“Datatilsynet har et spesielt og sammensatt mandat. Dels skal tilsynet anvende norske rettsregler og dels skal det delta aktivt i diskusjonen om hvorledes disse reglene eventuelt bør endres. Vi skal altså samtidig være vår broders vokter og oppdrager. Det er på den ene siden et utrykk for generøs tillit. På den annen side har det medført at Stortinget og partiene har abdisert fra sine forpliktelser til selv å lede, forme og konkretisere personvernets profil og innhold. Den årlige stortingsdebatten om Datatilsynets virksomhet avvikles på få minutter. Det kan selvfølgelig tolkes som bred tilfredshet med arbeidet som utføres, men det kan også leses som likegyldighet.
Det kan også føyes til at Norge på dette området ikke har interesseorganisasjoner som engasjerer seg systematisk i spørsmål som knyttes til personvernets innhold og fremtid.
Behovet for å samle , systematisere, oppbevare og videreformidle personopplysninger vokser meget sterkt i vår samtid. Det er ikke mangel på tekniske innretninger som gjør en slik bruk både mulig, billig og effektivt. I fremtiden venter det det flere innretninger og systemer som først innebærer at vi etterlater oss spor, som dernest kan samle dem sammen og analysere dem, og så bruke dem til egne nye formål. Misbruker potensiale er stort, og øker rimeligvis jo lenger man får anledning til å oppbevare og bruke opplysningene.
Lovgiverne er sikkert oppmerksomme på disse tingene, men de anviser sjelden prosjekter etter en avveining av antatte ulemper not antatte fordeler. I stedet sørger man for å forby misbruk i vedtakene og forskriftene. Det til tross for at hele historien – inklusive den norske – er breddfull av eksempler på at kunnskaper er blitt brukt til noe annet enn hva de var ment for. Men når forslaget om innsamlingen presenteres, er det ikke mer enn rimelig at de mange gode begrunnelsene fra operatørene og utstyrsleverandørene er det som fanger vår oppmerksomhet. Dette er nå mulig! Dette må vi gjøre! Går det likevel galt en gang i fremtiden og tiltaket viser seg å ha pådratt ubehag eller vanskeligheter, vil det alltid stå en regjering klar som kan be om unnskyldning og legge ved en sjekk.
Krav om <<sletting av opplysninger>> blir i visse innflytelsesrike miljøer betraktet som tre banneord – inspirert av bakstreveri.
Opplysningsvirksomheten har stått sentralt i Datatilsynets arbeide. Vi oppfatter oss ikke selv som som et <<politi>>, men som et organ som sprer kunnskap om borgerens rettigheter og handlingsalternativer på området <<personopplysninger>>
Blir Datatilsynet 50 år i 2030 ?
I så fall: Hva vil hovedoppgaven være ?
Antagelig vil oppgavene bli omtrent de samme som i dag:
Passe på opplysningsinnsamlerne, opplyse alle som ønsker opplysning, argumentere for løsninger, gi råd og peke på sammenhenger. Kort sagt: Strø sand i maskineriet inntil postmodernistene kommer med sitt smøringsfett..”
Fra boken Fra tillit til kontroll av Georg Apenes, 2005 Pax forlag