I seg selv kan kansje dette være en innbydende tanke. I dag HAR vi muligheten til å skape et samfunn som er praktisk talt usårbart for angrep fra terrorister. De teknologiske utfordringene med hensyn til å skape et totalovervåket samfunn er langt på vei overvunnet. Alt det står på, er vår politiske vilje. Spørsmålet er: Ønsker vi et slikt samfunn ? Vil vi skape et samfunn som er terrorsikkert, men samtidig gjennomkontrollert og totalovervåket ?

Hvis man skal koke frosker, skal man ikke legge dem ned i en gryte med kokenede vann. Da vil de straks hoppe ut. Man skal legge dem i kaldt vann og varme kjelen opp langsomt til den når kokepunktet. Da merker ikke froskene at temperaturen endrer seg, og forblir i vannet til de kokes ihjel. Kontroll – og overvåkningskomplekset vi har fått i etterkant av 11. september, har utviklet seg gradvis. Gjennom små skritt nærmer vi oss en annen samfunnstilstand, der maktforholdet mellom myndighetene og befolkningen forskyves og grunnleggende borgerrettigheter og – friheter settes til side.

Historien viser at sikkerhetstiltak har en tendens til å gro fast. Når de først er kommet, er det vanskelig å reversere dem. Den demokratiske kostnaden er det derfor ikke bare vi som betaler, men også våre etterkommere. Vi bærer således et politisk ansvar for å ta opppgjør med denne utviklingen før det er for sent.

Med George W. Bush ute av Det hvite hus er tiden inne for å reise en diskusjon om hvordan vi bør forholde oss til terrorisme uten å miste kjerneverdiene i det samfunnet vi ønsker å bevare. Jeg tror at det er vi, borgerne som må stå for dette sceneskiftet. Det er våre rettigheter og friheter som er satt på spill. Det er vi som må kjempe for å ta dem tilbake. Og vi må gjøre det nå, før det er for sent.

Jeg tror muligheten for å skape en ny politisk dagsorden ligger i å ta tak i frykten for terrorisme. Det er frykten for terrorisme som gjør at vi godtar de vidtrekkende antiterrortiltakene, og som skaper aksepten for uthulingen av våre friheter og rettigheter.

Sjansen for at man noensinne skal omkomme i et terrorangrep, er svært liten. Hvert år dør det 50 000 europeere og 40 000 amerikanere i trafikken. Vi slutter ikke å kjøre bil av den grunn. Hvorfor ? Fordi friheten bilkjøringen gir oss, veier opp for risikoen. Hvorfor kan ikke samme logikk være gjeldende med hensyn til terrorisme ? Er ikke rettighetene og frihetene som kjennetegner et demokratisk samfunn, mer grunnleggende enn friheten til å kjøre bil ?

Ved å ta tak i frykten for terrorisme, fratar vi terroristen hans viktigste våpen. Men like viktig: Vi fjerner grunnlaget for terrorindustrien, næringskjeden som høster politiske og økonomiske gevinster fra vår terrorfrykt. Effekten av terrorisme avhenger fullt og helt av vår respons. Bør vi reagere med sosial frykt dersom terroristenes intensjon er å skape frykt ?

Er det grunn til å tro at vi ville ha reagert annerledes og med mer rasjonelle mottiltak, dersom terroristene ikke hadde lyktes i å skape en tilstand av frykt ? Selv om terrorisme er en grotesk handling for dem som rammes, utgjør den ikke en eksistensiell trussel mot samfunnet. Det vil si: Den utgjør ikke en eksistensiell trussel såfremt vi ikke GJØR DEN TIL en eksistensiell trussel. Terroristene har ikke maktmidlene til å avskaffe demokratiet. Dem er det vi som har. Det er opp til oss om vi skal ofre våre friheter og rettigheter i bytte mot økt sikkerhet.

Vil vi det ?

Sluttord fra boken Terrorindustrien av Joakim Hammerlin fra Manifest forlag kan kjøpes her http://www.adlibris.com/no/bok/terrorindustrien-9788292866269