Demokratiske regjeringer prøver i likhet med alle andre regimer å isolere og politisk kastrere de mest radikale opponenter. Om demokratiske regjeringer innad har opptrådt mindre ekstremt og brutalt enn de fleste diktatoriske regimer, skyldes det formodentlig snarere den vanlige stabilitet i de fleste demokratiske land enn noen virkelig anerkjennelse av verdien av opposisjon og dialog om fundamentale politiske spørsmål. Retten til å ha avvikende meninger forkynnes ganske visst som et av de mange politiske fortrinn ved systemet vårt. Radikale opponenter må i atskillig grad tolereres, men der er mange forholdsregler som hindrer at deres oppfatninger får en fair sjanse til å bli hørt. Som Robert Michels og mange senere forskere har påvist, har alle stater  og andre store organisasjoner  tendenser i retning av oligarki, og blir lett redskap for sine respektive oligarkier på bekostning av de menige organisajonsmedlemmer (borgernes) interesser.

Våre angelsaksiske demokratier har som regel ikke hatt behov for de groveste undertrykkelsesmetoder, innenlands. I og for seg kan dette oppfattes som en samfunns-organisatorisk bedrift av menneskeheten. Men dette minsker også sannsynligheten av at dyptgående endringer kan la seg gjennomføre innenfor demokratienes etablerte spilleregler. Det blir gjerne sagt at de ledende politiske partier i et demokrati finner seg i valgnederlag fordi de vet at de vil få sjansen til å vinne flertallet neste gang om bare de demokratiske institusjonene blir bevart. Men for at forklaringen av denne viljen til å respektere valgresultater skal bli mer fyldesgjørende, bør en for de fleste demokratiers vedkommende føye til det faktum at det egentlig ikke er så mye som står på spill for de sterkeste private interessene under et politisk valg.

Et demokratisk styre, til og med en ideell demokratisk regjering, har som Robert A. Dahl har påpekt, ingen direkte midler til å måle styrken i de følelser som kan gjøre seg gjeldende i et politisk spørsmål. <<En velger , en stemme>> betyr at en veloverveid og en likegyldig stemme veier like tungt. Det samme gjelder en intelligent og en dum stemme, eller en stemme til forsvar av livets elementære krav og en stemme for å oppnå ytterlige fortrinn for en gruppe som allerede er priviligert. Men i et moderne demokrati vil riktignok, som David B. Truman påviser, sannsynligheten av ny gruppedannelser og koalisjoner legge visse bånd på en regjering, selv om den er valgt med et rommelig flertall. Det kjedeligste er bare dette, – noe som de fleste status quo-tilfredse pluralister blant statsviterne nødig innser, at de potensielle grupper eller koalisjoner som en president, guvernør eller en borgemester behøver å bekymre seg for, sjelden utgjøres av de underpriviligerte. Med mindre de underpriviligerte er desperate nok til å være på randen av oppstand, eller de blir intelligent nok ledet til å forberede velorganisert sivil ulydighet. Unntatt i land med sterke politiske arbeiderbevegelser har de underpriviligerte vært politisk og psykologisk bakbundet av sine fattigslige livsvilkår. Som regel har de eneste effektive potensielle grupper bestått av mektige og priviligert, nettopp de krefter som makthavere flest foretrekker å imøtekomme fremfor å utfordre.

I nesten enhver interessekonflikt mellom de mange og de få, blir som Murray Edelman hevder, de mange helst bare symbolsk tilfredsstilt med demokratisk retorikk og smukt lydende lover, mens de få som har virkelig innflytelse på de politiske myndighetene vinner de håndfaste fordelene. De få har for eksempel muligheter til å omgå nye lover som ikke passer dem, eller de kan få <<sine egne folk>> inn i nøkkelstillingene som skal håndheve de nye lovene. Den økonomiske pengemaktstrukturen i USA som har blitt påvist av mange bl. a. av Gabriel Kolke, overhodet ikke blitt forandret i de siste femti årene. Tross alle slagordene fra Square Deal, New Deal til Great Society ligger den politiske innflytelsen fortsatt i hendene til de temmelige få som er økonomisk sterke, mens de fattige ikke har noe talerør og heller ikke særlig innflytelse. Tidligere kunne nok enkelte fagforeninger utrette  mye for de økonomiske interesser til visse kategorier av de fattige. Men fagforeninger flest har ikke lenger denne politiske betydningen; nå nøyer de seg med å verne om sine medlemmers pengeinteresser, og medlemstallene avtar, i takt med at automatiseringen tiltar. Fagbevegelsen i USA er ikke lenger interessert i generelle spørsmål som angår sosial rettferdighet, det være seg nasjonalt eller internasjonalt. Det samme kan visst i dag sies om brorparten av den skandinaviske fagbevegelsen også.

Mitt poeng er ikke å påstå at det amerikanske demokratiet, enn mindre de skandinaviske demokratiene, er verre enn andre såkalte demokratier. Jeg vil hevde at alle de vestlige demokratiene i realiteten fortsetter med å fordele kortene i favør av de innflytelsesrike og priviligerte, som dermed er istand til fortsatt å utvide sin makt og innflytelse, mens de underpriviligerte blir stadig mindre istand til å tenke og især handle politisk radikalt. I USA er denne utviklingen bare kommet lengst, kan hende mest fordi oppladningen av privat rikdom har vært og er større der enn noe annet sted. Det ironiske og bemerkelsesverdige er at USA også er den moderne nasjon som helt fra først av var mest utrykkelig knyttet til de demokratiske politiske prinsipper, og som har bekjent seg klart til demokratiske idealer gjennom lengere tid enn noen annen nasjon.

Det såkalte demokratiet slik vi kjenner det i Vesten, later til å ha blitt et nesten feilfritt redskap for å bevare det politiske og økonomiske status quo. Jeg vil påstå at radikal politisk forandring er blitt ugjennomførlig i ordnede former i den utstrekning borgerne ikke evner å fri seg fra den herskende troen på at demokratiet allerede er gjennomført, og at lovene som er vedtatt i deres samfunn derfor må overholdes. 

I et samfunn med pluarlisme betyr en almen ukritisk lovlydighet ikke bare at en unngår revolusjonær vold, men at en også oppgir muligheten for en effektiv innsats med sikte på å endre systemet. En har på forhånd bundet seg til å følge regler som i realiteten tar sikte på å avverge en utvikling av reelt demokrati. Ved hjelp av disse reglene er de mektige blitt mektigere, og de maktesløse enda mer avmektige under et skinn av demokrati.  Å bevare dette skinnet er på sett og vis blitt en mye mer krevende oppgave i vår egen tid, for politisk adferdsforskning har gjort det tindrende klart hvor lite demokratisk selv de demokratiske organiasjonene, for ikke å snakke om staten selv, faktisk opererer. Men våre moderne massemedia har vist seg oppgaven voksen, hjulpet av skoler, kirker og vanetenkning. Den demokratiske illusjonen hersker fremdeles suverent. Vi har demokrati tror bra mennesker, derfor behøver vi ikke arbeide for å oppnå demokrati. Imens fortsetter avstanden mellom våre demokratiske idealer og vår udemokratiske virkelighet stadig å vokse.

Innenfor alle organisasjoner, derunder politiske partier og stater, kan menigmann ofte volde lederne problemer ved sin oppsetsighet. Diktatorer vil ofte være avhengige av hemmelig politi og terror for å forhindre revolusjoner og statskupp. Demokratiske statsmenn har det på sett og vis lettere, siden de normalt, som vi har sett, kan stole på en bred samstemmighet, ikke bare om demokratiet som ideal, men også omkring troen på at demokratiet allerede er realisert; at derfor alle demokratiske lover må følges, og at alt hva demokratisk valgte statsmenn kan foreta seg på sett og vis legitimeres fordi de sies å ha demokratisk <<mandat>> til å styre. Slik kan det f. eks. forsvares at oljekilde-eiere i Texas i realiteten blir subsidiert av menige skattebetalere, at kriger kan bli ført for å påtvinge andre nasjoner brutale Qusling regimer osv, – folk vil være tilbøyelig til å finne seg i nesten alt mulig i den utstrekning de er overbevist om at demokratiet faktisk er satt ut i livet i deres eget land. For eksempel kan snille og pyntelige amerikanske borgere, uten ellers å lide av svekkede sjelsevner, bli manipulert til å godta bruk av napalm og andre barbariske krigsmidler mot landsens familier i  Vietnam.

Men graden av føyelighet kan variere med omstendighetene. Som regel vil den være større, jo mindre direkte den enkelte blir berørt av vedkommende lover og begivenheter – eller rettere, jo mindre han er klar over at han er berørt. Presidentens ord er nok til at en godtar at fjerne diktatorer blir forsynt med de nyeste produkter av amerikansk <<knowhow>> på krigsmidlenes område, til bruk mot deres egne opprørske undersåtter. Innvendinger eller motstand mot en bestemt politikk kommer først når sønner og brødre og kjærester og ektemenn sendes avsted for å drepe og kansje ofre sine egne liv i fjerne land.

På den annen side er det nettopp i slike situasjoner at det lettest utvikler seg sterke følelser om at <<demokratiets sak>> nødvendigvis må være rettferdig. Det er også i slike situasjoner at det blir vanskelig å føre noen intelligent dialog. <<Den første til å omkomme i enhver krig er den sunne fornuft, og nummer to er den frie åpne debatt,>> skrev redaktør James Reston i New York Times 12. februar 1965, fem dager etter begynnelsen av amerikanske bombeangrep mot Nord-Vietnam, – Nettopp i krigstid, hvis ens eget lands regjering er skyldig eller medskyldig i at det ble krig, kan sivile ulydighetsaksjoner være den eneste måten å få gjort gjennomsnittborgeren oppmerksom på at det overhodet eksisterer sterkt avvikende meninger. I tider med barsk heltedyrking må motstand mot nasjonalistiske stemninger kansje være heroisk dristige  for å bli lagt merke til og for å bli forstått. Folk flest vil ellers, om de overhodet er klar over at det forekommer avvikende oppfatninger, lett forveksle motstand mot krigspolitikken med feighet.

Fra boken Når lov må brytes, sivil ulydighet i teori og praksis av Christian Bay, kan leses gratis i sin helhet her http://www.nb.no/nbsok/nb/5310e811ab48eabc7e118d7cb5e702c9?index=1#1