Likevekten har innebygd en viss naturlig grense for alle typer av produksjon. Når en aktivitet i omfang går over en viss terskel, vender den seg mot sitt opphavlige formål og truer hele det sosiale mønsteret. Vi må få en fastsetting av den naturlige grensen for alle aktiviteter. Bare da kan vi vise hvordan mennesket har en sjanse til å overleve.
Når masseproduksjonen er kommet langt nok, vil samfunnet produsere sin egen ødeleggelse. Natur blir u-natur. Menneskene blir rotløse og søker trygghet i en standard form og evnen til kontinuerlig nyskapning blir kua som melkes. Storsamfunnet blir på samme tid styrt av en vanvittig ensretting og overdrevet spesialisering i alle retninger. Tjenester og varer blir stadig fornyet. Dette sliter på alt sosialt samliv og fører til en akselererende økning i endringer av ulike slag som ødelegger den rettesnor for handling som ligger i tradisjoner og arv fra fortiden – “det foregående”.
Monopolet til de industrielle produksjonsmåter gjør mennesket til et råstoff som teknologien arbeider med. Denne utviklingen kan ikke holde frem alt for lenge. Private eller statlige monopol betyr lite i denne sammenhengen: Forurensningen av naturen, ødeleggelsen av sosiale bånd, oppløsningen av det menneskelige – ingenting av dette kan noen sinne tjene folket.
Vi har vanskelig for å tenke oss et samfunn der industriell vekst spiller en mindre bastant rolle og der det i tillegg finnes helt andre former for produksjon som også gir høy avkastning. Fordi vi er så fanget i våre industrielle vaner så makter vi ikke å tenke på andre mulige løsninger.Å gi avkall på masseproduksjonen vil bety det samme som å vende tilbake til det gamle villmannslivet – tror mange.
Men ser vi på dette fordomsfritt, må vi innrømme at det finnes mer enn en måte å nyttiggjøre seg vitenskaplige nyvinninger og oppdagelser på – det finnes i ale fall to, og de er rake motsetninger. Den ene måten fører til mer spesialisering av arbeid, mer institusjonalisering av verdier, og mer sentralisering av makt. Den andre – og fruktbare – måten å bruke oppdagelser og tekniske framskritt på, vil øke makten og kunnskapen hos oss alle. Den vil gjøre mennesket i stand til å bruke sin fantasi og sine evner fullt ut.
Om vi skal si noe om en slik framtids verden, gi et omriss av et slikt samfunn som ikke er hyper industrielt, men like full ut moderne – må vi vedgå og godta at det eksisterer visse naturlige grenser. Likevekten i livet er svært sammensatt og derfor sårbart. Det finnes terskler vi ikke må overskride. Vi må innse at slaveriet ikke ble opphevet da vi oppfant nye maskiner – det fikk bare en ny form.
For over en viss terskel , over et visst omfang, blir redskapen ikke tjener, men tyrann. På et visst nivå kan hele samfunnet fungere som en skole, et sykehus eller et fengsel. Det må bli klarlagt hvilke grenser vi må holde oss innenfor – “det kritiske punkt”, så og si, for alle deler i den globale likevekten. Først da kan kan vi ha håp om å skape på nytt den tusenårige, harmoniske tre-ening: Mennesket, redskapen, og samfunnet. Et samfunn der moderne teknologi tjener likestilte mennesker i et fellesskap snarere enn en liten elite av direktører og spesialister, vil jeg kalle “konvivielt”. Mennesket kontrollerer redskapene – og ikke omvendt. Det er altså redskapene som skal være “konvivielle” – ikke menneskene.
Fra forordet i boken Jamvektsamfunnet av Ivan Illich, Pax forlag 1977.
Boken kan leses i sin helhet her http://www.nb.no/nbsok/nb/a8465a10fb030617d90f6f54aea6830d?index=1#0
Vi er alle slaver.