Bedre død enn rød ?

 

Teksten under her er skrevet av gjesteblogger Jan Roos:


“I den offentlige debatten, både i hovedmediene og i kommentarfeltene, er det en gjenganger jeg har lagt merke til spesielt de siste månedene.
I en tid hvor Arbeiderpartiet kjører gjennom det som må kunne kalles mørkeblå nyliberalistisk politikk, hvor de opererer som sterkt allierte av Høyre-FrP-regjeringen, f.eks i ACER-saken og flere andre saker som innebærer suverenitetsavståelse til ikke-demokratiske, overnasjonale maktstrukturer (maktstrukturer vi på demokratisk vis har takket nei til ved to anledninger), oppstår det naturlig nok et folkelig representasjons-vakuum i det politiske landskapet.
Og ikke før har et parti til venstre for AP kreket seg over sperregrensa, før man ser mediene, representanter fra nyliberalistiske tenketanker og kommentarfeltene fylles med trusselen om kommunismens diktatoriske og historiske last.

 

Har alle glemt hvilket system Norge var under i tiår etter tiår, de samme tiårene vi gang på gang lå helt i toppsjiktet for beste land å bo i, Sosialdemokratiet.
Vi snakker i praksis om et blandingssystem av offentlige og private driftsmåter som satte menneskene i samfunnet høyt, men som også hadde rom for frihet til verdiskapning, samt styring til det gode for de mange i samfunnet.
Sosialisme og kommunisme blir brukt om hverandre, som om de er ett og det samme. Men er det snakk om ett og samme system? Prinsipielt er sosialisme en flatere struktur hvor arbeiderne eier produksjonsmidlene og demokratiet er sterkere integrert i flere ting i samfunnet. En utjevning av maktforholdene i samfunnet.

 

Historisk da? Når arbeiderklassen og fattige har kjempet for økt innflytelse, som f.eks under den Russiske revolusjonen, har utviklingen av samfunnet ofte stoppet nettopp der det ble sagt at “dette skal være en overgang til sosialistisk styresett”.
Det som i virkeligheten oftest skjer er at den midlertidige styreformen, ja vi snakker altså om Kommunismen, blir værende. Dette er fordi rene kapitalistiske systemer er rigget for enorm makt til en liten gruppe mennesker.
Ren kapitalisme, det være seg privat eller statlig, har systemisk og menneskelig ikke mye positivt å vise til, verken historisk eller i vår tid.

 

Det vi ser nå med blåblå nyliberalisme er at multinasjonale selskaper får stadig større makt.
De jobber direkte mot folks rettigheter, direkte mot demokratiet, infiltrerer politikken og skaper overnasjonale organer som kan sette deres økonomiske interesser over alle andre hensyn, inkludert å overstyre lands demokratiske avgjørelser.
Deres profittjag skal ikke på noen måte hindres. Våre demokratiske friheter og rettigheter har aldri vært under en slik trussel i et slikt globalt omfang før.
At nyliberalistene fortsatt synger med i hallelujakoret og predikerer det glade budskap om de frie markedskreftene, som på magisk vis løser alle menneskets utfordringer helt av seg selv, etter flere tiår med motbevis, forteller at denne globale, nyliberalistiske strømningen ikke er basert på realitieter, den er basert på ideologisk overbevisning.
Og selvfølgelig muligheten for å manifestere rikdom i et rigget system som stimulerer til ytterligere grenseløs grådighet og egoisme.

 

Å se seg blind på venstresiden når man skriker om diktaturer er derfor svært farlig, da dette skjer foran øynene våre akkurat nå. Vi holder på å miste demokratiet, vi holder på å miste våre friheter. Det totalitære finnes i virkeligheten ytterst på begge sider av det politiske spektrum.
Det totalitære finnes i for mye makt til de få, på bekostning av resten av oss. Men det totalitære finnes også i for mye styring, slik at økonomisk vekst blir svært vanskelig å oppnå.
Begge scenarioer vet vi av historisk erfaring er skrekkscenarioer. Vi må tilbake til sosialdemokratiet. Vi må tilbake til den livsviktige balansen mellom disse elementene.

 

Nå er tiden inne for å se på hva politikerne faktisk gjør. Representer de oss? Rødt har min tillit i dagens situasjon, men den avhenger helt av hva de faktisk gjør og kjemper for.
For demokratiet virker bare når vi ikke er parti-lojale. Partilojalitet gir de politiske partiene ufortjent makt, manglende respekt for egne velgere og vanlige folk og et stort, udemokratisk handlingsrom, slik vi ser med AP nå. Parti-lojalitet underminerer demokratiet selv. Folkevalgte regjeringer disponerer våre ressurser og får handle på våre vegne, det burde innebære stor ydmykhet. Mangel på dette er et tegn på en ubalanse i demokratiet vårt.

 

Når vi advarer om faren for diktatur, ser de røde den blå fare og de blå den røde fare. Men et eller annet sted i ytterkantene av dette politiske spektrum møtes de i konsekvensene de får for oss som samfunn og mennesker.
Det er konsekvenser ingen moralsk oppegående mennesker burde ønske for seg selv eller andre, uansett ideologiske forestillinger. Vi er i fare, selve demokratiet trues.
Vi gjentar historien fordi vi tror vi har fanget de historiske symbolene på ondskapen, men i virkeligheten står disse mellom oss og vår nåværende trusler. Og om vi holder de oppe som evige sannheter, gjør det oss blinde for hva som skjer i vår egen tid.”

Jan Roos
BJØRNAR MOXNES, leder i Rødt sier:

“I debatten som har oppstått i kjølvannet av Rødts vekst, skriver VGs Hanne Skartveit « blir kapitalismen avskaffet, eier staten alt. Staten blir den eneste kapitalisten. Makten blir samlet på en hånd. Det blir lett diktatur av slikt.» Og ja, det blir lett diktatur om staten eier alt. Det så vi i Sovjetunionen og Kina. Brutale regimer uten respekt for individets rettigheter, uten frie fagforeninger, ytringsfrihet eller organisasjonsfrihet. 

Slike førkapitalistiske diktaturer har ingenting med sosialisme å gjøre. Det er riktig at noen tror at sosialisters eneste svar på alt er staten, men det betyr ikke at det er sånn i virkeligheten.
Vi er ikke veldig for stat. Vi er veldig for deltakelse og demokrati. Og da bør det ikke være mest mulig stat, men minst mulig stat. Flest mulig aktive fellesskap og maktspredning. Som fagbevegelsen, Norges sterkeste folkebevegelse, med over en og en halv million medlemmer. 

Det er demokrati, deltakelse og fellesskap. Men det er ikke stat. Ansattestyrte bedrifter, som Rødt også er for, er heller ikke stat. Men demokrati og maktspredning. 

Sosialisme handler om en gjennomført demokratisk måte å utvikle samfunnet på, uten varige skiller mellom de som styrer og de som blir styrt. Men hvis befolkninga ikke har full ytringsfrihet, organisasjonsfrihet eller alle politiske rettigheter, så kan ikke folk flest styre samfunnet. Derfor kan ikke en ettpartistat være sosialistisk.

På 1900-tallet gikk arbeiderbevegelsen foran i kampen for folkestyre og rettferdighet. Helse og utdanning, som før var privilegier for noen få, ble rettigheter for de mange.
Demokratiet rykket fram på områder som i andre kapitalistiske land kan være demokratifri sone. Norge ble et land med mindre forskjeller, der arbeidsfolk ikke lenger måtte stå med lua i hånda. 

Skartveit kan ikke nekte for at bevegelsen som drev fram disse endringene var sosialistisk, uten å bedrive historieforfalskning. Likevel ser hun ikke at det norske velferdssamfunnet i stor grad er resultat av kampen mot kapitalisme.

Skartveit henger nemlig fast i den kalde krigen. I hennes tankeverden må du velge ett av to: kapitalisme eller Stalin.
Der er det ingen plass for den demokratiske, radikale sosialismen. For å få terrenget til å passe med sitt ideologiske kart, fremstiller hun 1900-tallets sterkeste kraft for samfunnsendring ? arbeiderbevegelsen ? som en slags kapitalismens vokter. 

Skartveit har imidlertid et godt poeng når hun skriver at «Maktspredning og maktfordeling er helt sentralt i et demokratisk samfunn». Men er det slik kapitalisme fungerer?
I dag eier den rikeste prosenten av verdens befolkning halvparten av all rikdom. Ulikhetene øker dramatisk over hele Vesten. Det blir stadig tydeligere at at kapitalismen fører til en ekstrem maktkonsentrasjon på stadig færre hender, altså det motsatte av maktspredning. 

Denne maktkonsentrasjonen er ikke bare udemokratisk, men også ødeleggende. Både i Europa og USA har beslutninger tatt av finanseliten kastet millioner ut i arbeidsløshet.
I land som Spania, Hellas, Italia og Portugal har vanlige folk fått merke baksiden av kapitalisme, mens de ansvarlige for krisene har fått milliarder av skattekroner i redningspakker. 

Slike kriser rammer samfunnet fordi det ikke fins noen demokratisk styring med store deler av økonomien. Vårt svar på det er at demokratiet tar kontroll over finans og kreditt, som er selve blodomløpet i en moderne økonomi. Blir det mindre maktspredning av slikt? Tvert imot.
Det gir mer frihet til det store flertallet når vi får «mindre avhengighet av pengemennene», for å bruke slagordet til den første politiske bevegelsen av arbeidsfolk i vårt land, Marcus Thranes Arbeiderforeninger. 

I Norge var det nettopp arbeiderbevegelsens kamp som hindret den ekstreme maktkonsentrasjonen hos en liten overklasse som vi ser i andre deler av verden.
Velferdsstaten svekket de fattiges avhengighet av de rike, enten det var arbeiderens avhengighet av den såkalte arbeidsgiveren eller den arbeidsløses avhengighet av almisser. Dette var maktspredning i praksis.

Men det forvitrer. Hvis dagens trender med fallende organisasjonsgrad og økende ulikhet fortsetter, vil klasseskillene i Norge være som i Italia om bare 15 år, ifølge forskningsprosjektet NorMod2030. I Italia lever 20 prosent under fattigdomsgrensa, og de ti prosent rikeste tar en tredel av de samlede inntektene. 

Det er dette som kan føre til velferdsstatens sammenbrudd, ikke Rødts program, slik Skartveit hevder. Alvoret i situasjonen bekreftes av de stadig flere tillitsvalgte ute på arbeidsplassene som blir med i Rødt. De forteller om sosial dumping, fagforeningsknusing, mer aggressive sjefer og uverdige arbeidsvilkår som vi trodde vi ble kvitt for 70 år siden. 

I en slik situasjon hjelper det lite med festtaler om et harmonisk trepartssamarbeid. Skal arbeidsfolk snu tilbakeslag til framgang, trengs en fagbevegelse og politiske partier som mobiliserer til kamp. Det gjør Rødt, og derfor vokser vi i rekordfart. 

1900-tallet ble stemmerettens tidsalder. Kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen gjorde slutt på elitens monopol på stemmeretten, og dermed deres monopol på politisk makt.
Dette århundret bør bli demokratiets tidsalder. Århundret vi fratar eliten monopolet på økonomisk makt. Veien dit går gjennom en utvidelse av demokratiet til også å gjelde økonomien.

Det er essensen i Rødts program, en sosialisme som gir mer frihet og demokrati til folk flest, ikke mindre.” https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/4d8Py6/kapitalisme-eller-stalin

Høyre siden elsker å hyle opp om at Rødt er kommunister og forteller oss at hvis Moxnes og co kommer til makta så vil de kopiere Stalin sitt styresett, noe som jo er det reine sprøyt.
Det høyre siden derimot ikke nevner med et pip er at deres store idol Friedrich Hayek støttet diktatoren Pinochet og hans brutale regime i Chile. Dette er vel noe Rødt burde ta tak i hver gang høyre siden kommer med beskyldninger som retter seg mot person i stedet for sak.
 
“Hayek var ikke så opptatt av grunnleggende menneskerettigheter. [12] Han var opptatt av markedet. Av friheten til å spille sine sterke eller svake økonomiske kort akkurat slik man selv vil.
Denne markedsfriheten, ikke den demokratiske friheten, er den opphøyde helligdom i Hayeks politiske lære. Og han satte den ene opp mot den andre. Hayeks store frykt var at den demokratiske friheten – massedemokratiet – skulle kvele markedsfriheten. I dette perspektivet, ble den demokratiske arbeiderbevegelsen frihetens erkefiende.
 
Hvis den demokratiske friheten beveget seg for langt inn i markedets rettmessige domene, ville «sosialdemokrati» snart være synonymt med «totalitært demokrati». [13] Hva ville være å gå for langt? Hayek listet opp tidens dødelige trusler mot friheten: Progressiv beskatning. [14] Velferdsstatlig helsevesen. [15] Tariffavtaler og koordinert lønnsdannelse. [16] Akkurat den politikken som flertallet i mange vestlige land ønsket seg etter andre verdenskrig.
 
Én mulig løsning på «the problem of democracy» ville være å avskaffe allmenn stemmerett. Hayek anbefalte en annen: «Det essensielle problemet», påpekte han i 1960, «er ikke hvem som regjerer, men hva regjeringen har rett til å foreta seg». [17] Markedsfriheten kunne beskyttes ved å innskrenke den demokratiske frihetens aksjonsradius.
 
Hvis demokratiet lærte å kjenne sin plass, kunne folk flest ha politiske rettigheter uten å utgjøre en trussel for «friheten». Men hvis ikke? Hva skulle være den prinsippfaste liberalismens svar, hvis folk flest ikke respekterte dens grenser for hva et demokrati har «rett til å foreta seg»?
 
Pinochets eksperiment. I Chile møtte Hayek dette teoretiske problemet i praksis. Allende var kanskje demokratisk valgt, men den sosialdemokratiske politikken regjeringen hans førte, gikk langt ut over de hayekianske grenser for hva demokratiet har rett til å foreta seg. Den chilenske maktelitens svar ble å monopolisere makten over spillereglene hos en snever elite. Folk flest fikk ta til takke med markedsfrihet.
 
Under diktaturets beskyttelse, fikk en gruppe økonomer kalt «the Chicago Boys» gjøre Chile til et markedsliberalistisk eksperiment. Storstilte privatiseringer innen helsevesenet, høyere utdanning og pensjonssystemet slapp kommersielle aktører inn i fellesskapets domene. Helsevesen og utdanning ble mer klassedelt. Den økonomiske ulikheten, som vokste mye raskere enn økonomien, nådde groteske nivåer under Pinochet.
 
Dette var en sterk stat etter Friedrich Hayeks smak. Det fantes kanskje intet folkevalgt parlament, ingen fri presse og ingen politisk ytringsfrihet i Chile, men det var heller ingen streikevakter der.
 
Forklaringen på at Hayek mente den personlige friheten var større under Pinochet enn under Allende, er at han snakket om markedsfriheten, ikke den demokratiske friheten. I hans lære har markedsfriheten forrang, mens den demokratiske friheten er sekundær, og det i en slik grad at Hayek ville foretrekke «en liberal diktator», som han kalte det, fremfor «et demokratisk styre med mangel på liberalisme». [18]”
 
https://morgenbladet.no/aktuelt/2018/09/den-okonomiske-liberalismens-11-september?fbclid=IwAR2QQWjQn9uyExBWncEzXdy2xd3_9i6uHA7nrX4L-v_RlfLGXzBhwkBQU7A

Men så har vi denne som forteller en helt annen historie om Hayek:


“However, even in the well-crafted paper by Farrant, McPhail, and Berger, Hayek’s views on Chile are still condemned as being apologetic. The paper goes on to say that according to a 1978 interview in The Times Hayek supported some of Pinochet’s work and believed that tyrannical governments could be superior to democratic ones based on the circumstance. However, further inspection of the cited article proves that this claim is misleading. Hayek specifically prefaces his so-called support for Pinochet with the following:
 
I have certainly never contended that generally authoritarian governments are more likely to secure individual liberty than democratic ones, but rather the contrary. This does not mean, however, that in some historical circumstances, personal liberty may not have been better protected under an authoritarian than under a democratic government. This has occasionally been true since the beginning of democracy in ancient Athens, where the liberty of the subjects was undoubtedly safer under the “30 tyrants” than under the democracy which killed Socrates and sent dozens of its best men into exile by arbitrary decrees.
 
Perhaps most notable is Hayek’s willingness to equate despotic democracy and despotic authoritarianism by the fact that both often result in death and exile. Hayek’s condemnation of absolute democracy should not be thought of as a blind eye turned away from tyrants, but rather an attempt to illustrate just how violent and evil some democracies can actually be. This helps clarify his later quote on Pinochet in the same article:
 
More recently I have not been able to find a single person even in much maligned Chile who did not agree that personal freedom was much greater under Pinochet than it had been under Allende.
 
We’ve now come full circle. This is the statement that prompted Corey Robin to write his “Hayek-Pinochet Connection” blog post in the first place. The context, however, makes this statement far more tolerable, as Hayek clearly condemns political systems that perpetuate death and suffering only sentences earlier. To Hayek, Salvador Allende was clearly worse, because, as noted by the Federation of American Scientists, the socialist president’s policies resulted in mass food shortages and the decision to negotiate with violent totalitarian states such as the Soviet Union and North Korea. In this context, the debate over whether Allende or Pinochet is more evenhanded. Perhaps Hayek’s biggest mistake in all of this was deciding to choose a side instead of acknowledging that both regimes were comparably evil.
 
The Verdict: Was Hayek a Pinochet Apologist?
At the end of the day, the evidence to support the claim that Friedrich Hayek praised, corresponded with, or apologized for the Pinochet regime is miniscule. At best, one could make the argument that Hayek should not have picked sides between Pinochet and Allende in the first place. However, if there is any intellectual dishonesty occurring in the Hayek-Pinochet debate, it’s certainly on the part of academics such as Karin Fischer and Corey Robin, who mislabeled and exaggerated Hayek’s own words to fit their narratives.” https://mises.org/wire/no-hayek-didnt-support-pinochet-regime?fbclid=IwAR0GlO9cp5e8nzt4KbtLzEP7t5tiHnP_XbqQh0OiHrWwCHfiermRL7BCY5A


 

0 kommentarer

Siste innlegg