En sen mørk aften skjer noe. NN sitter med sin kone og to barn og ser på tv, der det vises en dokumentarfilm fra et fjernt krigsherjet land. Kort etter at den minste av de to barna har pekt på skjermen og spurt pappa hva det er for noe mennene i de hvite frakkene pirker i de nakne små barna med, disse små barna som ikke rører seg og sier noe, like etter at pappa har svart pinsett og minstemann har spurt hvorfor ikke barna gråter, og pappa har svart at det er fordi de er døde eller nesten døde, og strukket sin tomme kaffekopp hen til konen og bedt om påfyll, og konen har gitt påfyll og sagt at kaffen er særlig god i aften, og pappa har smakt og sagt aha og sett på et barn som ingen ben hadde, akkurat da blir en jaktpil skutt gjennom vinduet utenifra, og suser like over NN`s hode og borer seg inn i veggen like over fjernsynapparatet. Så brått kom den susende, at det drøyer litt før NN får reist seg og undrende dratt pilen ut av veggen.

Uforstående betrakter han den, fruen utstøter et dempet skrik, på tvskjermen vises en armløs mor med en benløs datter, herr NN`s sønn spør hva det er, og med en skjebnevanger mine går pappa til vinduet, titter ut, men det er høstkveld og mørkt, og fruen ber mannen passe seg, men mannen passer seg ikke, og mumler noen ord om den forbannede ungdomskriminaliteten.

På jaktpilen finner NN disse ord skrevet: “utfør gode gjerninger. Guds hevner”. NN fnyser.

Saken ble anmeldt politiet. Også lovens håndhevere antar tilfellet er et utslag av tøyleløst ungdomspåfunn, ja denne innstilling vedvarer selv etter at det samme er skjedd i to andre hus, og da NN en dag styrter død om i gaten med en jaktpil i ryggen, flammer debatten om ungdomskriminaliteten opp. Der tales harde ord om nødvendigheten av å gjeninnføre spanskrøret.

Da nå saken er blitt grav alvorlig, gransker politiet jaktpilen nøye, og finner at de alle er av tysk fabrikat. Norske forhandlere blir kontaktet, og man oppsporer endel kjøpere, men ikke noen som man spesielt kan rette mistanke mot. Politiet henvender seg til Interpol i Paris, og ber dem forsøke å spore opp eventuelle norske kjøpere av slike jaktpiler på kontinentet, og der finnes noen få, men ingen som er borger av den lille by, og ingen som kan rammes av noen mistanke utover den at de er eiere av pil og bue eller armbrøst. I mellomtiden har to personer til blitt drept på samme måte, og på alle pilene sto skrevet de samme ordene: “Fordi du ikke utførte gode gjerninger. Guds hevner”.

Kriminalspesialister og politihunder er forlengst stajonert i byen, og venter på at ugjerningsmannen, skal slå til for fjerde gang. På dette tidspunkt er det ingen som taler om ungdomskriminalitet. Man gjør i stedet regning med at lovbryteren er en voksen person, farlig, beregnende, snarrådig og sinnsyk. Så flammer det opp en debatt om samfunnet og de sinnsyke. Gjør samfunnet hva de kan for å verne borgerne mot slike tilfeller ? Nei sinnsykeomsorgen trenger større bevilgninger. Når skal politikerne våkne ?

Og det fjerde drap kommer , og det femte, og Guds hevner gir ikke advarsler lenger.

Nå føler alle seg truet. Rullegardinene får ny hevd, barn som våger seg ut etter mørkets frembrudd, får ørefiker, og foreldrene selv holder seg inne. Gatene er nesten øde om kvelden og nettene, bare politifolk og andre i embeds medfør haster avsted, eller beveger seg sakte, skulende, parate.

Men i befolkningen skjer det noe annet. Guds hevners ord “Fordi du ikke utførte gode gjerninger”, er ikke til å misforstå. Guds hevner har drept dem han/hun anser for inaktive i kampen for det gode, og enhver som selv er inaktiv, er nå truet. Det bemerkes at ikke en eneste av de myrdede på noen måte kunne sies å være velgjørere. De var ganske alminnelige borgere som hadde nok med seg selv og sitt. Onde i lovens forstand var de ikke, og da dette ble kjent skjedde dèt at skumle individer og velgjørere atter var å se i gatene om kveldene og nettene, og aldri fikk noen av dem en pil i ryggen. 

Etter en affektbetont debatt om politiets udyktighet, inntrer i den lille by, noe som kunne blitt innledningen til en ny og oppsiktsvekkende epoke i dens historie. Veldedighetsorganisasjonene meldte med tilfredshet om stadig større oppsluttning og gaver, og der var ingen av de nye støttere og givere som satte sitt lys under en skjeppe. Det ble høylydt sagt i fra at “jeg har bistått den og den, og hjulpet ditt og datt, sjenker milde gaver til nødtrengte og misjoner og masse annet”.

Disse personer tok deretter motet til seg, og beveget seg igjen ute etter mørkets frembrudd. Forskrekket og skuffet ble de da det en morgen ble kjent at følgende plakat var slått opp torvet: “Til førstegangsyteren: Ditt hjerte er kaldt, og du hykler deg bort fra døden. Jeg kjærer imidlertid ikke om ditt hjerte. La det være så kaldt det vil, bare du utfører gode gjerninger. Fortsett. Guds hevner.” Og de “uselviske” handlinger fortsetter. Til tross for hyklerske beveggrunner er de håndfaste konstruktive gjerninger.

Ingen av de “omvendte” innrømmer at de er drevet den aktuelle angst. Man søker å dekke over ynkeligheten med pent innpakkede ord og vendinger om et nytt og bedre livssyn, om hjertets røst, om medmennesket.

Men så finnes det likevel noen som påpeker at veldedighetsorganisasjonene ikke bør motta de store beløpene, da det faktisk er unntakstilstand som har drevet dem inn, og det foreslåes at beløpene skal tilbakebetales etter Guds hevners uskadeliggjørelse, dersom giverne skulle ønske det.

Til dette holder giverne seg passive i en diplomatisk taushet. Et åpent samtykke finner ikke sted, vesentlig på grunn av frykt for Guds hevner, men også av frykt for å blottlegge ynkeligheten. Man gjør imidlertid regning med at denne frykt for de flestes vedkommende lar seg fordunste ganske fort av pengebegjær etter Guds hevners pågripelse.

Det vil da bli talt om sinnsforvirring, illebefinnende, om at man har tenkt over saken og ombestemt seg, funnet andre tiltak å støtte, og man ønsker fra nå av å være anonyme givere; det er også mest tekkelig.

Allerede før Guds hevner er pågrepet, motsetter mottagerne av de milde gaver seg forslaget om at beløpene skal tilbakebetales. Det reises krav om at det skal føres grundig bevis for at Guds hevner var den direkte årsak til “givergleden”. Man kan ikke uten videre tale om sammenheng mellom  gavene og dette udyret. Hvorfor skulle man betvile de gode borgeres ærlige hensikter ?

Er ikke dette å føre pessimismen for langt ? Ja, er ikke et slikt svartsyn en åndelig forbrytelse mot menneskeheten ? Mennesket er vel ikke SÅ ondt ? Det gode slumrer i enhver, og vi som lenge har kjempet Guds sak, og talt og talt om kjærlighet til den neste, -det er frukten av VÅRT arbeide vi nå høster, og ikke av dette heslige umenneskets. Dessuten kan vår juridiske rett til å beholde pengene ikke diskuteres. Gave er gave, og forblir gave. Forøvrig er storparten av pengene også disponert. Man vil da vel ikke at velgjørerne, formidlerne, skal tape på gavene, hva ?

I bedehuset hvor man nettopp har hovet inn sektens hittil største kollekt, tales ærlige ord: Jo, Guds hevner er den tilsynelatende årsak. Men uten denne evne til godhet  som Gud har nedlagt selv i det usleste individ, uten denne evne ville Guds hevner intet ha oppnådd. La så være at Guds hevner har skremt mange til dette. Men la oss vite, Ja la oss vite, brødre og medsøstre, la oss vite at Guds hevner virkelig er Guds redskap idag. Han er Guds nifse advarsel til alle de lunkne, alle dem som har hatt nok med seg selv, og rolig har kunnet  se medmennesket slepe seg forbi i nød og pøl og savn og dypeste, dypeste sorteste, sorteste fortvilelse.

Gud har sendt oss denne refser, og har gjort det skremmende, fordi vår djevelredne tid ikke fortjener annet. La oss da alle folde våre hender å takke og be: Kjære Herre Gud. Vi takker deg for din hevner, og beholder gavene med din rett. Og vi ber om at menneskene nå omsider har lært, slik at hva man nå gjør av angst, imorgen gjøres MED godhet, AV godhet, FOR godhet, amen”.

I livsforsikringsselskapet Livet holdes der et ekstraordinært møte på høyeste plan. En ny pluss-livsforsikring er foreslått. Offisielt forbinder man ikke forslaget med med Guds hevner, dertil er man i de sirkler for kultiverte, dannede, fintfølende…taktiske. Man taler i generelle vendinger om tilværelsen nå for tiden , og formannen spør om det virkelig er marked for enda en forsikring. Forslagstilleren svarer: Herr formann. Dette markedet blir aldri sprengt. Menneskets angst, frykt og feighet overfor livets mange risikos er så fundamental, at der alltid er mulig å lansere en ny forsikring.

Ja, jeg har den tro herr formann, at hvis det lot seg gjøre å forsikre folk mot atombomben, eller mot døden rent generelt, så ville folk være villige til å betale så høye premier, at sult og nød ville bli den naturlige konsekvens. For mange forholder det seg også slik at de er villige til å dø for ikke å dø. Dette lyder paradoksalt, men jeg vil be forsamlingen betenke at vi lever i det 21 århundre, da det blir stadig større manko på mennesker av noen dimensjon.

Vår tid masseproduserer små mennesker på løpende bånd, små, klynkende, deggelystne, sytende, misfornøyde, usikre, redde, feige og uselvstendige individer, og som forretningfolk har vi naturligvis rett til å gjøre regning med dette når vi trekker opp våre disposisjoner, selv om vi som mennesker, som privatmennesker, mener jeg, dypt kan beklage tilstanden. På dette grunnlag anbefaler jeg mitt forslag, og ber om at det blir kombinert med følgende nye slagord: “Livet forsikrer dem at, Livet forsikrer dem godt”.

Den avdøde og dessverre nokså glemte forfatteren  Finn Alnæs, skrev i 1968 boken Gemini som kan leses i sin helhet her – http://www.nb.no/nbsok/nb/2eccd7ef609b0e42483b9d5459c8a7aa?index=2#5

Det er en alldeles glimrende samfunnskritisk roman, som er mer aktuell i dag enn det den var da den ble skrevet for mer enn 40 år siden. Boken er en løs fortsettelse av Alnæs sin debut roman Koloss, som fikk særdeles gode kritikker da den ble utgitt, og pris for beste nykommer i 1963.

I Gemini, beskriver Alnæs de fleste av oss mennesker på en enestående måte, i en liten mini novelle inne i boken.

Novellen har du akkurat lest.

https://nn.wikipedia.org/wiki/Finn_Alnæs

Relatert: “Pokémon Go and mass dissociation: Anchoring the frequency of chaos and destruction” – https://www.sott.net/article/322660-Pokemon-Go-and-mass-dissociation-Anchoring-the-frequency-of-chaos-and-destruction