program LOVER å sikre farlige skoleveier.

(Disse har lenge vært livsfarlige med flere skader og dødsfall).

Forbedringen uteblir, i mellomtiden skjer det flere ulykker. Dette resulterer i at befolkningen aksjonerer med å sperre veiene for biltrafikk. Aksjonen er selvfølgelig ulovlig, mens løftebruddene til de folkevalgte ikke blir stemplet på samme måte. Årsaken til at ingenting blir gjort kan skjules i byråkratisk sommel, langsommelig arbeid med utredninger, delegasjoner på omstendelige befaringer, dårlig økonomi, osv.

Her er det klart at RETTEN står på befolkningens side, selv om om loven står på politikernes. Det ville være absurd om vi skulle akseptere flere dødsfall og skader blant skolebarn, fordi kommunestyrerepresentantene satt på kurs for å lære om trafikksikkerhet – eller for den saks skyld var på elgejakt eller vinterferie.”

Sidsel Mørck 1979