“Vold, misbruk og fysisk og psykisk mishandling tidlig i livet gjør mennesker ekstremt sårbare. Det ble dokumentert med epidemiologisk metodologi i en amerikansk studie. Blant 17 000 voksne brukere av en primærmedisinsk poliklinikk som all var i faste arbeidsforhold, hvilket var en forutsetning for inklusjonen, tallfestet forskerne sammenhengene mellom bestemte negative barndomserfaringer og risikofaktorer for de hyppigste årsaker for død blant voksne i dagens USA. Studien er til nå blitt utdypet i over tretti understudier, alle publisert i tunge medisinske skrifter.
<<Negativer barndomserfaringe>> var delt i to grupper, en for psykisk, fysisk og seksuelt misbruk av barnet selv, og en for ulike problemer slik som å vokse opp med en enslig forelder, å leve med en voksen som misbruker alkohol eller narkotika, å leve med en voksen som har en mental lidelse eller har prøvd å ta sitt liv, å se mor bli mishandlet, og å leve med en voksen som har vært dømt eller fengslet. Disse ble så korrelert med følgende ti risikofaktorer for sykdom: røyking, sterk overvekt, fysisk inaktivitet, depressivt stemningsleie, selvmordsforsøk, alkoholisme, etterhvert narkotikabruk, foreldre med rusproblemer, mer enn 50 seksualpartnere gjennom levetiden, og seksuelt overførte sykdommer. Mulige sammenhenger mellom de foran nevnte barndomserfaringene og de ti risikofaktorene ble deretter analysert med henblikk på de sju ledende årsaker for død blant voksne i de vestlige land, nemlig hjerte- og karsykdommer, slag, enhver form for kreft, kroniske luftveissykdommer, diabetes, hepatitt og gulsott, og brudd (som mål på skader).
Forskerne fant sterke sammenhenger mellom negative barndomserfaringer og risiko for tidlig død blant voksne. Disse økte i styrke når det forelå flere typer negative erfaringer. Konklusjonen var at negative erfaringers negative virkning er sterk og akkumulerende. Vincent Felitti, studiens leder, sammenfattet studieresultatene under den betydningsfulle tittelen <<Turning gold into lead>> på følgende måte:
Vi fant at slike negative barndomserfaringer er svært vanlige, selv om de vanligvis er fortiet er fortiet og uoppdaget: at deres dype virkning vedvarer selv etter et halvt århundre etterpå, selv om nå omformet fra psykososiale erfaringer rir organiske sykdommer; og at de er en avgjørende faktor for nasjonens helse og velferd. Våre funn er av stor betydning for den daglige praksis i medisin og psykiatri fordi de tyder på at det som anses som vanlig voksenmedisin er et resultat av hva som ikke ble sett i barndommen. Studien avslører de rådende oppfatninger omkring depresjon og avhengighet som overfladiske, fordi den viser at disse står i et veldig sterkt doserespons-forhold til forutgående leveerfaringer.
Det viktigste spørsmålet studien hadde frembrakt , som den hadde gjort maktpåliggende å besvare, men som studiens design ikke ga adgang til å svare på, stilte forskerne selv: <<Exactly how are adverse childhood experiences linked to heath risk behaviors and to adult diseases ?>> Jeg har tillatt meg å spissformulere spørsmålet på følgende måte: Hvilke tanker og begreper om menneskelige erfaringer og menneskers kropper må humanmedisinen utvikle slik at helsepersonell kan begripe hvordan krenkelser som ikke drepte barnet likevel dreper den voksne som har vært dette barn ?
Er det fruktbart å tenke at en mental tilstand der man har en opplevelse av at liv og helse er i en konstant fare, at en slik tilstand nærer utviklingen av kreft ? Den negative virkningen på immunsystemet av såkalt distress, det vil si emosjonell overlast, er godt dokumentert. Eksperimentell utforskning av sammenhengen er blitt forankret på flere måter. I immunologiske studier er <<natural killer cells>>, på norsk kalt drapsceller, sentrale studie objekter; i hormonstudier har kortisol en betydelig plass. Drapsceller undertrykkes målbart hos forsøkspersoner som utsettes for stress, for eksempel sterk støy, og inntil 72 timer etterpå, men bare hvis forsøkspersonene tror at de ikke kan kontrollere støyen.
Den samme støyen over like lang tid bevirker derimot ikke det samme hvis forsøkspersonene tror at de kan slå av kilden, selv om det ikke er sant. Med andre ord: Personenes egen opplevelse av enten fullmakt eller kontroll – eller avmakt og utleverthet – bestemmer virkningen. Personens subjektive opplevelse av virkeligheten som overveldende og upåvirkelig, svekker vedkommendes drapsceller. Effekten blir forsterket av gjentatt erfaring av maktløshet, og ytterligere ved kronisk avmakt. Slik åpnes veien for patologiske celler i kroppens vev og organer.” https://olehartattordet.blogg.no/1487625978_vrt_primitive_helsevesen.html
