Det kan ikke være slik at vi bare skal tro på noe fordi noen kommer med påstander, for gjør vi det da går vi ned en tidligere opptrådd vei som er veldig lite hyggelig, nemlig den mørke middelalder og inkvisisjonens tid.

Under inkvisisjonen kunne enhver reise anklage og straks få fengslet den eller dem som man mistenkte for hekseri. Massesuggesjonen fremkalte hos hysteriske personer en voldsom frykt for heksene og bibragte dem den tanke at deres pårørende, deres kveg etc var forhekset av en eller annen.

Det var vesentlig kvinner som ble anklaget. Disse ble da straks fengslet og underkastet pinlig forhør. Pinebenkens torturer og kvaler presset snart frem de vannvittigste selvanklager, da torturen fortsatte og økte til tilståelsen kom. Ingen falt på den tanke at tilståelsen kom på grunn av at torturen ikke lenger kunne utholdes.

De ulykkelige ble alltid dømt til døde, da der ikke kunne være tvil om at tilståelsen var pålitelig. Men resultatet var også dødsdom og henrettelse i de sjeldne tilfeller hvor det ikke var mulig å lokke noen tilståelse ut av den pinte, selv under de frykteligste tortursmerter. Man sa da: Bare en heks, som blir hjulpet av djevelen kan utholde slike smerter.

Selv ektemannens bestemte vitneprov, at hustruen, som var anklaget som heks hele tiden hadde ligget ved siden av ham i sengen den kritiske natt, gjaldt ikke som bevis nok. Man påsto at et gjøglebilde, et spøkelse, hadde ligget i sengen, og heksen hadde allikevel vært med i sabatten.

Selv ikke det mest åpenbare bevis for at en siktelse ikke kunne ramme den anklagede, var i stand til å redde henne fra døden. Heksetroens suggesjon var sterkere enn de mest soleklare beviser.