Fra Magasinet for fagorganiserte nr 5/2022 – side 8

 

 

 

“Så lenge Reguleringsmyndigheten for energi (RME) er unndratt nasjonal politisk og forvaltningsmessig kontroll, vil løfter om politiske krafttak være kraftløse.

Reguleringsmyndigheten for Energi (RME) vokter over kraftflyten og at kapasitet stilles til rådighet. RME er i realiteten ACERs forvaltningsorgan i Norge. Som en frittstående enhet innenfor direktoratet NVE kan ikke RME søke eller motta direkte instrukser fra noen regjering eller noe offentlig organ – heller ikke fra NVE.”

 

• I 1990 gikk vi fra at politikerne bestemte strømprisen, til at markedet bestemte. 
• Før 1990 hadde lokale kraftverk monopol og plikt til å levere strøm til sitt nærområde.
• Fra 1991 ble energiloven innført i Norge. Strømmen kunne selges fritt, og prisen skulle settes av markedet.
• Hver dag melder kraftselskapene inn hvor mye strøm de ønsker å selge neste dag og til hvilken pris til Nordpool, som styres av Statnett.
• Norge er en del av det nordiske og europeiske kraftmarkedet.
• Det er meningen at strøm skal flyte fra områder med lav pris til områder med høy pris.

 

 

“I og med Energiloven som ble innført i 1991, ble strøm «omdannet». Fra å være ledd i vår nødvendige infrastruktur som skulle selges mest mulig til selvkost, ble den nå gjort til en handelsvare. Strømmen skulle kunne flyte fritt, innenlands som utenlands, til de som ville betale mest. Et Norge underlagt EØS-avtalen og ACER, har forsterket – og forsterker – denne utviklingen. 

Europas marked for stabil energi er uutømmelig. Det eneste som setter hindringer, er transportleddet. I dag er er vår overføringskapasitet på drøye 30% av produksjonen. 
Mektige krefter ønsker ytterligere økning. 
De som styrer denne strømeksporten – i hovedsak offentlig utpekte «profesjonelle» styrer – har få skrupler: 

• Hvorfor ikke selge maksimalt med strøm til høyest mulig priser både til EU-landene og til norske forbrukere?
• Om vannmagasinene våre tømmes, kan vi jo importere nødvendig kraft den andre veien? 
• Om importert kraft koster det mangedobbelte, er ikke vår bekymring så lenge forbrukerne og eventuelt staten tar  regninga.

Både fra Erna og Jonas heter det at kraftutvekslingen med Europa har tjent oss godt, og at den ivaretar vår forsyningssikkerhet. 
For det første er det drøyt å kalle det kraftutveksling. Det er i hovedsak en krafteksport. 
Den strømmen vi får tilbake – for eksempel når det blåser ekstra på kontinentet og vindenergien der ellers ville gått til spille – har liten betydning for Norge. Om den er nødvendig for vår forsyningssikkerhet, eller fører til billigere strømregninger for oss forbrukere, er høyst usikkert. 

Med et Norge som fullverdig ACER-medlem, kan vi glemme nasjonal kontroll med vår egen, «folkets», strøm. Fortsatt har vi muligheter.”

 

 

Siri Hermo sier:

 

Jørund Hassel sier:

 

 

“Det passer seg derfor dårlig å prøve å tegne hale på hverandre (grisen) for å skyve ansvar fra seg. Det er en selskapslek for barn som ikke hører hjemme i alvorlige politiske diskusjoner.

Det er den til enhver tid sittende minister som har ansvaret for å håndtere de situasjoner landet står i og som kan oppstå i nærmeste fremtid.

Ministerens måte å håndtere strømkrisen på er altså å lytte på fagmyndighetene. Det er grenseløst naivt.

Vi står nå i en situasjon der det litterært har gått til helvete på første klasse.

Vi er omtrent så langt fra formålsparagrafene i vannfallrettighetsloven og energiloven som vi kan komme. Det har ikke manglet på advarsler fra opponenter i samfunnsdebatten de siste 10 årene. Likevel har fagmyndighetene stått på sitt og trumfet gjennom den ene katastrofale beslutning etter den andre. Samt unnlatt å handle der de skulle ha iverksatt for eksempel nye overføringskabler internt i Norge. Det er derfor fagmyndighetene som må bære hovedansvaret for at landet står i den situasjonen vi gjør i dag.

I næringslivet får det konsekvenser når ting går virkelig galt. Rett og slett ikke bare fordi tillitten til de ansvarlige er borte, men de har feilet, og ikke rent sjeldent er de ansvarlige også skyldige i kritikkverdige handlinger. Kort og godt blir de sendt på dør og inn kommer «ryddegutter» for å rette opp i kaoset og få skuta på rett kjøl igjen.

Men her har vi en minister som foreskriver mer av den samme medisinen.

Hva kan gå galt? Svaret er enkelt; ALT kan gå galt. Albert Einstein sa en gang «Insanity; doing the same thing over and over again and expecting different results». Det er nettopp det dette er.

Det er galskap å tro at gjengen av såkalt «fagekspertise» er skikket til å finne den beste løsningen på landets strømproblemer og få kraftmarkedet tilbake innenfor de nevnte formålsparagrafer.

Ekspertisen i både departement, Statnett, Norges vassdrags- og energidirektorat og Statkraft har mye å stå til rette for. De er ansvarlige for en rekke kritikkverdige handlinger og feilvurderinger.

Dette vil også ligge til grunn for deres handlinger og de løsninger de foreskriver for å få landet ut av våre strømproblemer. Det er ikke vanskelig å forstå at med en slik underliggende agenda vil det aldri være den rette løsningen som vil bli valgt. Deres løsninger vil bare stramme strømmarkedets gordiske knute ytterligere. Løsningen er ikke å knyte den enda strammere.

 

“Listhaug vendte det døve øret til da Solberg-regjeringen ble advart mot den kommende kraftkrisen. I dag er hun den som skriker aller høyest.

Folk som tror at løsningen på problematikken ligger i en ny regjering med en Erna Solberg i spissen som vil strø strømstøtte til Gud og hvermann.

Men er egentlig gresset så mye grønnere på den andre siden? Nei, tvert imot! Hvem husker vel ikke at Stortinget ba Solberg-regjeringen om umiddelbart å foreslå tiltak mot høye strømpriser, men som kort tid etter konkluderte med at det ikke var behov for tiltak.

Den som står på talerstolen og snakker med høy utestemme om dagen er Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug, som nærmest fungerer som talskvinne for strømopprøret.

Listhaug var også den som støttet bygging av kraftkabler til England og Tyskland, og innmelding i EUs energibyrå Acer. Nå er hun altså så ubeskjeden at hun nærmest daglig kommer med kraftfulle angrep mot regjeringen for noe hun og den forrige regjeringen har bidratt til selv.

Snakk om å ha frekkhetens nådegave!”

 

 

“Det hersker så mye villrede, feilinformasjon og kaos nå i kraftfdebatten at man har vel egentlig innsett at Norge er fortapt.

Folk er desperate og ingen vi har satt til å styre vår nasjon løfter en finger. De kan ikke heller. Selvråderetten er borte. En stat som i utgangspunktet har over 90% kontroll på all strømproduksjon i landet og ikke løfter en finger for å redde næringsliv og industri i tillegg til privatøkonomien til folk og ei heller løfter et øyenbryn grunnet det faktum at vi ikke bare har stelt oss slik at kilowattpris på strøm kommer til å overgå litersprisen på drivstoff.

Men at vi faktisk i tillegg vil få mangel på strøm er skremmende. Vi kan ikke importere noe som ikke eksisterer. Uansett hvor mye penger vi har. Jeg skrev at staten i utgangspunktet har over 90% kontroll på norsk elektrisitetsproduksjon, som eiere. Men på grunn av et rungende JA til ACER 18. mars 2018 fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet de Grønne og Fremskrittspartiet, i tillegg til en Energilov av 1991 som omtrent alt av partier har heiet frem med diverse forandringer siden innført, står Norge, det norske folk, norsk industri og næringsliv igjen som tapere. Omgjort til kunder for en ressurs vi egentlig i fellesskap eier men i dag omgjort til en salgsvare. Enda det er vi i fellesskap som har betalt både for vannkraftutbygging og linjenettet i Norge.

I tillegg subsidierer vi alle vindkraftverk i Norge med flere titalls milliarder i produksjonsstøtte frem til 2035. 100 milliarder kroner er anslått. 70% av all vindkraftproduksjon på norsk territorium er utenlandskeid og vi har betalt for alle småkraftverkene som grunneiere og bønder har fått subsidiert og som også i stor grad er solgt til utenlandske eiere de siste ti årene. På toppen av dette betaler vi for alle nye kraftlinjer som behøves grunnet vindkraftutbygging og utenlandskablene som er selve den fysiske årsaken til dagens situasjon.

Belønningen for dette er et Norge juridisk og fysisk tilknyttet Europas felles kraftmarked og en strømpris på flere kroner kilowattimen.”

 

 

Dette er altså de to partiene som øker mest på meningsmålingene, og som folk tror at skal redde de ut av knipa. Naiviteten og kortidshukommelsen er så ekstrem at det er til å bli redd av:
“Høyre og Frp ønsker å oppheve hjemfallsretten og delprivatisere Statkraft. Dermed kan vannkraften bli solgt ut dersom de to partiene kommer i regjeringsmakt i 2013.”
https://www.aftenbladet.no/aenergi/i/Mm1kE/hoeyre-og-frp-vil-selge-den-norske-vannkraften

 

 

Men har politikerne egentlig noe å si?