“Det er bedre at 10 skyldige går fri enn at 1 uskyldig blir dømt” nikker alle på hodet av. Slik må vi jo ha det. Strafferetten er ingen arena for kamp mellom offer og påstått gjerningsmann. Strafferetten skal bare brukes når det er helt sikkert – hevet over enhver rimelig tvil – at noen er skyldige. – http://johnchristianelden.blogg.no/1470678509_la_meddommerne_i_fred.html

Dette høres jo logisk ut, men det er også en annen side med dette at man må ha beviser for å blir dømt, for det betyr jo også at jo dyktigere man er til å skjule beviser og overbevise andre om at man ikke har gjort noe galt, hvis man har gjort noe galt, da vil jo dette med beviser kunne slå to veier. Man kan faktisk tolke det dithen at rettsystemet tjener de som er gode til å manipulere og utnytte systemet.

Men med dette sier jeg ikke at man skal dømme folk uten beviser, det må man jo, det jeg påpeker er at vi her har å gjøre med ett dobbeltegget sverd å gjøre.

Tar man en titt på filmen The Brave One med Jodie Foster, som blir voldtatt mens ektemannen blir drept i et forsøk på å hindre voldsmennene i å voldta henne, og der hun etter å ha overlevd voldtekten, tar hevn over voldteksforbryterne en etter en, for så til slutt å slippe unna med forbrytelsen, så blir jo “Det er bedre at 10 skyldige går fri enn at 1 uskyldig blir dømt” et motto jeg er helt enig i, for selv om man er skyldig så behøver ikke det å bety at man har gjort noe galt, tvert i mot, noe som også filmen demonstrerer til gangs.

Og med det så sier jeg ikke at man skal sette i gang med å henrette voldtektsforbrytere, det jeg sier er at det finnes mer enn et perspektiv å se en sak og et motto i.