Vil ikke ytringsfriheten krympe hvis slike utsagn skal rammes av Straffeloven og gi bøter eller fengsel? Trolig vil frykten, selvsensuren og tausheten omkring trans- og kjønnstematikk øke kraftig. De nye formuleringene vil nemlig bli et effektivt våpen i hendene på kjønnsaktivister og alle andre som sympatiserer med kjønn i fri flyt.
Noen definerer seg f.eks. som «kjønnsflyter» og endrer kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk så ofte som de føler for det.
4. UANSVARLIG SAKSBEHANDLING. Endringene i Straffeloven som nå trolig blir vedtatt, henger intimt sammen med «Lov om endring av juridisk kjønn» fra 2016. Denne ultra-radikale loven ble i hastverk loset gjennom Stortinget av Bent Høie på fullstendig sviktende grunnlag: Ingen offentlig utredning (NOU), ingen stortingsmelding, ingen konsekvensanalyser. Alt manglet.
https://www.skatteetaten.no/person/folkeregister/endre/endre-kjonn/?fbclid=IwAR2U4PuFluigsRo2WqSH7bXGKMQMo96zO3o-dU6OS8nJe8YjHrdQSnV4-Mw
“I dag er Bell 23 år gammel – med dyp stemme og skjeggvekst, men uten bryster. Får hun egne barn en gang, vil hun ikke kunne amme dem.
Som 16-åring ble hun henvist til Tavistock-senteret i London. Dette er det eneste stedet der det britiske helsevesenet gir såkalt kjønnsbekreftende behandling for unge.
Etter tre konsultasjoner på en time hver fikk hun forskrevet pubertetsblokkere, har hun fortalt ifølge BBC .
Slike medikamenter forsinker for eksempel menstruasjon og vekst av ansiktshår.
Knust hjerte
Brystene fikk hun fjernet da hun var 20 år, men i fjor begynte hun på en prosess for å bli mer feminin igjen. Hun hadde trodd endring av kjønn skulle gjøre henne lykkelig.
– Det knuste hjerte mitt å innse at jeg hadde valgt feil vei, sier hun.
Bell gikk til sak mot helseforetaket som driver Tavistock-senteret. Det samme gjorde moren til en jente på 15 år med autisme som står på venteliste for å få behandling der.
I forrige uke avgjorde tre dommere at det er «høyst usannsynlig at et barn på 13 år eller yngre vil være kompetent til å gi samtykke til bruk av pubertetsblokkere».
Glad for dom
Dommerne mener også det er tvilsomt om et barn på 14 eller 15 år «kan forstå og vurdere de langsiktige risikoene og konsekvensene av å bruke pubertetsblokkere».
Helseforetaket er skuffet over dommen, men stoppet umiddelbart henvisninger av personer under 16 år.
Det britiske helsevesenet, National Health Service, er glad for «klarheten» i avgjørelsen.
Keira Bell sto utenfor domstolen i London og leste opp en uttalelse der hun uttrykte lettelse over dommen. Hun mener den er viktig for sårbare barn og unge.
– Jeg skulle ønske den ble gjort for meg før jeg begynte på det ødeleggende eksperimentet med pubertetsblokkere. Da ville livet mitt vært veldig annerledes i dag, sa hun.
– Enorme konsekvenser
Den svenske barne- og ungdomspsykiateren Sven Román har engasjert seg mye i debatten om kjønnsdysfori i Sverige. Fenomenet har økt sterkt over hele Vesten de siste sju-åtte årene, særlig blant unge jenter.
– Dommen i Storbritannia er helt unik. Vi er naturligvis ikke styrt av engelske lover, men jeg tror den kommer til å få enorme konsekvenser. Det er et signal til alle land der man behandler barn for kjønnsdysfori, sier Román.
Kjønnsdysfori er sterkt opplevd ubehag knyttet til sitt anatomiske kjønn.
Román har innvendt at det ikke finnes belegg for at behandling med hormonblokkere gir positiv effekt.
– Derimot vet man at slik behandling gir økt risiko for en rekke alvorlige sykdommer og kognitiv svekkelse, sier han.
Transtog
Sverige er et av landene som har vært mest liberale med å tillate såkalt kjønnskorrigerende behandling. I fjor satte SVT fenomenet under lupen i dokumentarprogrammene «Tranståget» 1 og 2.
Mot slutten av 2019 minket antallet svenske unge som søkte seg til kjønnsidentitetsbehandling, ifølge en kartlegging fra SVTs «Uppdrag granskning». I Stockholm minket antallet med 65 prosent fra året før.
Generalsekretær Olof Edsinger i Svenska Evangeliska Alliansen har engasjert seg mye i debatten om kjønn, identitet og seksualitet. Også han tror dommen kan få konsekvenser i Sverige.
– Utredningen om disse spørsmålene er jo blitt en langtekkelig prosess som ennå ikke er avgjort. Jo flere slike signaler som kommer fra andre land, jo vanskeligere blir det å gå videre med den opprinnelige lovenringen, sier Edsinger.
– Ikke overbehandling
I februar belyste Dagen tematikken med en serie artikler. Bakgrunnen var høringsfristen for «Nasjonal retningslinje om helsetilbud for personer med kjønnsinkongruens». Et av poengene med den nasjonale retningslinjen er å gjøre mer av tilbudet til slike pasienter lettere tilgjengelig i hele landet. For eksempel kan det dreie seg om hormonbehandling for å gjøre kroppen mer maskulin eller feminin.
Overlegene ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS), Anne Wæhre og Kim A. Tønset, uttrykte i en kronikk i Aftenposten i mars 2018 bekymring for at «behandlingsivrige sexologer spanderer hårvekst og mørk stemme til nasjonens døtre». De ropte varsko til helseminister Bent Høie (H) om utviklingen.
Overfor Dagen understreket Høie i februar at det må gjøres grundige medisinske vurderinger.
– Men vi må aldri glemme at selv om det vil være en risiko, slik det vil være slik med all medisinsk behandling, er ikke overbehandling problemet på dette området. Hovedproblemet er at det er for mange som ikke får hjelp, sa helseministeren .
Fortvilte mødre
To mødre med døtre som ønsker å bli gutter, fortalte anonymt i Dagen om sin fortvilelse.
– Det offentlige helsevesen står klar med kniven for å «korrigere» min datters kropp. Jeg har vanskelig for å forstå at det ikke er flere motstemmer til det som skjer, sa «Inger».
– Trist
En annen som var intervjuet, var Ingun Wik. Hun er avdelingsleder for Helsestasjon for kjønn og seksualitet i Oslo. Wik synes den engelske avgjørelsen er «trist».
– Leger har gitt pubertetsutsettende behandling i 25 år uten å ha fått holdepunkter for at dette gir uheldige langtidseffekter for barn og ungdom. Effektene av pubertetsblokk regnes for å være helt reversible. Tidlig intervensjon bidrar til å forhindre uønskede kjønnskarakteristika som bidrar til å forbedre barn og ungdoms mentale helse og generelle trivsel, skriver hun i en epost til Dagen.
– Vi som har direkte klinisk erfaring fra feltet, mener at denne saken vil kunne føre til en dårligere psykisk helse blant barn og unge som har fått registrert feil kjønn ved fødsel, fortsetter hun.
Da Christopher Dummitt for 25 år siden blev uddannet historiker begyndte han at undersøge, hvordan kønsroller er en social konstruktion, som er skabt af vores historie.
Han skrev sågar en Ph.D, en bog og adskillige videnskabelige artikler om de undersøgelser, han havde lavet på området, samt de konklusioner, han kom frem til. Flere af disse bliver brugt i undervisningen i dag.
Køn er en illusion, som samfundet gennem tiden har skabt, lød hans fund, som adskillige har taget til sig.
På Institut for Kunst- og Kulturvidenskab ved Københavns Universitet skal underviserne nu helst undgå at omtale deres studerende som ‘han’ eller ‘hun’, hos et canadisk flyselskab må flypersonalet ikke længere kalde passagerer ‘damer’ og ‘herrer’, og så har kønsneutrale trafiklys også været på dagsordenen.
Alt sammen på grund af det arbejde, Christopher Dummit og hans ligesindede har lavet. Men det er for meget, og det er forkert.
‘Problemet er: Jeg tog fejl. Eller – for at være lidt mere præcis – jeg fik delvist ret i min tese. Men resten var dybest set noget, jeg fandt på,’ skriver Christopher Dummit i et essay, hvor han kritiserer sin egen forskning.
Han er dog ikke gået helt væk fra sin overbevisning om, at samfundet har indvirkning på kønsrollerne. Han har bare anerkendt, at det har biologi også.
Af samme årsag fortryder han nu, at han har brugt så mange år om at overbevise folk om sin tese. Han mener selv, han blev for aktivistisk.
»Min pointe er, at identitets- og kønsdisciplinen på mange vestlige universiteter ikke er interesseret i at finde ud af, hvad der er en social konstruktion, og hvad der er biologisk betinget – den er kun interesseret i at konkludere, at kønnet er en social konstruktion,« fortæller han til Kristeligt Dagblad om sin kovending.
Pudsigt nok har historikeren da også i dag lagt forskningen i kønsidentitet på hylden til fordel for forskning i politisk korrekthed. https://www.bt.dk/samfund/forsker-om-koen-som-social-konstruktion-det-var-dybest-set-noget-jeg-fandt-paa?fbclid=IwAR09pNOL3_tFKw7GZw4kVFsjdCs_aZC-oHNceufBB2odGFg2Fuf-b8-d23Y
“Aldri før i historien har det vært viktigere at vi menn står frem som feminister. Kvinners rettigheter som likeverdige er under større press enn noen gang.
Jeg tenker ikke på at stadig flere land undergraver kvinners rett til å bestemme over egen kropp og retten til selvbestemt abort. Jeg tenker på den stadig mer aktive og økende transbevegelsen.
Sunn fornuft forteller oss at verdens realiteter ikke forsvinner om man lukker øynene, langt mindre om man stikker hodet i sanden. Det hjelper heller ikke å endre navn på et fenomen.
Det er ikke slik at biologisk kjønn plutselig blir et stort mangfold om man bytter ut hun og han med hen.
Kvinner produserer fortsatt eggceller og menn sædceller. Kvinner og menn er binære biologiske realiteter. Kvinner spesielt har menneskerettigheter som er basert på slike biologiske realiteter.
Blant disse rettighetene finner man retten til å delta i idrett.
Allerede i 2016, da lov om juridisk kjønn ble vedtatt, advarte professor Gerd von der Lippe om utfordringene ved kjønnsskifte i idretten.
Ikke hørt om Laurel Hubbard, Veronica Ivy, Hannah Mouncey, CeCé Telfer, Andraya Yearwood eller Mary Gregory?
De er alle biologiske menn som nå identifiserer seg som kvinner. Og som «kvinner» dominerer de sine respektive idretter og vinner internasjonale og nasjonale medaljer i kvinneklassen.
Hubbard hadde tidligere den nasjonale juniorrekorden i vektløfting for menn på New Zealand og er en av de største favorittene til OL-gull i Tokyo. Denne gang i dameklassen.
Da Mouncey spilte på det australske herrelandslaget i håndball, het han Callum. Nå heter han Hannah og har spilt på damelandslaget!
Det er stadig flere biologiske menn som nå krever å få delta i kvinneklassen fordi de føler seg som og identifiserer seg som kvinner.
Men nå kommer også protestene, og de blir mer og mer høylytte.
Helt siden idrettens spede begynnelse har den speilet samfunnets generelle verdier.
Frem til nå nylig har idretten hatt som premiss at så lenge du har gjennomgått en testosteronreduserende behandling, så kan biologiske menn konkurrere i kvinneklassen (i noen tilfeller som i Norge er det nok å endre kjønn juridisk). En fin tanke, om man bare tenker på en meget tran(g)synt forståelse av inkludering.
Men det var bare inntil helt nylig. For noen uker siden kom det internasjonale rugbyforbundets store evaluering som handlet om biologiske menns muligheter til å stille i kvinneklassen.
Rugby er den første av de større idrettene som har nærmet seg debatten på en seriøs og vitenskapelig måte. Alle sider ble invitert inn og alle perspektiver hørt. Konklusjonen var enstemmig og klar: Biologiske menn kan ikke delta i kvinnerugby. Det er hverken rettferdig eller trygt.
“Å bruke gamle ord til å referere til noe annet enn deres egentlige betydning, derimot, kan best beskrives som semantisk appropriasjon, eller ordtyveri. Det blir for eksempel aldri riktig å si at «transkvinner er kvinner» når “kvinne” er ordet vi allerede bruker på hunkjønn hos mennesker.
Også ordet “kjønn” er opptatt, hvorav det ikke gir mening å si at vi har et «kjønnsmangfold». Da refererer man til noe annet enn ordet “kjønn” sin faktiske betydning, som altså er strengt binært.
At Oslo Kommune har opprettet «Rådet for kjønns- og seksualitetsmangfold» er dermed forvirrende, og gjør god folkeopplysning om et viktig tema vanskelig. Det samme gjelder FRI, som formelt heter «Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold».
En riktigere talemåte er å si at vi har et (kjønns)uttrykksmangfold. Mennesker med den ene eller den andre reproduktive funksjonen uttrykker kjønnet sitt på hundrevis av ulike måter. Pride viser det grensesprengende meningsskapende menneskesinnet i all sin prakt.
Hvordan ble det da slik at enhver politiker, aktivist og organisasjon som ønsker å bedre levekårene til ikke-idealkonforme, normbrytende borgere fremstiller det som om det finnes flere enn to kjønn? Måten mennesket reproduserer seg på har jo ikke endret seg.
Som Kathleen Stock, professor i filosofi ved Sussex University går gjennom i sin nye kritikerroste bok Material Girls: Why Reality Matters for Feminism, må akademia ta mye av skylden. I løpet av siste halvdel av 1900-tallet omdannet høytflyvende konstruktivistiske kjønnsforskere kjønn til noe som ikke har med reproduktiv evne å gjøre overhodet.
I stedet beskriver de det mellommenneskelige meningslandskapet i en gitt kulturell kontekst og ser på den kulturelle betydningen av folks reproduktive evne.
Dette kalte de «sosialt kjønn» (på engelsk gender). Den kulturelle betydningen av kjønnet fremstilles dermed som en slags «ny kategori» av menneskets kjønn, ved siden av og konseptuelt likeverdig med det biologiske. Slik flyttet man meningsfulle diskusjoner om kjønnsroller og den sosiale betydningen av faktisk, fysisk kjønn over til et helt nytt taksonomisk landskap hvor det ikke lenger gir mening.
Dette er nemlig samme feilaktige måte som å si at vi har «to ulike former» for høyder: En «biologisk høyde» og en «sosial høyde». Biologisk er du 1.80, men ifølge kjønnsforskere med skyene i nesen «er det biologisk-essensialistisk og reduksjonistisk å definere høyde etter centimeter’n» fordi folk fra ulike kulturer og gjennom tidene har oppfattet «høyt og lavt» (femininitet og maskulinitet) ulikt.
En relativistisk putekrig mellom disse følger: alt er relativt, tokjønnssystemet finnes ikke, kjønn er bare konstruert, kvinne og mann er en følelse og alle folk har en slik kjønnsidentitet.
Resultatet er blitt at en hel generasjon unge i dag tilsynelatende tror at vi kan se på kjønn som en indre følelse «med kroppslige komponenter» i seg og samtidig opprettholde det kroppslig gitte, kategoriske skillet mellom ordene «mann» og «kvinne» i språket.
Dette er det samme skillet som ikke-binære, kjønnsflytere og transkjønnede baserer sin identitet på: uten de strengt separerte ordene «mann» og «kvinne» finnes ingen binaritet å ta avstand fra, ingenting å flyte mellom eller transisjonere til.
Det upresise begrepet «sosialt kjønn» har ført til massiv forvirring og misinformasjon i offentlige kanaler over flere år, og ikke minst medført at tulleuttrykket «tildelt kjønn ved fødsel» har eksplodert.
Kjønnet som da liksom «tildeles» er «det sosiale kjønnet», men språkbruken gir grobunn til å tolke kjønn i det hele – nå feilaktig fremstilt som en «felleskategori» for flere ulike «typer» (biologisk, sosialt, psykologisk, juridisk) – som noe foranderlig, tilfeldig og potensielt feil. Kanskje mine foreldre bare «tildelte» meg feil kjønn da jeg ble født?
Kanskje jeg egentlig er gutt?
Problemet er at jordmor, lege, sykepleier og foreldre tildeler ingenting. De stadfester reproduktiv funksjon hos barnet, en nøytral beskrivelse av et objektivt, biofysisk faktum som i mer enn 99,9 prosent av tilfellene stadfestes helt korrekt (interkjønn er nettopp dem det er vanskelig med).
Denne beskrivelsen av kroppens reproduktive rolle utgjør universelt tilgjengelig (objektiv) og nødvendig kunnskap livet ut. Trenger de nyfødte postnatal medisinsk hjelp må sykehuset allerede da vite hvilket kjønn vi har: jenter og gutter har jo kategorisk ulike kropper. Det er hele poenget.
Andre språklige følgefeil inkluderer uttrykket «kjønnsbekreftende behandling» i helsesektoren, hvor det som bekreftes er det “mentale” kjønnet, altså kjønnsidentitet, som altså er like lite kjønn som det “sosiale” kjønnet.
Det er lett å tenke at det spiller liten rolle hva vi kaller det, og vi gjerne kan bruke en slik terminologi hvis det er viktig for de berørte gruppene. Men i sum innebærer glidningen i språk etter hvert at staten for praktiske formål støtter en radikal kjønnsforståelse der den uklart definerte termen «kjønnsidentitet» er den primære byggesteinen i all behandling av kjønnsspørsmål. Dette henger ikke på greip når kjønnsidentitet ikke er et kjønn, men en mental oppfatning.”
https://www.minervanett.no/kjonnsdebatt-kjonnsinkongruens-transkjonnede/vi-ma-rydde-opp-i-spraket-rundt-kjonn/383807?fbclid=IwAR3mUCIHKca8iFSwel84iFC6uqEPZsmAMfrTmb4DuVZFSj1Pa2bU-MTcAiQ
“Den siste tiden har nabokommunen Åfjord vært pyntet til «fest». I alle regnbuens farger har det vært parade, appeller, regnbueflagg og kampanjer i skoler og barnehager. Til det har jeg først og fremst én ting å si: Hvilket fantastisk flott initiativ. At vi setter fokus på mangfold, og retten til å være seg selv, er veldig positivt. Toleranse er noe av det viktigste vi bygger samfunnet vårt på. Derfor, tommel opp for initiativet, og de gode tankene bak.
Det andre jeg vil si, er derimot langt mer kritisk, men også utvilsomt viktig. Jeg skulle nemlig ønske at kampanjen hadde vært frontet under noe annet enn Pride-logoen og regnbuefargene. Jeg var selv lenge ikke klar over alt Pride står for, før jeg tilfeldigvis hørte og leste om det. Jeg ble ganske sjokkert, og det samme ble flere med meg. Mangfold, ja visst. Toleranse, selvsagt. Men også så mye mer, som folk flest ikke hører om, og dessverre ikke er klar over. Og ja, jeg regner meg selv som både «moderne” og tolerant. Noen av mine beste venner er for øvrig homofile.
Bak Pride står organisasjonen FRI. Den driver målrettet lobbyvirksomhet mot norske myndigheter. I tillegg til toleranse, hva er det egentlig Pride og FRI står for, og jobber for å få innført i samfunnet vårt? Vel, kort sagt at alle grenser mellom kjønn, seksualitet og familie skal viskes vekk. For eksempel jobber Pride-bevegelsen for at alle kan velge sin egen familie, så lenge alle har lyst. Som det å innføre polygami i Norge, altså at man kan være gift med så mange man ønsker. Og at alle sammen skal kunne ha lik juridisk foreldrerett til barn. De jobber også for å innføre flere kjønn, som alle kan velge selv.
Som politiker Truls Olufsen-Mehus har påpekt i en kronikk: «Ifølge Prides agenda kan barn ha tre foreldre, av tre ulike kjønn, der alle tre er gift med hverandre. Og der alle har samme foreldrerett.» Og da er vi ved kjernen av problemet. Mye av FRI sin filosofi er tuftet på fri sex og totalt mangfold, nærmest uten grenser. Hvis man har lyst, skal man ha lov. Men hva med barna, oppi alt dette? Flere av Pride-bevegelsens mål kan i beste fall omtales som samfunnseksperiment, med barna som innsats, og der vi bare aner konsekvensene. Og hvert eneste Pride-tog bidrar til å legitimere nettopp denne kampen. Husk gjerne det, neste gang du fronter regnbuefargene.
Det FRI derimot satser på når det gjelder barna, er såkalt rosa opplæring i barnehager og skoler. Igjen, deler av dette er også bra, ikke minst det som handler om toleranse. Men trenger vi FRI til å lære bort dette, og at vi støtter dem, når man vet hva foreningen jobber for ellers? Og hva gjør egentlig alt fokuset i barnehager og skoler på flere kjønn, flytende familieformer og homofili med barn og unge? Jeg mener virkelig ikke dette bare er negativt, for all del. Men i en ungdomstid der hormonene ofte lever sitt eget liv, tror jeg man skal være forsiktige med å forvirre barn og unge enda mer. Hvordan disse temaene presenteres, og mengden informasjon, er derfor avgjørende. Som sagt, kunnskap er viktig. Men formidlingen er utvilsomt enda viktigere. Her skulle jeg gjerne sett et alternativ til FRI.
Pride-bevegelsen jobber også for at barn kan kreve kjønnskorrigerende behandling, uten foreldrene sin godkjenning. For alle skal kunne velge sitt kjønn. Det er utvilsomt mange barn og unge som i tidlig pubertet preges av løpske hormoner og usikkerhet om kropp. Mange ønsker å finne seg selv. At Pride/FRI jobber for at barna skal kunne gjennomføre kjønnskorrigerende behandling midt i denne prosessen, er mildt sagt betenkelig. Mange av barna og ungommene kan utvilsomt gjøre noe de vil angre sterkt på senere. Og mange angrer sterkt senere. Når det er sagt; det er samtidig ingen tvil om at dette er vanskelige problemstilinger, og det finnes eksempler som styrker begge “sidene” av saken, inkludert mennesker som begår selvmord.
Poenget mitt er bare at vi skal være forsiktige med å gi barn full kontroll over egen kropp, før de er fysisk og mentalt utviklet nok til å vite hvordan denne kroppen er. I puberteten handler usikkerhet om kropp og identitet ofte om psykologi. Da er det viktig at hjelpen starter i riktig ende. At et barn kan kreve å starte kjønnskorrigerende behandling før personen er gammel nok til å kjøre bil eller kjøpe røyk, er mildt sagt betenkelig. Aldersgrensen for sterilisering er til sammenligning 25 år for menn.
For øvrig, det er en forskjell på å utsette puberteten med hormoner, og å starte behandling for å «skifte kjønn», bare så det er sagt. Men hvordan hadde du som forelder reagert, hvis ditt barn hadde gjennomført kjønnskorrigerende behandling, mot din vilje? Mange forkjempere mener det skal kunne kalles omsorgssvikt hvis foreldrene sier nei, og vil ha barnevernet som et ris bak speilet. Igjen, de unge gjøres til samfunnseksperiment på frihetens alter, bokstavelig talt. Og om du tenker at dette ikke er aktuelt for ditt barn, så er det nettopp det for noen andres.
Når FRI har fått sterk kritikk tidligere, har de tidvis myket opp formuleringene og innpakningen av budskapene sine. Vi ser i dag at mange formuleringer har blitt litt «rundere i kantene». Og for all del, FRI jobber også for mye bra, bare så det er sagt. De er del av kampen for toleranse og mangfold. Problemet er bare at FRI har en klar politisk agenda, der flere av målene helt åpenbart er samfunnseksperiment. Og de har potensielt alvorlige konsekvenser. Nettopp Pride er et uttalt verktøy for å nå disse målene. Det er viktig å tenke over, midt i regnbuefesten.”
https://www.fosna-folket.no/Debatt/2020/10/31/Derfor-st%C3%B8tter-jeg-ikke-Pride-22909052.ece?fbclid=IwAR16lI8NqOgXG0vNpl17FyG74nJCpWhZUuOYOfUmOEg7wAmRm5TItJWyL1o
“Det er åpenbart like dumt å si at rasisme ikke finnes, som å si at alt er rasisme. Mange mennesker har opplevd og opplever fordommer, marginalisering og undertrykkelse. Det er riktig å kjempe for synlighet og likebehandling. Det er prisverdig å stå opp mot urett.
Det er heller ikke galt å være stolt av hvem man er. Men det å være, eller historisk å ha vært, utsatt for urett gir ingen frikort til i neste omgang å sette ytringsfriheten på pause, eller å tildele enkeltindivider historisk skyld basert på deres kjønn, legning eller hudfarge alene.
Det politiske sentrum må samle seg til felles kamp mot de illiberale utslagene av den identitetspolitiske vekkelsen som nå brer seg i Vesten. Det som står på spill, er den demokratiske samtalens overlevelse i et fremdeles åpent samfunn.” https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/9v5xGW/identitetspolitikken-truer-det-aapne-samfunnet-alex-iversen?fbclid=IwAR1TZiEpCQ6bf5RinK3Pc8jPPDTvBGvNcAwuvbFDINvccZtGBRCw1sD_zsg
