Remarque, Intet nytt fra Vestfronten:
“Vi fikk ti ukers militærutdannelse og ble i løpet av det tidsrom mer avgjørende omformet enn av ti års skolegang. Vi lærte at en blankpusset knapp er viktigere enn fire bind Schopnehauer. Til å begynne med forbauset, senere forbitret og endelig likegyldig, merket vi at ånden ikke er utslagsgivende, men pussesakene, ikke tanken, men systemet, ikke friheten men eksersisen.
Henført og frivillig var vi blitt soldater, men våre overordnede gjorde alt for å drive følelsene ut av oss. Etter tre uker var det ikke lenger ufattelig for oss at et postbud med en uniformslue hadde større makt over oss enn våre foreldre tidligere, våre lærere og samtidige kulturfaktorer fra Platon til Goethe.”
Vårt forsvar er et mobiliseringsforsvar, hvor grunnstammen utgjøres av norske gutter innkalt til tjeneste når landet trues. Foruten profesjonelle offiserer består forsvaret av sivilister med militær opplæring bak seg. Vårt forsvar , sier Forsvarssjefen. “Det er utelukket at norske soldater vil bli brukt mot egne landsmenn”
Er nå det så sikkert ? En slik forsikring leder spørsmålet over til soldatenes opplæring. Hva slags soldater trenes opp ? Hva skjer egentlig på rekruttskolen ?
Sivilisten brytes ned:
Nedlæringen begynner første dag i leiren. Soldaten kommer utenfra med et verdisystem og holdninger til omverdenen. Han tar med forventninger om hva som vil skje med ham. Han har en oppfatning av hva han står for, av status og ferdigheter. Han tar med forsvarsmekanismer mot konflikt og nederlag.
Første uke i leiren går med til å bryte ned det meste av dette. Han ribbes systematisk for identitet og selvoppfattelse, og det han tror på og det som gjør ham til et individ avfeies som uvedkommende for hans nye rolle. Han undergis verbal, psykisk og til dels fysisk vold og nedverdigelse. Han barberes og ikles uniform som sjelden passer, og hans dag programmeres til den minste detalj.
Hvert minutt og hver centimeter er regel bundet og utenfor hans kontroll. Han fortelles om hva man ikke gjør i militæret, og han lærer å utføre ordrer som gis, hverken mer eller mindre, uten normer, vurderinger eller fornuft. Sjelden utfører han noe godt nok. Språket forenkles og forgroves, ordene blir fyndige og må støtes ut høyt og stramt: – Respekt for en overordnet påtvinges ved hilsning og bukkende høflighet; sersjanten og fenriken blir forbildet og deres oppførsel blir norm.
Dette er programmet, og det iverksettes med grundighet. Etter de første ukene skal soldaten stå naken og deprimert tilbake, uten innhold og selvaktelse. Han skal reduseres til en føylig nøytral kropp, åpen og hungrig etter lærdom, ferdighet, prestasjon og mening. Som tannlegen rydder råttenskapen ut før fylling, legger også offiseren alt til rette for det virkelig skapende arbeid.
Soldaten bygges opp:
Den militære personligheten bygges grundig og langsomt. Det som kjennetegner den ideelle soldat er sammenfallende med idealet om den maskuline identitet, slik denne oppleves millitært. Soldattreningen er derfor samtidig en rituell manndomsprøve hvorved ungutten gjør spranget til mannfolket og finner seg plass i de voksnes samfunn. Oppbyggingen av soldaten skaper og grunnfester derved normer og verdier som gis gyldighet langt utenfor militærportene.
Soldatens første handling som krever noe av ham er skyting. Da får han det første utslipp for oppdemmet energi og aggresjon, og han får den første anerkjennelse og det første kompliment. Han er i ferd med å bli noe. Gjennom denne handlingen inntar han prøvende rollen som soldat.
I den fortsatte langsomme og sløvende marsjen gjennom de militære disipliner, dag etter dag, uke etter uke i en endeløs serie dårlig koordinerte og til stadig gjentatte øvelser, utvikles ferdigheter som soldaten skal bruke i krig eller krise. Samtidig utvikles holdninger som skal gjøre ham skikket til å utføre ordrene og godta ordrenes sammenheng og premisser. Oppbyggningen av denne holdningen er, ved siden av teknisk undervisning, rekruttskolens virkelige program. Det foregår helt bevisst og bygger opp bl.a. følgende “kvaliteter”:
Lydighet: Ordrelydighet innskjerpes som militærvesenets grunnvoll, uten reservasjoner.
Ordre må følges blindt og mekanisk, noe som innøves bl.a. i “sluttet orden” hvor beordring i marsj og våpeneksersis gjentas høyt og taktfast av rekruttene så det dirrer i kroppen og hver trevl lystrer anspent. En ordre er selvforklarende og behøver ikke å ha fattbar mening for å adlydes. Eller som det ofte uttrykkes i forlegningene: “en ordre er en ordre”.
Disiplin er også selvforklarende og absolutt, og begrunnes derfor ikke. Sterkest kommer dette til uttrykk i “indretjeneste”, eller orden på rommet. Spør en hvorfor dette gjøres er svaret at det er reglement. At orden er viktig i krise er disiplinen uvedkommende og nevnes derfor ikke.
Maskulinitet defineres gjennom fysisk styrke, utholdenhet og grovt mot. Soldater blir presset til å vise at de er “mannfolk” ved å tyne kroppen. Motstykket til denne maskuliniteten er på den ene siden forakt for svakhet, for den som er annerledes, handicappet, fremmede utenfor, og på den annen side kvinnfolk, et velbrukt skjellsord mot dem som oppnår lave prestasjoner eller ikke er tøffe nok. Følelser som kjærlighet er feminint, mens puling er maskulint: Sersjanten og hans schæfer som liker å ligge i snøhule fremfor å være hjemme hos kona er mannfolk som duger.
Konkurranse-mentalitet. Det konkurreres nesten om alt. Smaken for å tevle om hvem som er best bygget opp gjennom gutteårene, utnyttes og utvides slik at det mest meningsløse derved gis “mening”. Konkurranse er tjenestens største tilfredstillelse og skyver vekk fra bevisstheten idiotien eller det trivielle i det konkurransen gjelder, fra “body count” i den moderne krig til langmarsj og pissoirvask i fredens Norge.
Frihet er noe man gjør seg fortjent til, noe man blir gitt når man har vært pliktoppfyllende (eks. permisjon). Frihet læres som mangel på plikter; det er frihet fra ansvar. Det er et vakuum uten forplikteler, umyndiggjort: Frihet er ferie, og pålegger ingen krav.
På samme måte som frihet er mangel på ansvar og ikke er en kvalitet i seg selv, er snilt fravær av slemt (“vi skal være snille og ikke gi deg refs”), mildt fravær av strengt, godt fravær av ondt. Man gir aldri, men av og til lar man være å ta. Om du gis fem minutter pust under marsjen, er offiseren “snill”, lar han deg stille spørsmål, er han “åpen og imøtekommende” og snakker han med deg som om du var en jevnbyrdig er han “kjekk og grei”.
Soldaten føres inn i et samfunn bygget opp om den sterkes rett til å ta fremfor den svakes rett til å få. Frihet og demokrati under slike forhold uttrykkes klarest i retten og plikten til å utøve makt. Dette er karaktertrekk det militære system har til felles med autoritære regimer (ofte benevnt strukturell fascisme).
Slike holdninger underbygges for det første av myten om soldathelten, glansbildet fra den 2. Verdenskrig med John Wayne som underlegger seg fiendeland og blondiner og æres som verdens, frihetens og demokratiets redningsmann, og for det annet av indoktrinering av politiske idealer representative for bare en del av befolkningen.
Dette er politiske syn som følger som en naturlig konsekvens av “kvalitetene” over: Et sterkt hierarkisk oppbygd samfunn ledet av en elite med full kontroll over betydelige maktressurser, vestlig-orientert og konservativt. Politiske meninger stemples således som “informasjon” eller “agitasjon” avhengig av på hvilken side av dette politiske skillet de befinner seg.
Gjennom alt dette blir rekrutten soldat. Har skolen vært effektiv eller soldaten velvillig, har han gått gjennom tre trinn:
1. Lagt av seg sin identitet og tatt på den militære organisasjons institusjonelle identitet.
2. Akseptert sin egen maktesløshet overfor militære disiplin og innsett følgene ved å sette seg opp mot den; og
3. Blitt overbevist om systemets legitimitet, nødvendighet og rettferdighet.
Men gir summen av slike “kvaliteter” noe virkelig forsvar for et demokrati av frie mennesker ? Hvorledes forvaltes denne lydigheten og lojaliteten ? Har han lært å vurdere lydighetens moral eller lojalitetens grenser ? Eller hva, med andre ord, har han lært om ansvar for sine handlinger som soldat ?
Ansvar:
Det individuelle ansvar etterlates utenfor leiren. Innenfor gjerdet er alt ansvar kollektivt og institusjonelt forvaltet. Landet, Forsvaret, Avdelingen, Kompaniet og Troppen forsvares, og disse institusjoner bestemmer til enhver tid hva som er galt og riktig. Befalet er disses talerør.
Den enkelte soldat blir grundig undervist om at på ham selv hviler overhodet intet ansvar til å vurdere hva han gjør eller mot hvem han gjør det. Han forsvarer og er lojal mot staten og gruppen: han angriper og dreper en institusjonell fiende, ikke personer. Hans fiende er den eller det som utpekes for ham som fiende. Han beskyttes mot skyldfølelse og forskånes for identifikasjon med offeret. Han trenes opp som et ubevisst ledd i et stort uoversiktlig system løsrevet fra sosial og politisk virkelighet.
En slik avpersonifisering av krig og mord, og fritakelse fra ansvar er muligens nødvendig sett fra militærstrategenes behov for lettvint manipulering av en stor mengde ureflekterte soldatredskaper. På samme måte som eksekusjonspeletongen fritas for ansvar for den henrettedes død ved at ingen vet hvilket gevær som er skarpladd, fritas soldaten for skyldfølelser eller betenkeligheter ved at han ikke vet hvorledes hans handlinger spiller med i sammenhengen, det større bildet. Han gis full frihet fra konsekvenser og fra samvittighet.
I en forelesning i militære psykologi for befalskoler er moral beskrevet slik:
Ikke på noen tid i rekruttopplæringen gis det så mye som en antydning om at egen dømmekraft, basert på egen moral, kan være påkrevet. Ikke på noe punkt forespeiles soldaten situasjoner hvor ordrelydigheten er utilstrekkelig som normgiver og rettesnor. Samtidig som Nurnberg-dommens prinsipper er grunnfestet i vår rettsbevissthet, Lt. Calley er dømt for sine handlinger i My Lai, og vi som nasjon påberoper oss de mest humane begrensninger for soldaters virke i krig, sitter våre offiserer rundt om i landet og utdanner menn til å lyde enhver ordre og til å lukke øynene for hva ordrene står for.
Lojalitet:
Soldatens samvittighet er i trygg forvaring, fortelles vi, for offiserene som gir ordrene har klippefast lojalitet. Lojaliteten forhindrer misbruk av makt, sies det. Hva lærer soldaten om lojalitet ?
Lojalitet er den største moralske dyd i det militære. Den er rettet til stat og konge: til den institusjonen som til enhver tid er det legale regime, utøver makt og gir offiserene direktiver og ordre. Lojalitet er altså definert til institusjonell makt, og bare sekundært til prinsipper som rettferdighet eller demokrati eller folkets interesser.
I dag er det Stortinget, men om statsmakten skifter hender (eksempelvis ved statskupp), vil det lojalitetsbegrepet som i dag underbygger den militære utdannelsen uten videre føre til lojalitet mot det nye regimet, uansett hva dette regimet måtte stå for politisk. Slik lojalitet spør om hvem som har makten, ikke hvorfor og på hvilke premisser. (Om norske offiserer ikke lystrer et nytt autoritært regime, gjør de dette TIL TROSS FOR den utdannelsen de gir sine egne menn.)
Skole og samfunn:
Rekruttskolens intensive læring skjer for mange på en tid da gutten blir til mann, da skoleeleven og lærlingen blir samfunnsborgere med fulle rettigheter og plikter. Det er en tid da mange leter etter holdepunkter i en risikofylt og uviss tilværelse. Rekruttskolens program er et uhyre viktig og undervurdert element i denne formingsprosessen . Det ville vært merkelig om en så total skole ikke hadde dyptgripende konsekvenser for elevene, og det ville være like merkelig om de var i stand til å legge lærdommene fra seg i det øyeblikk de tolv måneder senere gikk tilbake til sivilt liv.
Hva de lærer om menneskeverd, maskulinitet, konkurranse, frihet, lydighet og autoritet taes med ut i arbeid, politikk og i forhold til medmennesker. Der ligger det parat, som en konstant del av “totalforsvaret” klar til øyeblikkelig mobilisering i krig, men samtidig i virksomhet i sivilisten.
I diskusjon omkring farene for radikal indoktrinering av skolebarn og ungdom legges det stor vekt på den beskyttelsesløse tilstand disse er i. Men ikke noe skoleslag kommer nær rekruttskolens altomfattende favntak. Ikke noe sted er betingelsene på samme måte til stede for gjennomført total indoktrinering og hjernevask. Men allikevel spør ingen om hva soldatene læres, hva som foregår i den skolestua hvor de stenges inne og hundses fra soloppgang til langt på natt, uke etter uke.
Man spør ikke hva de lærerne står for, hvilket samfunnssyn deres skoleplan bruker som emballasje rundt kunnskapen som formidles.
Rekruttskolens program er utformet med kløkt. Det er på vesentlige punkter sammenfallende med den amerikanske “BasicTraining”, Lt. Calley`s skole. (Dette er ingen tilfeldighet i et NATO-land som Norge hvor 5500 av våre offiserer har fått trening i USA i perioden 1950-69.) Det er et program som bygger på lang erfaring i forming av soldater. Jeg tror ikke beskrivelsen foran er karikert.
Hvorvidt rekruttskolen utdanner soldater som i krisen vil virke i henhold til befolkningens mål og idealer, kan være et vanskelig spørsmål, men det er et spørsmål som bør stilles. Hvorvidt denne opplæringens konsekvenser for det sivile liv bør aksepteres, er også et spørsmål som ikke bør besvares i uvitenhet. Til det er saken for viktig.
Fra boken: Skyldig lydighet en bok om soldaters verden av Peter H. Butenschøn, 1974 Gyldendal, som kan leses i sin helhet her http://www.nb.no/nbsok/nb/b9a9dda75dd4394c525c119708addff4?index=1#0
http://olehartattordet.blogg.no/1441981410_vil_du_vite_hva_krig_.html
http://olehartattordet.blogg.no/1442410205_hvordan_stoppe_kjefte.html
