Man kan ikke kjøpe seg lykke, men man kan lure seg selv til å tro at man kan det, men det er bare snakk om noe midlertidig man fyller igjen de tomme hullene med. Og vi er alle fulle av hull, hull vi tror andre kan tette igjen for oss.

Problemet med en slik løsning er at vi blir avhengige av dem som fyller hullene og vi vil aldri ha noen kontroll over hvor lenge de vil være til hjelp for oss, og når de forsvinner så oppsøker vi nye eksterne hullfyllere som er like uforutsigbare, ja kansje enda mer enn dem som var der tidligere.

Hullene er vår manglende viten om oss selv, hvem vi egentlig er, og å finne ut av det kan være mer skremmende enn det verste marerittet man kan forestille seg. Derfor så gjør man alt i sin makt for å slippe å foreta den reisen innover der man selv må tette hullene som ingen andre noen sinne vil klare å tette for en, og jo lenger man venter jo vanskeligere vil den jobben bli.

Det er enklere å tenne lysa i rommene i andre sine “hus” enn det er å gjøre det i sitt eget, for hvis man retter lyset mot seg selv så er det store muligheter for at det vil skremme vettet av en, for da vil man se at at det må forestas en oppryddningsjobb av dimensjoner, og de færreste av oss har motivasjon nok til å ta fatt på en slik jobb, den mest utfordrende man kan gå i gang med, men også den viktigste.

Det vil være den jobben som når den er ferdig, vil gjøre deg hel, som vil få deg til å innse hvem du egentlig er og alltid har vært. Jeg har begynt og håper jeg vil klare å fullføre.