Jeg leser en bok nå som heter Frihetens fiende, essays om ondskap, frihet og menneskeverd av Kjetil Hafstad, utgitt av Universitetsforlaget 1993, og kapittelet jeg nå leser heter Stasi som forfører, og det er umulig og ikke trekke paralleller til dagens Norge, man behøver ikke en gang å ha god fantasi for å få det til. Bare hør her:
“Propagandaen vant ikke gjennom, Reglene til Stasi var ikke lagt opp for idealister, men nok mest for oppurtonister. Motsetningene mellom samfunnets mål og de virkemidlene myndighetene brukte var umulig å overse.”
Forskjellen fra Øst Tyskland og Norge er at ALLE i DDR visste hva slags psykopater og parasitter det var som styrte landet, mens det i dag her hjemme foreløpig kun er et fåtall som har skjønt at slik er det også her. Hos oss er distraksjonene mer profesjonelle og mye mer overbevisende slik at veldig mange tror at vi lever i et faktisk demokrati og at vi har ledere som vil folkets beste. Setter man seg i lunka vann og temperaturen stiger sakte så vil man ikke merke at man blir kokt før det er for seint.
Og videre: “Regimet vil være til stedet overalt, bestemme overalt, trenge inn i alt. Derfor legger det sin skygge over dem som likevel forsøker å gestalte noe henimot en normalitet i sitt liv – endog om normaliteten bare består i å stole på egne øyne, og danne seg en egen vurdering av virkeligheten. Befolkningen ble nærmest målbevisst trenet i treghet.”
“Foretok man raske “feilvalg”, ble man raskt stemplet som tilhørende de “fiendtlig-negative”. Sagt på en annen måte, ble befolkningen opplært i dumhet. Bare gjennom viljeløs dumhet var det mulig å følge de til enhver skiftende signalene og overse de skrikende selvmotsigelsene. Dersom man tenker seg den kjappe spontankommentaren til guttungen i Keiserens nye klær anvendt på DDR, må man forestille seg reaksjonen der som øredøvende taushet. Vi føres slik til hypotesen om at funksjonærene i Stasi ble forent i en korpsånd omkring et hykleri, en dobbeltmoral som alle gjennomskuet.”
“Det onde er der, banalt, uoppfinnsomt, som et glanende øye, og finner feste hos den som har størst tillit og ikke inngir motforestillinger.”
Dette er også tatt fra boken Frihetens fiende, essays om ondskap, frihet og menneskeverd, kapittelet heter Stasi som forfører. Man skal ikke ha store fantasien for å trekke paralleller til Stasi i Øst-Tyskland og artikkelen under her:
“Plantall og faktiske tall stemte ikke overens. I slike konflikter fikk plantallene fortrinnsrett. Ikke tingenes faktiske tilstand, men hvordan de SKULLE være, kunne legges til grunn for den videre planleggingen. En side ved slik organisering er dermed at styret hadde en nesten uendelig barmhjertighet med dem som drev korrupt handel og vandel på sitt ansvarsområde, eller som rett og slett var udugelige. For erfaringstallene telte lite eller intet – og var uønsket – i den grad de sto i mot den offisielle beskrivelsen av virkeligheten.”
Boken kan leses i sin helhet her: https://www.nb.no/items/943c3c1e3b4394943d43024c4f16dac1?page=0&searchText=frihetens%20fiende
0 kommentarer
