Det er mye som kan gjøre oss stolt av våre barn, gode resultater på skolen, at de er flinke i idretten at de har tilegnet seg en ny evne etc, eller at de som jeg synes er størst av alt, står opp for rettferdigheten. Min datter går på en videregående skole her i Skien som vi bor, der de har en lærer som er frekk, urettferdig, skulker sine egne timer og gir elevene tidligere fri slik at det skal virke som om hun er grei.

De andre lærerne er også redd for henne kan det virke som, for om vinteren når elevene spør de andre lærerne om de kan få være inne i klasserommet når det er kaldt ute, så får de lov til det hvis det ikke er hun som skal ha timen etterpå. Hun gjør elevene nervøse og slitne, og de gruer seg til timene hennes. En dag fikk min datter Aleksandra nok , og sa at hun ville konfrontere lærinna og fortelle hva hun mente om henne og hennes oppførsel.

Hun fikk også med seg medelevene sine da hun lovte å føre ordet, og i forkant snakket hun med kontaktlæreren sin om det hun ville gjøre, og de kom til enighet hvordan hun skulle gå fram. Hun gruet seg veldig i forkant, men hadde bestemt seg for å gjennomføre det hun hadde satt seg fore, og  det får meg til å tenke på dette ordtaket “Speak your mind –  even if your voice shake”, og det gjorde hun, men hun skalv ikke i stemmen hun sa det hun skulle si stødig som et fjell.

Som forventet så tok jo ikke lærinna det her til seg, men skyldte på alle andre, som hun mente var årsaken til hennes oppførsel, men hun har blitt bedre, og Aleksandra har bare knapt en måned igjen, så hun holder uansett ut. Elevene som kommer etter til høsten vil kansje få se denne lærinnen i sin gamle form, men det blir jo bare spekulasjoner fra min side. Dette er jo noe som må ha holdt på i mange år på denne skolen, og ingen har tatt tak i det før min datter gjorde det, og det gjør meg så stolt som det går an å bli.