Det er ikke vanskelig å se om noen mangler selvinnsikt og tror at de har greie på politikk eller at de har greie på hva som skjer i samfunnet. Når man gjentar det som blir sagt på TV, i radio og i aviser, da er man ingen ekspert, men en videreformidler. Når man i tillegg bruker hersketeknikker der man tar mannen i stedet for ballen da er man ikke bare en pappegøye man er også feig, fordi man viser at man ikke er interessert i å formidle sannheten.

Men det behøver selvølgelig ikke å være slik at man gjør det med vilje, det er fullt mulig at man når man formidler propaganda og løgner og ikke klarer å se forskjell på sak og person at man gjør det fordi man tror på propagandaen og løgnene man har tatt til seg og at man rett og seltt ikke forstår at man bruker hersketeknikker. For det er nemlig ikke slik at hvis man stempler noen som konspirasjonsteoretiker så har man vunnet en debatt eller diskusjon, selv om mange oppriktig tror det.

Slike individer ser popagandaen og løgnene på den en siden, men mangler fullstendig evnen til å se at den også finnes så og si overalt. Alle land og alle statseide medier driver med propaganda, man finner det til og med i lærebøkene på skolene der barna våre går, ja til og med barne TV driver med indoktrinering. Det er ikke bare politikerne i utlandet eller i de partiene man misliker som lyver og manipulerer, politikeryrket er det yrket som flest narsissister og psykopater trekkes mot.

I de aller fleste tilfeller så får man presentert to sider av en sak, der alle de andre perspektivene er fullstendig utelukket. Ja, for det er ekstremt sjeldent at det kun er to sider av en sak, i de fleste tilfeller så er det mange. Og for å kunne se de andre perspektivene så må man i mange tilfeller ha satt seg inn i en sak over lang tid, kansje man må ha sett på den i årevis for å forstå hva den egentlig handler om. Men det er de færreste interessert i, de nøyer seg med å se på et to minutters nyhetsinnslag på NRK eller TV 2 og så får de det for seg at de vet mere om en sak enn de som faktisk har satt seg grundig inn i den, og de avslører seg selv ved å ta mannen i stedet for ballen der hersketeknikker er normen og ikke unntaket.

Hvis man har opparbeidet seg en del kunnskap, som ikke stemmer overens med den aksepterte virkeligheten, så for guds skyld ikke vis at du har den kunnskapen blant dem som ikke har den. Da vil de lure på om det er noe galt med deg, for din kunnskap er ikke kompatibel med deres og de vil konkludere med at du er feilinformert, fordi du ikke har godtatt det som er å lese i dagens avis, eller fordi du ikke har trodd blindt på nyhetene du har hørt på radio og sett på tv. Flertallet vet ikke hva hersketeknikker er for noe og de har heller ingen ide om hva propaganda og indoktrinering er og hvordan det virker på oss, selv om det er det de tar til seg dagen lang året rundt. Hersketeknikker og propaganda er for dem synonymt med fakta.

Det eksisterer et hav med informasjon (og det mener jeg bokstavelig), og man bruker så en liten skje til å hente informasjonen opp ifra dette havet med, og konkluderer så med at i den skjea så ligger sannheten, mens det som er igjen i havet, det er irrelevant.

De som sitter med makten har også makt til å avgjøre hva som er god kunnskap for deg og meg, hva som burde sees på som sannhet og hva som ikke burde sees på som sannhet.

Blant de viktigste organisasjoner til å spre denne kunnskap er skolen og massemedia. En vesentlig del av deres oppgave er å glatte over, dempe ned, stå vakt om lov og orden på de herskendes betingelser. Med andre ord: Å spre borgelig ideologi: 

Man kan la være å ta opp avgjørende spørsmål som angår oss alle. Man kan mystifisere hendelser til tekniske spørsmål som bare eksperter kan uttale seg om, som gjøres så komplisert at vanlige folk ikke kan forstå de ganske enkle spørsmålene og svarene i saken(e).

Man kan gi en forvrengt historieundervisning – Et eksempel er den historieundervisning  som handler om konger, statsledere, hærførere og årstall da folk ble kommandert til å slå hverandre ihjel, istedet for å ta opp de virkelige drivkreftene i historien.

Man kan blåse opp hendelser som knapt er verdt å kalles nyheter eller hendelser, for å tilfredsstille folks sensasjonsbehov. Noe må vi ha å prate om når vi ikke får informasjon om viktige ting som angår vårt liv og vår eksistens.

Hvordan skal folk kunne se sine konflikter klart når autoritetene på livsvisdommens område oppfordrer dem til å se bort fra vesentlige sider i livet som makt og økonomiske ressurser og svelge den aggresjonen som skapes av klasseskillet og presset fra overordnede ?

Jeg reagerer på at man oppfører seg som om man ikke har en tusenårig historie å bygge på, og at man fortsetter å overse en rekke vitenskapelige arbeider utført av enere gjennom tidene, også i vår tid, fordi disse eneres syn og forskningsresultater gikk/går imot den kompakte majoritets synsmåter.

Det som trengs, er at vi åpner oss for nytenkning, for erkjennelse som allerede foreligger, om enn utenfor de opptråkkede stier og vanetenkningens slappe og sløve verden. De fleste av oss vet mye om det uvesentlige, men det vesentlige vet vi ikke mer om enn et lite barn. Ensidighet kan overalt føre til at man er med på å rive ned på den ene kant, hva man forsøkte å bygge opp på en annen.

Livet og utviklingen krever av oss, enten vi er vitenskapsmenn, leger, øvrighet eller den alminnelige mann i gata, at vi ser vårt ansvar for våre barns fremtid og menneskehetens utvikling. Vi er nødt til å tenke i nye baner, hele vårt livs og verdens bilde er overmodent for radikal revisjon.

Ofte har livet måtte bryte seg vei utenfor den kompakte majoritets rekker, gjennom foregangsmenn og kvinner som våget å stå på egne ben og tenke selvstendig, og ofte har disse måttet kjempe en til synelatende håpløs kamp mot den organiserte vanetenkning.

Men historien vil alltid, før eller siden, felle sin dom, og det vil komme frem i dagens lys hva som er sannhet, hva som er vesentlig, og hva som brakte mennesket framover.

Det er ikke veldig rart at verden er som den er, at ingenting forandrer seg og at alt er ved det vante når folk flest foretrekker å få servert løgner på en høflig måte enn å få servert sannheten slik den faktisk er gjennom mennesker som er engasjerte og viser sitt sanne jeg.

Folk flest vil ikke se gjennom maskene til løgnerne som holder verden i status quo. Nei de vil ha flere løgner, slik at den fiktive realtiteten de har opparbeidet seg gjennom indoktrinering fra media og utdanning, gjennom den politiske korrektheten og de etablerte sannhetene de tror er synonymt med de virkelige forhold blir opprettholdt. De tviholder på den, og ingen relevant dokumentasjon kan få slike menneskers holdninger til å endre seg.

De ferdig lagde konklusjonene er og blir deres sannhet som de høflig får servert av løgnere som er uklanderlig kledd. Sort/hvite svar og uttalelser, som hvis man bare hadde skrapet litt i overflaten på dem, ville gitt en indikasjon på at det er noe som skurrer, men som allikevel blir ansett som logiske sluttninger av en folkemasse som godtar alt de får servert og som aldri stiller spørsmål uansett hvor ulogisk det de blir fortalt måtte være. Videreformidlerne av etablerte sannheter blir sett på som sannsigere. Overbevisningens kunst står i en mye høyere kurs enn det fakta og dokumentasjon gjør.

“Er det bare meg, eller er det flere som river seg i håret over hvordan TV- og radiodebattene har utviklet seg?  Jeg tror vi er flere. En gjenganger i samtaler med kolleger og venner handler nemlig om en felles frustrasjon over hvordan ledende radio- og tv-debatter i stadig mindre grad bidrar til å få fram kunnskap og løfte de viktigste spørsmålene. Det handler om alt fra hvilke saker som løftes, hvordan de diskuteres og ikke minst sammensetningen av debattdeltakere i programmene.

Debattformatet tjener sin hensikt dersom formålet er å få fram forskjellige saklige synspunkter i en sak. Gjennom å belyse temaet fra ulike sider blir det enklere for publikum å gjøre opp sin egen mening. 

For at formatet skal virke opplysende for publikum er det viktig at noen grunnregler følges. For eksempel at det er fokus på sak, ikke person. At man forholder seg mer til fakta enn til følelser, og setter ned foten når noen utfordrer fakta. Debattleder skal være nøytral og utvise respekt, det samme gjelder debattantene seg imellom.

De stiller spørsmål som skal bidra til å tydeliggjøre argumentasjonen slik at seerne og lytterne får best mulig informasjon, som i sin tur gjør dem i bedre stand til å ta informerte valg. Slik kan debattene også være med på å styrke demokratiet.

De siste årene har jeg imidlertid merket en dreining i dette, som for min del har gjort at disse debattarenaene oppleves som stadig mindre lærerike og interessante. Det handler om flere ting, men starter ofte med redaksjonenes valg av saker.

Jeg mener nemlig at debattredaktører stadig oftere velger temaer med følelsesmessig sprengkraft og dermed bidrar til å forsterke det som framstår som oppkonstruerte debatter på bekostning av viktigere saker med større konsekvenser for folk og samfunnsutviklingen.
Saker ser ut til å bli valgt på grunnlag av hva som får mye klikk i sosiale medier – kanskje i den tro at det vil generere flere lyttere. 

I tillegg er fokuset ofte på person snarere enn sak, spesielt i saker som vedrører enkeltskjebner. Personlig erfaring sidestilles med sannhet, slik blir vi sittende å ta moralsk side i konflikten, uten å nødvendigvis forstå sakskomplekset. Dette gjelder blant annet ofte i saker som er betente fra før, eksempelvis vedrørende innvandring, klima og sikkerhetspolitikk.

Formen på diskusjonen er imidlertid også en utfordring, etter min mening. Gjentatte avbrytelser og hakkete form går på bekostning av god meningsbryting. Som om vi har blitt mer opptatt av kontroverser og motsetninger enn saklige argumenter. Kanskje vel så er tendensen til å sammenstille fakta med mening.

I en tid hvor forskning og fakta i større grad undergraves og delegitimeres, er dette blitt en reell utfordring og et problem for demokratiet der det er essensielt at politiske beslutninger nettopp bygger på godt kunnskapstilfang.  

Mediene besitter mye av den agendasettende makten i samfunnet. De er således sentrale aktører i det norske demokratiet. Et velfungerende demokrati forutsetter en oppegående befolkning. NRK er i en særstilling her og kan fungere som et flaggskip for både mer opplyst dialog og debatt.

Det fordrer at debattformatene tar mål av seg å overgå debattene som florerer på sosiale medier og tilbyr mer kontekst. Verden er mer uoversiktlig og komplisert enn på lenge, rikskringkastingen burde som ledd i sitt opplysningsarbeid i større grad formidle noen av disse komplekse sammenhengene. Folk er ikke så dumme som vi tror!”  https://www.dagsavisen.no/debatt/kommentar/pa-tide-med-revisjon-av-debattformatene-1.1776960?fbclid=IwAR3pPUNzyS3Lq8WGmCADjPP16ufRc2SMTFpCQrAwTcpooUY_mcLLXmRo6bs

Anbefalt og relevant lesing:

NÅR POLITIKERNE OG MEDIA BRUKER NEVROLINGVISTISK PROGRAMMERING OG NATURLIG SPRÅKBEHANDLING MOT OSS

NATO BRUKER PROPAGANDA OG DE INNRØMMER DET I DETTE OFFENTLIGE DOKUMENTET

NATO, ELLER DE SKINNHELLIGES ALLIANSE AV JENS BJØRNEBOE

FRANSK DOKUMENTAR FRA 2015 VISER AT HØYREEKSTREME NYNAZISTER HAR STOR MAKT OG INNFLYTELSE I UKRAINA