“Vi beundrer den som kan beherske sine lidenskaper, og i evnen til dette adskiller mennesket seg mest fra dyret. Derfor finnes det heller ikke noe flauere syn enn en bande som besinner seg og skiller lag etter en lidenskapsrus.

For noen år siden var der en kjempemessig finansskandale i et fremmed land. Politiet jaget hovedmannen, men han skjøt seg før de tok ham. Det var rart å se folkenes avsindige raseri. Lidenskapene var pisket opp til den ytterste grense og hadde plutselig ingen gjenstand. Den umiddelbare følge ble at man fant frem noen temmelige likegydlige små syndere og klynget dem opp i lyktestolper, mens fråden bokstavelig talt stod en hel nasjon rundt munnen.

Vi ser det samme fenomenet både i store og i små saker. En opinion reiser seg mot et menneske som i løpet av få timer eller dager blir symbol for allslags faenskap. Tusenvis av mennesker løper grassat, skriker og bærer seg. De lager en hel teologi på noe de har drømt eller hørt.

I løpet av kort tid kan et land bli som et galehus, det sees bare fortrukne fjes og høres bare forrykte skrål. Saken ? Den er vekk, hvirvlet ned i et dragsug  av galskap, mens massen stormer mot avgrunnen,  – hvor den enkelte siden skal finne seg selv igjen, skamfull, tilsølt og forferdet, som om han våknet i fyllearresten.

Ethvert menneske enten kjenner fra seg selv dette stemningsforløp, eller har sett det hos andre. Det mest kjente tilfelle er Jesu lidelseshistorie, som også utstyrte synderne med alvorlige tømmermenn. Og når tømmermennene er en saga blott, da kan man begynne forfra igjen.”

Aksel Sandemose fra hans bok Dødens agenter, utgitt i 1934