“Læreboka er fortsatt det viktigste læremiddelet vi har i skolen. Både for lærere og elever har den nærmest fått en opphøyet plass i undervisningen. innholdet er nærmest garantert riktig, og nesten aldri gjenstand for tvil eller diskusjon. Hver enkelt utgave av en bok har forholdsvis høye opplagstall og dermed en tilsvarende spredningseffekt.

Bøkene kommer stadig igjen i nye utgaver med små eller ingen endringer og vil derfor stå for den samme påvirkning gjennom tid, samtidig som opplagstallene forteller om påvirkningen av elevmengden.

Lærebokforfattere er hos oss stort sett fagfolk med grundig sakkunnskap i de emner som lærebøkene omhandler. Det er fagkunnskapen som har gjennomslagskraft i lærebøkene. Lærebokforfatteren trer i bakgrunnen. Stoffet blir presentert omtrent som om en datamaskin ville plukket ut <<facts>> og anrettet dem pedagogisk. Hvike kriterier de forskjellige opplysninger er plukket ut fra, får vi aldri rede på. Alle kommentarer og vurderinger gir seg ut for å være objektive.

Hver lærebokforfatter skulle vært forpliktet til å angi hvor han/hun står politisk og religiøst når han/hun får sitt verk publisert. Da hadde man med en gang klargjort utgangspunktet og sluppet å vandre i den ulne uvisshet som skapes av påstått objektivitet og nøytralitet.”

Fra boken Gud og fedrelandet, studier i hundre års skolepropaganda av Herbert Tingsten 1970. Boken kan leses i sin helhet her: https://www.nb.no/items/d89ddc687fb948b3dceb20b24c9010e7?page=0&searchText=herbert%20tingsten%20gud%20og%20fedrelandet