“Den grunnleggende oppdragelsen er i alle kulturland i hendene på staten. Om en del av de ting som læres, vet selv embetsmennene som framsetter dem, at de er gale, og om mangt annet som læres, vet ethvert fordomsfritt menneske at det er galt eller iallefall ytterst tvilsomt. Ta for eksempel opplæringen i historie. Hver nasjon sikter bare på å ære seg selv i historiebøkene i skolen. Når en mann skriver sin selvbiografi, venter vi en viss beskjedenhet av ham; men når en nasjon skriver sin selvbiografi, er det ingen grenser for skrytet. Da jeg var ung, lærte skolebøkene at franskmennene var onde og tyskerne gode; nå lærer de det motsatte. Ikke i noen av tilfellene blir det tatt det minste hensyn til sannheten.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

Tyske skolebøker som forteller om slaget ved Waterloo, framstiller Wellington som om han var nesten slått da Blucher kom og reddet situasjonen; engelske bøker framstiller Blucher som om han gjorde svært lite til å endre utfallet. Både de som skriver de tyske og de som skriver de engelske bøkene vet at de ikke forteller sannheten. Amerikanske skolebøker pleide å være voldsomt anti-britiske, etter krigen er de blitt like pro-britiske, uten at det i noen av tilfellene siktes på sannheten.

Både før og etter har en av de viktigste formålene ved oppdragelsen i Sambandsstatene (USA) vært å omforme den brokete samlingen av imigrantbarn til gode “amerikanere”. Tilsynelatende har det ikke falt noen inn at en “god amerikaner”, akkurat som en “god tysker” eller en “god japaner”, nettop så langt han er det, må være et dårlig menneske.

En “god amerikaner” er en mann eller kvinne som er gjennomsyret av den tror at Amerika er det beste landet i verden og alltid må forsvares med nebb og klør når det kommer i konflikter. Det er ikke umulig at disse påstandene er sanne; om så var, ville et fornuftig menneske aldri komme i konflikt med dem. Men om de er sanne, bør de forkynnes overalt, ikke bare i Amerika.

Det er en mistenkelig omstendighet at slike påstander aldri blir trodd utenfor det særskilte landet de forherliger. Imens er hele statsmaskineriet i gang i alle de forskjellige landene for å få forsvarsløse barn til å tro på absurde påstander som virker til å gjøre dem villige til å dø for skumle interesser i den falske forestilling at de kjemper for sannhet og rett. Dette er bare en av de tall-løse måtene oppdragelsen tar sikte på å gjøre folket føyelig under lederens vilje, ikke på å gi sann kunnskap. Uten et gjennomført system til å føre barna bak lyset i folkeskolene ville det være umulig å beholde den demokratiske kamuflasjen.

Når det gjelder oppdragelsen, er makten i hendene på staten, som kan hindre barna fra kjennskap til enhver lære den ikke måtte like. Jeg tror det fremdeles er noen som går ut fra at en demokratisk stat neppe kan skjelnes fra folket selv. Men dette er begrepsforvirring. Staten er bygd opp av en samling embetsmenn, som riktignok skiller seg ut fra hverandre etter de ulike funksjonene de har, men som iallefall har det til felles at de kan regne med gode inntekter så lenge status quo blir opprettholdt.  Den eneste endring som det er sannsynlig de vil gå med på i status quo, er en økning av byråkratiets vekst og byråkratenes makt.

Det er derfor naturlig at de søker å dra fordel av slike forhold som krigsopphisselse til å skaffe seg inkvisitorisk makt over dem de har under seg, en makt som innebærer rett til å la enhver underordnet sulte om han går dem imot. For menneskesinnene og ikke minst for oppdragelsen er denne tingenes tilstand skjebnesvanger. Den setter en stopper for alt framskritt, for all frihet og for alt intellektuelt tiltak. Og likevel er den det naturlige resultat av en utvikling som tillater all grunnleggende skolegang å komme under herredømme til en enkel organisasjon. Bare et visst minstemål av politisk skepsis kan redde oss fra en slik skjebne.

Vi må endelig ikke ta for gitt at de embetsmennene som steller med oppdragelse, virkelig ønsker å gi de unge noen oppdragelse. Tvert imot er problemet å gi dem opplysninger uten å utvikle deres intelligens. Oppdragelsen burde ha to formål: for det første å gi bestemte kunnskaper, lesning og skrivning, språk og matematikk osv; for det annet å forme tankevaner som kan sette enkelte i stand til å erverve seg kunnskaper og til å gjøre seg opp en mening på egen hånd. Det første vil jeg kalle å gi opplysninger, det annet å utvikle intelligensen.

Nytten av opplysning blir godkjent både i praksis og i teori; uten et lesekyndig folk ville en moderne stat være utenkelig. Men nytten av intelligens er godtatt bare i teorien, ikke praksis: en vil ikke la alminnelige mennesker tenke for seg selv, fordi en føler at folk som tenker for seg selv er tungvinte å holde styr på og bare skaffer vansker for administrasjonen. Alene statens voktere, for å tale Platons språk, skal tenke; de øvrige har bare å adlyde, eller å følge sine ledere som en flokk sauer. Denne læren har, ofte ubevisst, overlevd innføringen av politisk demokrati og har ført alle nasjonale oppdragelsessystemer på skjebnesvangre avveier.

Vi står overfor det paradoksale faktum at oppdragelsen blitt en del av de viktigste hindringene for intelligensen og den frie tanken. Dette skyldes først og fremst at staten krever monopol.

Vårt oppdragelsessystem sender ut av skolene unge mennesker som kansje kan lese, men som for det meste er uten evne til å veie for og imot i en debatt eller til å gjøre seg opp en selvstendig mening. Gjennom hele resten av livet blir de så slått om ørene med uttalelser som sikter på å få dem til å tro på alle slags absurde påstander.

Om jeg gikk til en liten handelsmann og sa: “Se på konkurrenten din der på andre siden, han tar handelen fra deg; synes du ikke det er en god plan å gå fra forretningen og dra midt ut å veien og prøve å skyte han før han skyter deg ?” Om jeg sa dette, ville enhver handelsmann tro jeg var gal. Men når regjeringen sier det med ettertrykk og hornmusikk, da blir de små handelsmennene begeistret og er helt overrasket når de etterpå finner at forretningen er gått tilbake. Propagandaen slik den drives med de midler reklamefolk har funnet effektive, er nå en av de godkjente metodene i styret av alle kulturland, og den er særlig den metoden som demokratiske opinion formes ved.

Det er to helt ulike onder ved propagandaen slik den nå drives. På den ene siden appellerer den mer til irrasjonale instinkter enn til alvorlig debatt; på den annen side gir den urettferdig fordel til dem som kan skaffe seg mest offentlig omtale, enten det nå skjer ved penger eller ved makt.

Selv om begge parter i en konflikt måtte innskrenke seg ved lov til påstander som en komitè av fremragende logikere fant egnede og gyldige, ville den viktigste ulempen ved propagandaen slik den nå drives, stadig bli tilbake.

La oss tenke oss at det under en slik lov var to parter som forsvarte  hvert sitt like gode standpunkt, men at den ene parten kunne bruke en million til propaganda mens den annen bare hadde hundre tusen til det. Det er innlysende at argumentene til fordel for den rikeste parten ville bli videst kjent, og at den rikeste parten ville vinne. Denne motsetningen blir selvsagt enda mer slående når den ene parten er staten.

Innvendingen mot propaganda er ikke bare dens appell til ufornuften, men enda mer den urettferdige fordelen den gir de rike og de mektige.

Om det skal være noen toleranse i verden, må en av de tingene en lærer i skolen være å venne seg til å veie for og i mot i en debatt, og øve seg opp til ikke å godta påstander som det ikke er noen grunn til å tro er sanne. For eksempel burde en lære kunsten å lese aviser. Læreren burde velge ut en eller annen hendelse fra mange år tilbake som da vakte sterke politiske lidenskaper.

Han burde lese opp for skolebarna det avisene på den tiden sa, og det de på den annen sa, og dertil en eller annen upartisk beretning om hva som virkelig hendte. Han burde vise hvordan en øvd leser av de ensidige rapportene kunne slutte seg til hva som virkelig var hendt, og han skulle la dem forstå at alt som står i avisene, er mer eller mindre usant. Den kyniske skepsis som en slik opplæring ville føre til, ville senere i livet gjøre barna immune mot de appeller til idealisme som forleder anstendige mennesker til å fremme kjeltringenes planer.

jeg tror en må er erkjenne at verdens onder like mye skyldes moralske feil som mangel på intelligens. Men menneskeheten har hittil ikke funnet noen metode til utrydding av moralske feil; preking og formaninger legger bare hykleri til den opphavlige listen av laster. Intelligensen derimot kan lett utvikles ved metoder som alle kompetente oppdragere kjenner. Derfor vil framskritt, så lenge en ikke har funnet noen metode til å forbedre moralen, bare kunne nås ved å bedre på intelligensen istedet for moralen.

En av de viktigste hindringene for intelligensen er lett troenhet, og lett-troenheten kunne minskes utrolig mye ved opplysning om de viktigste former for løgnaktighet. Lett-troenheten er et av de større onde i dag enn noen gang før, fordi det på grunn av utviklingen av skolevesenet er mye lettere enn det pleide å være å spre falsk opplysning, og fordi det på grunn av framveksten av demokratiet er blitt mye viktigere for makthaverne å spre falsk opplysning enn det noensinne før har vært. Derav den stadige øking i avisopplagene.

Om en spør meg hvordan vi skal få vår verden til å ta opp disse to prinsippene, nemlig 1) at stillinger bare skal bli gitt til folk fordi de er skikket til å fylle dem, og 2) at ett av formålene med oppdragelsen skal være å fri folk fra den vane tro at ting er sanne selv når det ikke finnes bevis for dem, – om en spør meg om dette , kan jeg bare svare at det må gjøres ved å skape en opplyst folkeopinion. Og en opplyst folkeopinion kan bare skapes ved innsats av dem som virkelig vil ha en slik.”

Bertrand Russell 1928

https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10202265446108577.1073742115.1563436195&type=3