Av Madsen Pirie
Denne tankefeilen er en sterkt spesialisert form for å argumentere ad hominem. Istedet for å fornærme en person direkte trekker man en analogi i den hensikt å gjøre ham eller henne til latter eller stille vedkommende i et dårlig lys. Motstanderen eller den måten vedkommende opptrer på sammenlignes med noe som man vet vil vekke negative reaksjoner blant tilhørerne eller leserne.
«Andersen har foreslått at vi skal dra ut å seile i helgen, men han vet ikke noe mer om båter enn armensk bandeleder.» (Kansje man ikke behøver å vite så mye om båter for å dra på seiltur, Andersen kan jo lære det. Men poenget her er at sammenligningen trekkes i den hensikt å gjøre ham til latter. Det kunne for så vidt finnes mange armenske bandeledere som var svært dyktige sjøfolk.)
Analogien kan være gyldig om vi betrakter sammenligningen isolert. Den blir mer effektiv, men ikke mindre feilaktig, hvis formålet er å komme med uutforsket tilleggsmateriale for å påvirke vurderingen.
«Om det er så at vitenskapen ikke kjenner helt sikre påstander, har en vitenskapsmann ikke mer sikker kunnskap enn en hottentott som løper rundt i bushen.»
(Dette er for så vidt sant, men hensikten her er å bringe en motstander i forlegenhet, slik at tilhørerne skal bli mer innstilt på å godta mulighetene for sikker kunnskap.)
Denne tankefeilen er en luring fordi den bygger på de assosiasjonene som tilhørerne selv gjør seg ut fra det bildet som fremsettes. Brukeren behøver ikke å si noe som er usant. Han eller hun kan stole på at tilhørernes assosiasjoner fører til den nedsettende virkningen. Nedsettende analogier er en tankefeil fordi de støtter seg til irrelevant materiale som påvirker slutningen.
«Jeg gratulerer min kollega med den nye jobben, men må tilføye at han ikke har mer erfaring på området enn en snørrunge på sin første skoledag.»
(Det kan være sant, men hvem er det som er snørrete ?)
Politikere taler gjerne både nedsettende og i analogier, men det er forbausende få gode eksempler på nedsettende analogier i politikken. For at den virkelig skal treffe godt, må det være noe sant i sammenligningen, samtidig som den virker nedsettende i kraft av assosiasjoner. Under ellers like betingelser er det enklere å fornærme motstanderen med en sammenligning som er usann, enn å være flink til å bruke analogier som også har et snev av sannhet. Svært få har nådd så høyt som Daniel O`Connell i hans karakteristikk av Sir Robert Peel:
«Han har et smil som en sølvplate på en likkiste.»
(Ja , overfladisk sett skinner det, men vi kan ikke la være å tenke på det stive og kalde liket som ligger i kisten.)
Litteratur og teaterkritikernes giftfylte penner gir oss langt rikere kilder å øse av når det gjelder nedsettende analogier.
«Han beveget seg nervøst omkring på scenen som en jomfru som ventet på sin Sultan.»
(Og kreperte etter den første natten.)
Nedsettende analogier krever omtanke. Hvis man buser fram uten forberedelse vil man bare bruke utslitte sammenligninger som ikke lenger har evne til å vekke livaktige forestillinger. Om du beskriver din motstander som en «snerpete lærerinne» eller en «slesk nattklubb-eier», blir det ingen sving på sakene. Slike sammenligninger klarer hvem som helst å frembringe. En omhyggelig forberedt forberedt nedsettende sammenligning derimot kan gjøre enhver motstander til latter.
«Hun lignet en påfugl i alt, – unntatt i skjønnhet.»
Oscar Wilde
Sammendrag:
