Selvfølgelig gav jeg raskt opp protestene. Legens løfte om søvn var for fristende. Èn gang – det føltes som tusener av evigheter siden i et annet liv – pleide jeg å våkne uthvilt om morgenen. Jeg husker vagt hvordan jeg langsomt våknet, uthvilt og renset, mens bilder fra nattens drømmer pulserte på netthinnen og gav inspirasjon, fornyelse, ideer. Vemodig husker jeg den sensuelle følelsen av å strekke meg dovent med hodet fylt av tanker og skaperkraft. Nå var det samme hodet tungt, tomt og bedrøvet.

Jeg begynte behandlingen. Tre runde, hvite piller hver kveld, mens jeg ventet på den lovede og ønskede effekten. Den kom ikke. Derimot, opplevde jeg kvalme, munntørrhet, svimmelhet, hodepine, tåkesyn og forstoppelse. Dessuten fikk jeg lettere skjelvinger lik en gammel kvinne. Medisinene stjal kraft fra de fra før allerede svekkede musklene og søvnen forble like dårlig, om ikke dårligere.

Normale bivirkninger som vil gi seg etter en tids bruk sa legen, som anbefalte meg sterkt ikke å avbryte kuren.Dette måtte jeg gjennom for å kunne høste alle de gode effektene som ventet meg.

Lydig holdt jeg ut, men bivirkningene var store og søvnen ble ikke bedre og etter åtte uker befant jeg meg igjen på legekontoret hvor jeg fikk høre at det ikke var alle preparater som hadde like god effekt. Dette var individuelt og måtte prøves ut på hver enkelt. Jeg fikk en ny pillekur. Etter få dager intraff mange av de samme bivirkninger på nytt. I tillegg ble motorikken og reaksjonsevnen påvirket, slik at jeg fikk problemer med å samordne kroppsbevegelsene.

Medisinene medførte at jeg tenkte, handlet, svarte og snakket i et helt annet tempo enn hva jeg er vant til. Hver morgen – når jeg kjempet meg opp og ut av den hvite, kjemiske søvnen, som ikke de runde pillene gav meg, men derimot noen avlange – krevde kroppen lang tid for å finne en form jeg kunne leve med resten av dagen. Alt gikk i så langsomt tempo, at jeg måtte stille vekkerklokken på 05:00 for å klare å komme gjennom morgenritualet slik at jeg kunne møte presis på jobben, etter å ha levert sønnen min på skolen.

Etter noen uker satt jeg atter på legekontoret og klaget over bivirkninger og manglende effekt. Ny resept på nye piller. Disse hadde en annen form og farge, men hverken søvn eller humør ble bedre etter de foreskrevne uker. Derimot fikk jeg lysømfintlige øyne. De ble to smale sprekker som stikkende og sviende forsvarte seg mot dagslyset.

Slik ble medisiner og piller en viktig del av livet. Medisineringen førte til at jeg i perioder hverken hadde kontakt med meg selv eller med kroppen. Jeg registrerte forbauset at kroppen var tilstede rent fysisk, men at jeg – mitt egentlige jeg – var et helt annet sted. Det var som om et filter hadde kommet mellom meg og verden – den egentlige verden med farger og lyder og opplevelser. Jeg registrerte livet som fra avstand, lik en zombie; en levende død. På èn måte var jeg våken, men passivisert. Jeg var levende, men samtidig død.

Pillene gav meg en følelse av å leve utenfor virkeligheten. Sansene sugde ikke lenger vidåpent til seg inntrykk. Jeg registrerte livet, fargene, følelsene, men jeg var ikke lenger en del av det. Inntrykkene var uten dybde; de ble flate og grå. Livet hadde ikke lenger kulør. Jeg levde i et vakuum hvor alle grensene forsvant i en grå tåke som gjorde det vanskelig å orientere seg. Min evne til kritisk tenkning ble sløvet. Jeg ble en passiv observatør, som ikke fikk grep og tak på egne tanker. Energien forsvant og jeg ble mer likegyldig til problemene rundt meg. Kreativiteten ble dempet, følelseslivet likeså.

Vurderingsevnen, evnen til logisk tenkning, til problemløsning, til å foreta tanke- eksperimenter, til å vurdere løsninger, evnen til innsikt og perspektiv,forestillingsevnen, alt dette ble sterkt redusert. Tankene fant ikke lenger noe sted å slå rot og vokse, men fant raskt en annen retning og forsvant lik ping pong baller ut i det store svarte intet.

Men kjente jeg riktig godt etter, kunne jeg fornemme dypt inne i den livløse, fremmede klumpen av nummen gelè og knokler jeg ikke lenger hadde noe forhold til, at hjertet banket tungt og bedrøvet. Og jeg var våken nok til å skjønne at denne tilstanden av sløv nummenhet var en felle. Pillene gjorde det vanskelig for meg å ta stilling og finne mitt ståsted i tilværelsen. De gav meg ikke den hjelp jeg trengte.

En deg  kom jeg tilfeldigvis til å lese pakningsvedlegget i en av pillepakkene nøyere. Under virkemåte sto det: “Virkningsmekanismen er ikke kjent, men man vet at legemidlet påvirker overføring av signaler mellom nerveceller i hjernen”. Skremt fant jeg flere gamle pillepakker og leste vedleggene. “Virkningsmekanisme ukjent” sto det flere steder. Var jeg en forsøkskanin ? På hvilket grunnlag markedsførte man og skrev man ut slike piller, om man ikke visste hvordan eller hvorfor de virket ? Hva gjorde pillene med kroppen min ? Jeg visste hva de gjorde med kroppen på kort sikt – jeg hadde vært gjennom alt som var av bivirkninger – men gjorde medisinene skade på lengere sikt ? Hvilke bivirkninger hadde de ? Jeg fikk ikke svar og kuttet ut anti-depressiva.

Fra boken Institusjonen en historie om makt og avmakt av Viktoria Høimork (psedonym)

https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.10202280801332448.1073742125.1563436195&type=3