Det pliktoppfyllende mennesket er diktaurets viktigste brikke. Det mennesket som ikke stiller spørsmål, men som kun ser verden i sort/hvite farger, der alt enten er riktig eller galt og som tar i mot ordre uten å mukke, de er diktaurets virkelige fundament.
Flertallet som tenker unisont og som godtar ferdig tygde konklusjoner og som er livredde for å stille spørmål ved det de blir servert, de som aldri tar seg tid til å se på en sak ifra mer enn en vinkel, de er diktaurets rette eiere.
Man trenger ingen Hitler, ingen Stalin eller Mao, man trenger bare deg og meg, som ikke tør å si ifra når det virkelig gjelder. Vi er limet og substansen i hvert eneste diktatur, uten oss så raser det hele sammen. Uten deg og meg vil de som egger til krig måtte kjempe mot hverandre, alene. Har den tanken aldri slått deg ?
“Å undertrykke en kritisk eller uønsket mening er som å klemme sammen en gummiball i hånden. En stund kan man holde den sammenpresset – så blir gummiballen den sterkeste. Jo større kraft man bruker, desto sterkere blir trykket i gummiballen. Og det er et trykk som aldri avtar.
Hvis en idè ikke er sann, da faller den av seg selv. Hvis en kritikk ikke rammer, hvis satiren ikke i all sin overdrivelse rommer sentral sannhet, da kan alle SE at den ikke stemmer, – og den faller av seg selv. Men hvis den er sann, da er den som gummiballen. Man KAN ikke klemme livet ut av den.”
Jens Bjørneboe 1966
“Kritikk har en nødvendig og positiv funksjon. Vi kan ikke skape et bedre samfunn hvis vi ikke blir gjort oppmerksom på dets mangler. Kritikk er demokratiets livseliksir. Bare de som ikke vet noe om frihet kan hevde at de har funnet oppskriften på det idelle samfunn.
Frihet og det ufullkomne hører sammen. Den “fullkomne” stat kamuflerer umenneskelighet og tvang. En av grunnene til at demokratiet er den beste styreform, er at den erkjenner sine mangler.”
Walter Scheel
Fra boken Frihetens fiende, essays om ondskap, frihet og menneskeverd av Kjetil Hafstad, utgitt av Universitetsforlaget 1993, og kapittelet jeg referer til heter Stasi som forfører, og det er umulig og ikke trekke paralleller til dagens Norge, man behøver ikke en gang å ha god fantasi for å få det til. Bare hør her:
“Bare på et eneste punkt tror jeg man kan finne en virkelig erkjennelse av ytringsfrihetens verdi: DEN ER VÅR GARANTI FOR VÅR RETTSSIKKERHET – FORUTSATT AT VI BRUKER DEN!
Hvis min nabo kan bli fengslet uten åpen offentlig rettergang, da kan det også hende meg. Min egen sikkerhet ligger i at jeg protesterer når uretten rammer en annen, og ikke venter med å ytre meg inntil jeg selv er offeret. Grunnlaget for vårt demokrati, og den moralske bakgrunn for ytringsfriheten er i virkeligheten at vi aktivt gjør bruk av den, at man innser at friheten til å øve kritikk av myndighetene og politikerne, ikke er en borgelig RETTIGHET, men en borgelig PLIKT! Enhver borger av et demokrati er personlig medansvarlig for alt som skjer i landet. Føler han ikke det, har han eller hun ikke behov for ytingsfrihet.
I dag har hele verden skrumpet sammen til en overskulig enhet: vi har muligheter for å vite omtrent hva som skjer på kloden, og vi har stadig – på vårt lille område – vår ytringsfrihet: så grotesk det enn kan lyde: vi er medansvarlig for alt.
Med hele den verden som rykker oss så nær, kan det komme til å gå riktig galt i tiden fremover, – men det KAN også gå bra. Det går bra hvis man tenker de riktige tanker, og setter dem i kraft. Forutsetningen for riktige løsninger er en fri forskning, en fri tenkning, en fri kritikk, – og frie informasjoner. Ad denne vei kan de nødvendige reformer finne sted.
Det vil si at ytringsfriheten er den port hele fremtiden må gå gjennom. Holdes ikke denne port åpen, kan man tenke seg en verden i fullstendig mørke som truer oss fra alle kanter, hvis vi ikke forsvarer åndsfriheten.
Det betyr at ytringsfriheten i dag er det aller viktigste punkt å forsvare i verden. Bare i ly av den kan de øvrige nødvendige ting finne sted. Det er DEN forpost vi må holde.”
Jens Bjørneboe 1966
