“Nietzsche har skrevet en setning om dette. “Det er en dårlig elev, som alltid forblir trofast mot sin lærer.”I denne forstand i Nietzsches oppfatning av ordet, er det de dårlige, de TROFASTE elever som holder verden fast i stagnasjon og i gamle former, fordi de ligner sine fedre, respekterer dem i så høy grad , at de selv ikke kan bli fri og produktive, altså drive det til egen tenking.
Men det er dessverre nettopp disse dårlige elever som av sine forgjengere alltid blir innsatt til arvinger, fordi de gamle aner deres trofasthet, deres åndelige lydighet. – De føler at det er folk til å stole på, folk som kan fortsette en idè, uten å forandre på den.
De gode elever derimot, de elever som det kommer an på, som er GODE i Nietzsches forstand, dem kan man ikke stole på. De suger til seg alt hva de kan bruke, men de bruker det SELV, de anvender det ANNERLEDES. De overtar sine forgjengeres kunnskaper, men ikke deres meninger.
Det er disse menneskene som for sannhetens skyld, kan svikte sin gruppes interesser, svikte sin klasses fordel, sogar svikte sitt fedreland hvis det har urett. De svikter makthaverne og flertallet. De røper klanens hemmeligheter, røper familiehemmeligheter, hvis det tjener en sak som er større enn klan og familie. De vil i en viss forstand alltid fremstå som SVIKERE og OVERLØPERE, som forrædere.
Blant hundrede vanlige opprørere er der kansje èn fornyer, og det er alltid en informert mann eller kvinne, en mann eller kvinne som vet noe om noe, som prisgir gruppens hemmeligheter og interesser. Bare derfor er han farlig, fordi han har vært elev og innviet. Han hører til i en krets og en klasse, og han går ut av den. Dette er årsaken til at fornyeren alltid møtes med raseri, han blir ikke bare stående som opprører, men som noe langt verre, en forræder av det bestående.”
Jens Bjørneboe