Vi blir oppfordret til å følge statens og arbeidskjøpernes “drømmer” og ambisjoner som de tilbyr oss gjennom utdanningssystemet. Vi skal være der for dem, ikke omvendt. Og jo mer automatisert samfunnet blir jo færre vil “drømme” tilbudene bli. Ikke bare blir jobbene mere og mere robotiserte, samfunnet vil også robotisere oss, fortelle oss hva vi skal tenke, hvilke drømmer vi skal ha, hva som er riktig å tenke, og hva som er riktig å ytre seg om. Samfunnet blir mer og mere likt emosjonelt umodne voksne som bruker sin barn på det groveste for å speile seg selv i dem. Individualisme blir mere og mere tabu.
Foreldre som vil forme barna sine i sitt bilde er ofte perfeksjonister, målrettede og alltid travle. De er kontrollerende, de blander seg hele tiden inn livene til barna sine, men de utvikler aldri autentisk empati overfor dem. Barna deres er der for dem og ikke omvendt.
Ser man nærmere på slike foreldre som på utsiden kan virke oppriktig glade og engasjerte i sitt avkom, så vil man oppdage hvor avstumpet deres følesesliv er. De har en overdrevet perfeksjonisme, er tydelig selvsentrerte og sier klart i fra at slik de oppfatter livet og meningen med det, slik burde andre også oppfatte det og strebe etter. De vet alltid hva som er best for andre.
De mangler sevrefleksjon og ergo så tviler de heller ikke på seg selv. De vet alt og tar aldri feil. De later heller som om alt er perfekt enn å vise at fasaden har sprekker eller ofte også store hull.
De godtar ikke at deres barn har meninger som ikke stemmer overens med deres. De tillater ikke barna sine å gjøre det de selv har lyst til men presser dem til å følge sine matrealistiske drømmer. De har erstattet empati med sjelløse ambisjoner som de presser på sine barn, ambisjoner som kommer foran alt, både andre mennesker og sine barn.
Pink Floyd sin The Wall https://www.youtube.com/watch?v=TPTLIVPqThY viser disse parallellene mellom stat, arbeidskjøpere og utdanningsysstemet på en meget god måte, men det finnes en annen film som viser det minst like godt, nemlig Dagen er din (Dead poets society) https://www.youtube.com/watch?v=4lj185DaZ_o med Robin Willams i hovedrollen. Vil du ha det jeg sier over her visualisert så anbefaler jeg begge filmene på det sterkeste.
Jens Bjørneboe har også beskrevet dette temaet meget god i sitt essay om formyndermennesket i fra 1956 som du kan lese her:
Teksten fortsetter under bildet
“Åndsfriheten befinner seg i den ytterste fare. Og det er den indre åndsfrihet som er i fare. Stalin, Franco, Hitler og Mussolini er primitive ytringer av det som vil bli vår tidsalders mest kvelende og mest drepende kjennetegn. Den moderne KZ (konsentrasjonsleir) er oppstått av et moderne behov.
Hitler drepte omkring seks millioner jøder, Sovjet-Russland har verre, eller rettere sagt mer omfangsrike synder på det som skulle ha vært samvittigheten. Det er ingen grunn til å gå nærmere inn på dette, men årsaken til at disse underlige ugjerninger kommer til å bli stående som de betydeligste historiske kjennsgjerninger fra vår tidsalder, denne årsak bør interessere oss.
Hva er årsaken ? De moderne massemord og KZ er oppstått utifra viljen til å hjelpe medmenneskene. Når vi blir satt i leir, da er det alltid til vårt eget beste, og hvis vi allerede er kommet så langt i vår individuelle uhelbredelighet at det ikke nytter å få oss til å innse sannheten, så setter man oss inn for at vi ikke skal besmitte folket med våre asosiale og uriktige meninger.
Det er efter hvert blitt vår verste forbrytelse, å ha meninger som ikke deles av dem som er i flertall, Hitler, Stalin, Mussolini og Franco, det er hele tiden folks MENINGER de er ute efter. Det er ikke av ond vilje man har laget KZene; det er for å HJELPE oss.
Vi lever i en tid av meningsdiskriminering. Vi er endelig kommet til FORMYNDERMENNESKETS TIDSALDER. Spør man fascisten om hva som er det viktigste i hans system; så vil man få svaret: At den enkelte tilpasser seg helheten i samfunnet. Spør man sosialisten om hva som er det viktigste, så vil man få svaret: At den enkelte tilpasser seg helheten i samfunnet. Det finnes i det hele tatt intet annet svar.
Tilpassningen er veien til lykken. Og de som ikke skjønner dette, dem må man hjelpe til å forstå det. Det er til deres eget beste. Vi er på vei til helt å miste evnen til å tenke oss inn i andres meninger, vi ser på dem som sykdom, som forbrytelser, disse avvikende meninger.
Derimot finner vi det helt naturlig at de politiske partier praktisk talt alltid stemmer enstemmig, uten dissentere, bare efter partiparolen. Hvis en eller annen 1. mai-taler i år hadde nektet å godta ferdig manuskript til sin tale da ville han blitt ansett som udemokratisk og ulojal.
Man må få lov til å bemerke at nettopp det som kan holde et demokrati levende er representantenes rett og vilje til å stemme mot sitt eget parti hvis deres individuelle samvittighet krever det. Vi skal få oppleve at jakten på de annerledes tenkende stadig vil anta mer effektive og raffinerte former. Det vil begynne på fødselsklinikken, fortsette i skolen gjennom lærebøkene og avsluttes gjennom presse og kringkasting.
Jeg TAR meg den frihet. Der ligger hemmeligheten med frihetens vesen. Man TAR seg den. Ingen gir oss frihet; vi må ta den selv. Ingen får mer frihet, virkelig frihet, en han eller hun selv erobrer. Dette gjelder den ytre frihet, men det gjelder i enda meget høyere grad den indre. Det gjelder her selve frihetens IDÈ. Det er den som mangler.
De mennesker som i dag formynder oss av alle krefter, som ser sin høyeste plikt og glede, sin største DYD, sin innsats for menneskene for nettopp i å frata oss friheten, som ser sin høyeste oppgave i å redusere vår frihet til det minste vi kan leve på, som anser seg selv for de fødte ledere og selvskrevne formyndere av menneskeheten, – disse menneskene har selv engang levet nettopp for friheten.
Disse mennesker som daglig må oppleve at menneskenes frihet hindrer dem i deres arbeide, har selv en gang vært begeistrede frihetstalere og frihetselskere. De ville ha seksuell frihet, ansvarsfrihet, moralsk frihet; de ville befri menneskene fra alle de bånd og lenker som bandt dem.
Det var en frihet som var godt ment, og som bare hadde èn svakhet. Begrepet var ene og alene en YTRE frihet; disse verdensfrelsere som formynder oss i dag, ante ikke at friheten har et indre aspekt, og at dette indre aspekt er det viktigste.
Fordi disse befriere ikke kjente til friheten idè, men bare dens ytre skygge, – har deres befrielse ført til tvang og ufrihet. For den indre frihet kan overhodet ikke tenkes uten respekt for den andres frihet; min egen indre frihet er bare mulig, hvis jeg er istand til å tåle naboens frihet.”
Utdrag fra essayet Tale til årets russ av Jens Bjørneboe 1956 https://olehartattordet.blogg.no/1431033438_formyndermenneskets_t.html
