Ofte så spør folk om man kan forklare både det ene og det andre, om man kan gi beviser på det man mener er realiteter, og når man kommer med bevisene så er allikevel ikke det bra nok.
For at jeg skal godta noe som et troverdig bevis så må jeg gjøre en hel del jobb for å sjekke om de bevisene jeg har sett på stemmer, dvs egeninnsats, sjekke kilder og alt det andre man gjør for å finne ut om noe er pålitelig, men det er veldig mange som forlanger å få beviser som ikke er interessert i en slik egeninnsats, de vil ha det ferdig servert og fordøyd, de er late og sleipe, for de vil at andre skal gjøre jobben for dem, og endel som kommer til ferdig dekket bord er også så frekke at de aviser bevisene man har fremskaffet uten å se nærmere på dem.
Gidder man ikke å ta den jobben det er for å finne frem til sannheten, så har man pokker i meg bare godt av å leve på løgner, og det sjokket man vil få når det går opp for en at store deler av ens tilværelse ikke er noe annet enn en illusjon.
“Hvis løgnen, likesom sannheten, hadde hatt ett eneste ansikt, ville den vært lettere å ha med å gjøre. For da kunne vi bare ansett det motsatte av det løgneren sier som sikkert. Men vrangsiden av sannheten har hundre tusen ansikter og et ubegrenset spillerom. Pythagoreerne mener at det gode er bestemt og begrenset, mens det onde er ubestemt og ubegrenset. Bare én vei fører til målet, tusen fører utenom.”
Michel de Montaigne