Når det finnes yrker der man ikke behøver å stå til ansvar for ugjerningene man er ansvarlig for, men men får lov til å fortsette med dem, ja enddog belønnes for dem, da er det ikke så veldig merkelig at det skaper forakt. Og når det i det samme yrket kan loves hva det nå skal være uten at disse lovnadene infris, da har vi med et yrket å gjøre som er skreddersydd for kriminelle. Og når denne typen kriminelle irettesettes/kritiseres så preller kritikken og irettesettelsene av dem som vann på gåsa, mens adferden deres forverres fordi slike individer er ikke interessert i å gjøre gode ting, det de er interessert i derimot er å ha rett, det er derfor de alltid skylder på andre og aldri tar ansvar.
Skal politikken bli et sted der samvittigheten er med på å bestemme der den nå er fraværende, så må de som ingen samvittighet har fjernes derfra og erstattes med mennesker som er i besittelse av den. Får man til det så vil man få bukt med årsaken og så slipper man hele tiden å kjempe mot tilbakevendende symptomer.
Og når det gjelder pressen så lar jeg tidligere redaktør av Bergens Tidende få ordet:
“Den misjonærende journalistikk har ensidighet som mål. Middelet brukes derfor bevisst for å forvirre og redusere lesernes muligheter til selv å skjelne mellom hva som er subjektive kommentarer og hva som er konkrete fakta. Utnyttet i politisk påvirkningshensikt er likheten med “propaganda journalistikk” tydelig. Misbrukt kontinuerlig for å dramatisere og vekke interesse, vil konsekvensene være desinformerende og destruktive. Aksepteres denne arbeidsmodell som kommunikasjonsprinsipp, kan det i verste fall føre til “informativ folkeforførelse” som går på sannheten løs.
Sannheten er at store deler av den journalistiske prioriteringsmodell bygger på jesuittiske hensiksmessighetsprinsipp om at middelet rettferdigjør veien til målet – til opplag og salg. Derfor anvendes fortsatt den personlige karakteriserings-journalistikken kombinert med faktaformidling langt inn i mediegiganter som NRK og enda til en kvalitetsavis som Aftenposten. Det er skummelt fordi det danner skole i “manipulerende journalistikk”.
Dyktige manipulatører fremstiller seg som ofre når de blir tatt i bedrageri på samme måte som en mobber legger skylden for hans eller hennes opførsel mot offeret. Den samme dynamikken ser vi politikk og presse, der de fremstiller seg som ofre når deres bedrag har blitt avslørt istedet for å ta ansvar og gjøre opp for seg. Uten mennesker med en våken samvittighet i ansvarsfulle stillinger vil ingenting endre seg, allikevel så gir vi de samme samvittighetsløse indivdene makt til å ta avgjørelser på våres vegne enda vi har sett dem tabbe seg ut utallige ganger.
Å kalle en spade for en spade er ikke å mobbe, men for dem som ikke takler et språk som setter hale på grisen så kan det oppfattes som mobbing. Å kalle en spade for en spade er et redskap som brukes til og fortelle hvordan realitetene er, nemlig at en liten elite UTEN samvittighet har kontrollen over denne kloden, som de vanskjøter i samarbeid med pressen, som er deres verktøy som skal rettferdigjøre deres samvittighetsløse handlinger, der alt handler om å mele sin egen kake på bekostning av alle andre. Og da kommer vi igjen tilbake til hovedroten til alt det onde, nemlig kvinner og menn i makposisjoner som har hjerter av sten sorte som sot. Blir man ikke kvitt disse personene så vil menneskets fremtid henge i en yderst tynn tråd.