“På 1700 tallet forsøkte den skotske filosofen Jeremy Bentham og hans bror å konstruere et Panopticon-fengsel. Ideen var at vokterene skulle kunne iaktta fangene uansett hvor de befant seg i cellene, samtidig som fangene ikke skulle kunne se vokterne, og følgelig ikke kunne vite når de ble overvåket. Bentham-brødrenes fengselssystem er et metafor med skremmende aktualitet, for på mange måter er vi på vei mot et Panopticon samfunn.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Vi står overfor et overvåkningssystem som innlemmer en stadig større del av vår virkelighet. Fellesnevneren er kontroll. Kontroll over hvem vi er, hvor vi er, og hvem vi er i kontakt med. Men overvåkerne er gjemt bak kameraer, elektroniske nett og dataskjermer. Og kansje er det nettopp derfor vi ikke reagerer sterkere enn vi gjør. Vi vet ikke når de ser oss. Vi føler ikke blikkene deres direkte på kroppen.

For er det så farlig da ? Så fremt man ikke har noe å skjule, har man vel ikke noe å frykte ? Det er jo ikke oss myndighetene vil kikke i kortene, men terrorister og kriminelle nettverk. Bør vi ikke gi dem de virkemidlene de sier de trenger for å kunne bekjempe terrorisme og annen alvorlig kriminalitet ?

For det første forutsetter argumentet at man ikke har noe å frykte hvis man ikke har noe å skjule, at vi har et ufeilbarlig rettssystem, der kun skyldige blir dømt. Slik er et selvsagt ikke. Det finnes en rekke eksempler som viser det motsatte.

For det andre forutsetter argumentet at enhver oppføring i et register er riktig. Slik er det heller ikke. I mai 2006 kom det frem at 2700 mennesker feilaktig hadde blitt stemplet som pornografer, tyver og ransmenn i britiske strafferegistere, med store personlige konsekvenser for dem det gjaldt, som å miste tilbud om jobb og studieplass.

For det tredje bygger argumentet på en naiv tiltro til myndighetenes evne til å sikre denne type informasjon – som  i mange tilfeller vil være svært sensitiv – ikke vil komme på avveie. Også her finnes det nok av moteksempler.

En av de første politiske krisene Gordon Brown måtte håndtere som statsminister, var da fortrolig informasjon om 25 millioner briter (altså nesten halvparten av den britiske befolkningen), som bankkontonummer og trygdeopplysninger, forsvant i posten i november 2007. I januar i 2008 mistet en person tilknyttet det britiske forsvarsdepartementet en bærbar pc som inneholdt personlig informasjon om 600 000 mennesker.

Dette var for øvrig bare èn av i alt 658 laptop-er som britiske embetsmenn har mistet. I tillegg finnes det eksempler på at sensitiv informasjon har kommet på avveie fordi papirer har blitt gjenglemt på tog, usb pinner har blitt mistet på gaten og e-poster har blitt sendt til feil mottaker. Datasystemer vil dessuten alltid kunne være sårbare for innbrudd.

I 2008 lekket teleselskaper mer enn 100 000 fødselsnumre og andre personopplysninger etter brist i sikkerhetssystemene.

For det fjerde utelukker argumentet at det kan finnes utro tjenere som kan lekke informasjon til utenforstående. Dette fikk kronprinsesse Mette-Marit erfare da detaljer rundt en shoppingtur i New York i forkant av bryllupet i 2001 havnet i Se og Hør. Et annet eksempel er den amerikanske soldaten Bradley Manning som lastet ned store mengder informasjon fra det amerikanske sikkerhetsdepartementet og overleverte den til nettstedet Wikileaks.

Selv om mange vil mene at Manning tilhører det mer heroiske segmentet av kategorien utro tjenere, kan man tenke seg situasjoner der man får en Manning med en annen politisk og personlig agenda. Et eksempel på dette er den danske politispionen  med tilknytning til det hemmelige høyreekstreme nettverket ORG, som august 2011 ble kjent skyldig i ulovlig å ha hentet ut informasjon fra politiregistre og – databaser, for å bygge opp et hemmelig register med opplysninger om personer på den politiske venstresiden.

Et femte moment er at argumentet utelukker at politimyndigheter kan komme til å misbruke denne typen virkemidler og informasjon. Det er kjent at lokale myndigheter i Storbritannia blant annet har brukt hemmelig overvåkning til å sjekke om innbyggerne setter ut søppel på riktig dag eller om de hadde sortert forskriftsmessig, å avsløre falske sykemeldinger blant kommunalt ansatte, å knipe folk i som kaster søppel på bakken, å avdekke brudd på røykeloven og å avsløre ulovlig parkering på handikapplasser.

Argumentet om at du ikke har noe å frykte hvis du ikke har noe å skjule, må derfor omskrives: Hvis du ikke har noe å skjule, og uskyldige aldri blir dømt, og all informasjon som lagres er korrekt, og hvis dataene bare hentes ut i samsvar med gjeldende retningslinjer og føringer, og hvis ingen av dem som har tilgang på dataene – med eller uten overlegg – lekker dem videre til utenforstående og hvis datasystemene ikke feiler og er fullgodt sikret, slik at ingen klarer å bryte seg inn i dem, og hvis myndighetene holder seg innenfor de lover og forskrifter som er etablert  og ikke faller for fristelsen til å bruke sine utvidede fullmakter til andre formål, har du kansje intet å frykte.”

Joakim Hammerlin, fra hans bok Terror & demokrati fra Manifest forlag.  Kildehenvisning til alle hendelser han omtaler, står bak i boken, og den kan kjøpes her  http://www.adlibris.com/no/bok/terror-demokrati-9788292866351 og hans første bok Terrorindustrien kan kjøpes her http://www.adlibris.com/no/bok/terrorindustrien-9788292866269
 

Terrorbekjempelsens pris av Joakim Hammerlin