Vi forventer oss at andre skal ordne opp i våre problemer, politiske partier, organisasjoner, politi og militæret.
Politiske partier og organisasjoner følger ferdig oppsatte programmer som slavisk skal følges. Menneskene innenfor disse sjelløse institusjonene er ikke noe annet enn slaver av sine egne programmer, og så fort man fraviker eller stiller spørsmål ved disse reglene og programmene så er man ikke lenger et fullverdig medlem av virksomheten, men en trussel, ja sand i maskineriet som ikke er det minste interessert i å stoppe opp for et vedlikehold og i veldig mange tilfeller rekonstruksjon.
Hvis man ser på disse institusjonene som kjøretøyer, så vil man se at de kun manøvreres en vei, og det er rett fram, ikke fordi kjøretøyet ikke har en styringsmekanisme som gjør “sjåføren” i stand til å endre retning, men fordi “sjåføren” har blitt fortalt av tidligere sjåfører at denne styreinnretning er et unødvendig onde og at den eneste riktige retningen er rett framover, uansett hva slags hindringer man skulle møte på.
Dette godtar “sjåføren” uten å endre retning selv om det skulle være nødvendig. Og slik fungerer det nedover i systemene. Man får beskjed ifra oven at slik er det og slik skal det være, og så godtar man at det er som man får beskjed om uten å undersøke om det virkelig er slik, selv om man skulle få en gnagende mistanke om at noe skurrer.
Og skulle man stille spørsmål, skulle man undersøke for så å finne ut at det er andre retninger som fører en til både bedre veier, bedre kjøreforhold og en endeplass som ikke fører en utfor stupet, i grøfta eller rakt inn i et motgående kjøretøy, så blir man ikke sett på som en som forsøker å endre system til noe bedre, men som noen som forsøker å ødelegge eller sabotere, uansett hvor dårlig det bestående systemet måtte være og uansett hvor mye bedre et nytt har forutsetning til bli.
I vårt samfunn er nytenking synonymt med å endre på en detalj eller to, og disse detaljene blir så hauset opp i samarbeide med media slik at vi skal tro at de er revolusjonerende.
Rattet til å endre retning blir sett på som en trussel for det bestående, en ubehagelig utvekst som burde fjernes, slik at vår mulighet til å ta kontroll over våre egne liv skal opphøre å eksistere enda rattet er instrumentet til en ny og bedre verden, ihvertfall for de underpriveligerte.
De priveligerte helt på toppen av maktpyramiden, konstruktørene av de økonomiske, politiske og sosiale strukturene, for dem så er vår fastlåste tro på deres evne til å styre deres største fordel, men også den minst fordelaktige faktoren de har å forholde seg til. For hvis vi våkner opp fra vår tornerose søvn og ser hvordan virkeligheten faktisk er og ikke slik vi får den presentert, og vår evne til og skille mellom rett og galt vekkes til live, da vil ikke bare systemene falle, da vil også illusjonen og hjernevaskingen som har fått oss til å tro at ondt er godt smuldre opp.