“Det virker nesten som om det knugende herredømmet som stat og kirke tidligere hadde over individet i dag er avløst av tyranniet, innbakt i et økonomisk system som likefram betinger en egoistisk tenke og handlemåte. 

Vårt liv har blitt til en tredemølle, der vi i konkurranse med andre presenterer resultatet av vårt arbeid med jeg`et. Hensikten og målet med denne <<forestillingen>> er å bli <<bedre> enn konkurrenten – oppnå mer anerkjennelse, mer suksess, mer velstand enn den/de man konkurrerer mot.

Vi tror at alt dette er uttrykk for vår frie vilje og grad av selvrealisering, men i virkeligheten er vi ikke annet enn perfekt fungerende marionetter i et samfunn som styrker oss i denne troen, og som samtidig sørger for at vi ikke forlater den oppsatte ruten.

Livet er en evig konkurranse. Når naboen din skaffer seg en litt flottere bil enn din, så må du straks skaffe deg en som er enda litt flottere – dette går igjen fra generasjon til generasjon. Man må jo hevde seg så godt man kan, selv om man egentlig ikke har råd til det. Enden på visa blir at mange vil være med på galoppen, men har ikke midler til det. Derfor låner de penger for å kunne henge med. Hvis jeg skaffer meg det og det, blir jeg akseptert. Enhver vil gjerne være bedre enn andre. Dermed raser et helt samfunnssjikt rett i avgrunnen på grunn av denne evige konkurranse mentaliteten.

Idèen om individualisme i det 9. århundre var forbundet med forestillingen om at mennesket har mot til å handle fritt i pakt med sin samvittighet og sette seg opp mot den herskende mening. Men i dag begrenser individuell tenking og handling seg stort sett til å gjøre det som er best for en selv, om nødvendig på andres bekostning. 

Tålmodighet, resignasjon og innlevelsesevne er fremmedord for mennesker som bare lever etter behovsprinsippet. Utsagnet <<jeg vil ha alt, og det straks>> er typisk for dem. Verden omkring dem består kun av fristelser. I en verden som utelukkende er basert på konsum og prestasjon, blir menneskene nesten automatisk forvandlet til til selvsentrerte roboter. Verden er bare til for å tilfredstille vår appetitt.

Vi må være villige til å innrømme at det er vår selvopptatthet som har gjort dette samfunnet til et utrivelig oppholdssted.

Selvsagt ønsker vi en bedre verden med bedre mennesker. Men vi vil ikke innse at livet vi streber etter, avhenger av vår karakter – hva slags mennesker vi egentlig er. Men vår karakter er i hovedsak preget av egoisme, som i følge Erich Fromm ikke bare er et spørsmål om adferd. Egoisme innebærer at jeg ønsker å ha alt for meg selv – at det ikke er deling av godene, men det å besitte noe som gir meg glede. Derfor må jeg nødvendigvis bli stadig mer materialistisk, for når besittelsen blir et mål i seg selv, er jeg mer jo mer jeg har.

Faren for selvbedrag synes ikke å være like prekær for depressive personer som for andre. De legger merke til det som andre bevisst skyver unna, og de kjenner sine grenser og muligheter. De finner ingen trøst i falsk smiger eller beroligende selvros. Depressive mennesker fungerer som en slags seismograf for samfunnet vårt – de viser at noe grunnleggende er galt. <<Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme>> , sa Henrik Ibsen i sin tid.

Mennesker som bare er opptatt av seg selv, mister sin <<historiske tidsfølelse>, skriver Christopher Lasch. De interesserer seg verken for sine forfedre eller sine etterkommere. De synes å leve etter slagordet: <<Etter oss kommer syndefloden.>> Denne manglende interessen for <<de store linjer>> fører til en likegyldig holdning overfor politikk, og dette er det aller farligste trekket ved den moderne selvopptattheten.

Etter for lengst å ha resignert i forhold til å gjøre noe positivt med samfunnsutviklingen, konsentrerer de fleste seg om det som fortsatt lar seg kontrollere og forbedre – ens egen personlighet. Når masse demonstrasjoner mot krig, privatisering av vann og dårligere arbeidsforhold ikke fører til noe, forsøker man å bekjempe personlig maktesløshet og tapet over kontroll ved å engasjere seg i sitt eget ve og vel.

Allerede i 40 årene skrev Erich Fromm: <<Man er rede til å akseptere enhver ideologi og enhver leder, bare han kan tilby oss en politisk struktur og symboler, som synes å kunne gi enkeltindividet en mening med livet å bringe orden inn i tilværelsen. Fortvilelsen til den robotaktige konformist er en fryktelig grobunn for fascismens politiske idealer.>>

I et samfunn der økonomien er alle tings målestokk, trenger man mennesker som fungerer i forhold til denne økonomien. I følge den amerikanske psykologen Philip Cushman er den vestlige økonomien avhengig av kontinuerlig produksjon og kontinuerlig konsum av uvesentlige produkter og erfaringer som raskt foreldes. Derfor trenger man mennesker som er villige til å spille med i dette spillet: mennesker med et nytt jeg, som oppfyller økonomiens behov. 

For Cushman er dette moderne jeg èt et <<tomt jeg>>, som stadig er ute etter å fylle denne tomheten med konsumgoder, kalorier, erfaringer, kjærlighets partnere og medfølende terapeuter for derved å bekjempe den økende fremmedgjøringen. Dette <<tomme jeg èt>> opplever en smertelig mangel på felleskap, tradisjon og gjensidig erfaring og gjør seg selv ansvarlig for denne mangelen.

For ikke å oppleve denne mangelen konstant, utvikler mennesker med et tomt jeg en <<kronisk, udifferensiert emosjonell hunger>> og forsøker ubevisst å stille denne hungeren gjennom konsum. Følelsen av tomhet og meningsløshet holder ifølge Cushman de økonomiske hjulene i samfunnsmaskineriet i gang. Mennesket kjøper ingen produkter når de ikke føler noe behov for det. Men mennesker med et tomt jeg føler alltid et behov.

Mennesker som lider økonomisk nød og som er hard prøvet av skjebnen, har ikke noe overskudd til å gruble over sine behov og hvordan man best skal tilfredstille dem. De har andre sorger som binder deres energi.

Reklamen har inntatt det tomrommet som tapet av tradisjoner og verdier har etterlatt. Reklamen tilbyr de rådene og anvisningene som tidligere generasjoner fikk via sin kulturelle bakgrunn, og den tilbyr samtidig helbredelse fra det <<tomme jeg`et>>: Hvis bare du kjøper de riktige produktene, hvis du kler deg og oppfører deg slik som personene i reklamen, kan også du oppnå et lykkelig liv, lyder budskapet.

Men det livet som reklamen viser oss, er i virkeligheten bare en form for livsstil, ifølge Philip Cushman: <<Det er en kopi av tradisjonelle kulturer, til hjelp for et samfunn som har mistet sin egen kultur. I den forstand blir livsstil anvendt som pseudokultur – en pseudokultur som lover illusorisk helbredelse umiddelbart, en transformasjon>>.

Det <<tomme jeg`et>> erfarer via reklamen hvordan livet kan gjøres mer levelig, hvordan man på beste og letteste måte kan tilfredstille sine behov. << Nytelse uten samvittighetskvaler>> – slik det uttrykkes i et slagord innen reklamen – blir kjernepunktet i tilværelsen. Slagordet lyder slik: <<Jeg vil ha>>, og det så fort som mulig!

Men dette ønsket oppfylles ikke lenger av de lovpriste produktene alene. Tendensen i dag er en type reklame som lar produktet  det egentlig dreier seg om, komme helt i bakgrunnen og snarere konsentrerer seg om begrepet livsstil. Man reklamerer for en livsstil, hvis mening utelukkende består i å tilfredstille overfladiske behov og leve ut sine følelser.

Reklamens modeller sier oss ikke bare hvilke produkter som er absolutt nødvendige for det <<gode livet>>, de fungerer i økende grad også som forbilder for vår adferd. <<Vet far om at du har fått så elendig karakter i matte ?>> spør den yngre broren sin eldre bror med et triumferende smil. Og med dette lille pressmiddelet oppnår han sitt mål: den siste resten av cornflakes fra frokostbordet, som han har så lyst på og som han vil ha straks!

Budskapet i denne reklamesnutten treffer selve nerven i vår tid: Alle midler er tillatt, så lenge vi oppnår våre mål. Moral ? Hva er det ? For vårt tomme jeg er verdier som moral og etikk, samt begreper som å ta hensyn til de andre eller gi avkall på noe, ikke lenger noe forbilde.

Uten motforestillinger får vi gjennom reklamen formidlet den <<verdi>> som sørger for stabiliteten i vårt samfunnssystem: Det lønner seg å være bedre enn andre! Ingenting vasker hvitere, ingenting gjør familien, barnet kvinnen, eller katten lykkeligere enn produktet xy. Bare når vi sammenlikner oss med andre, konkurrerer med dem, har vi muligheten til å bli <<nr. 1>> – med andre ord: bedre, mer populære, vakrere og klokere enn andre.

Psykoanalytikeren Karen Horney sier det slik: <<Konkurranse er nesten blitt vår statsreligion, for den er åpenbart ikke bare uunværlig i forhold til økonomisk vekst, men den sørger også for at det moderne menneskets jeg forblir tomt og derved forutsigbart. Konkurransementaliteten dominerer ikke bare våre yrkesmessige relasjoner, men gjennomsyrer også våre sosiale relasjoner, våre vennskapsforhold, våre erotiske relasjoner og våre familieforhold. Dermed bærer den kimen i seg til destruktiv rivalitet, nedvurdering av andre, mistenksomhet, misunnelse og sjalusi i enhver menneskelig sammenheng.>>

Andres suksess er vår fiasko, og omvendt profiterer vi når de mislykkes. Innfølingsevne og medlidenhet må nødvendigvis komme i annen rekke.

Selv om vi har konstatert at selvopptattheten er blitt den dominerende holdningen i samfunnet vårt, føler likevel et økende antall mennesker et visst ubehag ved dette faktum. Til tross for alle anstrengelser, fornemmer de en indre tomhet og utilfredshet. De registrerer hvor umenneskelig og kaldt samfunnet er blitt og lider under fremmedgjøringen i forhold til andre mennesker.

Likevel synes mange det er vanskelig å endre på situasjonen. De fleste resignerer istedenfor å gjøre noe konstruktivt. Deres innstilling, som går ut på at man som enkeltperson ikke klarer å endre noe er forståelig i forhold til den nøden og elendigheten som hersker på vår klode. Ingen kan til stadighet gå rundt å føle intens medlidenhet med alle krigsrammede, nødsofre, stoffmisbrukere og uteligger. Tvert imot: Den stadige fokuseringen på dårlige fæle nyheter i massemedia tvinger folk til å kople ut emosjonelt.

<<Medlidenhet og frykt har det til felles at jo mer fortrolige vi er med de faktorene som vekker disse følelsene, desto mindre plager de oss. Når slike skrekkscener blir en vane, blir inntrykket de gjør etterhvert svekket.>> Disse ordene, som den engelske moralisten Bernard Mandeville ytret allerede i begynnelsen av det 18. århundre, er særlig aktuelle i dagens samfunn. I en tid da moderne kommunikasjonsmidler daglig bombarderer oss med katastrofemeldinger fra de fjerneste himmelstrøk, blir vår evne til å vise medfølelse stadig mindre og mindre. Emosjonell avstumpethet og likegyldighet, som vi alle kan merke fra tid til annen, er altså helt normale reaksjoner på emosjonell overbelastning.

For ikke å la seg nedtynges av avmaktsfølelse overfor all verdens urettferdighet, søker stadig flere mennesker etter å forandre og kontrollere sitt eget liv, i det minste. De har begynt å stille spørsmålstegn ved et liv som kun er basert på konkurranse og konsum.

Ubehaget over den økende velstanden, den vanvittige konkurransen og det hemningsløse konsumet vokser stadig. Ennå er dette ubehaget riktignok ikke mer enn en vag følelse, , som maksimalt ytrer seg i halvhjertede konsumvegrings forsøk eller en trendy livsstilendringer. Mange tror at de har oppnådd kontroll over livet sitt ved kun å spise sunn mat, løeve mest mulig miljøbevisst og trykke inn av-knappen på TV så ofte som mulig. Og de lider ikke så sjeldent av den illusjonen at de gjennom sin adferd er blitt bedre mennesker. De søker ofte fellesskap hos grupper av likesinnede.

De fleste forsøkene på å kvitte seg med ubehaget ved vår livsførsel, forfeiler imidlertid sitt mål. Konsuminnstillingen sitter for dypt i oss, og vi er altfor sterkt preget av den aggressive konkurransementaliteten til at reelle endringer skal kunne oppnås bare ved å endre livsstil. Det som vi egentlig ønsker oss – nærhet, fellesskap og medmenneskelig interesse – oppnår vi derimot ikke.

Når vi stiller oss spørsmålet om hvordan vi skal klare å overvinne, bør vi ikke lege  for store planer. Globale krav, som for eksempel de som Erich Fromm gjør seg til talsmann for, lyder så vakkert, men har minimal verdi for hver enkelt av oss. Fromm krever en <<forvandling i menneskets hjerte>>, men anser dette som realistisk bare hvis drastiske økonomiske og sosiale endringer inntreffer, noe som vil gi mennesket det mot og den innbilningskraft som kreves for en slik forvandling.

Håpet om drastiske økonomiske og sosiale endringer er i dag mindre enn noensinne, snarere tvert imot: Etter de såkalte sosialistiske staters sammenbrudd, ser kapitalismen ut til å ha styrket sin posisjon som eneste riktige økonomiske modell og livsform.

For øyeblikket synes det ikke å være noe annet valg enn å søke etter potensielle endringer hos det enkelte individ. Om hvert enkelt individ var i stand til å erkjenne i hvor stor grad ens adferd skader en selv og andre, om man var villig til å stille seg kritisk til de allment aksepterte målsetningene og finne nye, egne mål – da kunne man øyne berettiget håp om endring.

Dette lyder umiddelbart som positiv tenkning, i henhold til mottoet: Menneskene er gode av naturen, hvis man bare lar dem få muligheten. Men dette var slett ikke hensikten, fordi positiv tenking hemmer kritisk tenking og bestyrker derfor staus quo. Det er snarere snakk om å utvikle et eksisterende behov for enhet og solidaritet med andre mennsker og bekjempe den nåværende, dominerende, egoistiske adferden. For det er et ubestridt faktum at begge disse tilbøyeligheten finnes i oss: tilbøyeligheten til å konkurrere med andre og vinne over dem, og ønsket om å føle trygghet i felleskap med andre.

Hvilke av disse to tendensene som blir dominerende, avhenger av hvilke normer og verdier som til enhver tid eksisterer i et samfunn. Et samfunn som favoriserer konkurranse, foretrekker egoistisk eiertrang, fordi solidaritet og og fellesånd ikke tjener dets målsetting.
Vi lever i et slikt samfunn, og vi vet ennå ikke de fulle konsekvensene av at de fleste mennesker i de vestlige velferdsstatene har valgt egoismen – den hensynsløse utfoldelsen av deres eget jeg. Men det betyr ikke at dette valget må anses som ugjenkallelig.

I langt større grad enn vi er villige til å innrømme, framstår vi som marionetter i et skuespill, der helt andre mennesker er ansvarlige for regien. Akkurat som i arbeidslivet, som når en sjef prøver å legge arbeidsforholdene bedre til rette for å øke produktiviteten, blir vi også lurt på andre områder. Nå som før dreier det hele seg om profitt, og samfunnets målsetting forblir den samme: Vi skal fungere i arbeidslivet.

 Lullet inn i samfunnets forestillinger om hvor enestående vi er, innbiller vi oss at vi er uavhengige individer. Vi merker overhodet ikke at vi i grunnen har svært liten kontroll over livene våre. Og vi merker heller ikke at vesentlige elementer ved et demokratisk samfunn sakte men sikkert blir ofret på jeg-kultens alter.

Solidaritet, fellesskapsånd, sosial samvittighet og sosialt engasjement mister sin betydning etterhvert som individualistisk og egoistisk adferd blir framstilt som stadig mer ettertraktet. Det som gangner et samfunn, basert på konkurranse og konsum, vil i det lange løp skade hvert enkelt medlem av dette samfunnet. 

Usikre, utilfredse, ensomme mennesker – syke på kropp og sjel – innebærer ingen utfordring for de herskende i samfunnet, snarere tvert i mot: Med sine utilfredstilte behov får de hjulene i sving  innen økonomien og bidrar til å stabilisere systemet. Hver især kjemper sin ensomme kamp og merker ikke at de andre spreller i garnet på samme måte som dem selv.

Hvilket kraft og energipotensial kunne vi ikke oppnå om vi omsider løftet blikket fra oss selv og fikk øye på våre medmennesker: Da kunne vi i felleskap gå løs på de virkelige problemene i samfunnet vårt.

Det vil være en helt utopisk målsetting å forvandle egoisme til altruisme – å omskape samfunnet til et idealsamfunn, hvor omtanken for andre er en sentral ide. Bortsett fra at uegennyttighet er en meget perfid og dermed ytterst subtil form for jeg-fiksering og derfor ikke særlig mye å strebe etter, er Ludwig Feuerbach åpenbart skeptisk til altfor idealistiske forestillinger når han sier: <<Gjør hva dere vil, men dere blir aldri kvitt all menneskelig egoisme.>> Etter hans mening er dette heller ikke, forutsatt at man skiller mellom ondartet, umenneskelig, hjerteløs egoisme på den ene siden, og godartet, medfølende, menneskelig egoisme på den annen side. 

En viss porsjon egoisme er for Feuerbach en ubetinget forutsetning for ikke-egoistisk handling: <<Den som fornekter egenviljen, fornekter også medfølelsen.>> Det er altså ikke snakk om at vi alle skyldbevisst må gå i oss selv og for framtiden bare tenke på andre. <<Ren egoisme er like sykt som ren ren selvfornektelse. Begge deler ødelegger menneskene, enten meg selv eller den andre, i virkeligheten sågar oss begge>>, sier psykoterapeuten Ruth Cohn. Veien til et annet menneske kan altså bare gå via oss selv. Vi må sørge for vårt eget ve og vel, men vi må likevel ikke miste de andre av synet. Det er ikke selvfornektelse som er alternativet til egoisme, men individuasjon.

Den som her stusser og tror at forfatteren plutselig lovpriser det som i de tidligere kapitlene i denne boken er blitt fordømt, har lest ordene feil: Individuasjon er som begrep grunnleggende forskjellig fra individualisering, men likevel blir begge disse begrepene betydningsmessig ofte forvekslet med hverandre. En definisjon som C. G. Jung foretok, kan imidlertid klargjøre disse begrepene: <<Individualisme er en bevisst framheving og understreking av den formodede egenart i motsetning til kollektive hensyn og forpliktelser. Individuasjon innebærer derimot en bedre og mer fullstendig fullbyrdelse av menneskets kollektive bestemmelse. Ved å ta behørig hensyn til individets egenart kan man forvente en bedre sosial yteevne enn om den personlige egenart blir forsømt eller sågar undertrykt.>>

Mens individualisering går ut på at alt skjer ut fra egennytte, forsømmer ikke en vellykket individuasjon den enkeltes interesser og behov. Men forskjellen er at her står utviklingen av ens eget jeg alltid i en helhetlig sammenheng. Jung sier det slik: <<Individuasjon er en psykologisk utviklingsprosess som gjør en til det bestemte enkeltindivid som man nå en gang er. Dermed blir man ikke selvisk i gjeng betydning, men man oppfyller bare sin egenart, no som er himmelvidt forskjellig fra egoisme eller individualisme.>> Videre hevder Jung at en harmonisk individuasjon gjør det mulig for et menneske å leve autentisk og befri seg fra <<Personas falske gevanter>>, som Jung uttrykker det i sin teori.

<<Persona>> må tolkes som den fasade og de masker vi gjemmer oss bak for perfekt å kunne spille de rollene vi får oss tildelt, for at ingen skal kunne <<kikke oss i kortene>>, slik at vi kan skjule vårt sanne jeg overfor hverdagens og samfunnets krav. Mye av det vi stolt hevder er et tegn på vår individualitet, er i realiteten bare kunstig fasade. Vi har egentlig ingen personlighet, men har bare lagt oss til en <<Persona>>, en overfladisk, falsk personlighet. Denne fasaden har ingenting med individuasjon å gjøre.

Indidviduasjon førere til indre frihet og autonomi, men stanser ikke her, slik den misforståtte selvrealiseringen gjør. <<Riktig oppfattet selvrealisering og respekt for andres interesser er ingen selvmotsigelse>>, sier Ruth Cohn. Hun fortsetter: <<Jo mer jeg iakttar og tar hensyn til andre mennesker og verden rundt meg, desto tryggere og mer realistisk opplever jeg mine avgjørelser. Jo mer bevisst forhold jeg har til virkeligheten omkring meg, desto friere og sikrere er mine avgjørelser.>>

Mennesker som opplever en harmonisk individuasjon, vil – til tross for den uavhengighet de har oppnådd – alltid være seg bevisst sin avhengighet av andre mennesker og hvor viktig relasjoner egentlig er. De har lykkes i det kunststykket som familieterapeuten Helm Stierlin kaller <<relatert individuasjon.>> De har funnet en likevekt mellom selvstendighet og evne til å vise nærhet.

Hvordan skal vi klare  å komme vår skadelige egoisme, vår navlebeskuelse, til livs ? Hvordan skal vi, til tross for slett personlig og sosialt utgangspunkt, utføre det kunststykket  erstatte begrepet individualisme med individuasjon ? Det finnes dessverre ingen enkel oppskrift. Vi må prøve oss fram, finne oss i frustrasjoner og tilbakeslag om vi skal kunne realisere vår målsetting på dette felt – å kunne leve i samklang med oss selv og våre medmennesker. Når vi innser hvor viktig andre mennesker er for oss og omvendt, når vi begynner å tenke over hvordan vi forholder oss til menneskene rundt oss, da har vi tatt det første viktige skrittet.

For å kunne gå et skritt videre, er det nødvendig å foreta seg noe som kan virke som en selvmotsigelse ut fra alt som hittil har vært sagt, og som ved første øyekast kan mistolkes som rendyrket egoisme. Vi må kutte ut meningsløse, tidkrevende sysler og distansere oss fra mennesker som vi ikke er virkelig interessert i og omvendt. Vi må vinne tid og deretter på en meningsfylt måte bruke den tiden på dem som betyr noe for oss.

Vi er alle så opptatt av tilsynelatende nødvendige, hverdagslige gjøremål, og vi tror at vi ikke har mer tid og energi til andre mennesker og ytterlige oppgaver. Rent umiddelbart synes dette å være tilfelle: Fra morgen til kveld er tidsskjemaet vårt fylt til randen. Men hvem av oss er villige til å spørre seg selv om hvor meningsfylte og nødvendige de er, alle disse gjøremålene og sammenkomstene som vi fyller vår tid med.

Hvem er villig til å spørre seg selv om det egentlig er strevet verdt å ofre enda mer tid på arbeidet, for å kunne klatre et trinn oppover karrierestigen ? Hvem spør seg i det hele tatt om de kontaktene man har med andre mennesker egentlig er noe man ønsker eller om det bare er av gammel vane ? 

De fleste mennesker  lever dag ut og dag inn med nøyaktig samme rytme, uten å spørre seg om mål og mening med sin gjøren og laden. De lar seg avspore av bagatellmessige krav fra perifere bekjentskaper og overser det som virkelig betyr noe for en – ens nære venner  må ofte nøye seg med en kort telefonsamtale. Det vanlige hjertesukket om hvor liten tid man har, blir sjeldent fulgt opp av resonnementet: Men hva om jeg hadde hatt bedre tid ? Eller: Hvorfor har jeg ikke bedre tid.

Mennesker som fullfører dette resonnementet, erkjenner at det hverken er mer velstand, finere klær eller dyrere biler som i realiteten er det mest attraktive, men rett og slett: å ha bedre tid. Å ha mer tid for seg selv gjør det mulig for dem å finne ut hvordan de virkelig ønsker å leve og omsette denne erkjennelsen i praksis.

For å vinne tid må man først og fremst kutte ut slike gjøremål og redusere kontakten med mennesker som opererer som <<tidstyver>>. Tidstyver er for eksempel overfladiske vennskap og bekjentskap, som ikke har noe til felles med virkelig vennskap. Tidstyver er også alle de forpliktelsene som hverken er til nytte for en selv eller andre, men bare skjer av gammel vane. Tidstyver er også ørkesløse grublerier over angivelig forspilte sjanser eller andre mennesker som er suksessrikere/vakrere/mer intelligente/lykkeligere enn oss selv.

Hvor mange timer tilbringer vi i våre blankpolerte biler, bare for å suse avgårde å slippe å bli konfrontert med oss selv ? Hvor mange timer hensleper vi foran TV apparatet mens vi glor på et eller annet likegyldig fordummende talkshow, som skal fungere som erstatning for virkelige samtaler med mennesker av kjøtt og blod ? Og hvor mange timer bruker vi på utseendet vårt og kroppen vår, slik at vi kan leve opp til samfunnsidealene ?

Hvis vi setter oss ned og tenker alvorlig igjennom hva vi egentlig bruker tiden vår på, må vi nok erkjenne at en stor del av våre tilsynelatende viktige gjøremål er fullstendig overflødige, ja sågar skadelige. Men det som er riktig, trenger ofte ikke å være det som er konvensjonelt riktig. Man burde kansje la være å gå i et kjedelig selskap, selv om <<betydningsfulle>> mennesker er til stede ? Man burde kansje avslå en forfremmelse hvis det innebærer å distansere seg fra mennesker man er glad i ? Man burde kansje ikke fylle opp helgen med alskens avtaler, bare for å skape et image av det populære og aktive fritidsmenneske ? det er nok av eksempler på hvordan vi kunne frigjøre oss fra mennesker og gjøremål som ikke bare fratar oss verdifull tid, men også energi.

Vi må i ordets egentlige forstand finne frem til oss selv – først da kan vi virkelig gjøre noe for andre. En kvinnes utsagn er her ganske typisk: <<<jeg har forenklet livet mitt så mye at jeg nå har tid til å gjøre det jeg virkelig har lyst til. Jeg vil ha tid til å tenke, lese, spasere. Jeg vil ha tid til givende samvær med andre mennesker. Ved å ordne livet mitt på det ytre plan, har jeg ordnet det på det indre plan… Jeg føler meg mye friere, og jeg tror jeg er i ferd med å bli en bedre, mer ansvarsfull, ja sågar en mer sympatisk person.>> Først når vi har skaffet oss pusterom og har lært oss til å si nei, kan vi være noe for andre mennesker.

Hva vi enn foretar oss, skjer det som oftest under tidspress, og tankene beskjeftiger seg gjerne med andre ting samtidig. Det grenser til luksus å kunne stoppe opp å spørre å spørre seg selv hva man egentlig gjør og hvorfor.

Ingenting synes å være så skremmende for dagens mennesker som det å være alene. Man er lett bytte for de stadig mer raffinerte avledningsmanøvrene som fritidsindustrien uavlatelig bringer på markedet: Man kaster seg på enhver ny trend, koste hva det vil, så lenge det svarer til forventningene. Som lemen farer man nedover fjellsidene på terrengsykler, svever rundt i luften på hanglidere, raser rundt i den farlige bytrafikken på rulleskøyter, fyller innsjøene med seilbrett, flokker seg sammen på diskotekene – alt for å slippe unna følelsen av ensomhet.

Slike mennesker vil reagere med motvilje hvis de skulle oppfordres til å stanse opp å tenke igjennom sin gjøren og laden. De vil ha problemer med å se noen verdi i annet enn sine vanlige gjøremål, og framfor alt vil de ikke kunne erkjenne sammenhengen mellom sin aktuelle livsstil og sin utilfredshet. Likevel burde man våge seg på et eksperiment med seg selv –  lære å verdsette tid som et luksusprodukt.

Å skaffe seg et pusterom i hverdagen er også forutsetningen for det neste, viktige skrittet for å oppnå den tidligere omtalte individuasjonen – å bli glad i seg selv. Å være glad i seg selv blir dessverre altfor ofte forvekslet med egoisme. Men disse to egenskapene har ingenting med hverandre å gjøre; snarere tvert i mot, ifølge Erich Fromm: <<Problemet er ikke at det egoistiske individ elsker seg selv altfor høyt, men heller det motsatte – i realiteten hater man seg selv. Denne mangelen på kjærlighet og omsorg for seg selv gjør at man blir tom og utilfreds. Man er ufrivillig ulykkelig og prøver å presse seg til den tilfredsstillelsen som livet byr på, og som man ikke er i stand til å skaffe med utgangspunkt i sitt eget jeg.

For å kunne bli virkelig glade i oss selv, må vi forkaste alle idealforestillinger om hvordan vi gjerne ville ha vært – forestillinger som blir innpodet oss utenfra – og konsentrere oss om det vi egentlig er. Bare jeg klarer å gå ned i vekt, bare jeg finner den rette partneren, bare jeg blir forfremmet, bare jeg får råd til å kjøpe meg en ny bil, bare jeg får spart opp nok penger… Ja, hva så ?

Begynner livet etterpå ? Blir vi kansje bedre, mer tilfredse mennesker ? Nei, når et mål er oppnådd, oppstår straks et nytt. Og atter heter det seg: Bare jeg… For å oppnå irrelevante mål, som ofte fortoner seg forlokkende, i utgangspunktet, sløser vi bort en utrolig mengde tid, energi og ofte også penger.

Stadig kretser tankene rundt spørsmålet: <<Hvordan ville det ha vært å…>>, og det dreier seg nesten utelukkende om ens egen person og egen suksess. For andre mennesker, deres problemer og deres behov er det ingen plass til overs. Vi holder andre på avstand fordi vi ikke lenger opplever noen avstand til oss selv og er fullstendig oppslukt av vår utilfredshet med oss selv. For å bekjempe denne utilfredsheten, trenger vi all den tid og energi vi kan avse utenom yrke, husholdning og barneoppdragelse.

Istedenfor stadig å være opptatt av oss selv og forbedre oss selv, burde vi lære å akseptere oss elv mer slik som vi er. Derfor er det nødvendig å avsløre falskheten i mål som blir pådyttet oss utenfra. Vi må stoppe opp å kople av fra hverdagens krav og mas en gang i blant. Da – og bare da – har vi en sjanse til å yte vårt bidrag til en vennligere, mindre egoistisk tilværelse.”