Den falske tryggheten eksperter gir oss

 

Jeg regner med det er flere enn meg som har lagt merke til at når mainstream media bruker eksperter, så bruker de som regel kun en av dem for å forsterke en allerede ferdiglagd konklusjon.

I debatt programmer så kan det være flere av dem, men her er det som i de programmene man kun bruker en ekspert, liten tid til rådighet slik at saken(e) kun blir behandlet overfladisk.

Allikevel vil  flertallet av publikumet som ser eller hører på en slik debatt eller enetale som fremføres av en ekspert bli overbevist av ham eller henne fordi publikum har lite eller ingen kunnskap om det den såkalte eksperten snakker om, og godtar dermed de påstandene som blir fremstilt av en man ser på som en autoritet innenfor det temaet som bli tatt opp.

For å kunne avgjøre om noen snakker sant, det være seg eksperter eller andre autoriteter, så fordrer det at man har god kunnskap om det det snakkes om, allikevel så kan det være usikkerhetsmomenter som gjør at man ikke kan komme til bunns i en sak/tema.
Hvis man har flere eksperter som ikke er enige med hverandre og de får god tid til å argumentere mot hverandre istedet for et par minutter som de ofte gjør på radio og i TV, da vil man se at en sak ikke er så sort/hvit som den som regel blir fremstilt, men at den har et et spekter av andre nyanser også.
 
Media vil ha oss til å tro at den sannheten de fremstiller er den eneste riktige, og man ser også i de fleste tilfeller at programlederen i debattprogrammer er forutinntatt. Det som ikke faller i programlederens smak, blir enten ignorert eller latterliggjort.
Hensikten med dette er å beskytte etablerte sannheter for enhver pris, og i den prosessen ofrer man alle andre alternativer som kan true det allerede etablerte. Og når dette gjøres så vil løgner i mange tilfelle promoteres i stedet for sannheten.

 

Og vil man gå dypere inn i dette emnet så kan jeg anbefale denne boken på det sterkeste, som kan kjøpes her:
http://www.adlibris.com/no/bok/wrong-why-experts-keep-failing-us-and-how-to-know-when-not-to-trust-them-scientists-finance-wizards-doctors-relationship-gurus-celebrity-ceos-9780316023788

 

“Why do experts fail? Political pundits and business writers are paid to give opinions, not to be right. And as Freedman points out, despite life’s complexity, we prefer the simple advice proffered by informal experts, particularly when it reinforces our preexisting ideas or affirms our hopes (sleep your way to a six-pack!). The startling lesson of “Wrong,” however, is how often medical researchers engage in similar crowd-pleasing charlatanism.

“If,” Freedman writes, “a scientist wants to orexpects to end up with certain results, he will likely achieve them, often through some form of fudging, whether conscious or not.” He supports this assertion with a torrent of research — experts on experts — hoping to disenthrall readers from the seduction of scientific expertise. He notes this irony and devotes an appendix to explaining why his sources should prove more reliable: “Experts who study other experts’ failings are better equipped . . . to avoid those troubles.” On balance, Freedman is convincing, even if his explanation sometimes exhibits a bit of “cuz it’s true.”

“Wrong” makes a powerful case for the prevalence of scientific ineptitude. For example, data are often disregarded if they contradict the results that were predicted in research proposals written to secure funding. Moreover, most studies honored with publication benefit from journals’ preference for provocative, positive findings. This may, at first, seem reasonable, until Freedman points out that when multiple studies address the same question, the ones with positive results are much more likely to see print, even if the majority present negative findings. In this sense, prestigious scientific journals are no better than tabloids: They seek out attention-grabbing headlines, and researchers are eager to oblige.” http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2010/07/30/AR2010073002667_2.html

 

 

Teksten fortsetter under bildet
Wrong: Why Experts* Keep Failing Us-And How to Know When Not to Trust Them: Scientists, Finance Wizards, Doctors, Relationship Gurus, Celebrity Ceos,

 

 

“Å være nøytral vil si å ikke ta stilling. I praksis er det umulig som kommentator. En analyse vil alltid vektlegge noe fremfor noe annet, utdefinere noen fakta til fordel for andre og subjektivt vurdere aktørers handlinger.” – https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/Kv4GvG/Den-noytrale-ekspert-ma-avlives–Andreas-Slettholm-ekspertekspert?fbclid=IwAR1LiHhDSWAbK2GrwnwkpmlvdCd-Uzu1yToxgctJU6_nHnfhkFt6aURe350

 

“Er det bare meg, eller er det flere som river seg i håret over hvordan TV- og radiodebattene har utviklet seg?  Jeg tror vi er flere. En gjenganger i samtaler med kolleger og venner handler nemlig om en felles frustrasjon over hvordan ledende radio- og tv-debatter i stadig mindre grad bidrar til å få fram kunnskap og løfte de viktigste spørsmålene. Det handler om alt fra hvilke saker som løftes, hvordan de diskuteres og ikke minst sammensetningen av debattdeltakere i programmene.

Debattformatet tjener sin hensikt dersom formålet er å få fram forskjellige saklige synspunkter i en sak. Gjennom å belyse temaet fra ulike sider blir det enklere for publikum å gjøre opp sin egen mening. 

For at formatet skal virke opplysende for publikum er det viktig at noen grunnregler følges. For eksempel at det er fokus på sak, ikke person. At man forholder seg mer til fakta enn til følelser, og setter ned foten når noen utfordrer fakta. Debattleder skal være nøytral og utvise respekt, det samme gjelder debattantene seg imellom.
De stiller spørsmål som skal bidra til å tydeliggjøre argumentasjonen slik at seerne og lytterne får best mulig informasjon, som i sin tur gjør dem i bedre stand til å ta informerte valg. Slik kan debattene også være med på å styrke demokratiet.

De siste årene har jeg imidlertid merket en dreining i dette, som for min del har gjort at disse debattarenaene oppleves som stadig mindre lærerike og interessante. Det handler om flere ting, men starter ofte med redaksjonenes valg av saker.

Jeg mener nemlig at debattredaktører stadig oftere velger temaer med følelsesmessig sprengkraft og dermed bidrar til å forsterke det som framstår som oppkonstruerte debatter på bekostning av viktigere saker med større konsekvenser for folk og samfunnsutviklingen.
Saker ser ut til å bli valgt på grunnlag av hva som får mye klikk i sosiale medier – kanskje i den tro at det vil generere flere lyttere. 

I tillegg er fokuset ofte på person snarere enn sak, spesielt i saker som vedrører enkeltskjebner. Personlig erfaring sidestilles med sannhet, slik blir vi sittende å ta moralsk side i konflikten, uten å nødvendigvis forstå sakskomplekset. Dette gjelder blant annet ofte i saker som er betente fra før, eksempelvis vedrørende innvandring, klima og sikkerhetspolitikk.

Formen på diskusjonen er imidlertid også en utfordring, etter min mening. Gjentatte avbrytelser og hakkete form går på bekostning av god meningsbryting. Som om vi har blitt mer opptatt av kontroverser og motsetninger enn saklige argumenter. Kanskje vel så er tendensen til å sammenstille fakta med mening.
I en tid hvor forskning og fakta i større grad undergraves og delegitimeres, er dette blitt en reell utfordring og et problem for demokratiet der det er essensielt at politiske beslutninger nettopp bygger på godt kunnskapstilfang.  

Mediene besitter mye av den agendasettende makten i samfunnet. De er således sentrale aktører i det norske demokratiet. Et velfungerende demokrati forutsetter en oppegående befolkning. NRK er i en særstilling her og kan fungere som et flaggskip for både mer opplyst dialog og debatt.
Det fordrer at debattformatene tar mål av seg å overgå debattene som florerer på sosiale medier og tilbyr mer kontekst. Verden er mer uoversiktlig og komplisert enn på lenge, rikskringkastingen burde som ledd i sitt opplysningsarbeid i større grad formidle noen av disse komplekse sammenhengene. Folk er ikke så dumme som vi tror!”  https://www.dagsavisen.no/debatt/kommentar/pa-tide-med-revisjon-av-debattformatene-1.1776960?fbclid=IwAR3pPUNzyS3Lq8WGmCADjPP16ufRc2SMTFpCQrAwTcpooUY_mcLLXmRo6bs

 

 

“All propaganda undergraver viktigheten av logikk. Dette er den grunnleggende egenskapen som skiller propaganda fra andre former for kommunikasjon. Avgjørelser bør tas gjennom nøye vurderinger. De bør tas etter å ha hørt alle argumenter og fakta fra alle sider i en debatt, der man veier opp det positive mot det negative. Propaganda oppfordrer oss til å omgå alle disse hensynene.

Evnen til å skille mellom budskap som kun sikter seg inn på det emosjonelle og reell argumentasjon og fakta gjør oss i stand til å ta informerte valg. Det er menneskelig å ha følelser, men å la dem ta kontrollen slik at de overstyrer fornuften kan være farlig, særlig når de manipuleres av utenforstående som ikke har våre beste interesser i tankene.
Konklusjonene vi trekker gjennom fornuften behøver ikke alltid å bli sanne eller riktige, alikevel har det å engasjere seg i logisk tenking en rekke fordeler. For det første blir vi i stand til å forklare andre hvordan vi kom til en gitt konklusjon. De kan synes at vårt resonnement er overbevisende, eller de kan se feil i logikken vår og avsløre disse feilene for oss. Dette gir en annen fordel: muligheten til å endre konklusjonene våre i lys av nye bevis. Når fornuften guider oss, er våre konklusjoner ikke statiske, da kan perspektivene våre vokse og utvikle seg.

Når vi tar ansvar for hva vi tror på og hvordan vi oppfører oss, trenger vi aldri å si at vi ble lurt, manipulert eller fanget i en bølge av lidenskap. Vi kan forklare feilene vi har gjort og forsvare handlingene våre hvis de er basert på logikk og ikke bare på følelser. Ved å praktisere uavhengig tenking, oppførerer vi oss som ansvarlige individer i en verden dominert av propaganda.” https://olehartattordet.blogg.no/en-meget-god-beskrivelse-av-propaganda.html

 

 

DEMOKRATIET OG VITENSKAPEN ER KAPRET AV MARKEDSKREFTENE

DEMOKRATI, ET MISBUKT ORD 

 

“Finally, I figured out the game. I figured it out by noticing that all these guys popped up there like jack-in-the-boxes, rising up from underground tunnels dug centuries earlier by an army of evil moles.

They knew I would come eventually me or someone like me and they had made plans. The entire mountain and rabbit hole had been trapped and mined, and I began to look around for David Bowie in the Labyrinth.

Like Bowie, these pretend sorcerers gave themselves away to a keen eye, since they got more desperate the nearer you got to the truth. The longer I stayed on the right path, the less likely I was to be fooled by the next trap, and they knew that.

If you are a football coach setting up a defense on the field, you don’t put all your tacklers in the middle of the field, or all on one side. You spread them out. You want to block all possible paths to the goal.

You have to defend against the run and the pass, the short ball and the long ball.
It is the same with government. If you want to govern people, you have to keep them on the path you have chosen for them. That is how the governors understand government.

You may think government is about keeping people employed and building highways and educating children, but it isn’t. It is about governing them. Moving them around at will. Think of a governess. She keeps the kids out of trouble and molds them into the sort of adults her employer or her society requires.

Same thing with the governors. They keep you from troubling them and mold you into someone who can make them richer.

That is what our society requires, and very little else. With that goal in mind, the last thing the governors want is enlightened people or self-actualized people. Those people might make money for themselves, think for themselves, and govern themselves.

People like that make very poor clients. People like that are just trouble. So the governors have to head them off.

Since people take many different paths, the governors have to place their blockers and tacklers everywhere. They have to have blockers for smart people and dumb people, lazy people and ambitious people, caring people and uncaring people, progressive people and conservative people, men and women, young and old.

And they have to have blockers and tacklers up and down the field, on the fifty-yard line as well as on the five-yard line. If you get past one line of tacklers, they have to have another line ready for you.

To switch the visualization, no matter how high up the mountain you climb, they have to have some guru on a goat-ledge positioned there to shunt you off on the wrong path.

No matter how deep down the rabbit hole you have climbed, they have to have some bearded caterpillar waiting for you to give you bad advice in solemn tones, recommending you eat the wrong cake or try the wrong door.

I admit it took me a while to figure this out. Over the past decade I have lost more and more of my old heroes. I got around them and moved on up the mountain.

But then I came to another set of heroes perched up there, and instead of learning from my past mistakes and looking at these heroes with suspicion, I instead protected them from questions like that. I didn’t want to lose them, so I didn’t look closely at them. I nodded politely in the old ways and knelt down for the next lesson.

But eventually they said something that didn’t fit the script, and the curtain was torn. I then felt like Jim Carrey in The Truman Show, when his car radio accidentally picks up the director’s channel. I was forced to pick up my bamboo mat and kettle of fish and move further up the mountain.

No matter how high I got, I was always met by a new expert, pointing sideways along a path and smiling knowingly.” – http://mileswmathis.com/guru.pdf

1 kommentar
    1. man MÅ ha erfaring/kompetanse for å i det hele tatt delta i en debatt/diskusjon om et tema.. Det er så mange meninger i media at man blir jo steike tullat i topplokket om man skulle høre på alt 😉

Siste innlegg