Hva er arbeid ? Det er to slags arbeid: det første er å endre posisjonene til visse stoffmengder i forhold til andre stoffmengder på eller nær jordoverflaten. Det andre er å fortelle folk at de skal gjøre det. Det første slaget er ubehagelig og dårlig lønnet; det andre er behagelig og høyt lønnet. Det andre slaget kan utvides i det uendelige: det finnes ikke bare dem som gir ordre, men det er også dem som gir råd om hvilke ordrer som bør gis. Vanligvis blir det gitt to motsatte slags råd samtidig av to organiserte grupper av menn: det er det vi kaller politikk. Den dyktighet som kreves for dette slags arbeid, er ikke kjennskap til de emner en gir råd om, men kjennskap til kunsten å få folk på sin side ved tale eller skrift, dvs propagandakunsten.
Overalt i Europa, skjønt ikke i Amerika, er det en tredje klasse av menn som respekteres mer enn noen av disse to klassene av arbeidere. Det er menn som gjennom eiendomsrett til land kan la andre betale for den ære å få lov til å leve å arbeide. Godseierne gjør ikke noe arbeid, og en kunne derfor vente at jeg ville berømme dem. Men uheldigvis er deres lediggang bare mulig ved andres flid; i virkeligheten er deres krav på behagelig lediggang den historiske kilde til hele arbeidets evangelium. Den siste ting de noen gang ville ønske, var at andre skulle følge deres eksempel.
Fra kulturens tidligste tider til den industrielle revolusjonen kunne en mann i regelen ikke ved hardt arbeid fremstille stort mer enn det som krevdes til opphold for ham selv og hans familie, trass i at hans kone arbeidet minst like hardt som han selv, og at også hans barn hjalp til det de kunne så snart de var gamle nok. Det lille overskuddet over det nødvendigste ble ikke overlatt til dem som skaffet det men ble overtatt av prester og krigere. I hungerår var det ikke noe overskudd, men prestene og krigerne sikret seg likevel like mye som ellers, med den følge at mange av arbeiderne sultet ihjel. Dette systemet holdt seg i Russland til 1917. I England holdt det seg trass i den industrielle revolusjonen gjennom Napoleons krigene og inntil for hundre år siden, da den nye fabrikkeierklassen fikk makten (Husk dette er skrevet i 1935). I Amerika ble det slutt på systemet ved revolusjonen, unntatt i sørstatene, der holdt det seg til borgerkrigen.
Et system som varte så lenge og endte så nylig, har naturlig nok satt dyptgående spor i menneskenes tanker og meninger. Mye av det vi tar for gitt når det gjelder arbeidets moralske verdi, er hentet fra dette systemet, er før-industrielt og derfor ikke tilpasset vår tid. Moderne teknikk har gjort det mulig at fritiden innen visse grenser ikke lenger trenger være en rettighet for små priviligerte klasser, men kan fordeles jevnt over samfunnet. Arbeidsmoralen er en slavemoral, og vår verden trenger ikke slaver.
Det er innlysende at i primitive samfunn ville bønder som var overlatt til seg selv, ikke skille seg med det magre overskudd som prestene og krigerne levde av, men ville enten produsere mindre eller konsumere mer. Til å begynne med var det rå makt som tvang dem til å produsere og gi fra seg overskuddet. Men litt etter litt fant en det mulig å overtale mange av dem til å godta en etikk som hevdet at det var deres plikt å arbeide hardt, trass i at en del av deres arbeid gikk med til å støtte andre som bare dovnet seg. På denne måten trengtes det mindre tvang, og utgiftene til å styre samfunnet minsket.
Den dag i dag ville 99 prosent av britiske lønnsarbeidere bli oppriktig sjokkert om en foreslo at Kongen ikke skulle ha større inntekt enn en arbeidsmann (igjen, husk at dette er skrevet i 1935). Pliktens ide har historisk sett vært et middel brukt av makthaverne til å få andre til å leve for sine herrers interesser mer enn for sine egne. Selvsagt skjuler makthaverne denne kjensgjerningen for seg selv ved at de får seg til å tro at deres interesser faller sammen med menneskehetens videre interesser. Iblant kan dette være sant; atenske slaveholdere, for eksempel, brukte en del av sin fritid til å gi vår kultur varige bidrag som ville vært utenkelig under et rettferdig økonomisk system.
Fritiden er grunnleggende for kulturen, og i eldre tid ble fritid for de få bare gjort mulig ved slit for de mange. Men deres slit var verdifullt, ikke fordi arbeid er et gode, men fordi fritid er et gode. Og ved moderne teknikk ville det være mulig å fordele fritiden rettferdig uten å skade kulturen. Moderne teknikk har gjort det mulig å minske i umåtelig grad den arbeidsmengde som kreves for å sikre det livsnødvendige for alle. Dette ble helt klart under verdenskrigen (1.verdenskrig). I de årene var alle menn i de væpnede styrkene, alle menn og kvinner i rustningsindustrien, alle menn og kvinner i spionasjen, krigspropagandaen eller i statens krigsadministrasjon, trukket bort fra produktivt arbeid. Trass i dette var det alminnelige nivå av fysisk velvære blant ulærte lønnsarbeidere på alliert side høyere enn noen gang før eller senere.
Betydningen av dette ble holdt skjult av finansen: lånetransaksjoner ga det skinn av at fremtiden holdt liv i nåtiden. Men det ville selvsagt vært umulig: en mann kan ikke spise av et brød som ennå ikke er bakt. Krigen viste med all ønskelig tydelighet at det ved vitenskaplig organisasjon av produksjonen er mulig å holde befolkningen på en høy levestandard selv med en liten del av verdens samlede arbeidskapasitet.
Om en ved krigens slutt hadde opprettholdt den vitenskaplige organisasjon som var blitt skapt for å frigjøre folk for fronttjeneste og rustningsarbeid, ville alt ha gått bra. I stedet ble det gamle kaos gjennomført; de som trengtes måtte arbeide overtid, mens de øvrige ble overlatt til å sulte ihjel som arbeidsløse. Hvorfor ? Fordi arbeid er en dyd, og en mann skal ikke få lønn i forhold til det han lager, men i forhold til sin dyd slik den viser seg ved hans flid. Dette er slavestatens moral, gjennomført under forhold som er fullstendig ulike dem den oppsto under. Ikke noe under at resultatet er blitt katastrofalt.
La oss ta et eksempel. Sett at et visst antall arbeidere i et gitt øyeblikk er sysselsatt med å produsere spiker. De lager så mange spikre som verden trenger ved for eksempel åtte timers arbeid om dagen. En eller annen gjør en oppfinnelse som fører til at det samme antall kan lage dobbelt så mange spikre, og spikrene er dessuten allerede så billige at neppe noen flere vil bli kjøpt til lavere pris. I en fornuftig verden ville alle som drev med spikerproduksjon, ta til å arbeide fire timer i stedet for åtte, og alt annet ville gå som før. Men i verden som den er i dag, ville en synes dette var demoraliserende. Mennene arbeider stadig åtte timer.
Det blir for mye spiker. Noen arbeidsgivere går konkurs, og halvparten av dem som før drev og laget spiker, får sparken. Når alt kommer til alt blir det like mye fritid som etter den andre planen, men halvparten av mennene går bare og slenger, mens den andre halvparten fremdeles er overarbeidet. På den måten sikrer en seg at fritiden, som ikke kan unngås, blir opphavet til ulykke og elendighet alle steder i stedet for å være en almen kilde til lykke. Kan en tenke seg noe mer vanvittig ? Den tanke at de fattige bør ha fritid har alltid sjokkert de rike.
I England var den vanlige arbeidstid helt til først på 1800-tallet femten timer om dagen. Barn hadde av og til like lang arbeidsdag, og svært vanlig var tolv timer om dagen. Da noen brysomme forståsegpåere kom i fare for å antyde at denne arbeidstiden var i lengste laget, fikk de høre at arbeidet holdt de voksne borte drukkenskapen og barna fra å gjøre ugagn. Da jeg var liten, fikk alle arbeiderne i byen stemmerett, og en del offentlige fridager ble fastsatt ved lov. Det vakte stor indignasjon i de høyere klasser. Jeg husker jeg hørte en gammel hertuginne si: “hva skal de fattige med fridager ? De burde arbeide.” Folk nå for tiden er mindre oppriktige, men innstillingen holder seg og gir opphav til en stor del av forvirringen på det økonomiske området.
La oss for et øyeblikk granske arbeidets etikk helt åpent, uten å la oss binde av gammel overtro. Ethvert menneske konsumerer nødvendigvis i løpet av sitt liv en viss del av det samlede produkt av menneskelig arbeid. Går vi ut fra, og det har en vel lov til, at arbeid for det meste er ubehagelig, er det urettferdig at en mann skal konsumere mer enn han produserer. Selvsagt kan det være at han skaffer tjenester i stedet for varer, som en lege for eksempel, men han bør skaffe noe til vederlag for hus og mat.
Så langt må en godta plikten til arbeid, men ikke lenger. Jeg vil ikke dvele ved det forhold at det i alle moderne samfunn utenfor USSR, er mange mennesker som slipper unna tilmed dette lavmålet av arbeid, nemlig alle de som arver eller gifter seg til penger. Jeg tror ikke det at disse menneskene som får lov til å dovne seg, er på langt nær så farlig som dette at lønnsarbeidere enten skal arbeide mer enn de har godt av eller gå og sulte. Om den vanlige lønnsmottaker hadde fire timers dag, ville det bli nok for alle og ingen arbeidsløshet. Jeg tar da for gitt et visst lite minimum av fornuftig organisasjon. Denne tanken sjokkerer de rike, fordi de er overbevist om at de fattige ikke ville vite hva de skulle bruke så mye fritid til.
I Amerika er det mange som tar lange arbeidsdager selv etterat de er blitt velstående. Slike menn blir naturlig nok indignert ved tanken på fritid for lønnsmottakere, untatt som en streng straff i form av arbeidsløshet. Underlig nok sier de ingenting om at deres koner og døtre ikke har noe å ta seg til, enda det setter alt inn på at deres sønner skal arbeide så hardt at de ikke får noen tid til å bli kultiverte. Den snobbete beundringen for det unyttige, som i et aristokratisk samfunn strekker seg til begge kjønn, er i et plutokrati begrenset til kvinnene, men dette bringer ikke mer i samsvar med sunn fornuft.
Vi må innrømme at klok utnytting av fritiden er et produkt av kultur og oppdragelse. En mann som har hatt en lang arbeidsdag hele sitt liv, vil kjede seg om han med ett ikke har noe å ta seg til. Men uten en betydelig mengde fritid blir et menneske avskåret fra mange av de beste ting i livet. Det er ikke lenger noen grunn til at mesteparten av folket ennå skal lide under dette savnet. Bare en narraktig asketisk innstilling, som vi vanligvis hevder strengere mot andre enn mot oss selv, får oss til å fortsette med å gå inn for arbeid i overdrevne mengder nå da behovet ikke lenger er der.
I den nye tro (kommunismen) som besjeler styret i Russland, er det mange ting som er svært ulik den tradisjonelle forkynnelse i Vesten, men det er visse ting som er helt uforandret. Den holdning som de herskende klasser og særlig de som driver opplysningspropaganda, inntar til arbeidets verdighet, er nesten nøyaktig den samme som verdens herskende klasse alltid har prekt for dem de kalte “ærlige fattigfolk”. Flid, edrulighet, villighet ja til å ta lang arbeidstid for framtidige fordeler, ja tilmed lydighet mot myndighetene, alle disse tingene går igjen. Dessuten representerer myndighetene stadig verdensherskerens vilje. Men han har nå fått et nytt navn: Dialektisk Materialisme.
Proletariatets seier i Russland har visse punkter til felles med kvinnesakens seier i en del andre land. Gjennom århundrer hadde mennene villig innrømt at kvinnene var frommere enn de selv, og hadde trøstet kvinnene i deres slave liv med at fromhet er mer verdt enn makt. Til slutt besluttet kvinnesakskvinnene at de ville ha begge deler, ettersom pionerene blant dem trodde alt mennene hadde fortalt dem om dydens verd, men ikke det de hadde fortalt dem om det verdiløse ved politisk makt. Noe liknende har hendt i Russland når det gjelder kroppsarbeid.
Gjennom århundrer hadde de rike og deres snyltere skrevet lovsanger for det “ærlige slit”, hadde prist det enkle liv og hadde forkynt en religion som lærer at de fattige har større sjanser til å komme til himmelen enn de rike. De hadde i det hele tatt prøvd å få kroppsarbeidere til å tro at det var noe særskilt edelt ved dette å endre stoffmengders posisjoner i rommet, akkurat som mennene prøvde å få kvinnene til å tro det var noe særskilt edelt ved deres seksuelle slaveri.
I Russland har en tatt for alvor all denne forkynnelsen av kroppsarbeidet som det høyeste i livet, med den følge at kroppsarbeideren holdes i større ære enn noen annen. Håndens arbeid er det ideal som holdes opp for ungdommen og er grunnlaget for all etisk forkynnelse. For øyeblikket er kansje alt dette bare til det gode. Et veldig land med store naturrikdommer ligger og venter på å bli utviklet og må utvikles med svært liten bruk av kreditter. Under slike vilkår er hardt arbeid nødvendig og vil trolig kaste svært mye av seg. Men hva vil hende når en har nådd det punkt da alle kunne leve bra uten å måtte ha lang arbeidsdag ?
I Vesten har en prøvd forskjellige metoder å for å greie opp med dette problemet. Vi gjør ikke noe forsøk på å skape økonomisk rettferdighet, så en stor del av totalproduksjonen går til et lite mindretall av befolkningen, og mange av dem arbeider ikke i det hele tatt. Det er ingen sentral kontroll av produksjonen, så det produseres massevis av ting vi ikke trenger. Vi lar en stor prosent av arbeidsbefolkningen gå ledig, fordi vi kan greie oss uten deres arbeid ved å la andre arbeide overtid.
Når alle disse metodene ikke viser seg å føre fram, lager vi krig. Så lar vi noen produsere sprengstoffer og andre sprenge dem i luften, som om vi var barn som nettopp hadde oppdaget noe som het fyrverkeri. Ved en kombinasjon av alle disse metodene greier vi, skjønt ikke uten vansker, å holde liv i oppfatningen at en hel del hardt kroppsarbeid må være meningmanns lodd.
I Russland finnes det en større økonomisk rettferdighet og sentralredigering av produksjonen, så problemet vil der måtte løses på en annen måte. Den rasjonelle løsning ville være å skjære ned arbeidstiden gradvis så snart alle nødvendige behov og de enkleste former for komfort kan sikres, men likevel slik at en på hvert trinn avgjør ved folkeavstemning om en vil foretrekke mer fritid eller flere varer. Men ettersom det stadig er forkynt at den høyeste moralske verdi ligger i hard arbeid, Kan en vanskelig se hvordan myndighetene kan ta sikte på et paradis der det vil være mye fritid og lite arbeid.
Det er mer trolig at de til stadighet vil komme med nye planer som vil medføre at fritid i øyeblikket må ofres for større produksjon i framtiden. En sinnrik plan satt fram av russiske ingeniører går ut på å varme opp Hvitehavet og nordkysten av Sibir ved å føre en demning over Karasjøen. Et beundringsverdig prosjekt, men egnet til å utsette proletariets velvære ennå et slektsledd, mens slitets adelskap får utfolde seg mellom isfjellene og snøstormene i Ishavet.
Slike ting vil være følgen av å se hardt arbeid som en egenverdi mer enn som et middel til å nå en tilstand der det ikke lenger trengs.Selv om det til en viss grad er nødvendig å bevege materien hit eller dit for at vi kan leve, er dette absolutt ikke et av målene for menneskelivet. Om det var det skulle vi anse en hvilken som helst anleggsslusk som Shakespeares overmann. Vi er blitt ført på avveier i denne saken av to grunner.
Den ene er nødvendigheten av å unngå misnøye blant de fattige. Den har fått de rike til gjennom årtusener å preke om arbeidets verdighet, mens de selv har passet på å forbli uverdige på dette punktet. Den andre grunnen er vår tids glede ved maskiner og mekanismer, som får oss til å fryde oss over de forbausende sinnrike endringer vi kan få i stand på jordoverflaten. Ingen av disse motivene gjør noe særlig inntrykk på arbeideren selv.
Om en spør ham hva han synes er det beste ved livet, er det små sjanser for at han vil si: “Jeg har glede av grovt arbeid fordi det får meg til å føle at jeg fullbyrder menneskets ypperste oppgaver, og fordi jeg liker å tenke på hvor mye mennesket kan omforme kloden vår. Det er sant nok at kroppen min krever hvilepauser, som jeg da må fylle så godt jeg kan, men jeg er aldri så lykkelig som når det blir morgen, og jeg kan vende tilbake til alt det slitet som gir meg gleder i livet.” Jeg har aldri hørt noen arbeidsmann si noe i den dur. De ser på arbeidet slik en bør se på det, som et nødvendig middel til livets opphold, og det er fra de timene de er fri at de henter den andel i lykken som måtte bli forunt dem. En vil innvende at selv om litt fritid kunne være hyggelig, ville ikke folk vite hvordan de skulle gi sine dager innhold om de bare hadde fire av fire og syv timer til å arbeide i.
Så langt dette er sant for vår tid, er det en fordømmelse av vår kultur. Det ville ikke vært sant for noe tidligere tidsrom. Tidligere hadde menneskene en evne til å skape glede, en evne til lek, som i vår tid til en viss grad er blitt lammet av en sykelig effektivitetskultus. Det moderne mennesket tror alt bør gjøres for noe annets skyld, aldri for sakens egen skyld. Alvorsfylte mennesker fordømmer for eksempel til stadighet dette at folk går på kino, og forteller oss at det fører de unge inn på forbryterbanen. Men alt det arbeid som går med på å bygge kinoer og lage filmer, regnes for respektabelt fordi det er arbeid, og fordi det gir fortjeneste.
Den oppfatningen at de virksomheter som gir profitt er de verdifulle, har snudd allting opp ned. Slakteren som skaffer oss kjøtt og bakeren som skaffer oss brød fortjener ros fordi de tjener penger; men når vi har glede av maten de skaffer oss, er vi ikke annet en lettsindige om vi da ikke spiser bare for å styrke oss for vårt arbeid. For å si det enkelt: Synet er at det å tjene penger er et gode, mens det å bruke penger er et onde. Men ettersom det å tjene penger og å bruke er to sider av samme prosess, er dette ren meningsløst. En kunne jo like godt si at nøkler er goder, men nøkkelhull er onder. Ene og alene den fordel vi kan ha ved å forbruke dem, gjør det verdifullt å fremstille varer.
I vårt samfunn arbeider den enkelte for fortjenesten; men det sosiale formålet for arbeidet hans ligger i forbruket av det han lager. Det er denne skilsmissen mellom den enkeltes og samfunnets formål med produksjonen som gjør det så vanskelig for folk å tenke klart i en verden der profitten er sporen til all flid. Vi tenker for mye å produksjonen og for lite på konsumpsjonen.
En av følgene er at vi legger for liten vekt på hygge og enkel lykke, og at vi ikke dømmer produksjonen etter den glede den gir forbrukeren. Når jeg foreslår at arbeidstiden burde skjæres ned til fire timer, vil jeg ikke dermed ha sagt at all den tid som da blir til overs, skal leves hen i lettsinn og tomhet. Jeg mener at fire timer om dagen burde gi en mann rett til alt han trengte til livets opphold og til de enkleste former for velvære, og at resten av hans tid burde stå til hans rådighet. Slik han måtte finne det riktigst. Det er et kjernevilkår for ethvert slikt samfunnssystem at oppdragelsen føres videre enn det i dag vanligvis er tilfelle, og at den delvis burde ha som mål å skape interesser som vil sette en mann i stand til å fylle sin fritid på en intelligent måte.
Jeg tenker ikke først og fremst på ting som en ville regne for typisk intellektuelle. Folkedansene er dødd ut de fleste steder, bare i bortgjemte bygder kan en finne dem, men de impulsene som gjorde at de ble dyrket, må ennå være til stede i menneskenaturen. Byfolks gleder er for det meste blitt passive: gå på kino, se fotballkamper, lytte på radio, osv. Dette kommer av at hele deres aktive energi blir fullt oppbrukt under arbeidet; om de fikk mer fritid, ville de igjen ha glede av ting de kunne ta aktivt del i.
Før i tiden var det en liten samfunnsklasse som hadde fritid, og en stor klasse som arbeidet. Overklassen nøt fordeler som det ikke var noe grunnlag for i sosial rettferdighet. Dette gjorde den nødvendigvis tyrannisk, satte grenser for dens medkjensle og fikk den til å finne opp teorier som kunne rettferdiggjøre dens privilegier. Disse forholdene gjorde mye til å minske dens overlegenhet, men det hindret ikke at denne klassen la grunnen for nesten alt det vi kaller kultur. Den dyrket kunstene og oppdaget vitenskapene. Den skrev bøker, oppfant filosofiene og forfinet omgangsformene.
Selv frigjøringen av de undertrykte er vanligvis blitt satt i gang ovenfra. Uten en overklasse med fritid ville menneskeheten aldri ha reist seg av barbariet. Men denne ordningen med en arvelig overklasse uten plikter førte til et uvanlig stort spill av energi. Ingen av dem som hørte til klassen, var blitt lært opp til å være flittig, og klassen som helhet var ikke uvanlig intelligent. Klassen kunne kansje gi opphav til en Darwin, men opp mot ham måtte en sette titusener av godsherrer som aldri tenkte på noe mer intelligent enn å jakte på rev og å straffe krypskyttere.
I våre dager antas universitetene å innebære en mer systematisk metode til å skaffe det som overklassen skaffet rent tilfeldig og som et biprodukt. Dette er en stor forbedring, men det har sine ulemper. Universitetslivet er så ulikt livet i verden ellers at menn som lever i et akademisk miljø, gjerne taper av syne det som opptar vanlige menn og kvinner. Dessuten er deres måte å uttrykke seg på slik at den fratar deres meninger den innflytelse de burde hatt på det store publikum.
En annen ulempe er at i universitetene er studiene fast organisert, og en mann som går inn for en eller annen selvstendig forskerlinje, vil gjerne miste motet fordi han ikke får noen støtte. Om de enn er nyttige, er de akademiske institusjonene ingen fullgode garantier for kulturens interesser i en verden der alle utenfor deres murer har det for travelt til å bry seg om noe de ikke har direkte nytte av.
I en verden der ingen er nødt til å arbeide mer enn fire timer om dagen, kan alle fritt nytte fritiden slik de vil. Unge menn med glødende vitebegjær kan gå inn for sin vitenskap, malere kan male uten å være nødt til å sulte selv om bildene er aldri så gode. Unge forfattere trenger ikke tiltrekke seg oppmerksomhet ved hastverksarbeider som er ment å gi dem den økonomiske uavhengighet de må ha for å skape mer verdifulle verker, som de kansje vil ha tapt lyst og evne til når tiden omsider er inne.
Menn som gjennom sitt yrke er blitt interessert i en eller annen side av økonomien eller politikken, vil kunne utvikle sine ideer uten den akademiske livsfjernhet som ofte preger universitetsøkonomene. Leger vil få tid til å sette seg inn i det siste i medisinens utvikling, og lærerne vil ikke fortvilt streve med å gi rutinemessig opplæring i ting de lærte i sin ungdom, men som kansje i mellomtiden har vist seg ikke å holde stikk.
Framfor alt vil det bli livsglede og lykke i stedet for slitte nerver, tretthet og dårlig fordøyelse. Det arbeid som kreves, vil være nok til å gjøre fritiden til en fryd, men ikke nok til å gjøre en mann sliten.Siden folk ikke vil være trette i den tid de har til overs, vil de ikke bare kreve passive og flaue fornøyelser. Minst èn prosent vil kansje ofre den tid de ikke bruker til sitt yrke, til virksomheter av en viss betydning for hele samfunnet, og siden de ikke vil være avhengige av disse virksomhetene for livets opphold, vil deres orginalitet være uhemmet, og de vil ikke behøve å rette seg etter regler som gamle grinebitere har satt opp. Men det er ikke bare i disse unntakstilfellene at fordelene ved større fritid vil tre fram.
Vanlige menn og kvinner får høve til å leve et lykkelig liv og vil bli vennligere og mer forsonlig og mindre tilbøylige til å se på andre med mistanke. Lysten til krig vil dø ut, dels av nevnte grunn, dels fordi krig ville innebære langt og hardt arbeid for alle. Godlynne er av alle moralske egenskaper det som verden trenger mest av, og godlynne er en følge av ro og trygghet, ikke av et liv i slitsom kamp. De moderne produksjonsmetoder har gitt oss høve til å gjøre livet lett og trygt for alle; i stedet har vi valgt å la noen arbeide overtid og andre sulte. Hittil har vi fortsatt å være like energiske som før vi fikk maskinene. I dette har vi vært dumme, men det er ingen grunn til å drive på å være dumme for evig.
Bertrand Russell 1935
http://www.etc.se/inrikes/han-vill-forkorta-var-arbetstid-med-halften
https://www.adlibris.com/no/bok/arbetssamhallet—hur-arbetet-overlevde-teknologin-9789140671370
http://e24.no/privat/svensk-professor-vi-burde-bare-jobbe-to-timer-hver-dag/23400655
https://www.adlibris.com/no/bok/i-takt-med-tiden-9788292866931
http://politiken.dk/debat/ECE2586741/saenk-arbejdstiden-og-drop-arbejdshysteriet/
https://www.nrk.no/viten/xl/har-du-en-tullejobb_-1.13082227
http://bodonu.no/ove-vil-betale-alle-i-hele-norge-for-a-gjore-ingenting
http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/robotene-kommer-vil-du-fortsatt-ha-lønn-1.1015225
What about maximum wage? – https://www.facebook.com/BigThinkdotcom/videos/10153825430428527/
Også i dag fødes folk flest til å bli lydige slaver, de oppdras til det fordi deres foreldre er redde for at de ikke skal passe inn i vår samfunnsform, og det er også skolens jobb å oppdra dem til å akseptere sin skjebne. De blir oppdratt til å bli politisk korrekte, ikke menneskelig korrekte eller sannhetssøkere. Sjelden blir barn oppdratt og opplært til å bli det beste de kan, for det passer ikke inn i maktelitens ønsker for verdens framtid. Det er lett å styre frivillige slaver, og lett å slå ned opprør fra de få som protesterer. Opprør ender i de fleste tilfeller med enda større makt for eliten når folk ser hvordan det går med de som våger å gjøre opprør. Ingenting kan styre en folkemening så lett som frykt for hva som kan skje dersom de ikke er lydige. Vi er undertrykket, og kan ikke utvikle oss til det beste vi kunne ha blitt. Hva er den viktigste årsaken til en slik vanvittig utvikling? Slik jeg ser det, er det grådighetskapitalismen som tar knekken på menneskeligheten og menneskeheten. Fjern alle banksystemer, gjeld og renter, og la penger gå tilbake til å bli et rent byttemiddel og ikke et utbyttemiddel.
Dersom man hadde hatt et rettferdig system, ville folk ikke trengt å jobbe så mye som 4 timer dagen engang i vår teknologisk utviklede tid. Mye av tiden kunne vært benyttet til å hjelpe hverandre i våre samfunn, være til glede og nytte for hverandre, men det ville jo ikke pengeeliten tjent særlig mye på 😉
Sannsynligvis ville også dagens politiske system måtte fjernes, for det bygger for en stor del på denne grådighetskapitalismen. Dagens kapitalisme er ikke vår tjener, den er vår herre og mester.