Det hender stadig vekk ting som ikke lar seg forklare. Det er fenomener som ikke hører hjemme innenfor den grensen av viten som menneskene har skaffet seg og som strider mot alt vi mener er sunn logikk.
Det jeg vil fram til er et spørsmål – bør slike fenomener bortforklares, eller avfeies med latter ? Det later til at vi ikke kan godta noen verdens ting før vi har fått en forklaring på det – en forklaring som bygger på det vi selv kjenner som tidligere erfaringer.
Det blir forutsatt at vitenskapen skal granske alt uten å ta hensyn til tidligere oppfatninger, men det gjør den jo aldri. Fenomener av denne arten blir automatisk skjøvet unna, eller de blir presset inn i en kategori som er kjent fra før. Når en vitenskapsmann blir stilt overfor en hendelse som virker uforklarlig, spør han seg selv om hva dette kan være.
Etterpå trekker han fram hele sitt arsenal av oppsamlede kunnskaper og snakker om optiske villfarelser, om selvsuggesjon eller massehysteri, og hvis han ikke kan få det passet inn i noen av disse kategoriene kaller han det tilfeldigheter. Han tar hensyn til alt mulig annet enn akkurat den mulighet at det kan ha hendt slik det er skildret. Nei, vi må aldri erkjenne noe som vi ikke helt ut forstår. Jeg begriper ikke at menneskene overhodet kan ha lært seg noen verdens ting ved en slik fremgangsmåte.
Tiden har hjulpet oss. Det varte jo uendelig lenge før vi kom frem til at jorden virkelig var rund, og siden tok det jo lang tid før vi oppfattet at det var jorden som kretset rundt solen og ikke omvendt. Vi hater nye fakta og bevis, for det tvinger oss til å endre det vi har betraktet som grunnleggende oppfatninger – og det er noe av det verste vi kan bli utsatt for.
Vi sitter jo innesperret bak et gitter dannet av vårt eget tenkesett, og vi kan ikke løsrive oss fra vår begrensede oppfatning om hvordan livet bør arte seg. Vi kan liksom ikke på noen måte godta livsformer som vi ikke finner maken til her på jorden. Tenk litt på det – hvordan ser seriemagasinenes og science fictions-filmenes Mars-mennsker ut – eller vesener fra andre planeter ? Jo, de er bare groteske varianter av oss selv – vi har ganske enkelt ikke evnen til å forestille oss noe som avviker for sterkt!
Selvfølgelig kan de ha seks ben eller tre armer eller følehorn på hodet – akkurat som insekter vi kjenner fra vårt eget miljø. Men stort sett skiller de seg ikke så meget ut fra det vi er vant til fra før. Men å være klar over vår egen begrensning og samtidig forestille oss at utviklingen på andre steder i universet skal følge de sammme retningslinjer som her – det er jo ufattelig naivt.
Livet får de former som er nødvendig under alle forhold – tenk bare på dinosaurene. En tid var de den livsformen som egnet seg best, og da forholdene endret seg, døde de ut – men livet ble ikke borte! Det fortsatte men i andre former. Den som var nødvendig og kunne finne levelige vilkår.
Fra boken The Body Snatchers av Jack Finney – Norsk tittel: Mennesketyvene – Utgitt i serien midnattsgrøsseren nr 14
