Allerede i utgangspunktet bør det stå åpent om vår streben etter større og større materielt velvære er berettiget i en verden med så stor materiell nød. Den fattige del av verden er vår dårlige samvittighet. – Men det er også langt fra klart hva som menes med velferd.
For å vinne tilslutning i et valg , må det som kjent tilbys noe som virker tilfredsstillende på vår menneskelige egoisme, og et litt tåkete begrep som velferd passer derfor godt inn i de fleste partiprogrammer. En videreutvikling av velferdssamfunnet er da også en alminnelig akseptert målsetning.
Derfor kan det være berettiget å stille spørsmålet: Betyr “vekst og velferd” at vekst er en forutsetning for velferd ? Går virkelig utviklingen i et vekstsamfunn i retning av større velferd ? Eller blir kansje selve den økonomiske “utvikling” akseptert som nødvendig i seg selv, enten den fører til det gode eller det motsatte.
La oss betrakte et aspekt innenfor et sentralt velferdsområde, nemlig helse. Vi ser her det paradoksale forhold at mens alle egentlig vet at kvaliteten i matvarene virker avgjørende inn nettopp på et så viktig område som helse, blir nesten alle de ferdiglagde matvarer produsert ut fra det som er mest lønnsomt for de store næringsmiddelkonserner. Fordi det er billigere (iallefall i første omgang) å tilsette aroma-, farve- og konserveringsmidler enn å ha prosesser som tar vare på kultur-plantenes naturlige innhold, blir en slik tilsetning akseptert – hvis det ikke foreligger bevis eller sterkt indikasjon på at det stoff det gjelder, virker skadelig eller uheldig.
Derfor er f.eks. ferdige middagsretter, sjokolade og andre slikkerier og nesten alle “leskedrikker” tilsatt de omdiskuterte E-ene (tilsetningsmidler ifølge godkjent liste). For det merkelige er at disse tilsetningsmidler stadig er godkjente, enda de står i søkelyset som medvirkende eller utløsende årsak til f.eks. hyperaktivitet hos barn. Ingen helsemyndighet vet heller nok om hvordan disse midler virker i menneskeorganismen sammenlagt og/eller sammen med alle de andre fremmedstoffer som organismen er utsatt for i vår tid.
Hva som veier tyngst, er altså en vurderingssak, og øyensynlig veier hensynet til produsentenes økonomi tyngre enn hensynet til å ta minst mulig risiko for voksne og barns fysiske og psykiske helse. Tilsynelatende må selve “utviklingen” øve et trykk som myndighetene ikke kan stå i mot. Og dette forhold finner vi ikke bare i vårt land, men i alle “siviliserte ” deler av verden. Men hvordan kan en slik utvikling i retning av å prioritere økonomiske hensyn fremfor helsemessig velferd være mulig ? – Det er jo en utvikling på tvers av alle politiske retningslinjer, iallefall på tvers av hva det er enighet om i vårt land.
Nøkkelen til et svar finner vi f.eks. i avismeldinger om at flere u-land på grunn av økonomiske vanskeligheter har forsøkt å begrense import av medisiner som ikke er livsviktige. Men disse svake land blir møtt med et økonomisk press fra de stormakter som huser de store farmasøytiske konserner: Hvis medisinimporten bremses, vil de økonomiske hjelpeprogrammer kunne stoppe opp. – Den risikoen kan disse ulykkelige land ikke ta, og så må de eksportere hva de har av råstoffer – ofte også matvarer – for å skaffe dollar, pund og mark til import av medisiner og medikamenter.
I mange tilfeller er disse medikamenter o.l. til og med av så tvilsom art at de ikke lenger tillates omsatt i industrilandene selv. Ja, men dette er vergeløse u-land, vi bor i et utviklet industriland, oss kan da ingen tvinge med økonomiske trusler ? – Nei, selvfølgelig kan det ikke brukes samme metoder i i-land, men et trykk som er umerkelig, kan være like effektivt.
Selvfølgelig er det ingen som tror at norske myndigheter lar seg true eller lokke. Et av de virkelig store goder i vårt land er en hederlig administrasjon. Men avstanden mellom hva man sier og hva man gjør, er så stor at det må ha en årsak i den atmosfære av økonomisk tenkning økonomisk-fremfor menneskelig -prioritering som selve “utviklingen” har bragt med seg ? Vi kan jo gjøre et tankeeksperiment: Hva ville skje hvis f.eks. Coca Cola ble forbudt i Norge ?
Einar Grepperud i Herba, tidsskriftet for jordbruk og ernæring, natur og kultur side 26, 27 – 1985
