“Demokratiet kan bare være en effektiv styreform i den grad befolkningen (som i teorien styrer det) er velinformert om nasjonale og internasjonale hendelser og kan tenke selvstendig og kritisk om disse hendelsene. Hvis det store flertallet av innbyggerne ikke gjenkjenner skjevheter i landets nyheter, hvis de ikke kan gjenkjenne ideologi, vinkling og spinn, hvis de ikke kan gjenkjenne propaganda når de blir utsatt for den, kan de ikke avgjøre hvilke mediebudskap som må suppleres, balanseres eller helt forkastes.
På den ene siden blir nyhetskilder verden over stadig mer sofistikerte i kunsten å overtale og manipulere store folkemasser. Dette gjør dem i stand til å skape en aura av objektivitet og sannferdighet i nyhetshistoriene de konstruerer. På den annen side er det bare et lite mindretall av innbyggerne som er i stand til å gjenkjenne skjevheter og propaganda i nyhetene som formidles i landet deres.
Svært få er i stand til å oppdage ensidige fremstillinger av hendelser eller oppsøke alternative kilder til informasjon og meninger som de kan sammenligne med de tradisjonelle nyhetsmediene. I dag er et overveldende flertall av verdens befolkning ikke er trent i kritisk tenkning, men prisgitt nyhetsmediene i sitt eget land. Deres syn på verden, hvilke land de identifiserer som venner og hvilke som fiender, bestemmes i stor grad av disse mediene (og av tradisjonelle oppfatninger og konvensjoner i deres eget samfunn).
Mediene fostrer et sett av myter om hvordan de fungerer. Hvis man tror på disse mytene, hindrer det evnen til å se nyhetene fra et kritisk perspektiv. De omfatter blant annet følgende:
at de fleste nyhetssaker produseres gjennom uavhengig undersøkende journalistikk – at nyhetsskribenter bare rapporterer fakta i sakene sine og ikke trekker konklusjoner om dem – at fakta og meninger er klart atskilt i nyhetskonstruksjonen – at det finnes en objektiv virkelighet (de faktiske nyhetene) som bare rapporteres og at våre nyhetsmediers skribenter rapporterer objektivt om dette; mens utenlandske fienders medier vinkler og forvrenger det systematisk.
Det er mange kriterier som konkurrerer om hva som er viktig. Derfor må vi alltid spørre oss: «Hva er utelatt i det som formidles?» «Hva ville jeg ha tenkt hvis andre fakta hadde blitt fremhevet her?» «Hva om denne artikkelen hadde vært skrevet av dem som har et annet syn enn det som kommer frem i denne historien?»
Mediene fokuserer på det som interesserer publikum. Selv om de har irrasjonelle oppfatninger (f.eks. at de nærer et irrasjonelt hat), vil mediene likevel behandle dette hatet som rasjonelt.
Menneskelig «objektivitet» er et ideal som ingen oppnår perfekt. Det krever en stor grad av intellektuell ydmykhet (kunnskap om vår omfattende uvitenhet) og begynner med at man fritt innrømmer sitt eget ståsted, samt behovet for å ta hensyn til konkurrerende kilder til informasjon og meninger når man skal ta stilling til en sak: Det finnes (vanligvis) flere synsvinkler som et hvilket som helst hendelsesforløp kan betraktes og tolkes fra. Åpenhet for innsikt fra ulike synsvinkler og vilje til å sette spørsmålstegn ved sitt eget ståsted er avgjørende for «objektivitet».
Objektivitet oppnås i den grad man har studert et bredt spekter av perspektiver som er relevante for en sak, fått innsikt fra dem alle, sett svakheter og partiskhet i hvert av dem, og integrert det man har lært i en mer omfattende, mangesidig helhet. Vi blir mer «objektive» (i vår forståelse av både historie og nyheter) i den grad vi kan sette historier og fortellinger inn i en rik historisk kontekst, og kommentere dem fra flere synsvinkler.
For å oppnå objektivitet må vi:
1. identifisere hvilket ståsted en gitt nyhetssak eller historisk beretning er konstruert ut fra
2. identifisere målgruppen den er skrevet for
3. gjenkjenne hvilke synspunkter som neglisjeres eller ignoreres
4. skille de rå faktaene bak historien fra tolkningen og vinklingen som legges ved disse faktaene.
Når vi gjør dette, blir det ikke like lett å manipulere oss, og vi blir i stand til å utøve en mer selvstendig dømmekraft. Vi får en bedre fornemmelse av hvilke elementer i historien eller beretningen som er mest eller minst troverdige.
«Objektivitet» kan fremstå på tre måter. To er ekte. Den ene er en fasade, en forfalskning av objektivitet.
Den første formen for objektivitet er basert på muligheten til å utvikle intellektuell ydmykhet, dvs. kunnskap om vår uvitenhet. En kritisk nyhetsforbruker vet forskjellen mellom å høre en nyhet og å verifisere sannhetsgehalten i den. En kritisk nyhetskonsument vet at det som presenteres som fakta i nyhetene, ikke nødvendigvis er fakta. Det kan være propaganda, feilinformasjon, forvrengninger eller halvsannheter. Derfor setter kritiske nyhetskonsumenter det de hører, leser og ser i nyhetene, i «parentes».
De erkjenner at de selv ikke kjenner fakta, og «suspenderer» derfor troen. De tar til seg informasjon på en forsiktig måte («Det er ikke sikkert at dette er sant!»), og vil for eksempel ikke konkludere med skyld eller uskyld etter å ha hørt bare den ene partens sak. Intellektuell ydmykhet er dessverre en sjelden egenskap.
De fleste mennesker i verden har blitt eksponert for et begrenset spekter av synspunkter og har blitt mest påvirket av det synet som dominerer i deres egen kultur. Derfor tror de at de er i besittelse av SANNHETEN. Denne overbevisningen er i virkeligheten et bevis på deres mangel på objektivitet. De vet ikke hva intellektuell ydmykhet er, og de gjør ikke noe for å oppnå det.
En annen form for objektivitet går lenger enn den første. Den er basert på intellektuell ydmykhet og på at man har gjort et betydelig intellektuelt arbeid med å resonnere innenfor flere motstridende synsvinkler når man behandler spørsmål, problemer og temaer av betydning. Den er knyttet til en positiv innsikt i kompleksiteten og mangesidigheten i de fleste viktige verdensspørsmål og store konflikter.
De som har oppnådd denne tilstanden, kan innsiktsfullt se flere perspektiver på et mangfold av spørsmål. De kan identifisere og avveie relative styrker og svakheter i disse perspektivene. De er komfortable med å spille rollen som dissenter. De avviser partilinjer, sosiosentriske tankesett og intellektuell konformitet. De er intellektuelt uavhengige, er intellektuelt utholdende og har intellektuell integritet.
Den tredje formen for objektivitet er «sofistisk». Denne intellektuelle tilstanden oppstår når man studerer en rekke ulike synspunkter med den overordnede motivasjonen å forsvare et forhåndsbestemt valg. Dette tankesettet er vanlig hos intellektuelle som tjener penger (og oppnår prestisje) og som promoterer mektige interesser. Fristelsen til å bli en forsvarer for et veletablert standpunkt eller en veletablert økonomisk interesse er enorm, fordi det dreier seg om penger, posisjon og prestisje.
Advokater, politikere og PR-eksperter står gjerne klare til å spille en slik rolle. De fleste nasjonale nyhetskommentatorer spiller rutinemessig en slik rolle. De presenterer standpunkter som stemmer overens med et bilde av verden som deles av de fleste av deres lesere eller seere. Publikum oppfatter dem som «objektive» bare i den grad det de presenterer stemmer overens med mainstreamoppfatningene.
Helt naturlig, men ukritisk, tenker folk at de som er enige med dem, er objektive, og at de som er uenige med dem, er partiske.
Webster’s New World Dictionary definerer propaganda som «enhver systematisk, utbredt spredning eller promotering av bestemte ideer, doktriner, praksiser osv. for å fremme sin egen sak eller skade en motstander». Ut fra denne definisjonen er det ikke noe klart skille mellom det å skrive nyheter med tanke på et gitt kulturelt publikum på den ene siden og det å konstruere propaganda på den andre siden. Begge deler nedtoner eller søker systematisk å minimere verdien av motstridende perspektiver eller synspunkter.
Selv historieskriving kan få karakter av propaganda når den er skrevet for å «glorifisere» eller «demonisere» bestemte grupper av mennesker ved å undertrykke eller ignorere informasjon som ikke støtter opp om de forutinntatte forestillingene og den foretrukne ideologien.
Fordi ordet «propaganda» har en negativ klang (som antyder bedrag eller forvrengning), er det få nyhetsskribenter som vil innrømme at ordet passer på deres historier, men det er et faktum at hvis man får de fleste av sine nyheter fra én enkelt kulturell eller nasjonal kilde, er det sannsynlig at man blir påvirket av forvrengning og villedning. Resultatet er at de fleste mennesker blir fanget i ett verdensbilde (fordi de har fått en jevn strøm av historier og beretninger som er formulert ut fra dette perspektivet, og som ikke har vurdert andre eventuelle alternativer).
I nesten alle tilfeller er det lettere å overbevise folk om at utenlandsk pressedekning er subjektiv enn å overbevise dem om at deres egen nasjonale presse er det. Hver nasjons pressedekning av nyheter fremstår for massene i den kulturen som uttrykk for en selvinnlysende sannhet – fordi nyhetene rutinemessig presenteres innenfor verdensbildet til det massepublikummet som konsumerer nyhetene.
Når man er fanget i et kulturbundet verdensbilde, tenker man innenfor et nett av antagelser som tjener en selv, og tror at det er andre (våre nasjonale eller kulturelle fiender og motstandere) som bruker propaganda og manipulasjon, mens vi som er ærlige og rettferdige alltid forteller sannheten. Andre bruker propaganda og manipulasjon, men ikke vi.
Folk vil ikke ha nyheter som får dem til å stille spørsmål ved sin egen nasjons «godhet» eller som får dem til å føle seg ansvarlige for andres lidelser. De vil ha nyheter som bekrefter deres verdier og lojalitet.”
Innlegget er hentet fra boken: The Thinker’s Guide for Conscientious Citizens on How to Detect Media Bias and Propaganda in National and World News
Anbefalt og relevant lesing:
EN MEGET GOD BESKRIVELSE AV PROPAGANDA
Å SE VERDEN SLIK DEN FAKTISK ER
VRANGFORESTILLINGEN OM AT MAN ER EKSPERT OG TROR AT MAN VET HVA DET ER SOM VIRKELIG SKJER I VERDEN
NÅR POLITIKERNE OG MEDIA BRUKER NEVROLINGVISTISK PROGRAMMERING OG NATURLIG SPRÅKBEHANDLING MOT OSS
FRANSK DOKUMENTAR FRA 2015 VISER AT HØYREEKSTREME NYNAZISTER HAR STOR MAKT OG INNFLYTELSE I UKRAINA
