De fleste av oss har en jobb som vi går på hver dag, og de fleste  jobber fordi de må tjene til livets opphold ikke fordi de synes det er lystbetont. De fleste som jobber gleder seg ikke til neste arbeidsdag, med unntak av noen få heldige.

Vi bruker ca en tredjedel av livet vårt på en eller annen arbeidsplass, da har vi ca åtte timer til rådighet når arbeidsdagen er over, før vi skal legge oss og begynne på på den samme rutinemesige runddansen igjen. Hva bruker vi så disse åtte timene til.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Mange av oss har andre plikter når vi kommer hjem, slik at den tiden vi i utgangspunktet hadde til rådighet (åtte timer) til valgfrie sysler skrumper betraktlig inn. Mat må kjøpes inn, ungene trenger hjelp med lekser, middag skal lages, endel huslige sysler må gjøres, barna skal kjøres til diverse fritids aktiviteter, møter på skole eller i barnhager etc, etc.

Når så alt er klappet og klart for litt egen tid, ungene har lagt seg, nistepakkene deres ligger ferdig smurt i kjøleskapet og klærne de skal ha på seg til neste skoledag er lagt frem, eller hva nå enn det er vi har gjort oss ferdig med eller forberedt til neste dag før vi kan ta en pust i bakken, hva gjør de fleste av oss da ?

Vi setter oss foran tvn, og bruker den lille tiden vi har igjen av dagen med å se på fjernsynsprogrammer  (hvorfor heter det program mon tro?) http://www.youtube.com/watch?v=P1RTbgzjb0k ) som hverken utvider intellektet, eller får oss til å tenke selvstendig eller gir oss muligheten til å se verden slik den egentlig er. Og hvorfor er det så spennende å følge med på andres liv når man har sitt eget, for det er jo det man for det meste gjør når man glor på tv, enten det er fiktive liv eller virkelige liv programmene tar for seg.

Visste du at hjernaktiviteten forandres når man ser på tv slik at man er mer motagelig for forslag som sendes gjennom bla reklame og nyheter http://voices.yahoo.com/your-brain-waves-change-watch-tv-low-alpha-349221.html

Reklame er formidling av verdiløse verdier. Det ytre er det viktigste, å ha det rette produktmerke, det være seg om det er kles eller bilmerke, og det skal liksom høyne kvaliteten på ditt liv. Spør deg selv, siden du har klart deg uten det eller de produktene det reklameres for frem til nå uten å lide noe kvaler av det, hvorfor skulle du da plutselig nå ha et behov for noen av disse produktene ? Fordi andre du kjenner også har gått til anskaffelse av dem ? Har du ikke din egen vilje til å finne ut hva du vil, må du ha hjelp for å ta avgjørelser ? Hva gjorde man i gamle dager før reklamen var særlig utbredt, man kjøpte det man hadde behov for og ikke det man fikk lyst på eller det ANDRE mente man burde kjøpe.

Mange tror at vi blir lykkelige hvis vi har en masse ting, at lykke kan kjøpes, men slik er det ikke. Den lykkefølesen man får etter å ha skaffet seg noe man har hatt lyst på varer ikke lenge før suget etter noe annet og nytt inntrer, akkurat som en narkoman kontinuerlig må ha et nytt skudd for å føle seg bra. Vi er med andre ord, ihvertfall veldig mange av oss, blitt matrealisme junkies. Det triste er at vi ikke forstår det selv.

De fleste alkoholikere og narkomane erkjenner heller ikke at de er alkoholikere eller narkomane, og vi erkjenner ikke at vi er matrealisme junkies. Forskjellen mellom virkelig narkomane, alkoholikere og matrealisme junkies er at matrealisme junkisene blir ikke sett ned på, og ikke nok med det, matrealisme junkisene blir oppfordret til å øke sitt konsum med myndighetenes og handlestandens velsignelse.

Shopper du til kreditt kortet blir rødglødende, så gnir banken seg i hendene, men de tilbyr ingen avrusning slik som narkiser og alkiser får. Hvor mange av de tingene du eier, har du brukt for ? Og hvis det er noen av dem du ikke bruker, hvorfor kjøpte du den eller de tingene, det være seg klær, smykker, verktøy, møbler etc ? Hva er det utslagsgivende når du kjøper noe ? Er det et reelt behov, er det påvirkning fra reklame, påvirkning fra venner ?

Når man tenker på den fritiden vi har, og hvor mye av den vi bruker på tilegne oss ting vi overhodet ikke har bruk for, og at vi fyller hodene våres med verdiløst søppel som får oss til å anskaffe oss enda mer søppel, burde man ikke da stoppe opp å tenke seg om, lete etter virkelige verdier som betyr noe?

Jeg tror de fleste av oss vil det, men matrealismen blender oss, den setter opp en mur som stenger for de virkelige verdiene. Hvor mange av oss er villige til å rive den muren ned ? Se for deg at du har en time igjen å leve, du vet at du skal dø og du ser tilbake på livet ditt i revy. Hvor mye av det du gjorde gjennom ditt liv betydde VIRKELIG noe ? For de fleste av oss, så tror jeg at det vil bli svært lite å se tilbake på med stolthet og annerkjennelse.