“Tradisjonelt har ideene vært fritatt for de vanlige profittforventningene. Det ble ofte tatt for gitt at bøker som presenterte nye tilnærmningsmåter og annerledes teorier, ville gå gå med tap, i hvert fall til å begynne med. Utrykket “ideenes frie marked” refererer ikke til markedsverdien av hver enkelt ide. Tvert i mot handler det om at ideer av alle slag burde ha en mulighet til å nå ut til allmenheten, til å bli formidlet og begrunnet utførlig, og ikke bare i form av slagord.
I store deler av det tjuende århundre ble forleggeri i alminnelighet sett på som en virksomhet som gikk i null. Fortjenesten ville komme når bøkene nådde et større publikum via bokklubber eller salg av pocketutgaver. Om dette gjadt for faglitteraturen, gjaldt det i enda større grad for skjønnlitteratur. De fleste debutromanene forventet man å tape penger på (og om mange forfattere blir det sagt at de skriver en haug med debutromaner). Ikke desto mindre har det alltid vært forlag som har betraktet utgivelsen av nye romanforfattere som en viktig del av den store produksjonen.
Nye ideer og nye forfattere bruker tid på å slå an. Det kan gå år før en forfatter finner et publikum som er stort nok til å rettferdiggjøre kostnadene ved å utgi boken hans/hennes. Selv ikke i det lange løp er markedet egnet til å bestemme verdien av en ide, noe som er opplagt når man tenker på de mange hundre, for ikke å si tusen, eksemplene på stor litteratur som aldri har innbrakt penger. Følgelig vil den nye politikken – prinsippet om kun å utgi de bøkene som man kan regne med vil gi umiddelbar profitt – automatisk eliminere et stort antall betydelige verker fra katalogen/sortimentet.
Det er et annet problem også. Mens fiksjonen og poesi gjerne skrives av forfattere som jobber heltid på andre kanter, er forfattere av viktig faglitteratur avhengige av forskudd eller annen form for bistand som gjør det mulig for dem å drive research. Det er på dette området vi har sett det meste dramatiske forfallet. Tenkeren som mangler de nødvendige midlene for å skrive boken som vil forandre vår måte å tenke på, noe som godt kan skje selv om bare et lite antall mennesker kjøper boken.
Endelig har vi det problemet som for øvrig gjelder for det frie marked i alminnelighet: at kamparenaen er så ujevn og premissene så ulike. De store bedriftene som utgir de mest komersielle bøkene, rår over digre annonsebudsjetter, et enormt salgsapparat og et ekstremt effektivt nettverk av pressekontakter – til sammen sørger alt dette for at bøkene deres er garantert en viss grad av oppmerksomhet. De mindre forlagene har ingen mulighet til å konkurrere på like fot og må slite mye mer for å rydde plass til sine bøker, både i butikkene og i anmeldernes spalter.
Endringene i den redaksjonelle praksis i de store forlagene har også fått alvorlige konsekvenser. Denne prosessen er blitt fordreid ved at beslutningen om hva som skal utgis, ikke lenger blir tatt av redaktører, men av såkalte redaksjonelle paneler, der markeds og økonomistaben ofte utgjør tungen på vektskålen.
Hvis en bok ikke ser ut til å kunne oppnå et visst salgstall – og dette tallet stiger for hvert år som går (for tiden er vi oppe i 20 000 i mange av de største forlagshusene) – så vil det redaksjonelle panelet beslutte at selskapet ikke har råd til å satse på den. Det er dette som vanligvis skjer når en ny roman eller et seriøst faglittererært verk blir diskutert. Det El Pais kalte “markedets sensur”, gjør seg i stadig større grad gjeldende i beslutningsprosessen, som baserer seg på kravet om at hver bok må ha et publikum allerede før den utgis.
Før i tiden ble redaktørene som regel bedt om å anslå et salgstall for titlene de foreslo, men naturligvis var disse beregningene ofte upålitelige, farget som de var av redaktørens engasjement i bokens ide, og opplagstall ble derfor gradvis salgsfolkenes domene. Nå for tiden er det tallet man ender opp med vanligvis bestemt ut fra salgstallene til forfatterens forrige bok. Dette har nødvendigvis ført til en tydelig konservatisme – både estetisk og politisk – i valget av utgivelser: En ny ide har per definisjon ingen resulatater å vise til.
av opplagte grunner har redaktørene kviet seg for å snakke om det kommersielle presset de utsettes for. I A feeling for books kan Janice Radway rapportere om et sjeldent untak: Marty Asher, i dag sjef for Vintage, men på den tiden ansatt i Book-of-the-Month Club. I et intervju i 1990 sa han:
Når et stort selskap tar over, er de bare interessert i regnskapsresultatet … Noen av dem er ubarmhjertige: “Hvis det ikke bringer penger i kassen, vil vi ikke ha det”. Selvfølgelig, hvis du fulgte den tankegangen, ville du ha utelukket halvparten av de mest suksessrike bøkene som noensinne er kommet, for ting tar tid, og ingen gidder å vente … I det forlaget jeg kom fra, var det sånn at hvis du ikke kunne få ut 50 000 eksemplarer, så kunne det være det samme. Det var rett og slett ikke verdt det. På dagens massemarked er det snakk om 100 000 eksemplarer.
Med tiden ble systemet enda mer “vitenskapelig”. På samme måte som redaktørene før var pålagt å sette opp et “resultatregnskap” for hver bok før de fikk lov til å skrive kontrakt på den, blir det nå ført lignende regnskap med redaktørene selv: Det forventes at hver redaktør bringer inn en viss sum hvert år. Det føres streng kontroll med redaksjonelle valg. De store selskapene tvinger gjennom salgskvoter, slik at selv Oxford University Press forlanger av en ung redaktør at han skaffer mange nok bøker per år til å få inn en million dollar, noe som ikke akkurat fremmer kjøp av smalere, mer utfordrende titler.
Unge redaktører kan ofte fortelle meg nøyaktig, ned til minste desimal, hva de har fått igjen for investeringene sine. Disse tallene bestemmer deres lønn og status. Det er i dag ekstremt vanskelig å gi ut smale bøker; redaktørene vet at det kan legge hindringer i veien for karrierene deres hvis de blir assosiert med slike titler. Jo mer penger en redaktør bruker, jo mer lovende blir han eller hun betraktet som. Spesielt har de unge skjønt at den beste måten å skape seg et navn på, er å gi forfatterne så store forskudd som mulig, og så tidlig som mulig i sine egne karrierer. Mange av disse vil ha skiftet forlag før boken kommer ut og avslører at den ikke greier å tjene inn forskuddet.
Nå som redaktørene er fanget i dette finansmaskineriet, er de merkbart – og forstålig nok – mindre villige til å ta sjanser med en utfordrende bok eller en ny forfatter. Og systemet er blitt internalisert. Forleggere og redaktører forklarer nå at de “ikke lenger har råd” til å påta seg en hvis type bøker. Litterære agenter beklager disse endringene dypt. I sitt nyhetsbrev for høsten 1999 siterer Association of Author`s Representatives et av sine medlemmer: Disse fusjonene har gjort bransjen besatt av regnskapsresultatet.
Jeg har ikke tall på hvor mange redaktører som for tiden forteller meg at vi ” kjøper ikke midlist”. De satser bare på helt sikre kort. Selv såpass vellykkede forlag som Knopf avviser litteratur på områder hvor de tidligere pleide å publisere, og forklarer seg med at de “ikke lenger har råd til den typen bøker”, enda den profitten Knopf produserer, utgør en av Random-gruppens viktigste inntektskilder. Jeg pleide å spøke med mine redaktører om at vi fik betalt in natura, at en vesentlig del av lønnen besto av de bøkene vi fikk lov til å utgi når vi hadde lyst. Denne måten å tenke på er nå grundig luket vekk fra de store forlagene i USA, og i økende grad også i Europa. En titt på noen av de største amerikanske forlagshusene avslører tydelig denne forvandelingen.
Ideen om at en bok burde være rimelig for å kunne nå ut til et stort publikum som mulig, har blitt erstattet av en bokholder-mentalitet som bare ser på sluttsummen.
“Hvis ideenes domene blir overlatt til de som er ute etter å tjene mest mulig penger, vil vi aldri få den debatten som er av så avgjørende betydning for et funksjonsdyktig demokrati. I dag er ikke bøkene stort mer enn et supplement til massemedienes verden , der de byr på lett underholdning og forsikringer om at alt er til det beste i denne beste av alle tenkelige verdener.
Kontrollen over spredningen av ideer er strengere enn noen ville trodd det var mulig i et fritt samfunn. Behovet for en offentlig debatt og fri meningsutveksling, et behov som er uløselig knyttet til det demokratiske ideal, er uforenelig med det stadig strengere kravet om totalfortjeneste. I sin verdifulle bok, Rich media, poor democracy, siterer Robert McChesney fra debatten som pågikk i 1930 årene om radioen skulle overlates helt til private hender eller om den burde bevare en uavhengig, ikke-kommersiell basis: Ytringsfriheten er selve grunnpilaren i et demokrati.
Å tillate private interesser å monopolisere det mest effektive redskapet for å nå menneskesinnene, er det samme som å ødelegge demokratiet. Uten ytringsfriheten, uten en redelig fremstilling av fakta fra mennesker som ikke først og fremst er ute etter profitt, har vi heller ikke et intelligent fundament å bygge en offentlig politikk på.
Det er en allment akseptert oppfatning at pengens betydning har hatt dyptgripende konsekvenser for samfunnet vårt. Andre verdier man har satt sin lit til som en motvekt, er i ferd med å dø ut. Ikke bare våre eiendeler, men også våre jobber og til og med vi selv, er blitt handelsvarer som kan kjøpes og selges til høystbydende. Andre epoker i historien har vært vitne til en lignenede utvikling, men nå som den er kyttet til globaliseringen og industrialiseringen av media, er virkningene så mye mer voldsomme.
Det er bare i bøker man har muligheten til å argumentere utførlig og gå i dybden.
Bøker skiller seg på vesentlige måter fra andre medier. I motsetning til tidsskrifter er de ikke reklamefinansierte. I motsetning til fjernsyn og film er de ikke avhengige av å finne et masspublikum. Bøkene kan tillate seg å gå mot strømmen, vekke nye ideer, sette spørsmålstegn ved det bestående, i håp om at med de med tiden vil finne sitt publikum. Trusselen mot denne type bøker og ideene de rommer – det vi pleide å kalle ideenes marked – er en farlig utvikling ikke bare for forlagsbransjen, men for samfunnet som helhet.
Vi er nødt til å finne nye metoder for å holde liv i ordskiftet, som før ble sett på som en uunnværlig del av et demokratisk samfunn. Vi får bare håpe at flere mennesker, både her og i utlandet, i årene som kommer vil innse hvor farlig det er å leve i en kultur med et innskrenket utvalg av ideer og alternativer, og hvor nødvendig det er å holde i gang en vidtfavnenede debatt. Kort sagt, å huske hvor viktig bøkene alltid har vært i våre liv”
Det Andrè Schiffrin sier over her og som er tatt ut fra hans bok Bøker og business. Hvordan internasjonale konserner har overtatt forlagsbransjen og endret våre lesevaner (The business of Books. How international Conglomerates Took Over Publishing and Changed the Way We Read) utgitt av Aschehoug 2002, ser man også tendenser til her i Norge, om ikke like ille som i USA, så er det ihvertfall på god vei til å bli slik her også.
Jeg har selv samlet på bøker i over tyve år, og når jeg av og til en sjelden gang tar meg en tur innom en bokhandler, så må jeg si at utvalget mildt sagt er begredelig. Det er mainstream litteraturen som hersker, ikke bøker som får en til å undres og tenke selvstendig. Som regel så har man noe få titler fra Spartacus, Oktober, Manifest og Kolofon som sammen med Pax og Oktober er noen av de få forlagene som gir ut bøker for den som vil gå i dybden og utvide sitt perspektiv.
Fra 1950 tallet og frem til begynnelsen av 2000 tallet så ble det gitt ut bøker som fikk oss til å tenke annerledes, som utfordret de etablerte sannheter: Aschougs aktuelle, Lanser forlag, Bondes forlag, Aschehougs kilde bøker, Cappelens Uglebøker, Gyldendals lanterne bøker, Aschehougs Fontenebøker, Dreyers Perspektivbøker, Gyldendals Fakkelbøker, Minerva og Universitetsforlagets bøker, var alle serier som til sammen ga ut flere tusen titler som siktet seg inn på å informere og utfordre A4 tenkningen.
I denne tiden så kommer det mengder med slik litteratur i fra alle forlag ikke bare fra de seriene jeg nevner over her. Det var en gylden tid for tankevekkende og intelligent litteratur. Hos bokhandleren finner jeg nesten aldri noe jeg kjøper, men i bruktbutikker og hos antikvariatene så kan de mest fantastiske litterære skatter dukke opp. Her kan man finne titler som man aldri har hørt om som kan endre hele ens virkelighetsoppfattelse.
Men hvorfor er det slik at informerende og tankevekkende bøker nesten alltid bare står å samler støv, og svært få er intressert i å lese dem ? Er det slik at det er enklere å få servert svarene enn det er å måtte bruke hodet selv ? Selvfølgelig er det enklere, men det som er enkelt er ofte ikke det som er det korrekte og det beste, et ja eller nei svar inneholder nødvendigvis ikke sannheten.
Hvis sannheten er et stort bilde som er blitt knust, så må man finne bitene for å få det til å bli helt. Et slikt puslespill krever tålmodighet og grundighet, og bitene finnes ikke på tv skjermern, ikke i radioen, ikke i avisene. Fastfood informasjon er ikke limet som vil lime sammen bitene så bildet igjen blir komplett og forståelig, til det trengs det dypdykk, og tålmodighet, noe dagens mainstream media ikke tilbyr.
Media transformerer det overfladiske til noe dypt, løgner blir til sannhet og sannhet blir til løgn nettopp fordi man godtar det man får servert. Ekte kunnskap er det viktigste vi kan tilegne oss, det beskytter oss mot løgner og påstander. Uten sann kunnskap så vil vi ikke kunne skille mellom hva som er rett og hva som er galt, ondt og godt, men istedet bli marionetter i hendene på dem som skaper “sannheten”.
“Hvis ideenes domene blir overlatt til de som er ute etter å tjene mest mulig penger, vil vi aldri få den debatten som er av så avgjørende betydning for et funksjonsdyktig demokrati. I dag er ikke bøkene stort mer enn et supplement til massemedienes verden, der de byr på lett underholdning og forsikringer om at alt er til det beste i denne beste av alle tenkelige verdener.
Vi får bare håpe at flere mennesker, både her og i utlandet, i årene som kommer vil innse hvor farlig det er å leve i en kultur med et innskrenket utvalg av ideer og alternativer, og hvor nødvendig det er å holde i gang en vidtfavnende debatt. Kort sagt, å huske hvor viktig bøkene alltid har vært i våre liv”
Andrè Schiffrin
http://www.adlibris.com/no/bok/the-business-of-books-9781859843628
http://morgenbladet.no/boker/2012/hvordan_fusjonsiveren_odelegger_bokbransjen
http://www.dagbladet.no/kultur/2006/10/30/481252.html
http://www.dagbladet.no/2013/09/16/kultur/bok/litteratur/kommentar/boklov/29302309/
http://www.nb.no/nbsok/nb/737e3a57f0c187d2df577bb16d50b27b?index=19#235
Boken kan leses i sin helhet her: http://www.nb.no/nbsok/nb/737e3a57f0c187d2df577bb16d50b27b?index=1#0