Lånt fra http://psykopati.blogg.no/
“Psykopaten lever ikke i en dynamikk hvor nåtid spiller sammen med fortid og fremtid. Kun her og nå er viktig for psykopaten. Den harde sannhet er at psykopaten ikke ofrer deg en tanke når han/hun har fått ny forsyning i form av en ny partner, og/eller befinner seg et sted geografisk løsrevet fra der du befinner deg.
Når du plutselig en dag – lenge etter bruddet – dukker opp i psykopatens tanker, så opplever han/hun deres brudd som helt ferskt. Sågar kan psykopaten resonnere at et brudd aldri har skjedd, og at dere fortsatt har en aktiv relasjon.
Når psykopaten i tillegg ikke har samvittighet eller evne til refleksjon, så slår det ham/henne aldri at de bedro deg, at du kan bære nag og at det mest fornuftige vil være å la deg være i fred. Derfor kontakter psykopaten deg som om ingenting har skjedd.
Oppsummert; det sirkulære tidsperspektivet henger altså tett sammen med to faktorer.
1) Den manglende evnen til refleksjon og bearbeiding av relasjoner og hendelser. Når relasjoner og hendelser ikke bearbeides, så blir psykopaten heller aldri ordentlig ferdig med dem. Dette er i strid med den gjengse oppfatningen av at psykopaten slår strek over personer og hendelser som om de aldri har forekommet. Psykopaten slår egentlig ikke en slik strek, men at det virker slik henger sammen med det andre punktet;
2) Måten å lagre minner og erfaringer på (kompartmentalisering). Kompartmentalisering fortrenger, adskiller og distanserer. Dette gjør at hendelser og relasjoner momentant kan stues vekk, “konserveres” og oppfattes som ferske når psykopaten henter dem fram igjen.
Begge disse psykiske mekanismene bidrar til å forstyrre psykopatens persepsjon av tid, erindring og oppfattelse av andre.
Den manglende fleksibiliteten dømmer psykopaten til å gjenta sitt mønster, igjen og igjen. Psykopaten lærer aldri av sine erfaringer, for det foregår ingen indre analyse eller refleksjon. Psykopaten lærer riktignok å forfine og perfeksjonere sine manipulasjonsteknikker, likevel vil hans/hennes relasjoner alltid gjennomgå den samme syklusen – idealisering, devaluering, forkasting.
Det sirkulære tidsperspektivet i kombinasjon med psykopatens grandiose selvbilde forsikrer at han/hun aldri lærer av sine feil, eller i det hele tatt erkjenner at han/hun har dem. Psykopaten står slik sett på stedet hvil og kommer aldri videre i livet, selv om han/hun tilsynelatende beveger seg meget hurtig, fra relasjon til relasjon, fra jobb til jobb, fra by til by. Ikke bare mennesker blir forkastet, men også karrierer og hjem. Er det ikke paradoksalt?
Psykopaten forandrer seg aldri, og kan ha problemer med å forstå at omgivelsene gjør det. Psykopaten stiller seg undrende til forandring og aldring hos andre, og er sjelden forberedt på sin egen alderdom.
For mange psykopater innebærer det et sjokk og alvorlig livskrise og depresjon når han/hun selv eldes og mister sin ungdommelige energi og karisma. En psykopat vil sjelden entre alderdommen med verdighet. Psykopaten har aldri reflektert over at alderdommen kommer, det sirkulære tidsperspektivet forhindrer dette.”
Les videre her: http://psykopati.blogg.no/1459959852_psykopaten_og_tiden.html